Snart orker jeg ikke mer (samlivsbrudd?)

[Gjest Så lei av]

Jeg er så lei.

Jeg er så lei av at han skal gå og surmule i dagesvis hvis jeg motsier ham, for eksempel hvis vi er uenige i hvilken ost vi skal kjøpe.

Jeg er så lei av at han får det yngste barnet vårt på 1,5 år til å tro at hun heter "hold kjeft". Hun er en skikkelig skrikerunge, og jeg blir også selv frustrert noen ganger, men det blir ikke bedre at å si "hold kjeft" for hver minste lyd.

Jeg er så lei av å bli betraktet som en økonomisk byrde. Jeg er student, og nettoinntekten hans er derfor tre ganger høyere enn min. Ergo er han også den som betaler mest. Det er jo ikke mulig å få forsørgertillegg, mv. når man bor sammen med barenfaren. Til gjengjeld er det jeg som gjør minst 80% av alt husarbeide og det som skal gjøres med barna. VI eier et hus i fellesskap, men han nekter å opprette et gjensidig testamente, for jeg skal ikke få gleden av å arve ham eller hans del av huset hvis han dør. Vi har livsforsikring på hverandre, men kun fordi banken krevde det da vi tok opp lån.

Jeg er så lei av at TVen skal stå på 20 timer i døgnet.

Jeg er så lei av at å leve sammen med en som i sin tid løy om ting han visste var viktig for meg, og nå står vi der med to barn, og det er for sent for meg å forlate ham på grunn av det.

Jeg er så lei av at han nekter å snakke om problemene våre.

Jeg er så lei av at han klager over alt jeg ikke gjør. Hvorfor ser han ikke alle de tingene jeg gjør i stedet for? Det er ikke mulig både å ha barna i deltidsbarnehage, studere fulltid, sylte sine egne grønnsaker og kle ungene i hjemmesydde klær når man er alene med omsorgen for ungene store deler av tiden.

Jeg er så lei av at han snakker dritt om familien min, og at de samtidig synes så godt om ham, for de ser ham neste aldri, og jeg ønsker ikke å snakke dritt om ham til andre.

Jeg er så lei av at kjærtegn begrenser seg til en gang om måneden.

Jeg er så lei av all ironien hans. Jeg vet ikke lenge rom han mener det eller ei.

Jeg vet ikke lenger om han elsker meg, om han bryr seg om meg, eller om han bare er sammen med meg på grunn av barna.

Jeg er så lei av meg selv, for jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg vil sørge over ham hvis vi går fra hverandre, eller om jeg vil sørge fordi barna våre blir "en del av statistikken". Jeg var sikker på det aldri ville gå sånn, for vi var sammen i seks syv år før vi fikk barn, og jeg trodde jeg kjente ham.

[Shadow 650]

Du får det kanskje bedre uten han? Med 50-50 ordning får du mer tid til deg selv, samt ungene såg myyye mer av pappaen sin.. (Det oppdaget eg var et pluss da vi separerte oss. )

[Gjest Så lei av]

Du får det kanskje bedre uten han? Med 50-50 ordning får du mer tid til deg selv, samt ungene såg myyye mer av pappaen sin.. (Det oppdaget eg var et pluss da vi separerte oss. )

50-50-ordning er ikke aktuelt. Både fordi han har omtrent 150 reisedager med jobben i året, og fordi jeg ved et eventuelt brudd vil flytte mange timer vekk herfra da jeg ikke har noe nettverk her vi bor nå. Han er ganske mye sammen med den eldste når han er hjemme. Den yngste interesserer ham sjelden.

[Gjest togli]

50-50-ordning er ikke aktuelt. Både fordi han har omtrent 150 reisedager med jobben i året, og fordi jeg ved et eventuelt brudd vil flytte mange timer vekk herfra da jeg ikke har noe nettverk her vi bor nå. Han er ganske mye sammen med den eldste når han er hjemme. Den yngste interesserer ham sjelden.

Du er klar over at du ikke har lov å flytte langt bort og ta med deg barna uten hans samtykke?

[Gjest Så lei av]

Du er klar over at du ikke har lov å flytte langt bort og ta med deg barna uten hans samtykke?

Hvor langt?

Men det er uansett ikke det som skal avgjøre det.

[Gjest togli]

Hvor langt?

Men det er uansett ikke det som skal avgjøre det.

Jeg er litt usikker her, men sjekk ut denne linken..Her står mye nyttig: http://www.skilsmisse.net/daglig-omsorg.asp

Lykke til! Jeg vet du står overfor en tøff tid...Jeg var i din situasjon for et år siden. Det var tøft, men nødvendig :/

[Gjest Så lei av]

Jeg er litt usikker her, men sjekk ut denne linken..Her står mye nyttig: http://www.skilsmisse.net/daglig-omsorg.asp

Lykke til! Jeg vet du står overfor en tøff tid...Jeg var i din situasjon for et år siden. Det var tøft, men nødvendig :/

Takk!

"Lykke til! Jeg vet du står overfor en tøff tid...Jeg var i din situasjon for et år siden. Det var tøft, men nødvendig :/"

Jeg forstår det som om du ville gått hvis du var i min situasjon?

[Gjest togli]

Takk!

"Lykke til! Jeg vet du står overfor en tøff tid...Jeg var i din situasjon for et år siden. Det var tøft, men nødvendig :/"

Jeg forstår det som om du ville gått hvis du var i min situasjon?

Jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å råde deg verken den ene eller andre veien, da jeg tenker at brudd er siste utvei....

Jeg kunne nok levd videre i samlivvet med eksen dersom jeg hadde undergravd meg selv totalt. Det handler ikke nødvendigvis om "feil" ved eksen, men om ting som gjorde at mine følelser var helt "døde". Jeg ønsker ham alt godt i livet og er glad i ham som en venn og som pappa til barna mine, men det er ikke andre følelser enn vennskap - og sånn var det i mange år fra min side. Det føltes ikke riktig overfor ham å ha "feil" følelser heller... Jeg tror vi begge har det bedre nå Barna er også fornøyde og de sier det ville føltes bare "rart" om vi skulle bodd sammen igjen.

Samlivsterapi tror jeg er veldig viktig å prøve før man tar den endelige avgjørelsen - så du burde kanskje prøve å snakke med ham om det? Det kan jo virke som han sliter endel....

[Atene]

Du er klar over at du ikke har lov å flytte langt bort og ta med deg barna uten hans samtykke?

Det er ikke riktig.

Hun må ha hans samtykke for å flytte ut av felles bolig med barna, det gjelder om hun så bare flytter 100 meter. Etter det kan hun flytte hvor hun vil i Norge, men det skal varsles senest seks uker i forveien.

[Gjest Så lei av]

Jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å råde deg verken den ene eller andre veien, da jeg tenker at brudd er siste utvei....

Jeg kunne nok levd videre i samlivvet med eksen dersom jeg hadde undergravd meg selv totalt. Det handler ikke nødvendigvis om "feil" ved eksen, men om ting som gjorde at mine følelser var helt "døde". Jeg ønsker ham alt godt i livet og er glad i ham som en venn og som pappa til barna mine, men det er ikke andre følelser enn vennskap - og sånn var det i mange år fra min side. Det føltes ikke riktig overfor ham å ha "feil" følelser heller... Jeg tror vi begge har det bedre nå Barna er også fornøyde og de sier det ville føltes bare "rart" om vi skulle bodd sammen igjen.

Samlivsterapi tror jeg er veldig viktig å prøve før man tar den endelige avgjørelsen - så du burde kanskje prøve å snakke med ham om det? Det kan jo virke som han sliter endel....

Jeg tenker som deg. Brudd er siste utvei. Men jeg tenker også: Hva er de andre utveiene? Jeg har helt klart fortsatt følelser for ham, men jeg vet ikke hva han føler for meg. Akkurat nå ønsker jeg ham bare rett til helvete. Jeg orker ikke å se på surmulingen hans og høre på raseriutbruddene hans når han kjefter på ungene uten grunn eller roper opp fordi han mister noe i gulvet. Jeg har bedt ham om å reise vekk noen dager så jeg kan få litt tid for meg selv. Han sier jeg bare kan dra selv. Jeg har, i motsetning til ham, ingen steder å dra. Hotell har jeg ikke akkurat råd til, og jeg vil ikke etterlate barna hos ham i det humøret han er i nå. Jeg nekter å be ham om unnskyldning for den ubetydelige uenigheten som startet sinnet og surmulingen hans denne gangen.

[EnolaGay]

Jeg tenker som deg. Brudd er siste utvei. Men jeg tenker også: Hva er de andre utveiene? Jeg har helt klart fortsatt følelser for ham, men jeg vet ikke hva han føler for meg. Akkurat nå ønsker jeg ham bare rett til helvete. Jeg orker ikke å se på surmulingen hans og høre på raseriutbruddene hans når han kjefter på ungene uten grunn eller roper opp fordi han mister noe i gulvet. Jeg har bedt ham om å reise vekk noen dager så jeg kan få litt tid for meg selv. Han sier jeg bare kan dra selv. Jeg har, i motsetning til ham, ingen steder å dra. Hotell har jeg ikke akkurat råd til, og jeg vil ikke etterlate barna hos ham i det humøret han er i nå. Jeg nekter å be ham om unnskyldning for den ubetydelige uenigheten som startet sinnet og surmulingen hans denne gangen.

Hvorfor ikke la han barna og kjenne på følelsen av både ansvaret og ensomheten?

Så mange kvinner handikapper seg selv med egne barn fordi "han er slik og slik og kan ikke.." Dermed legger de seg flat og hjelpeløs for alle hans innfall.

Før eller siden sprekker det i alle fall og vda MÅ barna være med sin far alene... Det går i 99,9% av tilfellene strålende.

[Gjest togli]

Det er ikke riktig.

Hun må ha hans samtykke for å flytte ut av felles bolig med barna, det gjelder om hun så bare flytter 100 meter. Etter det kan hun flytte hvor hun vil i Norge, men det skal varsles senest seks uker i forveien.

Ok..men kan han gjøre det samme? Det er vel ingen selvfølge at hun skal ha foreldreomsorgen alene?

[Gjest togli]

Jeg tenker som deg. Brudd er siste utvei. Men jeg tenker også: Hva er de andre utveiene? Jeg har helt klart fortsatt følelser for ham, men jeg vet ikke hva han føler for meg. Akkurat nå ønsker jeg ham bare rett til helvete. Jeg orker ikke å se på surmulingen hans og høre på raseriutbruddene hans når han kjefter på ungene uten grunn eller roper opp fordi han mister noe i gulvet. Jeg har bedt ham om å reise vekk noen dager så jeg kan få litt tid for meg selv. Han sier jeg bare kan dra selv. Jeg har, i motsetning til ham, ingen steder å dra. Hotell har jeg ikke akkurat råd til, og jeg vil ikke etterlate barna hos ham i det humøret han er i nå. Jeg nekter å be ham om unnskyldning for den ubetydelige uenigheten som startet sinnet og surmulingen hans denne gangen.

Hva om han endret seg - ble en snill, kjærlig og omtenksom fyr. Ville du da fått tilbake kjærestefølelsene for ham?

Siden du har "de rette" følelsene for ham fortsatt, tenker jeg at det beste for dere er å gå i familieterapi for å endre familiesituasjonen til det bedre. Kanskje er det verdt et forsøk?

[Atene]

Det er ikke riktig.

Hun må ha hans samtykke for å flytte ut av felles bolig med barna, det gjelder om hun så bare flytter 100 meter. Etter det kan hun flytte hvor hun vil i Norge, men det skal varsles senest seks uker i forveien.

Den som har omsorgen alene kan flytte. Har de felles omsorg må hun bli boende.

Og jeg ville ikke vært for sikker på at han ikke vil krangle på omsorgen hvis jeg var henne. Han er vant til at hun tilrettelegger for at han kan ha en karriere og være far samtidig, det er ikke sikkert at han klarer å tenke seg at det endrer seg hvis de blir skilt.

[Gjest togli]

Den som har omsorgen alene kan flytte. Har de felles omsorg må hun bli boende.

Og jeg ville ikke vært for sikker på at han ikke vil krangle på omsorgen hvis jeg var henne. Han er vant til at hun tilrettelegger for at han kan ha en karriere og være far samtidig, det er ikke sikkert at han klarer å tenke seg at det endrer seg hvis de blir skilt.

Eksen og jeg har delt omsorg, men barna bor fast hos meg (hos far annenhver helg). Det er vel dette som er mest vanlig ved siden av 50/50 fordeling. I slike tilfeller kan jo ikke mor bare ta med seg barna å flytte langt bort? Det var denne samværsformen jeg tenkte på da jeg svarte...

[Atene]

Eksen og jeg har delt omsorg, men barna bor fast hos meg (hos far annenhver helg). Det er vel dette som er mest vanlig ved siden av 50/50 fordeling. I slike tilfeller kan jo ikke mor bare ta med seg barna å flytte langt bort? Det var denne samværsformen jeg tenkte på da jeg svarte...

Jo, det kan du, forutsatt at du varsler ham seks uker i forveien. Så kan han eventuelt gå til retten og be om omsorgen til seg, men han kan ikke nekte deg å flytte.

[Atene]

Eksen og jeg har delt omsorg, men barna bor fast hos meg (hos far annenhver helg). Det er vel dette som er mest vanlig ved siden av 50/50 fordeling. I slike tilfeller kan jo ikke mor bare ta med seg barna å flytte langt bort? Det var denne samværsformen jeg tenkte på da jeg svarte...

Jo, det kan du, forutsatt at du varsler ham seks uker i forveien. Så kan han eventuelt gå til retten og be om omsorgen til seg, men han kan ikke nekte deg å flytte.

[Gjest togli]

Jo, det kan du, forutsatt at du varsler ham seks uker i forveien. Så kan han eventuelt gå til retten og be om omsorgen til seg, men han kan ikke nekte deg å flytte.

Jøsses.... faktisk ganske "skummelt" at det kan være lov.... :/

[Dorthe]

Eksen og jeg har delt omsorg, men barna bor fast hos meg (hos far annenhver helg). Det er vel dette som er mest vanlig ved siden av 50/50 fordeling. I slike tilfeller kan jo ikke mor bare ta med seg barna å flytte langt bort? Det var denne samværsformen jeg tenkte på da jeg svarte...

Dere har delt ansvar togli men hvis ungene bor hos deg så har du omsorgen.

[Gjest tiden leger alle sår]

Skjønner godt at du blir lei av alt dette. Men hva med å se på det litt annerledes? Hvorfor er han som han er? Menn er ofte ikke flinke med å se tegn på depresjon og utbrenthet slik som kvinner. De har ofte aldri blitt opplært til å sette ord på følelser og de reagerer primitivt med å bli irritabel. For meg kan det virke som han trenger hjelp. Kanskje du kan prøve å få ham til å snakke med en fastlege? Småbarnstid i tillegg til full jobb kan også være veldig tøft for mange og ikke alle greier å takle dette like bra. Ofte blir det lettere når barna blir større og ikke trenger tilsyn hele tiden. SMåbarnstida før de er tre år er jo ofte den aller tøffeste. Dere trenger sikkert også litt hjelp til barnepass så dere får tid til hverandre.