Hvordan forholde seg til små barn på besøk?

[Gjest Kanskje jeg er litt for streng?]

Jenta mi på snart 3,5 år har i det siste lekt en del med ei nabojente på snart 4. De leker for det meste veldig fint sammen, og begge er veldig glad for å ha noen i nærheten som de kan løpe bort til innimellom. Vi bor så nærme at jenta mi kan løpe bort dit selv, så kan hun gå ut på verandaen deres og vinke til meg så jeg veit at hun er inne:-) Det samme andre veien.

Men... Det går for seg! Jenta mi leker veldig rolig. Når det er barn her, leker hun gjerne med dokker etc, og er ikke vrang på rydding. Hun er også av de barna som gjør "det rette" fordi det er det rette (ikke bare for ikke å få kjeft). Det vil si at hun ikke finner på hyss (bank i bordet), og gjør som jeg sier stort sett. Synes hun jeg er urimelig, kan hun krangle på det, men hun går ikke bare avgårde og gjør som hun vil hvis jeg sier nei.

Men denne andre jenta er altså _helt_ anderledes! Hvis vi er ute og jeg sier at vi ikke skal inn nå, så svarer hun bare at "jeg skal bare inn og....", og så løper hun inn, og jeg må inn og hente henne.

Å slippe henne aleine på badet er å be om å få tre ruller dopapir i do eller alle katteknottene i vannskåla... Og det selv om jeg har snakket om det før. Jeg ber henne om å vaske hendene etter dobesøk, men hun diskuterer på det, mens hun går i motsatt retning. Må snakke til henne sikker 10 ganger - med streng stemme - før det skjer noe. Sist gadd hun ikke å skru av vannet på badet etter håndvask. Jeg stod og skiftet bleie på lillebror, og minnet henne på å slå det av. Hun tittet på krana, så sa hun "du kan gjøre det du", og så gikk hun ut. Det kunne jeg jo ikke, siden jeg stod med babyen på stellebordet, så jeg ropte på henne sikkert 7 - 8 ganger - hver gang fikk jeg bare beskjed om at jeg kunne gjøre det når jeg var ferdig osv. Til slutt måtte jeg bli SINT, hvilket jeg ikke synes er noe hyggelig:-( Da kom hun inn igjen, tittet rart på meg og slo av vannet...

Ved middagsbordet står hun på stolen eller springer rundt og leker, og igjen må jeg snakke til henne VELDIG TYDELIG mange ganger, før hun _nesten_ blir sittende på stolen.

Titt og ofte hører jeg: "X, vi gjør sånn og sånn", "nei, det får jeg ikke lov til", "jammen vi gjør det likevel...". Og så blir jenta mi med på noe hun veit hun ikke burde.

Jenta har ingen ro - løper rundt i huset og drar ALLE lekene til jenta mi utover HELE huset! Og blir hun bedt om å rydde... Da skal hun jammen hjem! Og jeg kan jo i grunnen ikke nekte henne å gå hjem...

Dette er for all del ikke ment som at min datter er så flink og denne andre jenta så fæl!

Jenta mi har sine ting, og kan krangle så jeg drar håret av meg. Dessuten har hun selv ansvar for å si nei hvis noen prøver å få henne med på noe hun selv veit er feil, og det tar jeg henne for.

Og denne jenta er forresten veldig blid og hyggelig, og innmari flink til å dele hva enn hun har. Legger gjerne igjen leker fordi hun vil jenta mi skal låne osv. Bare for å nevne at hun også har FLOTTE sider:-)

Hun er bare så totalt anderledes enn mi, og jeg kjenner jeg ikke helt veit hvordan jeg skal takle henne. Jeg kjenner henne ikke godt enda, og har snakket med moren hennes ordentlig èn gang. Så jeg synes rett og slett det er litt vanskelig å ta jenta veldig hardt. Og moren har i grunnen innrømmet at jenta er vant til å styre husholdningen hjemme også...

Hvordan har dere løst slike ting? Har ikke lyst til å fotfølge dem i leken, samtidig kjenner jeg at jeg blir veldig stresset når hun er her. Men så finnes det mer avslappede mennesker enn meg generellt altså... Burde jeg bare la dem herje? Eller er det riktig å stå på våre husregler og se til at det blir slik?

Har også tenkt på at jeg kunne bedt moren bort på en kopp te en dag, sammen med jentene. På den måten blir ikke hjemmet vårt helt mammafri sone for henne, og hun forholder seg kanskje anderledes til våre regler etterpå?

[EnolaGay]

Jeg har TO slike barn. Som atpåtil er i tottene på hverandre 24/7.. Men de styrer hverken meg eller kåken her, selv om det er fristende å bare gå og legge seg av og til...

Så jeg har egentlig ikke noen råd om hvordan du skal takle henne ut over det du alt har gjort. ALL ære til deg for å ha stått i situasjonene og prøvd! Jeg hadde sikkert flippa tre ganger rundt og skremt henne fra å aldri komme tilbake. All den tid jeg jaggu har nok med egne ==E(/&%(/&6 *host..tar meg sammen*

Men, prøv å bli kjent med mora. Led samtalen uskyldig og pent inn på problemene, uten å beskylde eller belære. For alt du vet er mora utslitt og mer enn happy for å dele. Og DA kan du komme med gode råd (og nummeret til barnepsykologen/Rumensk barnehjem) *taktisk*

De sover her nå, men jeg kjente plutselig at jeg er sliten alikevel gitt... hoi.

[Persille1365381127]

I mitt hus behandles alle barn likt, det være seg om det er mitt - eller andres.

De samme reglene gjelder for alle barna, og jeg har stort sett like høye eller lave terskler.

Det vil si at om et barn står på stolen når vi skal spise får det beskjed om å sett seg i en hyggelig tone en gang eller kanskje to, før jeg blir streng. Når jeg blir streng er det ingen barn som (hittil) lar være å gjøre som de har fått beskjed om. Bortsett fra mitt eget da - hun er jo selvfølgelig en prøvelse innimellom

Men selv de kjipeste ungene oppfører seg her altså. Og det spiller ingen rolle om foreldrene deres er her, i mitt hus er det mine regler.

Mitt forslag er rett og slett at du setter deg i respekt, at du viser at det er du som bestemmer. Eksempelvis: når hun løper inn og "skal bare", så henter du henne ut igjen. Fortsetter hun må du forklare at dere skal være ute nå, og om hun ikke vil det må hun gå hjem (eller hva du mener er en passende konsekvens).

Firer du på noe vil hun garantert fortsette å teste deg...

[Lillemus]

Å be moren hjem på en kopp kaffe synes jeg er et kjempegodt forslag! )

Samtidig som jeg ville tatt jentungen for meg og sagt at "her hos oss gjør vi det sånn og slik og dersom du ikke følger våre regler så må du gå hjem igjen for i dag". Unger tåler det. )

[Gjest barn er forskjellige...]

Kanskje har hun ingen grenser hjemme, kanskje er hun et veldig grenseutprøvende barn. Hvis det siste er tilfellet så tror jeg ikke mora blir veldig happy for forslag om barnepsykolog etc... Da har hun muligens allerede "prøvd alt". Jeg har selv to barn og de er totalt motsetninger på slike ting. Hun eldste er slik som de og hun yngste slik som besøket. Bortsett fra at hun ikke liker å dele...

Poenget mitt er altså at barn ER forskjellige og det er ikke alltid bare forskjellen på god og dårlig oppdragelse som er grunnen til at barn oppfører seg slik eller slik.

Ellers får du bare fortsette som du gjør - mora er sikkert veldig glad for at du "hjelper henne" litt med grensesettingen.

Hvis du etter å ha blitt mer kjent med henne ser at det er totalt mangel på oppdragelse så kan du jo hinte frempå - men ikke gjør det før du vet litt mer. Husk også at mange ikke helt tør å ta for hardt i barna ute blant folk - men det betyr ikke at de har full frihet hjemme. Det har noe med at de kanskje er veldig redde for hvordan barna kommer til å oppføre seg og bekymret for at andre ikke vil la barna leke med deres barn - og de vil gjerne unngå å lage for mange "scener" ute.

[frosken]

Er enig i det Persille skriver om å behandle alle unger som er tilstede likt. Det er selvfølgelig ingen grunn til at hun skal få stå på stolen mens dere spiser.

Samtidig så tenker jeg at det sikkert er bra for jenta di å få en lekekamerat som er såpass forskjellig fra henne selv. Hun kommer til å bli utsatt for mange fristelser fra andre barn i årene som kommer, og det er en god trening for henne å huske hva som er gjeldende regler også når noe trekker i motsatt retning. Evnen til å holde regler uten at en eneste fristelse trekker i motsatt retning, er ikke noen bragd. Derimot vil det være supert for henne å finne ut av hvordan holde fast ved hva hun vet er riktig selv om andre barn foreslår noe annet.

[PieLill]

Du har helt rett. De to jentene er herlig forskjellige. Og de er heldige som har deg som forsøker og se verden ut fra begge jentenes perspektiv.

Jenta di beskriver du som det jeg definerer som et silkepapirsbarn: Barn som litt forenklet kun trenger å vite at en grense er der, for å la være å krysse den. Lager du en vegg av silkepapir, går de i en stor sirkel rundt den. Og tenker knapt på at de kunne gått gjennom i stedet.

Den andre jenta høres mer ut som et murveggsbarn. Barn som tester grenser. Som knapt oppfatter en grense som kan overskrides som en reell grense. 99,9% nei er for disse barna et ja eller en utfordring til omkamp. Deres grenser må stå fast som en murvegg. Bare når de er helt sikre på at de ikke kan endre på ting, den voksnes holdning/avgjørelse, slår de seg til ro.

Murveggsbarn sliter om man kjører forhandle-, forklare-, snakke-hyggelig-linjen for langt. Grensene kommuniseres på en måte de ikke forstår. Følgelig kommer de i stadige konfliker og opplever voksne som blir frustrerte og sinte på dem.

Om du har et silkepapirbarn, er det ikke rart om murveggsbarn oppleves som en uhåndterlig tornado.

Kanskje ting ville fungert bedre om du blir hakket strengere og mer bestemt med denne jenta. En, toppen to, vennlige anmodninger og så tar du på strengskjorta.

Jeg ville smelt av umiddelbart ved episoder som når hun nektet å skru av vasken eller går inn rett etter at du har sagt dere skal være ute. For det første fordi hun ikke hørte på hva jeg sa, og det har hun med å gjøre. For det andre fordi det er hennes jobb å skru av vasken når hun har vasket hendene. Hun har dessuten ingen ting med å ta seg til rette i andres hus.

Når et barn av hennes kaliber har utfordret deg, vil du uansett ende opp med måtte demonstrere din voksne autoritet om du ikke skal bakke ut. Det er bortkastet å gå syv maserunder først. Bedre å skru på diktatoren først som sist. På den måten korter du ned på tiden som barnet er i konflikt med deg.

Når saken er oppe og avgjort er den ute av verden og du går tilbake til ditt omgjengelige og hyggelige jeg. Murveggsbarn har stort behov for å merke at man ikke går rundt å er sure på dem.

Å bli kjent med foreldrene til jenta, kan sikkert være både trivelig å nyttig. Men jeg er ikke sikker på at en inngående samtale med moren om hennes vanskelige datter vil være så fruktbart. Hun vil fort føle at jenta hennes blir problemifisert, missforstått og uglesett.

Kjør dine regler og grensesetting hjemme hos deg. Forsett å like jenta og verdsette hennes gode sider.

I forhold til rydding går det kanskje an å gjøre en avtale med foreldrene. Man gir hverandre gjensidig rett til å holde igjen barna fram til de har ryddet. Stikker gjesten likevel av, ringer man foreldrene som tar den håpefulle med tilbake for å rydde etter seg.

Å rydde opp i eget rot er en viktig del av å lære og ta ansvar for sine handlinger. Jeg hadde gladelig slept med mine egne barn ved en slik anledning.

Om man ikke kan gjøre en ryddeavtale med foreldrene, kan konsekvensen for å løpe fra rot være at hun ikke får komme inn eller være i visse rom en dag eller to. Problemet med dette er at jenta kanskje er for liten til å skjønne så langsiktige konsekvenser.

Alternativt kan du være streng og si at hun må rydde etter seg først. Slik er det for alle. Kan hende lar hun da være å stryke på dør.

Som sagt synes jeg jentene er heldige som har deg som evner og se forskjeller og ulike behov hos ulike barn.

mvh

[Gjest Kosinusa]

Min jente er akkurat som beskrivelsen av din nabojente, og hun må fotfølges ja. Jeg kan sikkert ha kommet med et hjertesukk om at "hun styrer husholdet hjemme" uten at det betyr at hun får lov til det, eller vi ikke prøver. Særlig til en mor som har et veloppdragent barn som din høres ut som. Så hvis det var mi jente som var på besøk hos deg: for all del, sett grenser, vær streng, ikke la henne være alene på badet og finner du ut av en måte å få henne til å rydde på, KOM MED OPPSKRIFTEN HER! Bli gjerne kjent med moren, men det kommer neppe til å forandre jentas væremåte, moren er sikkert klar over hvordan jenta er ( Men som andre har sagt, når du må være streng, ikke vær langsint, det blir vanskelig for henne, og er lite konstruktivt, da gjør hun bare mer ugagn).

[Anonym 82]

Jeg har TO slike barn. Som atpåtil er i tottene på hverandre 24/7.. Men de styrer hverken meg eller kåken her, selv om det er fristende å bare gå og legge seg av og til...

Så jeg har egentlig ikke noen råd om hvordan du skal takle henne ut over det du alt har gjort. ALL ære til deg for å ha stått i situasjonene og prøvd! Jeg hadde sikkert flippa tre ganger rundt og skremt henne fra å aldri komme tilbake. All den tid jeg jaggu har nok med egne ==E(/&%(/&6 *host..tar meg sammen*

Men, prøv å bli kjent med mora. Led samtalen uskyldig og pent inn på problemene, uten å beskylde eller belære. For alt du vet er mora utslitt og mer enn happy for å dele. Og DA kan du komme med gode råd (og nummeret til barnepsykologen/Rumensk barnehjem) *taktisk*

De sover her nå, men jeg kjente plutselig at jeg er sliten alikevel gitt... hoi.

He he:-) Tror faktisk jeg har et godt tips til deg: Husmorferie;-)

[Anonym 82]

I mitt hus behandles alle barn likt, det være seg om det er mitt - eller andres.

De samme reglene gjelder for alle barna, og jeg har stort sett like høye eller lave terskler.

Det vil si at om et barn står på stolen når vi skal spise får det beskjed om å sett seg i en hyggelig tone en gang eller kanskje to, før jeg blir streng. Når jeg blir streng er det ingen barn som (hittil) lar være å gjøre som de har fått beskjed om. Bortsett fra mitt eget da - hun er jo selvfølgelig en prøvelse innimellom

Men selv de kjipeste ungene oppfører seg her altså. Og det spiller ingen rolle om foreldrene deres er her, i mitt hus er det mine regler.

Mitt forslag er rett og slett at du setter deg i respekt, at du viser at det er du som bestemmer. Eksempelvis: når hun løper inn og "skal bare", så henter du henne ut igjen. Fortsetter hun må du forklare at dere skal være ute nå, og om hun ikke vil det må hun gå hjem (eller hva du mener er en passende konsekvens).

Firer du på noe vil hun garantert fortsette å teste deg...

Åhh tro meg - jeg har hentet henne ut igjen! Opp til flere ganger;-) Å be henne gå hjem er uaktuellt ute, da vi deler uteplass...

Jeg prøver også å ha samme grenser for alle barn her i huset, jeg er bare vant til at de følges uten veldig stor motstand. Dermed føles det som om jeg er mye strengere mot denne nabojenta enn mot mi, hvilket selvsagt er ubehagelig siden jeg ikke kjenner henne så godt.

Men i dag har jeg tøffet meg skikkelig opp. Jenta har vært her mye av dagen, og jeg har kjørt HELT klare grenser og sagt ifra på forhånd om enkelte ting. Jeg har reist meg opp og blokkert veien når hun var i ferd med å gjøre noe hun visste hun ikke fikk lov til, og ikke latt henne komme til med protester. Det har vært "Nei, det er IKKE aktuellt"! Og det har jammen funket:-) Tilbake har vi fått mye mer harmonisk lek. Hun har til og med kommet og spurt "Kan vi få lov til å...", det har aldri skjedd før! Vi er på gli...!

[Anonym 82]

Å be moren hjem på en kopp kaffe synes jeg er et kjempegodt forslag! )

Samtidig som jeg ville tatt jentungen for meg og sagt at "her hos oss gjør vi det sånn og slik og dersom du ikke følger våre regler så må du gå hjem igjen for i dag". Unger tåler det. )

Jeg har nå også gjort det. I hvert fall når det gjelder ting som håndvask og det å sitte pent på stolen under middag osv. Men hun har rett og slett ikke ro til å virkelig høre hva jeg sier, og det spiller uansett ingen rolle...

Men i dag startet jeg dagen med HELT klare regler hvis de skulle leke her. De blei forsøkt brutt opp til flere ganger, men da har jeg for eksempel gått og stoppet dem i trappa og sagt at "Nei, ikke snakk om - de lekene skal IKKE ned her mens babyen sover". Etter en stund begynte hun faktisk å komme ut og _spørre_! Det er fremskritt, og skapte en ordentlig koselig kveld:-)

[Anonym 82]

Kanskje har hun ingen grenser hjemme, kanskje er hun et veldig grenseutprøvende barn. Hvis det siste er tilfellet så tror jeg ikke mora blir veldig happy for forslag om barnepsykolog etc... Da har hun muligens allerede "prøvd alt". Jeg har selv to barn og de er totalt motsetninger på slike ting. Hun eldste er slik som de og hun yngste slik som besøket. Bortsett fra at hun ikke liker å dele...

Poenget mitt er altså at barn ER forskjellige og det er ikke alltid bare forskjellen på god og dårlig oppdragelse som er grunnen til at barn oppfører seg slik eller slik.

Ellers får du bare fortsette som du gjør - mora er sikkert veldig glad for at du "hjelper henne" litt med grensesettingen.

Hvis du etter å ha blitt mer kjent med henne ser at det er totalt mangel på oppdragelse så kan du jo hinte frempå - men ikke gjør det før du vet litt mer. Husk også at mange ikke helt tør å ta for hardt i barna ute blant folk - men det betyr ikke at de har full frihet hjemme. Det har noe med at de kanskje er veldig redde for hvordan barna kommer til å oppføre seg og bekymret for at andre ikke vil la barna leke med deres barn - og de vil gjerne unngå å lage for mange "scener" ute.

Å, men jeg hadde aldri noen tanke om å ta opp dette med moren! Det ser jeg ikke at det vil komme noe godt ut av. Jeg veit med meg selv at jeg ville hatt vondt for ikke å bli såret og lei meg dersom noen kom og pratet slik om barnet mitt etter så kort tid.

Moren har også en baby til, og vi har pratet bittelitt om dette, sånn generelt. At man har dårlig samvittighet begge veier hele tiden, og at man noen ganger prøver å være litt mindre "slem" mot den eldste (i barnets øyne selvsagt). Da har hun nevnt dette, at hun er klar over at de har latt jenta styre som hun selv vil, og at de nå må ta tak i dette og være mer konsekvente. Det var derfor jeg nevnte dette.

Det å be moren over på en kopp te var vel mer tenkt som at jenta dermed forstod at moren hadde et bein innenfor i huset vårt, slik at hun ikke får føle at dette er et fristed og at foreldrene aldri kan få vite hvordan hun oppfører seg her. HELT uten at jeg ville snakke om slikt når moren var her:-)

[Anonym 82]

Er enig i det Persille skriver om å behandle alle unger som er tilstede likt. Det er selvfølgelig ingen grunn til at hun skal få stå på stolen mens dere spiser.

Samtidig så tenker jeg at det sikkert er bra for jenta di å få en lekekamerat som er såpass forskjellig fra henne selv. Hun kommer til å bli utsatt for mange fristelser fra andre barn i årene som kommer, og det er en god trening for henne å huske hva som er gjeldende regler også når noe trekker i motsatt retning. Evnen til å holde regler uten at en eneste fristelse trekker i motsatt retning, er ikke noen bragd. Derimot vil det være supert for henne å finne ut av hvordan holde fast ved hva hun vet er riktig selv om andre barn foreslår noe annet.

Jepp, du har helt rett i det du skriver! Og jeg synes det er godt å få et innblikk i hvordan hun er når noen prøver henne litt - da får jeg et visst inntrykk av hvor mye jeg kan stole på henne i diverse situasjoner. Og hva jeg kan gjøre/si for å få henne til å huske hva jeg har sagt, selv når noe annet frister veldig.

I dag har de for eksempel fått leke litt ute på tunet her mens jeg har gått litt ut og inn. Da har hun fått beskjed om at hun får BARE oppholde seg der og der, uansett hva den andre jenta gjør (nabojenta har da ikke vært mitt ansvar). Det har vært tøft, men hun har jammen stått igjen på det siste gresstrået før grensa, mens den andre har løpt avgårde:-) Andre ganger glipper det, så vi trenger trening!

[Anonym 82]

Min jente er akkurat som beskrivelsen av din nabojente, og hun må fotfølges ja. Jeg kan sikkert ha kommet med et hjertesukk om at "hun styrer husholdet hjemme" uten at det betyr at hun får lov til det, eller vi ikke prøver. Særlig til en mor som har et veloppdragent barn som din høres ut som. Så hvis det var mi jente som var på besøk hos deg: for all del, sett grenser, vær streng, ikke la henne være alene på badet og finner du ut av en måte å få henne til å rydde på, KOM MED OPPSKRIFTEN HER! Bli gjerne kjent med moren, men det kommer neppe til å forandre jentas væremåte, moren er sikkert klar over hvordan jenta er ( Men som andre har sagt, når du må være streng, ikke vær langsint, det blir vanskelig for henne, og er lite konstruktivt, da gjør hun bare mer ugagn).

Moren var ganske konkret på dette en gang, da vi hadde en liten samtale. At jenta hadde vært ganske bortskjemt med å få viljen sin stadig og at hun syntes det var tøft å være veldig konsekvent. Derfor skrev jeg dette.

Men det betyr selvsagt ikke at hun ikke vil takle at det er andreledes hos oss:-) I dag har jeg tatt frem strengemaska mi, og tatt situasjonene ved rota. Det har faktisk nyttet! Jeg hadde nesten trodd at jenta skulle løpe gråtende hjem, men hun har faktisk heller resignert, og forholdt seg til mine regler. Hvilket har resultert i en veldig koselig dag sammen, med myyye lavere skuldre hos meg:-)

[Anonym 82]

Du har helt rett. De to jentene er herlig forskjellige. Og de er heldige som har deg som forsøker og se verden ut fra begge jentenes perspektiv.

Jenta di beskriver du som det jeg definerer som et silkepapirsbarn: Barn som litt forenklet kun trenger å vite at en grense er der, for å la være å krysse den. Lager du en vegg av silkepapir, går de i en stor sirkel rundt den. Og tenker knapt på at de kunne gått gjennom i stedet.

Den andre jenta høres mer ut som et murveggsbarn. Barn som tester grenser. Som knapt oppfatter en grense som kan overskrides som en reell grense. 99,9% nei er for disse barna et ja eller en utfordring til omkamp. Deres grenser må stå fast som en murvegg. Bare når de er helt sikre på at de ikke kan endre på ting, den voksnes holdning/avgjørelse, slår de seg til ro.

Murveggsbarn sliter om man kjører forhandle-, forklare-, snakke-hyggelig-linjen for langt. Grensene kommuniseres på en måte de ikke forstår. Følgelig kommer de i stadige konfliker og opplever voksne som blir frustrerte og sinte på dem.

Om du har et silkepapirbarn, er det ikke rart om murveggsbarn oppleves som en uhåndterlig tornado.

Kanskje ting ville fungert bedre om du blir hakket strengere og mer bestemt med denne jenta. En, toppen to, vennlige anmodninger og så tar du på strengskjorta.

Jeg ville smelt av umiddelbart ved episoder som når hun nektet å skru av vasken eller går inn rett etter at du har sagt dere skal være ute. For det første fordi hun ikke hørte på hva jeg sa, og det har hun med å gjøre. For det andre fordi det er hennes jobb å skru av vasken når hun har vasket hendene. Hun har dessuten ingen ting med å ta seg til rette i andres hus.

Når et barn av hennes kaliber har utfordret deg, vil du uansett ende opp med måtte demonstrere din voksne autoritet om du ikke skal bakke ut. Det er bortkastet å gå syv maserunder først. Bedre å skru på diktatoren først som sist. På den måten korter du ned på tiden som barnet er i konflikt med deg.

Når saken er oppe og avgjort er den ute av verden og du går tilbake til ditt omgjengelige og hyggelige jeg. Murveggsbarn har stort behov for å merke at man ikke går rundt å er sure på dem.

Å bli kjent med foreldrene til jenta, kan sikkert være både trivelig å nyttig. Men jeg er ikke sikker på at en inngående samtale med moren om hennes vanskelige datter vil være så fruktbart. Hun vil fort føle at jenta hennes blir problemifisert, missforstått og uglesett.

Kjør dine regler og grensesetting hjemme hos deg. Forsett å like jenta og verdsette hennes gode sider.

I forhold til rydding går det kanskje an å gjøre en avtale med foreldrene. Man gir hverandre gjensidig rett til å holde igjen barna fram til de har ryddet. Stikker gjesten likevel av, ringer man foreldrene som tar den håpefulle med tilbake for å rydde etter seg.

Å rydde opp i eget rot er en viktig del av å lære og ta ansvar for sine handlinger. Jeg hadde gladelig slept med mine egne barn ved en slik anledning.

Om man ikke kan gjøre en ryddeavtale med foreldrene, kan konsekvensen for å løpe fra rot være at hun ikke får komme inn eller være i visse rom en dag eller to. Problemet med dette er at jenta kanskje er for liten til å skjønne så langsiktige konsekvenser.

Alternativt kan du være streng og si at hun må rydde etter seg først. Slik er det for alle. Kan hende lar hun da være å stryke på dør.

Som sagt synes jeg jentene er heldige som har deg som evner og se forskjeller og ulike behov hos ulike barn.

mvh

Nok en gang treffer du spikeren MIDT på hodet:-)

Jeg måtte le da du beskrev mitt silkepapirbarn, og kom på en episode i våres. Jenta mi hadde hatt stor seng på eget rom i et halvt års tid, og så og si hver kveld hadde hun våknet og ropt om drikke. En kveld var jeg sliten og stresset, og blei rett og slett litt irritert. "Men flaska di står jo der (ved siden av senga), du klarer da vel å gå ut av senga, ta deg en slurk og legge deg igjen uten å rope så lillebror våkner og jeg må slippe alt jeg har i hendene hver eneste kveld"! Jenta mi tittet på meg med stooore øyne og nærmest hvisket "er det LOV å gå ut av senga?". Vi hadde aldri nevnt det, at hun ikke måtte gå ut av senga, men det er liksom slikt hun forstår av seg selv. Men hun holder vel kanskje litt vel hardt på disse reglene noen ganger;-)

Vel, tilbake til saken... Du skriver meget kloke ord, som jeg skal lese mange ganger!

På morgenen i dag tenkte jeg på å høre om jenta ville komme bort, men kjente at jeg kviet meg litt. Men det er helt feil at jentene ikke skal få leke sammen fordi jeg blir stresset! Så jeg tok et kvarter på å komme i riktig sinnstemning, og sendte en sms bort. Jenta kom over, og med en gang hun kom inn i gangen tok jeg for meg begge jentene og forklarte med helt tydelige ord hvilke regler som gjaldt. Det var ingen rom for feiltolking, for å si det sånn.

Etter en stund kom det et par forsøk, men jeg tok dem ved rota. Gikk jenta i møte og sa "Nei, det er IKKE aktuellt!", etterfulgt av en kort repetisjon av hvorfor. Og jammen funket det! Litt seinere kom nemlig jenta ut av rommet og SPURTE, "kan vi få lov til å...", ang noe som de kunne ha gjort på rommet uten at jeg ville ha sett det. Jeg måtte riktignok likevel si nei, da det er en ting de veit de ikke får lov til, men poenget er at hun spurte - det har hun aldri gjort her før.

I ettermiddag kom hun løpende over med godteri til begge to, og vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen:-) Ved dobesøk stilte jeg meg rett og slett i døra til hun vasket hender og slo av krana, og da hun var i ferd med å stikke fra ryddingen igjen måtte strengemeg frem. "Absolutt ikke - ikke snakk om! Du skal også være med å rydde! Marsj opp, begge to!" Så blei jeg med dem opp, og det blei egentlig en koselig stund:-)

Jeg skal som sagt lese svaret ditt mange ganger, og jobbe med å godta at dette ikke bare handler om oppdragelse - men mennesketyper. Tusen takk for et klokt svar!

[Attekattenoa]

Åhh tro meg - jeg har hentet henne ut igjen! Opp til flere ganger;-) Å be henne gå hjem er uaktuellt ute, da vi deler uteplass...

Jeg prøver også å ha samme grenser for alle barn her i huset, jeg er bare vant til at de følges uten veldig stor motstand. Dermed føles det som om jeg er mye strengere mot denne nabojenta enn mot mi, hvilket selvsagt er ubehagelig siden jeg ikke kjenner henne så godt.

Men i dag har jeg tøffet meg skikkelig opp. Jenta har vært her mye av dagen, og jeg har kjørt HELT klare grenser og sagt ifra på forhånd om enkelte ting. Jeg har reist meg opp og blokkert veien når hun var i ferd med å gjøre noe hun visste hun ikke fikk lov til, og ikke latt henne komme til med protester. Det har vært "Nei, det er IKKE aktuellt"! Og det har jammen funket:-) Tilbake har vi fått mye mer harmonisk lek. Hun har til og med kommet og spurt "Kan vi få lov til å...", det har aldri skjedd før! Vi er på gli...!

Høres ut som du er i ferd med å få det under kontroll :-)

Vår eldste var ett usedvalig rolig og forsiktig barn. Og da vi fikk nummer 2 som var totalt motsatt tok det litt tid før vi fant en god måte å håndtere det på. Vår yngste er nå bare 2 år, men ekstrem på å teste grenser. Det som ihvertfall ikke fungerer er å være tålmodig, da bare haler man ut tiden, og hun strekker stikken legner og lenger. Så nå går vi veldig mye fortere fra beskjed til konsekvens. Hvis hun ikke hører første gang gir vi henne geskjed en gang til og informerer om hva konsekvensen blir hvis hun ikke gjør som vi sier. Hvis hun fortsatt ikke hører gjennomfører vi konsekvensen. Konsekvensen er gjerne at hun ikke får delta i det hun er engasjert i for øyeblikket. Dette har fungert fint.

[PieLill]

Nok en gang treffer du spikeren MIDT på hodet:-)

Jeg måtte le da du beskrev mitt silkepapirbarn, og kom på en episode i våres. Jenta mi hadde hatt stor seng på eget rom i et halvt års tid, og så og si hver kveld hadde hun våknet og ropt om drikke. En kveld var jeg sliten og stresset, og blei rett og slett litt irritert. "Men flaska di står jo der (ved siden av senga), du klarer da vel å gå ut av senga, ta deg en slurk og legge deg igjen uten å rope så lillebror våkner og jeg må slippe alt jeg har i hendene hver eneste kveld"! Jenta mi tittet på meg med stooore øyne og nærmest hvisket "er det LOV å gå ut av senga?". Vi hadde aldri nevnt det, at hun ikke måtte gå ut av senga, men det er liksom slikt hun forstår av seg selv. Men hun holder vel kanskje litt vel hardt på disse reglene noen ganger;-)

Vel, tilbake til saken... Du skriver meget kloke ord, som jeg skal lese mange ganger!

På morgenen i dag tenkte jeg på å høre om jenta ville komme bort, men kjente at jeg kviet meg litt. Men det er helt feil at jentene ikke skal få leke sammen fordi jeg blir stresset! Så jeg tok et kvarter på å komme i riktig sinnstemning, og sendte en sms bort. Jenta kom over, og med en gang hun kom inn i gangen tok jeg for meg begge jentene og forklarte med helt tydelige ord hvilke regler som gjaldt. Det var ingen rom for feiltolking, for å si det sånn.

Etter en stund kom det et par forsøk, men jeg tok dem ved rota. Gikk jenta i møte og sa "Nei, det er IKKE aktuellt!", etterfulgt av en kort repetisjon av hvorfor. Og jammen funket det! Litt seinere kom nemlig jenta ut av rommet og SPURTE, "kan vi få lov til å...", ang noe som de kunne ha gjort på rommet uten at jeg ville ha sett det. Jeg måtte riktignok likevel si nei, da det er en ting de veit de ikke får lov til, men poenget er at hun spurte - det har hun aldri gjort her før.

I ettermiddag kom hun løpende over med godteri til begge to, og vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen:-) Ved dobesøk stilte jeg meg rett og slett i døra til hun vasket hender og slo av krana, og da hun var i ferd med å stikke fra ryddingen igjen måtte strengemeg frem. "Absolutt ikke - ikke snakk om! Du skal også være med å rydde! Marsj opp, begge to!" Så blei jeg med dem opp, og det blei egentlig en koselig stund:-)

Jeg skal som sagt lese svaret ditt mange ganger, og jobbe med å godta at dette ikke bare handler om oppdragelse - men mennesketyper. Tusen takk for et klokt svar!

Imponerende. Å skrive om slikt er enkelt. Å gjennomføre det noe helt annet.

Som jeg alt har sagt. De jentene er heldige som har deg.

:-)

mvh

[Persille1365381127]

Åhh tro meg - jeg har hentet henne ut igjen! Opp til flere ganger;-) Å be henne gå hjem er uaktuellt ute, da vi deler uteplass...

Jeg prøver også å ha samme grenser for alle barn her i huset, jeg er bare vant til at de følges uten veldig stor motstand. Dermed føles det som om jeg er mye strengere mot denne nabojenta enn mot mi, hvilket selvsagt er ubehagelig siden jeg ikke kjenner henne så godt.

Men i dag har jeg tøffet meg skikkelig opp. Jenta har vært her mye av dagen, og jeg har kjørt HELT klare grenser og sagt ifra på forhånd om enkelte ting. Jeg har reist meg opp og blokkert veien når hun var i ferd med å gjøre noe hun visste hun ikke fikk lov til, og ikke latt henne komme til med protester. Det har vært "Nei, det er IKKE aktuellt"! Og det har jammen funket:-) Tilbake har vi fått mye mer harmonisk lek. Hun har til og med kommet og spurt "Kan vi få lov til å...", det har aldri skjedd før! Vi er på gli...!

Så bra! Konsekvent irettesettelse og handling pleier som oftest å fungere veldig bra

Min terskel for å irettesette andres barn er veldig lav, ettersom jeg bor i en barnehage - men barna opponerer svært sjelden. De vet at det er jeg som bestemmer i dette huset, og når jeg har sagt noe - så blir det sånn.

Vet hun at du bestemmer, så vil hun også slutte å opponere etterhvert. Det er antagelig mer et mønster enn en bevisst handling fra hennes side.

[AneM1365380603]

Det er endel forskjellige barn innom her, og noen trenger klarere grenser enn andre. Det hender jeg gir grei beskjed, for i vårt hjem skal våre regler følges. Jeg har god erfaring med å drøfte problemer med andre foreldre. Skal en ta opp noe negativt med andres barn er det viktig å nevne alle de gode egenskapene de har også. Det satte jeg selv stor pris på da sønnen min var yngre og gjorde vel mye av seg

[trollemor;o)]

Tror det er lurt å si fra og holde på dine regler hjemme hos dere, men fotfølge de? nei...