Kronisk misfornøyd og sur jente på 7

[Gjest Lei av å gå på nåler]

Jeg er sliten av min datter på snart syv år. Hun har hele sitt liv vært kronisk sur/furtete, sta, egen og helt enormt trassete. Hun kan ikke ta en eneste beskjed uten å trasse/furte over det.

Eksempler er vanskelige å finne fordi det kan dreie seg om så utrolig banale ting, som at det er tomt for det pålegget hun ville ha. Skolen har slitt med hennes enorme trang til å teste grensene/trasse/furte på ting som er helt elementære; Ikke hold på å sparke i stolen fordi det forstyrrer. Resultatet er en enorm scene med furting, taushet, surt fjes, armene i kors, nekter å gjøre noe osv. Tar enormt mye energi og krefter fra de voksne og går kun ut over henne selv.

Har hendt flere ganger at de andre jentene nekter å leke med henne fordi hun styrer dem med denne oppførselen.

Ingenting er bra nok, får hun en ting, klær eller leker. Så har det feil farge, feil fasong, feil et eller annet. "Jeg får aaaaldri noooe fiiint..!!" og så surmuling og trassen igjen, (nekte å flytte seg osv)

Vi tenker litt om hun faktisk dyrker disse følelsene litt og om hun har "gått seg fast" i det slik at hun ikke får endret mønsteret.

Hvordan kan vi hjelpe henne, har andre samme opplevelser og er det en diagnose, personlighet eller utviklingsstadie?

[frosken]

Jeg ville bedt om foreldreveiledning. Det finnes blant annet egne kurs med fokus på hvordan være mest mulig konstruktiv i forhold til "vrange barn". Det varierer hvem som organiserer denne formen for hjelp, spør fastlegen eller helsestasjonen om hvor dere kan henvende dere.

[Gjest Lei av å gå på nåler]

Jeg ville bedt om foreldreveiledning. Det finnes blant annet egne kurs med fokus på hvordan være mest mulig konstruktiv i forhold til "vrange barn". Det varierer hvem som organiserer denne formen for hjelp, spør fastlegen eller helsestasjonen om hvor dere kan henvende dere.

Vi har vært på foreldreveiledning. Som foreldre til voksne barn også, fant vi det hele lite givende. Som å lære å kjøre når du allerede har kjørt i 20 år.

[frosken]

Vi har vært på foreldreveiledning. Som foreldre til voksne barn også, fant vi det hele lite givende. Som å lære å kjøre når du allerede har kjørt i 20 år.

Hvor mottok dere veiledningen? Det finnes ulike kompetansenivåer også her, og det kan være mer eller mindre spesifikt innrettet mot de problemene ditt barn har.

[Gjest Lei av å gå på nåler]

Hvor mottok dere veiledningen? Det finnes ulike kompetansenivåer også her, og det kan være mer eller mindre spesifikt innrettet mot de problemene ditt barn har.

Vi har hatt et meget godt samarbeid med barnehagen i 3,5 år. De har fungert som utvidet familie og vi har hatt mange samtaler om dette. Det har fungert meget bra, vi har brukt samme metoder som har fungert. (De eneste metoder med noe som helst virkning, har vært å måtte gå på et annet rom, overse ting, og konsekvent stå i situasjonen. Ganske strengt regime faktisk)

Gjennom barnehagen har vi hatt kontakt med familiekontor/familieteamet. Helsestasjon og spesialpedagog i barnehage.

Jenta er strålende blid og "dramatiserer" veldig med dans, sang og lek når hun får oppmerksomhet fra pedagoger/personell. Det er de som har henne over mer enn en time eller to som registrerer at hun også er svært "vanskelig" tidvis. Intens og krevende. Hun konkurrerer (for å bruke det ordet) med mange eldre søsken (gutter) og sliter helt sikkert med dette. Vi forsøker alltid å se henne fordi vi er klar over at hun som eneste jente må kjempe for sitt innad i familien. Men det synes aldri å bli nok, og vi kan ikke gi etter for henne på bekostning av en av de andre. (slik det kan oppfattes at hun gjerne vil)

Barnehagen/vi har alltid håpet og ventet på at hun skal vokse seg ut av det. Men det tærer på kreftene nå. Og bekymringen for om hun nå i andre klasse til høsten tar seg inn vokser. Læreren hennes takler dette..så der.. Ikke helt etter vår smak, hun er til dels gretten og glefsete. For mange urolige barn i klassen, en typisk situasjon. Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.

Jeg ønsker egentlig å vite om det er andre som kjenner seg igjen, og som kan fortelle litt om sine opplevelser og erfaringer med denne typen problemer.

[Gjest prust]

Vi har hatt et meget godt samarbeid med barnehagen i 3,5 år. De har fungert som utvidet familie og vi har hatt mange samtaler om dette. Det har fungert meget bra, vi har brukt samme metoder som har fungert. (De eneste metoder med noe som helst virkning, har vært å måtte gå på et annet rom, overse ting, og konsekvent stå i situasjonen. Ganske strengt regime faktisk)

Gjennom barnehagen har vi hatt kontakt med familiekontor/familieteamet. Helsestasjon og spesialpedagog i barnehage.

Jenta er strålende blid og "dramatiserer" veldig med dans, sang og lek når hun får oppmerksomhet fra pedagoger/personell. Det er de som har henne over mer enn en time eller to som registrerer at hun også er svært "vanskelig" tidvis. Intens og krevende. Hun konkurrerer (for å bruke det ordet) med mange eldre søsken (gutter) og sliter helt sikkert med dette. Vi forsøker alltid å se henne fordi vi er klar over at hun som eneste jente må kjempe for sitt innad i familien. Men det synes aldri å bli nok, og vi kan ikke gi etter for henne på bekostning av en av de andre. (slik det kan oppfattes at hun gjerne vil)

Barnehagen/vi har alltid håpet og ventet på at hun skal vokse seg ut av det. Men det tærer på kreftene nå. Og bekymringen for om hun nå i andre klasse til høsten tar seg inn vokser. Læreren hennes takler dette..så der.. Ikke helt etter vår smak, hun er til dels gretten og glefsete. For mange urolige barn i klassen, en typisk situasjon. Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.

Jeg ønsker egentlig å vite om det er andre som kjenner seg igjen, og som kan fortelle litt om sine opplevelser og erfaringer med denne typen problemer.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Har ei jente på ti år som dessverre også har en god del negativ adferd - spesielt hjemme, og spesielt når søknene er der. Er hun alene med oss voksne, eller sammen med venninner, går det stort sett bra.

Hun har masse flotte kvaliteter, og er ei skjønn jente - og vi gir henne masser av kjærlighet - men hun ønsker mye oppmerksomhet, og det blir dessverre en god del krangling og bråk.

Vi har fulgt PMTO-opplegg på familiesenteret (i 2010), og skal nå trolig få hjelp fra BUP for å se om de kan hjelpe oss med de utordrningene var har hjemme.

Dette begynte da hun var 3 år (ble da storesøster), og var vel på sitt verste i 5-6 års alderen. Mye har heldigvis blitt bedre, men en god del ting henger igjen. Vi ønsker å gjøre enda noen grep før hun blir tenåring.

[Gjest Lei av å gå på nåler]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Har ei jente på ti år som dessverre også har en god del negativ adferd - spesielt hjemme, og spesielt når søknene er der. Er hun alene med oss voksne, eller sammen med venninner, går det stort sett bra.

Hun har masse flotte kvaliteter, og er ei skjønn jente - og vi gir henne masser av kjærlighet - men hun ønsker mye oppmerksomhet, og det blir dessverre en god del krangling og bråk.

Vi har fulgt PMTO-opplegg på familiesenteret (i 2010), og skal nå trolig få hjelp fra BUP for å se om de kan hjelpe oss med de utordrningene var har hjemme.

Dette begynte da hun var 3 år (ble da storesøster), og var vel på sitt verste i 5-6 års alderen. Mye har heldigvis blitt bedre, men en god del ting henger igjen. Vi ønsker å gjøre enda noen grep før hun blir tenåring.

Takk. Det er godt å vite at man ikke er de eneste i verden med slike problemer, i en tid med "prinsesser" og annenhver status på FB sier "fantastiske barn"..

Vi tenker også på tenårene og ønsker å bedre situasjonen før vi kommer så langt.

Takk igjen for at du delte.

[Gjest prust]

Takk. Det er godt å vite at man ikke er de eneste i verden med slike problemer, i en tid med "prinsesser" og annenhver status på FB sier "fantastiske barn"..

Vi tenker også på tenårene og ønsker å bedre situasjonen før vi kommer så langt.

Takk igjen for at du delte.

Hvis du ser i tråden under om Klær i barnehagen, ser du at jeg har skrevet litt om henne. Skal se om jeg finner noe mer jeg har skrevet.

Mange sliter nok med litt ymse ting - og det er lett å bare vise frem glansbildesiden... Vi har jobbet mye med å finne frem til de gode sidene hennes, siden det er ofte er de negative som vises.

Jeg synes DOL er en fin plass for å lufte vanskelige ting som dette - får mange gode råd - og folk pakker ikke ting inn i bomull - og jeg liker ærlighet.

[Gjest prust]

Takk. Det er godt å vite at man ikke er de eneste i verden med slike problemer, i en tid med "prinsesser" og annenhver status på FB sier "fantastiske barn"..

Vi tenker også på tenårene og ønsker å bedre situasjonen før vi kommer så langt.

Takk igjen for at du delte.

Her er noen linker til noe av det jeg har skrevet:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4518825

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4575052

[Gjest Jacoba]

Takk. Det er godt å vite at man ikke er de eneste i verden med slike problemer, i en tid med "prinsesser" og annenhver status på FB sier "fantastiske barn"..

Vi tenker også på tenårene og ønsker å bedre situasjonen før vi kommer så langt.

Takk igjen for at du delte.

Vi er flere som har misfornøyde unger. Vi har en gutt på 7 og jente på 4,5 år. Gutten har hatt en generelt misfornøyd innstilling i over et år nå, og det tærer voldsomt på mine krefter.

Han er innerst inne en gladgutt, men skal likevel klage, sutre og innvende på absolutt alt mulig. Ingenting er bra nok. Og han er blitt litt av en debattant....

Vi har hatt ferie i 3 uker sammen nå, og jeg er helt gåen. Alt vi gjør gjennomsyres av deres krangling (hun elsker å trykke på knappene hans, det er vi fullt klar over) og han lar seg erte. Alt er urettferdig, alt er fælt, nesten hele tida, uansett hva vi gjør sammen. Søsteren er mer happy, ler og fjoller, mens han er grinete.

Jaja, ville bare slenge meg på for å vise at ikke alle har unger som sitter til pynt. :-)

[frosken]

Vi har hatt et meget godt samarbeid med barnehagen i 3,5 år. De har fungert som utvidet familie og vi har hatt mange samtaler om dette. Det har fungert meget bra, vi har brukt samme metoder som har fungert. (De eneste metoder med noe som helst virkning, har vært å måtte gå på et annet rom, overse ting, og konsekvent stå i situasjonen. Ganske strengt regime faktisk)

Gjennom barnehagen har vi hatt kontakt med familiekontor/familieteamet. Helsestasjon og spesialpedagog i barnehage.

Jenta er strålende blid og "dramatiserer" veldig med dans, sang og lek når hun får oppmerksomhet fra pedagoger/personell. Det er de som har henne over mer enn en time eller to som registrerer at hun også er svært "vanskelig" tidvis. Intens og krevende. Hun konkurrerer (for å bruke det ordet) med mange eldre søsken (gutter) og sliter helt sikkert med dette. Vi forsøker alltid å se henne fordi vi er klar over at hun som eneste jente må kjempe for sitt innad i familien. Men det synes aldri å bli nok, og vi kan ikke gi etter for henne på bekostning av en av de andre. (slik det kan oppfattes at hun gjerne vil)

Barnehagen/vi har alltid håpet og ventet på at hun skal vokse seg ut av det. Men det tærer på kreftene nå. Og bekymringen for om hun nå i andre klasse til høsten tar seg inn vokser. Læreren hennes takler dette..så der.. Ikke helt etter vår smak, hun er til dels gretten og glefsete. For mange urolige barn i klassen, en typisk situasjon. Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.

Jeg ønsker egentlig å vite om det er andre som kjenner seg igjen, og som kan fortelle litt om sine opplevelser og erfaringer med denne typen problemer.

Håper du får svar av andre foreldre i samme situasjon :-)

Jeg imidlertid lyst til å kommentere på en ting:

''Læreren hennes takler dette..så der.. Ikke helt etter vår smak, hun er til dels gretten og glefsete. For mange urolige barn i klassen, en typisk situasjon. Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.

''

Her ville jeg forsøkt å kontakte PPT. Dere har jo omfattende erfaring med hva som fungerer og ikke fungerer, og det er meningsløst om ikke skolen vil nyttiggjøre seg den erfaringen dere allerede har gjort dere. Dere som foreldre har tydeligvis jobbet masse med problematikken allerede, så det viktigste nå må vel være å forsøke å forhindre at hun ødelegger altfor mye for seg selv på skolen.

[Gjest segunda]

Ta kontakt med PPT som frosken sier. Få en ordentlig utredning av henne. Mulig at de henviser videre til BUP.

[Gjest Hulderen]

Takk. Det er godt å vite at man ikke er de eneste i verden med slike problemer, i en tid med "prinsesser" og annenhver status på FB sier "fantastiske barn"..

Vi tenker også på tenårene og ønsker å bedre situasjonen før vi kommer så langt.

Takk igjen for at du delte.

Du må ikke la andres FB-status gå inn på deg. Der skriver man under fullt navn, i all offentlighet. Å skrive om problematiske barn der, ville være å utlevere dem. Man skal beskytte barns privatliv.

I tillegg er det selvsagt forskjell på barn. Noen er vanskligere enn andre, om det nå skyldes oppdragelse, gener eller andre ting. Jeg har venner som har barn som alltid krangler og ødelegger stemningen, slik at vi foretrekker å omgås foreldrene når barna ikke er med. Disse skryter også av sine barn på FB, de fremstilles som engler. Og det er bare naturlig. Det er faktisk godt å se at foreldrene klarer å se barnas positive sider.

[Gjest Lei av å gå på nåler]

Her er noen linker til noe av det jeg har skrevet:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4518825

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4575052

Hjertelig takk. Dette var utrolig godt å lese. Altså ikke godt at dere har problemer, men at vi kan kjenne oss igjen og ta med oss videre. Dette skal vi klare!

[Gjest telxclhg]

Jeg ser at du har fått tips om PMTO (Parental Management et eller annet). Hos oss er helsesøstrene kurset i dette og veldig flinke. Jeg vil absolutt anbefale dette kurset. Jeg har sett ei jente snu på ei krone etter at foreldrene deltok. Veldig konkrete tips som egentlig alle foreldre ville hatt nytte av. Og lærere.

[PieLill]

Vi har hatt et meget godt samarbeid med barnehagen i 3,5 år. De har fungert som utvidet familie og vi har hatt mange samtaler om dette. Det har fungert meget bra, vi har brukt samme metoder som har fungert. (De eneste metoder med noe som helst virkning, har vært å måtte gå på et annet rom, overse ting, og konsekvent stå i situasjonen. Ganske strengt regime faktisk)

Gjennom barnehagen har vi hatt kontakt med familiekontor/familieteamet. Helsestasjon og spesialpedagog i barnehage.

Jenta er strålende blid og "dramatiserer" veldig med dans, sang og lek når hun får oppmerksomhet fra pedagoger/personell. Det er de som har henne over mer enn en time eller to som registrerer at hun også er svært "vanskelig" tidvis. Intens og krevende. Hun konkurrerer (for å bruke det ordet) med mange eldre søsken (gutter) og sliter helt sikkert med dette. Vi forsøker alltid å se henne fordi vi er klar over at hun som eneste jente må kjempe for sitt innad i familien. Men det synes aldri å bli nok, og vi kan ikke gi etter for henne på bekostning av en av de andre. (slik det kan oppfattes at hun gjerne vil)

Barnehagen/vi har alltid håpet og ventet på at hun skal vokse seg ut av det. Men det tærer på kreftene nå. Og bekymringen for om hun nå i andre klasse til høsten tar seg inn vokser. Læreren hennes takler dette..så der.. Ikke helt etter vår smak, hun er til dels gretten og glefsete. For mange urolige barn i klassen, en typisk situasjon. Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.

Jeg ønsker egentlig å vite om det er andre som kjenner seg igjen, og som kan fortelle litt om sine opplevelser og erfaringer med denne typen problemer.

''Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.''

Helt enig med deg. Hvilken grunn har skolen gitt for dette?

mvh

[Gjest togli]

Du må ikke la andres FB-status gå inn på deg. Der skriver man under fullt navn, i all offentlighet. Å skrive om problematiske barn der, ville være å utlevere dem. Man skal beskytte barns privatliv.

I tillegg er det selvsagt forskjell på barn. Noen er vanskligere enn andre, om det nå skyldes oppdragelse, gener eller andre ting. Jeg har venner som har barn som alltid krangler og ødelegger stemningen, slik at vi foretrekker å omgås foreldrene når barna ikke er med. Disse skryter også av sine barn på FB, de fremstilles som engler. Og det er bare naturlig. Det er faktisk godt å se at foreldrene klarer å se barnas positive sider.

Godt sagt!!

Jeg kan godt skryte av ungene på FB, men ville selvsagt aldri skrevet negative ting om dem i full offentlighet.... Mine to eldste døtre som har FB skriver heller ikke negative ting om meg der (selv om de sikkert ønsker meg dit pepperen gror iblant ) - men de kan godt skrive verdens beste mamma+hjerte når de føler for det

[Gjest Lei av å gå på nåler]

''Time out på gangen hadde antakelig fungert ganske bra, men læreren har jo ikke lov til det. Ikke med vår velsignelse engang. Håpløst.''

Helt enig med deg. Hvilken grunn har skolen gitt for dette?

mvh

Det er ikke lov sier læreren. Selv om vi tilbydde skriftlig at det er en ok måte å si fra på. Vi VET at det fungerer og at hun skjerper seg raskt når hun blir bortvist.

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article396656.ece

http://www.nrk.no/nyheter/1.6582762

[Gjest mamma til ei jente med adhd...]

Vi har også ei noenlunde lik jente - hun er snart 9 år.

Har deltatt på PMTO kurs uten særlig effekt. Det går stort sett på oss foreldre. Selvfølgelig fikk vi tips (spesielt mannen min som ikke har lest så mange barneoppdragelsesbøker).

Men vi har bekymret oss for jenta siden hun var født og mener at HUN trenger hjelp og vi forstår ikke hvordan vi kan hjelpe henne. Har derfor søkt hjelp siden hun ble født og først da hun ble 8 år blir vi tatt seriøst. Føler på en måte det bare blir verre når vi søker hjelp. For da føler hun seg enda mer mislykket.

Er i Bup systemet og de mener at hun har adhd noe jeg ikke helt kan forstå - men kanskje vi bare er i en slags fornektelse... ser bare ikke at hun har konsentrasjonsproblemer el.