Snakke om sine psykiatriske problemer

[Gjest SMIRnøff]

Skal man snakke om sine psykiatriske problemer på lik linje med at man snakker om sin sorg?

De to siste ukene har vært preget av mye snakk om sorg. Det er noe spesielt ved saken som gjør at det er mulig å snakke såpass offentlig om dette, og bli hørt og få støtte.

Man kan selvsagt ikke snakke om sine psykiatriske problemer på lik linje, ei heller er det vel heller sjeldent noe ønske om det. Men dette har fått meg til å tenke litt.

Hva om en kunne vært ærlig, og bli hørt og fått støtte? Ville ikke det lette de fleste situasjoner?

Når man holder alt inni seg i det daglige, blir en veldig fremmedgjort i forhold til omgivelsene - alt virker anderledes enn en selv. Og det trur jeg fører til at man lett tviler på om det man føler og tenker er ekte eller virkelig, om man kan føle ditten og datten, om det er riktig av en.

Neste steg er ved tanken på at det som feiler ikke er noe psykiatrisk problem, men rett og slett dårlig oppførsel ved å tenke disse rare tingene.

Det er ikke bra. Ikke i det hele tatt.

Åpenhet kan dessuten bare skapes av de det selv gjelder. Men man burde selvsagt ikke gjøre "martyr" av seg (det er ikke alltid så lett å endre folks oppfatninger).

Kanskje en middelvei er løsningen for de fleste med psykiatriske problemer.

[Helmi]

''Skal man snakke om sine psykiatriske problemer på lik linje med at man snakker om sin sorg?''

Jeg synes at spørsmålet blir litt feil. Å være syk og å være i sorg, er to forskjellige situasjoner - og dermed har også behovet for "å snakke om det", helt forskjellige utgangspunkt.

Folk er forskjellig. Jeg har hatt et stort behov for å snakke når jeg har sørget.

Og jeg har valgt størst mulig åpenhet i forhold til mine psykiske ting.

Men det er jo tid og sted for alt - kunsten er vel å finne ut hva som er det rette for en selv (og for dem en snakker med...)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ingen klare "regler" for dette. Noen momenter er dog viktige:

En må vurdere til hvem, ig ikke minst når og i hvilken sammenheng. "Timing" er svært viktig.

En må ikke bare fortelle, en må også lytte.

En må ta med seg de svar en får og vise i adferd at en også lytter.

Hvis en bare snakker om det samme i lang tid, og ikke viser noen som helst evne/vilje til endring, blir det oppfattet som syting/sutring. Det er aldri positivt.

Når det gjelder deg spesielt, er jeg skeptisk. Du spør om det samme om og om igjen, og jeg har knapt sett at du har tatt hensyn til de råd du får.