En bekymring, om overgrep

[Skumring]

Det gjør vondt i magen bare å tenke på dette, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det.

Som barn ble jeg utsatt for seksuelle overgrep fra min far. Det var ikke "grove" overgrep, hvis man kan si det sånn, men nok til at det satte spor i meg - og ikke minst at jeg opplevde det som svært vanskelig mens det sto på. Overgrepene tok slutt da jeg var i slutten av tenårene, fordi jeg (endelig) greide å si klart i fra til han om at jeg ikke ville han skulle gjøre det.

Noe av det jeg husker som opptakt, hvis man kan kalle det det, til overgrepene, var at min far bygde et tillitsforhold til meg. Og ikke minst at han viet meg mye oppmerksomhet. Det var mye fysisk kontakt, kos og stryking på ryggen - og dette gjorde det for meg vanskelig å trekke streken for når det ble feil. Det kom så gradvis.

For å gjøre en lang historie så kort som mulig, så anmeldte jeg aldri overgrepene. Det tok meg noen år å bearbeide dette for egen del, og jeg har alltid opprettholdt et noen lunde sivilisert forhold til min far. Det betyr at han er en del av livet mitt, om enn ikke et nært forhold.

Min søster har i voksen alder fortalt meg at også hun ble utsatt for overgrep. Samme "mønster". Samme gradvise tilnærming.

Nå har jeg en datter på 9 år. Jeg har alltid vært på vakt, og liker ikke å la henne overnatte hos foreldrene mine, av frykt for overgrep. Likevel har det hendt hun har overnattet der, det er min mor som har mest med ungene å gjøre når de er der.

Men i det siste har jeg sett det jeg gjenkjenner som mønsteret fra da jeg var barn. Kosingen, sitte på fanget, stryke på ryggen. Koselig bestefar? Kanskje? Eller kanskje ikke. Jeg ser at han vier henne langt mer oppmerksomhet enn sønnen min. Jeg ser at han stryker og kiler og koser - og plutselig ser jeg at dette kan jeg ikke sitte og se på.

Det er noen måneder siden sist barna overnattet hos besteforeldrene. Og nå innser jeg at det ikke blir noen overnattinger der mer. For jeg tør ikke. Og jeg er rådvill og fortvilet, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg kan velge å konfrontere han, det vil si si at "jeg vet bla bla bla, jeg godtar ikke, bla bla bla" - men det vil på ingen måte stoppe han hvis han VIL. Jeg husker godt hvordan han innprentet meg om at dette var vår hemmelighet. Det er klart at han kan gjøre det også med min datter, hvis jeg tillater at han fortsetter å bygge et nært tillitsforhold til henne. Han kan også slå motsatt vei, og begynne å kritisere og rakke ned på jenta. For å "straffe" meg på et vis.

Jeg kan velge å holde ungene unna han. Men mye av kosingen og strykingen (som ikke er overgrep, det er ikke det jeg mener), foregår i full offentlighet, og han ser kanskje ut som verdens snilleste og mest omsorgsfulle bestefar.

Jeg kan også velge å snakke med niåringen min om dette. Og kanskje bør jeg det uansett. Vi har et åpent og greit forhold, og det vil gjøre vondt å snakke med henne om dette, men jeg vet at jeg KAN hvis jeg må. Jeg hadde bare håpet at jeg ikke måtte. Men jeg kan ikke BARE snakke med henne, og derav legge "ansvaret" på henne. Det er ikke HUN som kan eller skal forhindre overgrep.

Faren min har etter mitt skjønn enkelte pyskopatiske trekk. Det ene er at han er verdensmester, han vet alt, vet best, kan alt - og blir fort hånlig hvis han blir motsagt. Han bruker mange hersketeknikker, for det meste latterliggjøring og sinne. Men også utestenging. Hvis noen motsier han eller går i mot han på noe vis, kan han gjerne bruke andre personer, familie, venner, hvem som helst, i mot dem. For eksempel gjennom å spre rykter og sladder, eller latterliggjøre for å få andre med seg på å le. Han er også svært selvsentrert - jeg tror ikke at han ser andre enn seg selv, egentlig. Han tror alt handler om han. Han setter seg selv først. Men han er god til å late som om han er så omsorgsfull og snill. Bak fasaden er det bare vi nærmeste som får se.

Derfor også er dette en vanskelig sak. Jeg tipper at noen vil si bryt med han, men det er ikke så lett. Han er gift med moren min, og jeg ønsker ikke å bryte med henne. Noen vil kanskje si anmeld han - men til hvilken nytte? Saken "min" vil være foreldet, uten bevis, og i et gjennomsiktig lokalsamfunn er det slett ikke sikkert at det er HAN som blir taperen. Det kan like godt bli meg eller barna mine.

Men hva i all verden skal jeg gjøre? :-(

[EnolaGay]

Du skal søke hjelp for deg selv og det du har opplevd. Det kan og bør du gjøre selv om du velger å ikke anmelde overgrepene.

http://www.fmso.no/

Og du skal snakke med datteren din (barna dine) om grenser for egen kropp. At de aldri må tro på at noen har rett til å gjøre ting de ikke liker/vil. Eller at de aldri må tro på en som sier at dersom du sladrer, så havner du i fengsel etc.

Du kan få hjelp med disse samtalene, som jeg mener er svært viktige i din sak (!) for å beskytte barna. De må vite hva det er snakk om. Hvorfor det er slik og hva de selv kan/har lov å gjøre for å beskytte seg, mot hvem som helst!

Og dette kan gjøres uten å påpeke spesielt at bestefar er en mulig overgriper. Du gjør rett i å stoppe alle overnattinger!

Har du forsøkt å si noe til din mor?

Dette skal du ikke la ligge urørt i et skap til katastrofen skjer.

[Gjest For meg er det helt klart]

Uten å gå inn på mye av det andre du forteller - velger jeg å svare på det ene konkrete spørsmålet:

Selvsagt skal du ikke la barna dine overnatte samme med faren din.

Og det behøver da ikke være noe stort problem eller bli en stor sak av at de ikke gjør det?

Det er mange barn som har godt forhold til sine besteforeldre uten å overnatte hos dem.

Når risikoen og usikkerheten er så ekstrem som den er i ditt tilfelle, så må det være ganske enkelt å lage alternativer som fungerer bra, uten at det blir en stor sak av det!

Ikke bland dette inn i store spørsmål som å tilgi eller ikke tilgi, anmelde eller ikke anmelde, bryte all kontakt eller ikke bryte. Det kan du vurdere ut fra hva som er best for deg, eller velge å ikke gjøre noe med det.

Men at du tar med deg barna dine hjem igjen når dere har vært på besøk hos besteforeldrene, kan da ikkke være vanskelig eller rart i det hele tatt? Du behøver ikke gi noen stor grunn. Det er du som bestemmer, og det kan gjøres på en hyggelig måte uten oppstyr.

[Skumring]

Du skal søke hjelp for deg selv og det du har opplevd. Det kan og bør du gjøre selv om du velger å ikke anmelde overgrepene.

http://www.fmso.no/

Og du skal snakke med datteren din (barna dine) om grenser for egen kropp. At de aldri må tro på at noen har rett til å gjøre ting de ikke liker/vil. Eller at de aldri må tro på en som sier at dersom du sladrer, så havner du i fengsel etc.

Du kan få hjelp med disse samtalene, som jeg mener er svært viktige i din sak (!) for å beskytte barna. De må vite hva det er snakk om. Hvorfor det er slik og hva de selv kan/har lov å gjøre for å beskytte seg, mot hvem som helst!

Og dette kan gjøres uten å påpeke spesielt at bestefar er en mulig overgriper. Du gjør rett i å stoppe alle overnattinger!

Har du forsøkt å si noe til din mor?

Dette skal du ikke la ligge urørt i et skap til katastrofen skjer.

Takk for svaret! :-)

Jeg fikk hjelp for en del år siden. (Jeg er over førti nå, og gikk i samtalegruppe for ca 15 år siden). Det hjalp meg godt den gangen. Jeg må kjenne litt på om jeg syns det blir bra for meg å ta en ny runde - det var svært krevende mens det sto på.

Jeg har snakket med ungene generelt om overgrep og grenser. Tror mine barn er blant de få i barneskolen som har hørt om ord som seksuelle overgrep.

Det som gjør saken så vanskelig er at jenta mi er litt usikker av seg. Ikke så veldig, hun greier seg godt i de aller fleste sammenhenger, men hun blir fort litt beskjeden av seg. Når noen da vier akkurat henne oppmerksomhet, så gjør det henne veldig godt. For noen dager siden var jeg på et kjøpesenter med henne, hvor en dame i kassa kommenterte til jenta mi "så fin du er på håret!" - og jeg så hvor mye denne oppmerksomheten betyr for henne. Problemet er at det gjør henne også lett å utnytte. Hun trenger oppmerksomhet og fortjener den, men fortjener ikke at noen misbruker tilliten hennes.

Jeg har ikke sagt noe til min mor. Men jeg har tenkt på det. Mange ganger. Kanskje er det sånn at jeg tenker at det ikke har noen hensikt å opprøre henne med dette. Hva vil hun si hvis hun får vite at hun i årevis har levd sammen med en overgriper? Begge foreldrene mine er over 70 år gamle. Når jeg ikke har sagt noe før føles det vanskelig å gjøre det nå.

Tusen takk for støtte og oppbacking, det er godt når du skriver at jeg ikke skal la dette ligge i et skap til katastrofen skjer. Det er på en måte innlysende, og på en annen måte ikke så innlysende for meg akkurat nå. Så tusen takk for at du peker i riktig retning for meg. :-)

[Skumring]

Uten å gå inn på mye av det andre du forteller - velger jeg å svare på det ene konkrete spørsmålet:

Selvsagt skal du ikke la barna dine overnatte samme med faren din.

Og det behøver da ikke være noe stort problem eller bli en stor sak av at de ikke gjør det?

Det er mange barn som har godt forhold til sine besteforeldre uten å overnatte hos dem.

Når risikoen og usikkerheten er så ekstrem som den er i ditt tilfelle, så må det være ganske enkelt å lage alternativer som fungerer bra, uten at det blir en stor sak av det!

Ikke bland dette inn i store spørsmål som å tilgi eller ikke tilgi, anmelde eller ikke anmelde, bryte all kontakt eller ikke bryte. Det kan du vurdere ut fra hva som er best for deg, eller velge å ikke gjøre noe med det.

Men at du tar med deg barna dine hjem igjen når dere har vært på besøk hos besteforeldrene, kan da ikkke være vanskelig eller rart i det hele tatt? Du behøver ikke gi noen stor grunn. Det er du som bestemmer, og det kan gjøres på en hyggelig måte uten oppstyr.

Du har selvsagt helt rett i det. Det å forhindre overnatting er helt uproblematisk, og i seg selv en sak uavhengig av alt det andre. I mitt hode og hjerte er alt et sammensurium. Skam, skyld, frykt, engstelse - et kaos av følelser.

Jeg er bekymret for at overgrep skal skje også uten overnatting. Bekymret for hvordan jeg skal hindre at han forgriper seg på henne. Bekymret for å ødelegge det gode sammen med det vonde.

[løvinne71]

Du har selvsagt helt rett i det. Det å forhindre overnatting er helt uproblematisk, og i seg selv en sak uavhengig av alt det andre. I mitt hode og hjerte er alt et sammensurium. Skam, skyld, frykt, engstelse - et kaos av følelser.

Jeg er bekymret for at overgrep skal skje også uten overnatting. Bekymret for hvordan jeg skal hindre at han forgriper seg på henne. Bekymret for å ødelegge det gode sammen med det vonde.

"Jeg er bekymret for at overgrep skal skje også uten overnatting."

I realiteten er det vel svært liten mulighet for at dette skal skje?? Som regel er det kanskje flere tilstede når han er sammen med datteren din?

Jeg er enig med svaret du har fått allerede om at den "enkleste og smarteste" løsningen er at du har full kontroll over samværet dem imellom, og at du passer på å unngå situasjoner der det ligger tilrette for overgrep.

Datteren din er allerede 9 år. Og for hvert år som går er sjansene mindre for at faren din tar sjansen på å forgripe seg på henne. Hun har jo ikke blitt manipulert fra hun var liten til å tro at dette er riktig og normalt, (slik som du kanskje ble?). Og hun får stadig bedre forutsetninger for å sette sine egne grenser og vite hva som er rett og galt.

Du kan jo også prøve å snakke med henne om slike ting på generellt grunnlag, uten å nevne egne konkrete erfaringer.

Fortell henne at det finnes mennesker som gjør slemme og gale ting mot barn, og vær tydelig på at voksne ikke har lov til å ta på barn på den måten, og at dette er noe man kan komme i fengsel for.

Du må også innprente i henne at hun har rett til å si nei hvis en voksen gjør noe hun ikke liker. At det aldri er barnas "skyld" når slike ting skjer, og at det er viktig at de forteller om det til en voksen de stoler på.

Da gir du henne ihvertfall et best mulig grunnlag for å identifisere hva et overgrep er, og til å vite hva hun evt. må gjøre hvis hun, mot formodning, skulle komme opp i en slik situasjon.

[Gjest også utsatt]

Jeg har ikke tid til et langt svar nå, men du skal ikke la henne overnatte der i det hele tatt. Det er ditt ansvar å beskytte henne mot farer, og denne faren er for stor til at du kan ta sjansen på hennes vegne.

Hva vil din datter si om det en gang i tiden blir slik at hun forteller deg om overgrep, og lurer på om du ble utsatt eller visste?

[Skumring]

"Jeg er bekymret for at overgrep skal skje også uten overnatting."

I realiteten er det vel svært liten mulighet for at dette skal skje?? Som regel er det kanskje flere tilstede når han er sammen med datteren din?

Jeg er enig med svaret du har fått allerede om at den "enkleste og smarteste" løsningen er at du har full kontroll over samværet dem imellom, og at du passer på å unngå situasjoner der det ligger tilrette for overgrep.

Datteren din er allerede 9 år. Og for hvert år som går er sjansene mindre for at faren din tar sjansen på å forgripe seg på henne. Hun har jo ikke blitt manipulert fra hun var liten til å tro at dette er riktig og normalt, (slik som du kanskje ble?). Og hun får stadig bedre forutsetninger for å sette sine egne grenser og vite hva som er rett og galt.

Du kan jo også prøve å snakke med henne om slike ting på generellt grunnlag, uten å nevne egne konkrete erfaringer.

Fortell henne at det finnes mennesker som gjør slemme og gale ting mot barn, og vær tydelig på at voksne ikke har lov til å ta på barn på den måten, og at dette er noe man kan komme i fengsel for.

Du må også innprente i henne at hun har rett til å si nei hvis en voksen gjør noe hun ikke liker. At det aldri er barnas "skyld" når slike ting skjer, og at det er viktig at de forteller om det til en voksen de stoler på.

Da gir du henne ihvertfall et best mulig grunnlag for å identifisere hva et overgrep er, og til å vite hva hun evt. må gjøre hvis hun, mot formodning, skulle komme opp i en slik situasjon.

Overgrepene mot meg startet først da jeg kom i puberteten sånn i 10-11 års alderen. Inntrykket mitt er at han ikke fatter interesse for barn før de kommer i den alderen. Derfor øker i grunnen min bekymring med årene. Men ja, selvsagt har min datter en helt annen forutsetning for å håndtere dette enn jeg hadde. Hun ser ikke bestefaren så ofte, og har allerede fått informasjon på generell basis om det å eie sin egen kropp og hvilke grenser man kan og bør ha for seg selv og andre.

Men at overgrep kan skje i fullt dagslys med folk til stede er jeg ikke i tvil om. Jeg har ikke lyst til å gå i detalj, men kan si så mye som at ingen av overgrepene mot meg foregikk nattestid. Det var nok at han fikk meg på tomannshånd ei stund. Og det er faktisk vanskelig å unngå når man er på besøk hos familien. Bestefar tar med ungene ut for å jobbe i hagen - trygt eller farlig? Bestefar tar med ungene ut for å fiske, mens vi andre sitter ved bålet - trygt eller farlig? Bestefar drar på sykkeltur med ungene - trygt eller farlig?

Og så innser jeg at jeg selv ikke på noen måte er nøytral i denne saken og derfor kanskje ikke ser ting klart. Men jeg vet hvilke situasjoner der han forgrep seg på meg. Og alle de tre ovennevnte situasjonene er for meg "farlig".

[Skumring]

Jeg har ikke tid til et langt svar nå, men du skal ikke la henne overnatte der i det hele tatt. Det er ditt ansvar å beskytte henne mot farer, og denne faren er for stor til at du kan ta sjansen på hennes vegne.

Hva vil din datter si om det en gang i tiden blir slik at hun forteller deg om overgrep, og lurer på om du ble utsatt eller visste?

Akkurat det har jeg tenkt mye på. Jeg har av og til tenkt at jeg skulle spurt min mor om HUN visste hva som foregikk den gang da. Tenk om hun gjorde det.

Og tenk om jeg unnlater å gjøre alt som står i min makt, og dermed blir min datter utsatt for overgrep. Jeg kan ikke tillate det. Jeg må unngå det. Jeg må beskytte henne. Men hvordan?

[Mary Poppins]

Akkurat det har jeg tenkt mye på. Jeg har av og til tenkt at jeg skulle spurt min mor om HUN visste hva som foregikk den gang da. Tenk om hun gjorde det.

Og tenk om jeg unnlater å gjøre alt som står i min makt, og dermed blir min datter utsatt for overgrep. Jeg kan ikke tillate det. Jeg må unngå det. Jeg må beskytte henne. Men hvordan?

Tilbyr han å ta med seg datteren din på fisketur, eller leke i hagen, så synes jeg du diskré skal si til han at du ikke ønsker det, og at han vet godt hvorfor.

Når det gjelder moren din, så er det vel lite sannsynlig at hun har visst hele tiden at faren din begikk overgrep overfor deg og din søster. Jeg tror ikke det vil komme noe godt ut av å fortelle om dette til moren din.

[Elis31]

Jeg synes ditt beste forsvar for at du skal unngå dette er at du forteller din datter det, også din mor. Og at du forteller din far at du akter ikke at dette skal skje igjen. Får du høre at han har gjort den minste ting over streken vil han bli politianmeldt. Og du vil kutte kontakt. Vær forberedt på fornektelse, og ignorer disse.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor de andre her mener at du ikke skal fortelle at det var han. Synes det er mye bedre å si det som det er. Dette er en person du helt klart vet at ditt barn bør advarers mot. Det høres ut som du har et meget reflektert forhold til dette, og derfor kan fortelle dette til ditt barn på en god måte.

Evt kan du kanskje ringe en telefon for å høre om råd. Er det ikke en barnetelefon som heter Mental helse?

[Elis31]

Jeg synes kanskje du kan legge inn en tråd på psykiatri slik at NHD kan svare også. Han har sikkert vært borti dette før.

[Mary Poppins]

Jeg synes ditt beste forsvar for at du skal unngå dette er at du forteller din datter det, også din mor. Og at du forteller din far at du akter ikke at dette skal skje igjen. Får du høre at han har gjort den minste ting over streken vil han bli politianmeldt. Og du vil kutte kontakt. Vær forberedt på fornektelse, og ignorer disse.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor de andre her mener at du ikke skal fortelle at det var han. Synes det er mye bedre å si det som det er. Dette er en person du helt klart vet at ditt barn bør advarers mot. Det høres ut som du har et meget reflektert forhold til dette, og derfor kan fortelle dette til ditt barn på en god måte.

Evt kan du kanskje ringe en telefon for å høre om råd. Er det ikke en barnetelefon som heter Mental helse?

''Jeg skjønner ikke helt hvorfor de andre her mener at du ikke skal fortelle at det var han. ''

Tenker du her på moren? Jeg synes ikke trådstarer skal fortelle moren, og grunnen er at det mest sannsynlig vil kun føre til at moren vil oppleve en enorm skyldfølelse for å ikke ha skjønt dette tidligere, i tillegg til følelsen av å ha levd på en løgn i flere tiår. Det er jo desverre ikke noe hun får gjort med nå.

[Elis31]

''Jeg skjønner ikke helt hvorfor de andre her mener at du ikke skal fortelle at det var han. ''

Tenker du her på moren? Jeg synes ikke trådstarer skal fortelle moren, og grunnen er at det mest sannsynlig vil kun føre til at moren vil oppleve en enorm skyldfølelse for å ikke ha skjønt dette tidligere, i tillegg til følelsen av å ha levd på en løgn i flere tiår. Det er jo desverre ikke noe hun får gjort med nå.

Her tenkte jeg mest på barnet. At jeg ikke skjønte hvorfor man ikke skal fortelle barnet det. Men du mener kanskje at da får moren også vite det?

Jeg vet ikke hva som er best og verst. Merke at familien trekker seg unna uten å skjønne hvorfor, eller å få vite. Det får trådstarter vurdere ut i fra hvordan hun kjenner sin familie.

[Mary Poppins]

Her tenkte jeg mest på barnet. At jeg ikke skjønte hvorfor man ikke skal fortelle barnet det. Men du mener kanskje at da får moren også vite det?

Jeg vet ikke hva som er best og verst. Merke at familien trekker seg unna uten å skjønne hvorfor, eller å få vite. Det får trådstarter vurdere ut i fra hvordan hun kjenner sin familie.

Ok sorry jeg misforstod, for jeg trodde du mente at hun burde fortelle moren.

[Gjest også utsatt]

Jeg synes ditt beste forsvar for at du skal unngå dette er at du forteller din datter det, også din mor. Og at du forteller din far at du akter ikke at dette skal skje igjen. Får du høre at han har gjort den minste ting over streken vil han bli politianmeldt. Og du vil kutte kontakt. Vær forberedt på fornektelse, og ignorer disse.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor de andre her mener at du ikke skal fortelle at det var han. Synes det er mye bedre å si det som det er. Dette er en person du helt klart vet at ditt barn bør advarers mot. Det høres ut som du har et meget reflektert forhold til dette, og derfor kan fortelle dette til ditt barn på en god måte.

Evt kan du kanskje ringe en telefon for å høre om råd. Er det ikke en barnetelefon som heter Mental helse?

Jeg er veldig uenig med deg. Det er ingen grunn til at en sjuåring skal måtte forholde seg til dette. Det går fint an å unngå nye overgrep uten at datteren skal måtte forholde seg til alt dette og det det innebærer.

[Elis31]

Jeg er veldig uenig med deg. Det er ingen grunn til at en sjuåring skal måtte forholde seg til dette. Det går fint an å unngå nye overgrep uten at datteren skal måtte forholde seg til alt dette og det det innebærer.

Ja men det innebærer vel å kutte familieforholdene? Ellers må datter fortelle far at han ikke får lov til å være på tomanshånd med datteren. Og datter må se til at det ikke skjer.

[Kalevaala]

Overgrepene mot meg startet først da jeg kom i puberteten sånn i 10-11 års alderen. Inntrykket mitt er at han ikke fatter interesse for barn før de kommer i den alderen. Derfor øker i grunnen min bekymring med årene. Men ja, selvsagt har min datter en helt annen forutsetning for å håndtere dette enn jeg hadde. Hun ser ikke bestefaren så ofte, og har allerede fått informasjon på generell basis om det å eie sin egen kropp og hvilke grenser man kan og bør ha for seg selv og andre.

Men at overgrep kan skje i fullt dagslys med folk til stede er jeg ikke i tvil om. Jeg har ikke lyst til å gå i detalj, men kan si så mye som at ingen av overgrepene mot meg foregikk nattestid. Det var nok at han fikk meg på tomannshånd ei stund. Og det er faktisk vanskelig å unngå når man er på besøk hos familien. Bestefar tar med ungene ut for å jobbe i hagen - trygt eller farlig? Bestefar tar med ungene ut for å fiske, mens vi andre sitter ved bålet - trygt eller farlig? Bestefar drar på sykkeltur med ungene - trygt eller farlig?

Og så innser jeg at jeg selv ikke på noen måte er nøytral i denne saken og derfor kanskje ikke ser ting klart. Men jeg vet hvilke situasjoner der han forgrep seg på meg. Og alle de tre ovennevnte situasjonene er for meg "farlig".

''Det var nok at han fikk meg på tomannshånd ei stund. Og det er faktisk vanskelig å unngå når man er på besøk hos familien. Bestefar tar med ungene ut for å jobbe i hagen - trygt eller farlig? Bestefar tar med ungene ut for å fiske, mens vi andre sitter ved bålet - trygt eller farlig? Bestefar drar på sykkeltur med ungene - trygt eller farlig?

''

Når du forteller at dette var typiske situasjoner der du ble utsatt for overgrep fra ham, tenker jeg at du nok også bør forhindre at han i det hele tatt er alene med dem.

Følg etter når han tar dem med ut i hagen.

Om han inviterer dem på fisking, blir du med.

Sykkeltur? Du slenger deg også på sykkelen og blir med.

Om han kommenterer det på en negativ måte, trenger du faktisk ikke å svare noe annet enn: "Jeg blir med". Det er mulig at det lager litt dårlig stemning en liten stund, men det tåler du, mens du tenker hardt på at det er viktigere å unngå overgrep.

Jeg forstår at disse tingene er vanskelig for deg. Man vil jo helst ha et normalt forhold til foreldrene sine og lage minst mulig bryderi, men du har gode grunner til å gjøre ting litt ekstra brysomt for ham.

Når du står midt oppe i slike situasjoner og kanskje føler deg litt overbeskyttende og dum: Tenk at du har noen tilskuere (meg f.eks.) som står litt på avstand og nikker anerkjennende til deg og hvisker: "Du gjør det som er riktig" :-)

[Ugga]

Denne saken er soleklar for meg. Du lar henne ikke overnatte der, og du lar henne ikke være alene med bestefaren!

[tonie]

Du må stoppe alt ubevoktet samvær mellom dem snarest! Vær tilstede, la ham vite at du følger med, snakk med ungen om hva som er lov og ikke lov, eller kutt kontakten mellom dem fullstendig. Din far høres dessverre ut som en som forstetter til han blir stoppet.