Ettåringer i barnehage

[Gjest mom22]

Hva mener dere om det? Er de for små til ha ha fulltidsplass?

For mange voksne er det umulig å ha mindre plass til de enn det...

Min 3 åring begynte i barnehage som 10 mnd gammel baby,

hun var utrolig avhengig av puppen da pga hun ikke hadde blitt så flink til å spise vanlig mat ennå, middagsglass, grøt, brødskiver... det var ikke mye hun fikk i seg, så det var ikke rart det ble litt strev i starten,

ikke var hun vant til å sovne av seg selv heller,

jeg pleide gå lange trilleturer for å få henne til å sovne...

Men etter få uker var hun som de andre,

hun ble flinkere til å spise vanlig mat og hun sovnet som en stein omtrent med en gang de la henne i vogna.

De sier dagene blir så lange for de små, men det stemmer ikke.

De fleste 0-ca.3 åringene har formiddagslur i barnehagen,

mange opptil 3 timer, så da forsvinner jo det meste av dagen i soving.

Min treåring trives så godt i barnehagen nå at hun blir sur om jeg henter henne for tidlig, hun må leke ferdig først.

Til høsten begynner minsten på barnehage, 10 1/2 mnd,

heldigvis begynner jeg ikke i jobb før noen uker etterpå, så jeg får bedre tid til tilvenning og kan ta kortere dager i starten... men jeg tror ikke det blir noe problem:

De sover jo store deler av dagen, så har de måltidene osv.

Den barnehagen de går på er en såkalt basebarnehage,

men her har de skilt de minste slik at de stort sett holder seg på et par rom så de får mer fred fra de store ungene og de voksne der er utrolig flinke til å ta seg av de små, trøste de osv.

Det var jo en sak om dette her

http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1656724.ece

De mener de små blir slitne og stresset av barnehage, men tror dette er individuelt

pluss har sammenheng med hvor godt barnehagen legger til rette for de små,

og det er vel nettopp poenget med artikkelen at barnehagene må legge til rette for de minste også når de får fulltidsplass, ikke bare for de store.

Pga lang reisevei til jobb for både meg og min mann

blir det sjeldent kortere dag enn 8-9 timer...

Det høres mye ut, men som sagt går det meste vekk i soving.

3 åringen min sluttet å sove rett før hun ble tre år, dette da vi så hun ikke trengte sove i helgene... og hun hadde problemer med å sovne til kvelden.

Var redd hun kom til å bli mer sliten av barnehagen, men det har faktisk gått utrolig fint, og hun har blitt flinkere til å legge seg til kvelden.

(sorry langt innlegg)

[Gjest GPn]

1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?

2. Jeg er nå dessverre i den alder at jeg må gå i en del begravelser. Barna til avdøde er ofte på min egen alder. Det som går som en rød tråd gjennom alle minnetaler er dette: "Du var alltid der for oss når vi trengte deg". Hvem er der nå? De sterke og robuste barna trenger ikke dette så ofte, men hva med de litt mer skjøre og sårbare?

[Gjest prust]

Eldstemann begynte i barnehage da han var 15 mnd. Han hadde full plass, men hele den første høsten gikk han bare 4 dager i uka (pappaen tok ut pappapermisjonen en dag pr uke). Det var en liten enavdelingsbarnehage, og han trivdes veldig godt.

Nr to begynte i familiebarnehage da hun var 13 mnd. Her var hun sammen med to eller tre andre barn og en voksen, noen ganger i uka var de sammen med andre sånne grupper. Tror hun hadde 60% plass.

Nr tre begynte i familiebarnehage da hun var 1,5 år - sammen med tre andre barn. Hun hadde nok 60% plass det første året, deretter 80%, så 100% de siste to årene på barnehagen (hun gikk på vanlig barnehage fra 3 år - det gjorde de to andre også.

Som du sier, så sover de jo en del når de er små. Min erfaring var at det var greit for dem å gå i barnehagen, og de trivdes, men mine likte også å være hjemme med meg de dagene vi hadde fri. Det funket bedre å komme tidlig i barnehagen og heller hente dem litt tidlig, enn å drøye det om morgenen og være der ut over ettermiddagen.

[Gjest prust]

1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?

2. Jeg er nå dessverre i den alder at jeg må gå i en del begravelser. Barna til avdøde er ofte på min egen alder. Det som går som en rød tråd gjennom alle minnetaler er dette: "Du var alltid der for oss når vi trengte deg". Hvem er der nå? De sterke og robuste barna trenger ikke dette så ofte, men hva med de litt mer skjøre og sårbare?

Det er klart at du treffer et ømt punkt her - men jeg tror naok at vi foreldre kan bruke den tida vi tross alt HAR med ungene på en bevisst måte - og være der for dem, og være tilgjengelig og vise tillit og bli nære - selv om de går i barnehage og må klare seg selv etter skolen.

Nå er mine barn store, men jeg er nesten alltid tilgjengelig på telefon når de kommer fra skolen, og føler at jeg har veldig nært forhold til dem - de forteller meg masse av betroelser og tanker.

[Gjest togli]

Som du sier tror jeg dette er svært avhengig av hvor godt barnehagen legger til rette for de minste... Jeg har selv jobbet i barnehage en dag i uka det siste året og har spesielt lagt merke til at små barn trenger svært mye kroppskontakt, kos og individuell oppmerksomhet. Jeg har jo tre barn selv, men med egne barn kommer denne kontakten "av seg selv", så det var interessant å se at barnehagebarna søkte slik kontakt med oss voksne selv om vi ikke var mamma/pappa.

Hvis man MÅ ha barnet i barnehage fra ettårsalder så tenker jeg at man kanskje bør gjøre alt man kan for å få en fridag i uka? Selv var jeg hjemme med barna mine hver onsdag, og de ser tilbake på onsdagene som "deilige" dager der vi bare slappet av hjemme -selv om de stortrivdes i barnehagen:) De hadde garantert blitt leie av å være hjemme med en av oss hver dag, men mellomtingen passa dem utmerket:)

[Gjest togli]

1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?

2. Jeg er nå dessverre i den alder at jeg må gå i en del begravelser. Barna til avdøde er ofte på min egen alder. Det som går som en rød tråd gjennom alle minnetaler er dette: "Du var alltid der for oss når vi trengte deg". Hvem er der nå? De sterke og robuste barna trenger ikke dette så ofte, men hva med de litt mer skjøre og sårbare?

Min eldste datter er nå 14 år gammel og vi har et svært godt forhold der vi kan snakke om "alt". Hun begynte i barnehage da hun var 14 mnd gammel og gikk der fire dager i uka. Hun er nok ganske robust, men har også sine sider med sjenanse og usikkerhet.

Her forleden fikk jeg det beste komplimentet jeg noen gang har fått.. Hun sa at hun var utrolig glad for at det var akkurat jeg som var mammaen hennes..fordi hun mente jeg forsto hvordan det var å være tenåring og at jeg prøvde å sette meg inn i hennes situasjon, samtidig som jeg hadde faste grenser og var _mamma_!

Datra mi hadde nok ikke sagt dette om hun følte jeg ikke alltid var tilstede i livet hennes..., så jeg tror at det med å være tilstede i barnas liv handler om helt andre ting enn om de har gått full tid i barnehage e.l.

Forøvrig mener jeg man som foreldre, der det er mulig, prøve å la barna ha kortest mulig dager i bhg, samt en fridag midt i uka.

[Gjest Elextra]

Puh, orker vi den diskusjonen ennå en gang? (har vært her for lenge)

I USA er det ganske vanlig at barnet overlates til barnepike fra det er rundt tre måneder. Neppe ideelt, og vi har heldigvis muligheter til å se til barnet på fulltid selv lengre enn det. Men så lenge barnet får alt det trenger og en god dose kjærlig oppmerksomhet, fungerer selv dette bra for de aller fleste.

Hva er egentlig ideelt? Det finnes det mange meninger om. Kanskje at mor eller far er hjemmeværende til barnet er kommet et stykke opp i skolealder, eller at minst én i hvertfall ikke jobber mer enn halv stilling?

Det ideelle er neppe lange barnehagedager fra før barnet er året, men det er høyst individuelt hvordan det fungerer og hvor god barnehagen er. For de aller fleste går det veldig bra! De minste barna sover jo gjerne også en god del i løpet av barnehagedagen.

[nitty-gritty]

Jeg tror ikke dette er ideelt. Jeg vet i hvert fall at min ett-åring har det best når hun kan klemme og nusse på en voksen slik det passer henne. Noen ganger går "halve dagen" med til kosing og utforsking av mammas ansikt og hender og føtter og lek på fanget.

Undersøkelser viser jo også at det beste er om man kan vente med barnehage til etter to år.

Når det er sagt, så er det vel lite vi gjør som er helt ideelt til enhver tid. Vi lever ikke i utopia. Er dette noe du må gjøre, så er det i alle fall viktig at du gjør det uten konstant dårlig samvittighet, for det vil ikke gagne barna eller familien.

[Spirello]

Jeg synes uten tvil de er for små til fulltidsplass.. Da seksåringen var 14 mnd. begynte han i barnehage, fulltid og jeg synes det var grusomt... Han fikk ikke alltis fulle dager, siden faren jobba skift og kunne levere senere, og jeg har fleksitid så dro på jobb før og gikk før og hentet tidligere.. Han ble veldig veldig avhengig av meg etter barnehagestart, redd for at jeg skulle gå osv.

Nå har jeg ei tulle på 8 mnd. og har søkt barnehageplass fra 1. desember, da er hun litt over året.. Ønsket er jo å kunne være hjemme enda et år, men vi trenger to inntekter. Jeg skal søke om å jobe redusert, også gjøre som jeg gjorde da poden starta i barnehagen. Jobbe tidligere og gå tidligere + redusert så det blir kortere dager på snuppa.. Vil ikke la andre oppdra barnet mitt, trøste henne når hun slår seg, eller koser med henne når hun trenger nærhet. JEG vil være der for henne, som mammaen hennes, som en av de rette til å være der for slike ting.. Barnehageansatte er flinke og omsorgsfulle, men JEG vil være der for mine barn, og vil ikke gjøre den samme feilien som med sønnen.. Men det er økonomien som gjør det vanskelig, men jeg skal jobbe mindre - det er helt sikkert! ettåringer i barnehagen lenger enn voksne er på jobb synes jeg ikke er bra.. Dattera mi sover to lurer om dagen, begge på en time - så mesteparten av dagen går ikke til søvn. Hun legger seg kl. 19, så ville ikke fått tid med henne i det hele tatt.

[laban]

Det kommer helt an på ettåringen, barnehagen og hva som er mulige alternativer. Det er også stor forskjell på en ettåring på 12 mnd og 20 mnd.

Datteren min begynte hos dagmamma 3 dager i uka da hun var ca. 8 mnd og i barnehagen noen uker før hun fylte to år. Slik hun var og slik det var i den barnehagen da, var jeg glad for at hun kunne gå og snakke da hun begynte.

Sønnen min begynte i samme barnehage da han var 15 mnd., 3 dager i uka de første to månedene og deretter på heltid. Han hadde akkurat blitt helt stø på beina og elsket barnehagen fra første stund. Forholdene i barnehagen var også blitt mye bedre for de minste i løpet av årene som hadde gått.

Dette var en barnehage uten aldersinndelte avdelinger. På småbarnsavdelinger er det jo ofte langt roligere enn på der det er barn fra 0 - 6.

Den eldste kunne bli sliten noen ganger, lillebroren hadde så mye energi at han sikkert gjerne kunne gått i barnehagen 7 dager i uka. Vi hadde unger som våknet av seg selv grytidlig og 5 min kjøring til barnehagen, andre må kanskje vekke barnet for å reise langt. Det går ikke an å generalisere, man må gjøre valg innenfor det som er gjennomførbart for sin familie

synes

[Gjest togli]

Jeg synes uten tvil de er for små til fulltidsplass.. Da seksåringen var 14 mnd. begynte han i barnehage, fulltid og jeg synes det var grusomt... Han fikk ikke alltis fulle dager, siden faren jobba skift og kunne levere senere, og jeg har fleksitid så dro på jobb før og gikk før og hentet tidligere.. Han ble veldig veldig avhengig av meg etter barnehagestart, redd for at jeg skulle gå osv.

Nå har jeg ei tulle på 8 mnd. og har søkt barnehageplass fra 1. desember, da er hun litt over året.. Ønsket er jo å kunne være hjemme enda et år, men vi trenger to inntekter. Jeg skal søke om å jobe redusert, også gjøre som jeg gjorde da poden starta i barnehagen. Jobbe tidligere og gå tidligere + redusert så det blir kortere dager på snuppa.. Vil ikke la andre oppdra barnet mitt, trøste henne når hun slår seg, eller koser med henne når hun trenger nærhet. JEG vil være der for henne, som mammaen hennes, som en av de rette til å være der for slike ting.. Barnehageansatte er flinke og omsorgsfulle, men JEG vil være der for mine barn, og vil ikke gjøre den samme feilien som med sønnen.. Men det er økonomien som gjør det vanskelig, men jeg skal jobbe mindre - det er helt sikkert! ettåringer i barnehagen lenger enn voksne er på jobb synes jeg ikke er bra.. Dattera mi sover to lurer om dagen, begge på en time - så mesteparten av dagen går ikke til søvn. Hun legger seg kl. 19, så ville ikke fått tid med henne i det hele tatt.

Det mange burde prøve er å utsette barnehagestart til barnet er to år gammelt. Man kan velge avdragsfrihet på huslån etc i et års tid og sparer da kanskje 5000 kroner pr mnd. I tillegg får man kontantstøtte som er på rundt 3500 kr pr mnd - og tilslutt..man slipper å betale barnehageplass dette året. Er den ene hjemme med barnet er det lettere å planlegge matinnkjøp, bake brød selv, lage store porsjoner middag til frysing og spare på den måten. Da tror jeg faktisk de fleste kan få økonomien til å gå opp...

[Spirello]

Det mange burde prøve er å utsette barnehagestart til barnet er to år gammelt. Man kan velge avdragsfrihet på huslån etc i et års tid og sparer da kanskje 5000 kroner pr mnd. I tillegg får man kontantstøtte som er på rundt 3500 kr pr mnd - og tilslutt..man slipper å betale barnehageplass dette året. Er den ene hjemme med barnet er det lettere å planlegge matinnkjøp, bake brød selv, lage store porsjoner middag til frysing og spare på den måten. Da tror jeg faktisk de fleste kan få økonomien til å gå opp...

Det har vi ikke tenkt på! ) Kanskje vi skal gjøre det.. I hvert fall utsette barnehagestart til hun er 1,5 år.. Hadde passa perfekt siden vi i tillegg får skolegutt i heimen også, greit at jeg kan være hjemme det første året, og følge opp han også. Har ikke lyst til at andre skal ha ansvar for å følge opp barna mine mens jeg er på jobb.. Vi får se an hva vi får til. Takk for tips, skal snakke med min kommende mann i kveld

[Gjest togli]

Det har vi ikke tenkt på! ) Kanskje vi skal gjøre det.. I hvert fall utsette barnehagestart til hun er 1,5 år.. Hadde passa perfekt siden vi i tillegg får skolegutt i heimen også, greit at jeg kan være hjemme det første året, og følge opp han også. Har ikke lyst til at andre skal ha ansvar for å følge opp barna mine mens jeg er på jobb.. Vi får se an hva vi får til. Takk for tips, skal snakke med min kommende mann i kveld

Har aldri angra på at vi gjorde dette når minsten var liten:)

Det var nydelig å være hjemme med henne til hun var to år gammel, og det samme året begynte storesøstra på skolen her også

Når hun var to år gammel var hun overmoden for barnehagen, så det var deilig å slippe dårlig-samvittighet-følelsen jeg hadde da jeg leverte de to eldste i barnehagen fra de var 14 og 15 mnd gamle... (selv om de stortrivdes fra første stund de også)

Synes dere skal prøve, for dere vil neppe angre på det

[Gjest trådstarter]

Jeg synes uten tvil de er for små til fulltidsplass.. Da seksåringen var 14 mnd. begynte han i barnehage, fulltid og jeg synes det var grusomt... Han fikk ikke alltis fulle dager, siden faren jobba skift og kunne levere senere, og jeg har fleksitid så dro på jobb før og gikk før og hentet tidligere.. Han ble veldig veldig avhengig av meg etter barnehagestart, redd for at jeg skulle gå osv.

Nå har jeg ei tulle på 8 mnd. og har søkt barnehageplass fra 1. desember, da er hun litt over året.. Ønsket er jo å kunne være hjemme enda et år, men vi trenger to inntekter. Jeg skal søke om å jobe redusert, også gjøre som jeg gjorde da poden starta i barnehagen. Jobbe tidligere og gå tidligere + redusert så det blir kortere dager på snuppa.. Vil ikke la andre oppdra barnet mitt, trøste henne når hun slår seg, eller koser med henne når hun trenger nærhet. JEG vil være der for henne, som mammaen hennes, som en av de rette til å være der for slike ting.. Barnehageansatte er flinke og omsorgsfulle, men JEG vil være der for mine barn, og vil ikke gjøre den samme feilien som med sønnen.. Men det er økonomien som gjør det vanskelig, men jeg skal jobbe mindre - det er helt sikkert! ettåringer i barnehagen lenger enn voksne er på jobb synes jeg ikke er bra.. Dattera mi sover to lurer om dagen, begge på en time - så mesteparten av dagen går ikke til søvn. Hun legger seg kl. 19, så ville ikke fått tid med henne i det hele tatt.

Det er bare tull at det er "feil".

Dette er helt individuelt. SÅn jeg ser det med min datter har jeg sett hun hadde godt av en tidlig start. Hun er et forsiktig vesen og var derfor sent ute med f.eks. å gå uten støtte, og hun er forsiktig med fremmede...

men pga barnehagen har hun blomstret og er flink til å bli kjent med og leke med andre barn. Jeg så min søster, vi har den forsiktigheten i familien, jeg var også sånn..

Søsteren min begynte sent i barnehage, så hun fikk ikke den tidlige sosiale treningen - og mistrivdes sterkt... Og jeg, jeg gikk aldri på barnehage. Var hjemme med mor...

Jeg var veldig sjenert og innadvendt, og da jeg begynte på skolen turte ikke jeg ta kontakt med de andre barna, de ville helst leke med de de hadde lekt med på barnehagen, og de tenkte jo ikke på stakkars lille meg.

Var noen her som snakket om psykiske problemer pga barnehage og sånn... sprøyt.

De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene,

men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.

Vi som ikke hadde gått i barnehage, vi var ofte blyge og holdt oss for oss selv...

satt inne med tankene våre og bekymringene.

Nå sliter flere av oss med psykiske plager, sosialangst, depresjon osv...

Sosialangsten har jeg kommet med bra av - men med egen bevisst trening,

men søsteren min sliter en del ennå.

Jeg er for tidlig barnehagestart, så lenge barnehagen legger godt til rette for det.

Og ungen får trøst og kos osv med oss voksne,

når vi kommer hjem fra jobb/barnehage koser vi oss masse sammen, og i helger og ferier har vi masse kvalitetstid sammen. Jeg merker de dagene hun har hatt fri lenge og ikke har hatt noen å leke med så blir hun veldig masete og hårsår, kjeder seg... Trenger å brenne av litt energi. Vi prøver jo å leke masse med henne og kose,

men hun trenger jevnaldrende. Ser hun blomstrer når vi får besøk av folk med barn.

Jeg tror denne generaliseringen med at barn på 1 år ikke har godt av barnehage er skapt av foreldre som gjerne vil være hjemme lenger med barna...

Ikke alle har den muligheten. Blir kvalm av de som sier det dreier seg om å prioritere bla bla...

I min jobb er det umulig å gå ned i stilling og samme med min mann, han har ujevne arbeidsdager, av og til slutter han tidlig, men som oftest jobber han til 5-6...

han henter jenta vår kanskje i 3 tiden de dagene han slutter tidlig...

Og vi trenger pengene. VI har ikke luksushus osv, men vi ønsker å ha det ungene våre trenger, de har et koselig hus med egne rom, hage og veranda, kort vei til skole og barnehage, og venner som bor i nærheten... og biler må vi ha for å frakte de til barnehagen, ellers hadde de måttet være enda lenger på barnehagen pga bussrutene ikke helt passer inn med arbeidstiden.

[Sepe]

Det er bare tull at det er "feil".

Dette er helt individuelt. SÅn jeg ser det med min datter har jeg sett hun hadde godt av en tidlig start. Hun er et forsiktig vesen og var derfor sent ute med f.eks. å gå uten støtte, og hun er forsiktig med fremmede...

men pga barnehagen har hun blomstret og er flink til å bli kjent med og leke med andre barn. Jeg så min søster, vi har den forsiktigheten i familien, jeg var også sånn..

Søsteren min begynte sent i barnehage, så hun fikk ikke den tidlige sosiale treningen - og mistrivdes sterkt... Og jeg, jeg gikk aldri på barnehage. Var hjemme med mor...

Jeg var veldig sjenert og innadvendt, og da jeg begynte på skolen turte ikke jeg ta kontakt med de andre barna, de ville helst leke med de de hadde lekt med på barnehagen, og de tenkte jo ikke på stakkars lille meg.

Var noen her som snakket om psykiske problemer pga barnehage og sånn... sprøyt.

De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene,

men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.

Vi som ikke hadde gått i barnehage, vi var ofte blyge og holdt oss for oss selv...

satt inne med tankene våre og bekymringene.

Nå sliter flere av oss med psykiske plager, sosialangst, depresjon osv...

Sosialangsten har jeg kommet med bra av - men med egen bevisst trening,

men søsteren min sliter en del ennå.

Jeg er for tidlig barnehagestart, så lenge barnehagen legger godt til rette for det.

Og ungen får trøst og kos osv med oss voksne,

når vi kommer hjem fra jobb/barnehage koser vi oss masse sammen, og i helger og ferier har vi masse kvalitetstid sammen. Jeg merker de dagene hun har hatt fri lenge og ikke har hatt noen å leke med så blir hun veldig masete og hårsår, kjeder seg... Trenger å brenne av litt energi. Vi prøver jo å leke masse med henne og kose,

men hun trenger jevnaldrende. Ser hun blomstrer når vi får besøk av folk med barn.

Jeg tror denne generaliseringen med at barn på 1 år ikke har godt av barnehage er skapt av foreldre som gjerne vil være hjemme lenger med barna...

Ikke alle har den muligheten. Blir kvalm av de som sier det dreier seg om å prioritere bla bla...

I min jobb er det umulig å gå ned i stilling og samme med min mann, han har ujevne arbeidsdager, av og til slutter han tidlig, men som oftest jobber han til 5-6...

han henter jenta vår kanskje i 3 tiden de dagene han slutter tidlig...

Og vi trenger pengene. VI har ikke luksushus osv, men vi ønsker å ha det ungene våre trenger, de har et koselig hus med egne rom, hage og veranda, kort vei til skole og barnehage, og venner som bor i nærheten... og biler må vi ha for å frakte de til barnehagen, ellers hadde de måttet være enda lenger på barnehagen pga bussrutene ikke helt passer inn med arbeidstiden.

"Hva mener dere om det? Er de for små til ha ha fulltidsplass? "

skrev du... Da må du tåle at andre har andre meninger enn deg!

[Dorthe]

Det er bare tull at det er "feil".

Dette er helt individuelt. SÅn jeg ser det med min datter har jeg sett hun hadde godt av en tidlig start. Hun er et forsiktig vesen og var derfor sent ute med f.eks. å gå uten støtte, og hun er forsiktig med fremmede...

men pga barnehagen har hun blomstret og er flink til å bli kjent med og leke med andre barn. Jeg så min søster, vi har den forsiktigheten i familien, jeg var også sånn..

Søsteren min begynte sent i barnehage, så hun fikk ikke den tidlige sosiale treningen - og mistrivdes sterkt... Og jeg, jeg gikk aldri på barnehage. Var hjemme med mor...

Jeg var veldig sjenert og innadvendt, og da jeg begynte på skolen turte ikke jeg ta kontakt med de andre barna, de ville helst leke med de de hadde lekt med på barnehagen, og de tenkte jo ikke på stakkars lille meg.

Var noen her som snakket om psykiske problemer pga barnehage og sånn... sprøyt.

De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene,

men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.

Vi som ikke hadde gått i barnehage, vi var ofte blyge og holdt oss for oss selv...

satt inne med tankene våre og bekymringene.

Nå sliter flere av oss med psykiske plager, sosialangst, depresjon osv...

Sosialangsten har jeg kommet med bra av - men med egen bevisst trening,

men søsteren min sliter en del ennå.

Jeg er for tidlig barnehagestart, så lenge barnehagen legger godt til rette for det.

Og ungen får trøst og kos osv med oss voksne,

når vi kommer hjem fra jobb/barnehage koser vi oss masse sammen, og i helger og ferier har vi masse kvalitetstid sammen. Jeg merker de dagene hun har hatt fri lenge og ikke har hatt noen å leke med så blir hun veldig masete og hårsår, kjeder seg... Trenger å brenne av litt energi. Vi prøver jo å leke masse med henne og kose,

men hun trenger jevnaldrende. Ser hun blomstrer når vi får besøk av folk med barn.

Jeg tror denne generaliseringen med at barn på 1 år ikke har godt av barnehage er skapt av foreldre som gjerne vil være hjemme lenger med barna...

Ikke alle har den muligheten. Blir kvalm av de som sier det dreier seg om å prioritere bla bla...

I min jobb er det umulig å gå ned i stilling og samme med min mann, han har ujevne arbeidsdager, av og til slutter han tidlig, men som oftest jobber han til 5-6...

han henter jenta vår kanskje i 3 tiden de dagene han slutter tidlig...

Og vi trenger pengene. VI har ikke luksushus osv, men vi ønsker å ha det ungene våre trenger, de har et koselig hus med egne rom, hage og veranda, kort vei til skole og barnehage, og venner som bor i nærheten... og biler må vi ha for å frakte de til barnehagen, ellers hadde de måttet være enda lenger på barnehagen pga bussrutene ikke helt passer inn med arbeidstiden.

Jeg må jo le av deg som sier at du blir kvalm av folk som sier det er prioriteringer. Du har i hvert fall prioritert og fått det som du vil, stort hus og hage og to biler. Jeg sier ikke at det er galt at du ønsker det, mens andre igjen bor i leilighet, har bare en bil og har råd til å gå hjemme med barnet et år ekstra og har dermed prioritert det.

[Gjest Elextra]

Har aldri angra på at vi gjorde dette når minsten var liten:)

Det var nydelig å være hjemme med henne til hun var to år gammel, og det samme året begynte storesøstra på skolen her også

Når hun var to år gammel var hun overmoden for barnehagen, så det var deilig å slippe dårlig-samvittighet-følelsen jeg hadde da jeg leverte de to eldste i barnehagen fra de var 14 og 15 mnd gamle... (selv om de stortrivdes fra første stund de også)

Synes dere skal prøve, for dere vil neppe angre på det

''så det var deilig å slippe dårlig-samvittighet-følelsen jeg hadde da jeg leverte de to eldste i barnehagen fra de var 14 og 15 mnd gamle... ''

Men hvorfor skal man ha dårlig samvittighet om barnet trives i barnehagen og alt fungerer greit? Og var det bare du som evt. fikk dårlig samvittighet eller gjalt det din mann også? Slutter aldri helt å stusse over hvor mange kvinner som tar på seg omtrent det fulle ansvar for barnets ve og vel.

[grot]

Har aldri angra på at vi gjorde dette når minsten var liten:)

Det var nydelig å være hjemme med henne til hun var to år gammel, og det samme året begynte storesøstra på skolen her også

Når hun var to år gammel var hun overmoden for barnehagen, så det var deilig å slippe dårlig-samvittighet-følelsen jeg hadde da jeg leverte de to eldste i barnehagen fra de var 14 og 15 mnd gamle... (selv om de stortrivdes fra første stund de også)

Synes dere skal prøve, for dere vil neppe angre på det

Ja det er en himla forskjell på å sende en på 10-11 mnd i barnehagen og en på kanskje snaue to. Jeg hadde ikke orka tanken engang på å sette barnet i barnehage mens det er så lite. Det er klart at de voksne tar seg av ungene, men det er og veldig lett å forstå at det blir forskjell på kvalitet av omsorg. En barnehageansatt har ikke verken tid eller ork til å gi omsorg i den grad som det er helt naturlig for oss som foreldre å gi..

Jeg mener heller ikke at man skal la den dårlige samvittigheten ta overhånd om man er i en livssituasjon der man er nødt til å ha så små barn i barnehagen på full tid. Men de fleste kan få til å prioritere annerledes, om man virkelig ønsker det.

Barnehagene kom tross alt ikke som et tilbud til understimulerte barn som trengte noe å gjøre. De kom et resultat av at man ønsket hele den voksne befolkning ut i jobb. Barnehagen kom som et resultat av voksnes behov, ikke ungenes:-)

[Gjest togli]

''så det var deilig å slippe dårlig-samvittighet-følelsen jeg hadde da jeg leverte de to eldste i barnehagen fra de var 14 og 15 mnd gamle... ''

Men hvorfor skal man ha dårlig samvittighet om barnet trives i barnehagen og alt fungerer greit? Og var det bare du som evt. fikk dårlig samvittighet eller gjalt det din mann også? Slutter aldri helt å stusse over hvor mange kvinner som tar på seg omtrent det fulle ansvar for barnets ve og vel.

Jeg hadde jo vært sammen med barnet 24 timer i døgnet siden det var født og følte det var vondt å plutselig skulle overlate det til andre flere timer hver dag... Jeg kan jo nesten ikke ta ansvar for hva pappaen tenkte og følte i forhold til dette, men dette var altså mine personlige følelser

Jeg sier ikke det er galt med barnehage tidlig, og er nok en av de som sterkt forsvarer de som trenger bhg fra ettårsalder. Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

[Gjest trådstarter]

Jeg hadde jo vært sammen med barnet 24 timer i døgnet siden det var født og følte det var vondt å plutselig skulle overlate det til andre flere timer hver dag... Jeg kan jo nesten ikke ta ansvar for hva pappaen tenkte og følte i forhold til dette, men dette var altså mine personlige følelser

Jeg sier ikke det er galt med barnehage tidlig, og er nok en av de som sterkt forsvarer de som trenger bhg fra ettårsalder. Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

Ja, men skal vi som må ha barnet i barnehage ha dårlig samvittighet da?

Vi har ikke stort hus, var noen som påstod det,

jeg sa vi hadde et helt vanlig hus.