Ettåringer i barnehage

[Gjest Elextra]

Jeg hadde jo vært sammen med barnet 24 timer i døgnet siden det var født og følte det var vondt å plutselig skulle overlate det til andre flere timer hver dag... Jeg kan jo nesten ikke ta ansvar for hva pappaen tenkte og følte i forhold til dette, men dette var altså mine personlige følelser

Jeg sier ikke det er galt med barnehage tidlig, og er nok en av de som sterkt forsvarer de som trenger bhg fra ettårsalder. Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

''Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

''

Ja, det vil vel mange føle uansett hvor lenge barnet har vært hjemme.

Hos oss hadde pappaen hatt flere måneders permisjon mens jeg jobbet (vi tok totalt et par måneder ekstra), så overgangen til dagmamma/barnehage var da ikke så stor for meg som om jeg hadde vært hjemme hos barnet hele tiden.

Skulle vi jobbet redusert ville vi nok forsøkt å få det til begge to, tror jeg.

Er jo litt synd at det fortsatt er slik at det stort sett er mor som evt. er lengre hjemme, mens far er ute og bygger karriere og pensjonspoeng .

[Dorthe]

Jeg hadde jo vært sammen med barnet 24 timer i døgnet siden det var født og følte det var vondt å plutselig skulle overlate det til andre flere timer hver dag... Jeg kan jo nesten ikke ta ansvar for hva pappaen tenkte og følte i forhold til dette, men dette var altså mine personlige følelser

Jeg sier ikke det er galt med barnehage tidlig, og er nok en av de som sterkt forsvarer de som trenger bhg fra ettårsalder. Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

Min din aldersgruppe og ned til 25 overlevde de også. Barnehage fra 3,5 mnd på spebarnsstue.

Jeg skulle finne barnehageplass til minstemann da han var seks uker men det var dønn umulig. Jeg hadde ikke krav på svangerskapspermisjon siden jeg gikk på attføring og da ville NAV ha meg ut i arbeid igjen etter seks uker.

Jeg fant ikke barnehageplass så legen min sykemeldte meg i seks mnd. Jeg hadde bekkenløsning da så det var ikke så mye jukseri

[Gjest Elextra]

Ja det er en himla forskjell på å sende en på 10-11 mnd i barnehagen og en på kanskje snaue to. Jeg hadde ikke orka tanken engang på å sette barnet i barnehage mens det er så lite. Det er klart at de voksne tar seg av ungene, men det er og veldig lett å forstå at det blir forskjell på kvalitet av omsorg. En barnehageansatt har ikke verken tid eller ork til å gi omsorg i den grad som det er helt naturlig for oss som foreldre å gi..

Jeg mener heller ikke at man skal la den dårlige samvittigheten ta overhånd om man er i en livssituasjon der man er nødt til å ha så små barn i barnehagen på full tid. Men de fleste kan få til å prioritere annerledes, om man virkelig ønsker det.

Barnehagene kom tross alt ikke som et tilbud til understimulerte barn som trengte noe å gjøre. De kom et resultat av at man ønsket hele den voksne befolkning ut i jobb. Barnehagen kom som et resultat av voksnes behov, ikke ungenes:-)

''En barnehageansatt har ikke verken tid eller ork til å gi omsorg i den grad som det er helt naturlig for oss som foreldre å gi..

''

Når en leser i denne og andre lignende tråder skulle en tro mor sitter med barnet på fanget og kommuniserer tett og bygger bånd hver time på dagen. Slik er det jo sjelden i realiteten. Tror ikke hverdagen nødvendigvis er så annerledes enn den ville vært i barnehagen, selv om mors nærvær selvfølgelg mangler i sistnevnte.

[Dorthe]

Ja, men skal vi som må ha barnet i barnehage ha dårlig samvittighet da?

Vi har ikke stort hus, var noen som påstod det,

jeg sa vi hadde et helt vanlig hus.

For meg er 75 kvm og to soverom helt vanlig. Alt over er stort... Jeg har en stor leilighet 89 kvm og to soverom, men den er større enn normalt.

[Gjest trådstarter]

For meg er 75 kvm og to soverom helt vanlig. Alt over er stort... Jeg har en stor leilighet 89 kvm og to soverom, men den er større enn normalt.

For mine barns skyld ønsker jeg at de skal ha tumleplass...

greit å være hjemme ja, men da er det kjekt å kunne bo på et trygt sted, ikke i en trang leilighet i byen der man ikke kan leke i gatene...

Og her jeg bor blir ungene mobbet om de bor i en liten leilighet, så det er litt det og.

Alt jeg gjør gjør jeg for barna.

[Dorthe]

For mine barns skyld ønsker jeg at de skal ha tumleplass...

greit å være hjemme ja, men da er det kjekt å kunne bo på et trygt sted, ikke i en trang leilighet i byen der man ikke kan leke i gatene...

Og her jeg bor blir ungene mobbet om de bor i en liten leilighet, så det er litt det og.

Alt jeg gjør gjør jeg for barna.

Det er din prioritering.

Mine har gått i barnehagen fra de var små de også enda jeg har hatt en stor leilighet hele tida, jeg har også prioritert barnehage for jeg tror at mine unger hadde godt av å begynne i barnehagen tidlig.

Her blir ungene mobbet når de har blondt hår og blå øyne og ingen fordi de bor i små leiligheter. Jeg har ikke hatt liten leilighet på 27 år og da hadde jeg bare eldstemann og vi flyttet til en treroms av normal størrelse 72 kvm

[Gjest togli]

Ja, men skal vi som må ha barnet i barnehage ha dårlig samvittighet da?

Vi har ikke stort hus, var noen som påstod det,

jeg sa vi hadde et helt vanlig hus.

Nei, klart du ikke skal ha det! Jeg sa at _jeg_ slet med litt dårlig samvittighet, og sånt kan man ikke styre... Jeg hadde mine to eldste i bhg fra de var 1 år gamle de også....

[Gjest togli]

''Det må allikevel være ok å føle et stikk av dårlig samvittighet når man aller helst gjerne skulle vært hjemme et år til med barnet sitt....

''

Ja, det vil vel mange føle uansett hvor lenge barnet har vært hjemme.

Hos oss hadde pappaen hatt flere måneders permisjon mens jeg jobbet (vi tok totalt et par måneder ekstra), så overgangen til dagmamma/barnehage var da ikke så stor for meg som om jeg hadde vært hjemme hos barnet hele tiden.

Skulle vi jobbet redusert ville vi nok forsøkt å få det til begge to, tror jeg.

Er jo litt synd at det fortsatt er slik at det stort sett er mor som evt. er lengre hjemme, mens far er ute og bygger karriere og pensjonspoeng .

Helt enig med deg!

Hos oss var det kun jeg som ønsket å være hjemme med barna, så vi hadde ingen diskusjon på det. Han hadde kjeda seg enormt hjemme, og jeg orka ikke tanken på å komme hjem til en gretten mann Jeg kjeda meg aldri hjemme siden det var nok å henge fingrene i uansett

Jeg hadde aldri et snev av dårlig samvittighet når jeg leverte minstedatra i bhg fra hun var to år gammel, for da var hun så stor at hun sa klart fra at hun ville være der

[Gjest togli]

Min din aldersgruppe og ned til 25 overlevde de også. Barnehage fra 3,5 mnd på spebarnsstue.

Jeg skulle finne barnehageplass til minstemann da han var seks uker men det var dønn umulig. Jeg hadde ikke krav på svangerskapspermisjon siden jeg gikk på attføring og da ville NAV ha meg ut i arbeid igjen etter seks uker.

Jeg fant ikke barnehageplass så legen min sykemeldte meg i seks mnd. Jeg hadde bekkenløsning da så det var ikke så mye jukseri

For å si det sånn - vi skal prise oss lykkelige for at vi bor i Norge idag! Har nok verdens beste svangerskapspermisjonsordning vil jeg tro:)

[Gjest det tror jeg]

Det er bare tull at det er "feil".

Dette er helt individuelt. SÅn jeg ser det med min datter har jeg sett hun hadde godt av en tidlig start. Hun er et forsiktig vesen og var derfor sent ute med f.eks. å gå uten støtte, og hun er forsiktig med fremmede...

men pga barnehagen har hun blomstret og er flink til å bli kjent med og leke med andre barn. Jeg så min søster, vi har den forsiktigheten i familien, jeg var også sånn..

Søsteren min begynte sent i barnehage, så hun fikk ikke den tidlige sosiale treningen - og mistrivdes sterkt... Og jeg, jeg gikk aldri på barnehage. Var hjemme med mor...

Jeg var veldig sjenert og innadvendt, og da jeg begynte på skolen turte ikke jeg ta kontakt med de andre barna, de ville helst leke med de de hadde lekt med på barnehagen, og de tenkte jo ikke på stakkars lille meg.

Var noen her som snakket om psykiske problemer pga barnehage og sånn... sprøyt.

De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene,

men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.

Vi som ikke hadde gått i barnehage, vi var ofte blyge og holdt oss for oss selv...

satt inne med tankene våre og bekymringene.

Nå sliter flere av oss med psykiske plager, sosialangst, depresjon osv...

Sosialangsten har jeg kommet med bra av - men med egen bevisst trening,

men søsteren min sliter en del ennå.

Jeg er for tidlig barnehagestart, så lenge barnehagen legger godt til rette for det.

Og ungen får trøst og kos osv med oss voksne,

når vi kommer hjem fra jobb/barnehage koser vi oss masse sammen, og i helger og ferier har vi masse kvalitetstid sammen. Jeg merker de dagene hun har hatt fri lenge og ikke har hatt noen å leke med så blir hun veldig masete og hårsår, kjeder seg... Trenger å brenne av litt energi. Vi prøver jo å leke masse med henne og kose,

men hun trenger jevnaldrende. Ser hun blomstrer når vi får besøk av folk med barn.

Jeg tror denne generaliseringen med at barn på 1 år ikke har godt av barnehage er skapt av foreldre som gjerne vil være hjemme lenger med barna...

Ikke alle har den muligheten. Blir kvalm av de som sier det dreier seg om å prioritere bla bla...

I min jobb er det umulig å gå ned i stilling og samme med min mann, han har ujevne arbeidsdager, av og til slutter han tidlig, men som oftest jobber han til 5-6...

han henter jenta vår kanskje i 3 tiden de dagene han slutter tidlig...

Og vi trenger pengene. VI har ikke luksushus osv, men vi ønsker å ha det ungene våre trenger, de har et koselig hus med egne rom, hage og veranda, kort vei til skole og barnehage, og venner som bor i nærheten... og biler må vi ha for å frakte de til barnehagen, ellers hadde de måttet være enda lenger på barnehagen pga bussrutene ikke helt passer inn med arbeidstiden.

''De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene, men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.''

Sosial trening til hva? Tydeligvis lærer de ikke hvordan en skal oppføre seg i en gruppe eller vanlig folkeskikk.

Når det er sagt får jeg også lyst til å si min mening om deres situasjon. Det kan virke som om du rosemaler barnehageopplegget for såpass små barn kun for å dekke over din egen dårlige samvittighet.

Som andre også sier her, så er det tross alt snakk om prioriteringer. 8-9 timer i barnehagen for dattera di... Hvordan i all verden greier du å bli kjent med henne? Hun skal jo legge seg et par timer rett etter at hun har kommet hjem fra barnehagen. En halvtime om morgenen og to timer på kvelden. Hvorfor fikk dere i det hele tatt barn? Er det fordi det var/er et statussymbol på linje med to biler og enebolig med stor hage? (Antakelig går du også i merkeklær, trener i helsestudio to-tre ganger i uka og bruker dyr sminke for å ta deg godt ut).

[grot]

''En barnehageansatt har ikke verken tid eller ork til å gi omsorg i den grad som det er helt naturlig for oss som foreldre å gi..

''

Når en leser i denne og andre lignende tråder skulle en tro mor sitter med barnet på fanget og kommuniserer tett og bygger bånd hver time på dagen. Slik er det jo sjelden i realiteten. Tror ikke hverdagen nødvendigvis er så annerledes enn den ville vært i barnehagen, selv om mors nærvær selvfølgelg mangler i sistnevnte.

Neida, jeg ser ikke for meg en mor med barnet på fanget hele tiden. Men en mor/far som har tid til kos på barnas premisser, ikke når det passer inn i rutinene i barnehagen:-)

[Gjest det tror jeg]

1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?

2. Jeg er nå dessverre i den alder at jeg må gå i en del begravelser. Barna til avdøde er ofte på min egen alder. Det som går som en rød tråd gjennom alle minnetaler er dette: "Du var alltid der for oss når vi trengte deg". Hvem er der nå? De sterke og robuste barna trenger ikke dette så ofte, men hva med de litt mer skjøre og sårbare?

''1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?''

Helt opplagt en sammenheng her mellom psykiske lidelser og tilpasningsforstyrrelser hos barn/ ungdom og barnehager.

Tidlig barnehagedebut og lange dager i barnehagen skulle ikke vært lov. Barnet får antakelig tilknytningsvansker/relasjonsvansker. Det er svært viktig for et lite barn å ha en bestemt å kunne knytte seg til. Når den muligheten ikke er tilstede (foreldrene ser jo bare barnet sitt to-tre timer hver dag og barnehagepersonellet rullerer, er sykmeldte, bytter arbeidsplass, etc.) er det soleklart at det setter sine spor i form av utilpasshet, sykdom og redusert evne til f.eks. relasjonsbygging seinere.

Jeg sier ikke at barnehage er skadelig for barn. Det er veldig mye positivt med barnehager og barna lærer seg mye de kanskje ellers ikke ville ha lært seg. Men det jeg reagerer på er foreldre som bruker barnehagen som oppbevaringsplass med lengst mulig dager fordi de prioriterer feil! Barna er noe av det viktigste vi har, så det er klart de ikke kan stues bort til fordel for "karrieren" til mor eller far. Da får heller karrieren vente litt mens barnet er stort nok til å gå litt i barnehage. En kan også velge å bo billigere for å dekke opp inntekststapet de få årene.

[Gjest det tror jeg]

Min eldste datter er nå 14 år gammel og vi har et svært godt forhold der vi kan snakke om "alt". Hun begynte i barnehage da hun var 14 mnd gammel og gikk der fire dager i uka. Hun er nok ganske robust, men har også sine sider med sjenanse og usikkerhet.

Her forleden fikk jeg det beste komplimentet jeg noen gang har fått.. Hun sa at hun var utrolig glad for at det var akkurat jeg som var mammaen hennes..fordi hun mente jeg forsto hvordan det var å være tenåring og at jeg prøvde å sette meg inn i hennes situasjon, samtidig som jeg hadde faste grenser og var _mamma_!

Datra mi hadde nok ikke sagt dette om hun følte jeg ikke alltid var tilstede i livet hennes..., så jeg tror at det med å være tilstede i barnas liv handler om helt andre ting enn om de har gått full tid i barnehage e.l.

Forøvrig mener jeg man som foreldre, der det er mulig, prøve å la barna ha kortest mulig dager i bhg, samt en fridag midt i uka.

''Forøvrig mener jeg man som foreldre, der det er mulig, prøve å la barna ha kortest mulig dager i bhg, samt en fridag midt i uka.''

Enig med deg der.

[Dorthe]

For å si det sånn - vi skal prise oss lykkelige for at vi bor i Norge idag! Har nok verdens beste svangerskapspermisjonsordning vil jeg tro:)

Ja, det har dere altså.

[laban]

''1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?''

Helt opplagt en sammenheng her mellom psykiske lidelser og tilpasningsforstyrrelser hos barn/ ungdom og barnehager.

Tidlig barnehagedebut og lange dager i barnehagen skulle ikke vært lov. Barnet får antakelig tilknytningsvansker/relasjonsvansker. Det er svært viktig for et lite barn å ha en bestemt å kunne knytte seg til. Når den muligheten ikke er tilstede (foreldrene ser jo bare barnet sitt to-tre timer hver dag og barnehagepersonellet rullerer, er sykmeldte, bytter arbeidsplass, etc.) er det soleklart at det setter sine spor i form av utilpasshet, sykdom og redusert evne til f.eks. relasjonsbygging seinere.

Jeg sier ikke at barnehage er skadelig for barn. Det er veldig mye positivt med barnehager og barna lærer seg mye de kanskje ellers ikke ville ha lært seg. Men det jeg reagerer på er foreldre som bruker barnehagen som oppbevaringsplass med lengst mulig dager fordi de prioriterer feil! Barna er noe av det viktigste vi har, så det er klart de ikke kan stues bort til fordel for "karrieren" til mor eller far. Da får heller karrieren vente litt mens barnet er stort nok til å gå litt i barnehage. En kan også velge å bo billigere for å dekke opp inntekststapet de få årene.

''Foreldrene ser jo bare barnet sitt to-tre timer hver dag og barnehagepersonellet rullerer, er sykmeldte, bytter arbeidsplass, etc.''

Man kan utmerket godt gå i barnehagen fra man er ett år, uten at noen av disse påstandene stemmer. Det er like usaklig som å påstå at barn som er hjemme "plasseres foran TVen / lekegrinda mens mor surfer på nettet", evt. "sitter passiv i vogna mens mor er på kafe med venninnene".

Begge disse variantene _forekommer_ sikkert. Men ingen av dem er typiske, og det er ikke nødvendig å svartmale mer enn nødvendig.

[Gjest GA]

Mine barn var i familiebarnehage som ettåringer. De var 4 unger, med en fast voksen. En dag i uka var de i familiebarnehagens base sammen med andre familiebarnehagegrupper. Der var de også hvis deres assistent vas syk. Fungerte aldeles ypperlig, den assistenten ungene hadde var et funn.

For jentungen var overgangen til stor basebarnehage som fireåring mye verre enn barnehagestarten da hun var ett år.

Så ja, barnehage for ettåringer kan være topp, men jeg tror litt på at små grupper er bedre enn digre avdelinger med stor aldersspredning.

[Gjest trådstarter]

''De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene, men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.''

Sosial trening til hva? Tydeligvis lærer de ikke hvordan en skal oppføre seg i en gruppe eller vanlig folkeskikk.

Når det er sagt får jeg også lyst til å si min mening om deres situasjon. Det kan virke som om du rosemaler barnehageopplegget for såpass små barn kun for å dekke over din egen dårlige samvittighet.

Som andre også sier her, så er det tross alt snakk om prioriteringer. 8-9 timer i barnehagen for dattera di... Hvordan i all verden greier du å bli kjent med henne? Hun skal jo legge seg et par timer rett etter at hun har kommet hjem fra barnehagen. En halvtime om morgenen og to timer på kvelden. Hvorfor fikk dere i det hele tatt barn? Er det fordi det var/er et statussymbol på linje med to biler og enebolig med stor hage? (Antakelig går du også i merkeklær, trener i helsestudio to-tre ganger i uka og bruker dyr sminke for å ta deg godt ut).

Det er der du tar feil, bor i et gammelt hus, har to gamle biler (pga d ikke passer med buss eller samkjøring til jobb), går i de gamle fillene - prioriterer barna, kjøper aldri merkeklær, drar aldri til Syden...

Har bare drittjobber begge to....

Føler jeg har veldig god kontakt med barna og har ingen dårlig samvittighet, så blir sur på de som prøver å gi oss dårlig samvittighet.

Jeg forstår godt de som føler ungen er for liten til barnehage, men dette må være individuelt og en skal ikke dømme hverandre verken den ene eller andre veien.

Og vi har veldig god kvalitetstid sammen. Du trenger ikke være frekk. Jeg har god forståelse for de som vil være hjemme og hadde jeg vunnet i lotto skulle jeg gjerne gjort det, men ville hatt de i barnehage pga jeg ser hvor stor glede de har av det, men kanskje ventet til 1.5 år...

Sånn det er nå har jeg ikke mulighet til å gå ned i stilling, jobben min er vanskelig å dele på to og den er avhengig av at jeg jobber fullt pga arbeidsoppgavene. Det er jo forskjellig hvor man jobber, enkelte steder lar dette seg lett gjøre, og har man muligheten - så ja - gjør d.

Det jeg gjorde med nr 1 var å ta ut ammepermisjon, jeg sluttet en time tidligere hver dag (jeg ammet jo til hun var 20 mnd).

[Gjest togli]

Det er bare tull at det er "feil".

Dette er helt individuelt. SÅn jeg ser det med min datter har jeg sett hun hadde godt av en tidlig start. Hun er et forsiktig vesen og var derfor sent ute med f.eks. å gå uten støtte, og hun er forsiktig med fremmede...

men pga barnehagen har hun blomstret og er flink til å bli kjent med og leke med andre barn. Jeg så min søster, vi har den forsiktigheten i familien, jeg var også sånn..

Søsteren min begynte sent i barnehage, så hun fikk ikke den tidlige sosiale treningen - og mistrivdes sterkt... Og jeg, jeg gikk aldri på barnehage. Var hjemme med mor...

Jeg var veldig sjenert og innadvendt, og da jeg begynte på skolen turte ikke jeg ta kontakt med de andre barna, de ville helst leke med de de hadde lekt med på barnehagen, og de tenkte jo ikke på stakkars lille meg.

Var noen her som snakket om psykiske problemer pga barnehage og sånn... sprøyt.

De jeg kjenner som gikk i barnehage var visstnok villere og mer bråkete i timene,

men de hadde den sosiale treningen og stortrivdes.

Vi som ikke hadde gått i barnehage, vi var ofte blyge og holdt oss for oss selv...

satt inne med tankene våre og bekymringene.

Nå sliter flere av oss med psykiske plager, sosialangst, depresjon osv...

Sosialangsten har jeg kommet med bra av - men med egen bevisst trening,

men søsteren min sliter en del ennå.

Jeg er for tidlig barnehagestart, så lenge barnehagen legger godt til rette for det.

Og ungen får trøst og kos osv med oss voksne,

når vi kommer hjem fra jobb/barnehage koser vi oss masse sammen, og i helger og ferier har vi masse kvalitetstid sammen. Jeg merker de dagene hun har hatt fri lenge og ikke har hatt noen å leke med så blir hun veldig masete og hårsår, kjeder seg... Trenger å brenne av litt energi. Vi prøver jo å leke masse med henne og kose,

men hun trenger jevnaldrende. Ser hun blomstrer når vi får besøk av folk med barn.

Jeg tror denne generaliseringen med at barn på 1 år ikke har godt av barnehage er skapt av foreldre som gjerne vil være hjemme lenger med barna...

Ikke alle har den muligheten. Blir kvalm av de som sier det dreier seg om å prioritere bla bla...

I min jobb er det umulig å gå ned i stilling og samme med min mann, han har ujevne arbeidsdager, av og til slutter han tidlig, men som oftest jobber han til 5-6...

han henter jenta vår kanskje i 3 tiden de dagene han slutter tidlig...

Og vi trenger pengene. VI har ikke luksushus osv, men vi ønsker å ha det ungene våre trenger, de har et koselig hus med egne rom, hage og veranda, kort vei til skole og barnehage, og venner som bor i nærheten... og biler må vi ha for å frakte de til barnehagen, ellers hadde de måttet være enda lenger på barnehagen pga bussrutene ikke helt passer inn med arbeidstiden.

Jeg er også for tidlig barnehagestart, iallefall fra barnet er tre år gammelt. Det er allikevel ok hvis man har mulighet å vente til barnet er to år gammelt. Utrolig stor forskjell på en ettåring og en toåring! Selv hadde vi ikke mulighet for utsatt bhg-start med de to eldste, men med yngste greide vi det med et nødskrik

[Gjest trådstarter]

''1. Har du noen tanker om hvorfor psykisk lidelse hos barn og unge har "eksplodert" de siste tiår?''

Helt opplagt en sammenheng her mellom psykiske lidelser og tilpasningsforstyrrelser hos barn/ ungdom og barnehager.

Tidlig barnehagedebut og lange dager i barnehagen skulle ikke vært lov. Barnet får antakelig tilknytningsvansker/relasjonsvansker. Det er svært viktig for et lite barn å ha en bestemt å kunne knytte seg til. Når den muligheten ikke er tilstede (foreldrene ser jo bare barnet sitt to-tre timer hver dag og barnehagepersonellet rullerer, er sykmeldte, bytter arbeidsplass, etc.) er det soleklart at det setter sine spor i form av utilpasshet, sykdom og redusert evne til f.eks. relasjonsbygging seinere.

Jeg sier ikke at barnehage er skadelig for barn. Det er veldig mye positivt med barnehager og barna lærer seg mye de kanskje ellers ikke ville ha lært seg. Men det jeg reagerer på er foreldre som bruker barnehagen som oppbevaringsplass med lengst mulig dager fordi de prioriterer feil! Barna er noe av det viktigste vi har, så det er klart de ikke kan stues bort til fordel for "karrieren" til mor eller far. Da får heller karrieren vente litt mens barnet er stort nok til å gå litt i barnehage. En kan også velge å bo billigere for å dekke opp inntekststapet de få årene.

Skal vi liksom selge huset og flytte fra alle vennene hun har fått seg da,

hun fikk bestevenn før hun ble to år, begge begynte da de var 10 mnd og har knyttet et sterkt bånd sammen. Datteren min har en fast kontaktperson i barnehagen hun er sterkt knyttet til, det er alltid henne hun går til for å få trøst osv.

[Gjest trådstarter]

''Foreldrene ser jo bare barnet sitt to-tre timer hver dag og barnehagepersonellet rullerer, er sykmeldte, bytter arbeidsplass, etc.''

Man kan utmerket godt gå i barnehagen fra man er ett år, uten at noen av disse påstandene stemmer. Det er like usaklig som å påstå at barn som er hjemme "plasseres foran TVen / lekegrinda mens mor surfer på nettet", evt. "sitter passiv i vogna mens mor er på kafe med venninnene".

Begge disse variantene _forekommer_ sikkert. Men ingen av dem er typiske, og det er ikke nødvendig å svartmale mer enn nødvendig.

Amen!

Og tenk på de som har mange barn,

de rekker da ikke være så mye til stede for hvert enkelt barn til enhver tid,

og de har husarbeid å gjøre, kanskje ting å gjøre, venner å besøke osv..

ikke sikkert de får mer omsorg av å være hjemme med mor enn i barnehage. Og barnehager er forskjellige, de har lagt veldig godt til rette der min går,

der har de faste kontaktpersoner som har 2-3 barn de har ansvar for. Fordelen med basebarnehage er at de bytter litt på de som jobber der om noen er syke, så det er alltid folk ungene kjenner. Datteren min har hatt veldig godt av dette, hun er en forsiktig person, men har blitt mye tryggere pga barnehagen.

Syns folk skal være forsiktige med å generalisere, det ender bare med å såre folk og få de til å føle seg som dårlige foreldre.

Datteren min blir hentet før fire hver dag (så lenge ikke rushen er for stor) og vi har tre gode kvalitetstimer sammen (av og til lenger pga hun av og til er litt treig å få til å sove...)

og i helgene og ferierer har vi masse kvalitetstid sammen.