Hvordan skal jeg greie dette?

[Gjest nickless]

Fikk beskjed at jeg har noen celleforandringer på livmorhalsen. Jeg har blitt misbrukt og tåler slike undersøkelser dårlig. Hvordan takler andre slike ting? Har lyst til å springe så langt som mulig, stikke av, og aldri se meg tilbake. Dissosierer gjør jeg også. Hjelper det å dope seg ned ved slike undersøkelser, det kan jo bli endel av dem nå. Jeg er redd jeg holder på å bli sykere igjen av alt dette. Gode råd taes imot med stor takk!

[Sør]

Hei,

Snakk med legene/sykepleierne, så får du veldig forståelsesfull behandling.

Jeg har hørt om de som får narkose, men det er nok sjeldent. I tillegg så er det jo noen som synes det er enda verre når man "sover".

Men du kan få valium, og du kan kanskje ta med noen du kjenner og stoler på?

Men husk: folk har større forståelse for det enn du kanskje tror.

Med vennlig hilsen

[Gjest nickless]

Hei,

Snakk med legene/sykepleierne, så får du veldig forståelsesfull behandling.

Jeg har hørt om de som får narkose, men det er nok sjeldent. I tillegg så er det jo noen som synes det er enda verre når man "sover".

Men du kan få valium, og du kan kanskje ta med noen du kjenner og stoler på?

Men husk: folk har større forståelse for det enn du kanskje tror.

Med vennlig hilsen

Narkose skal jeg ihvertfall ikke ha. Da har jeg jo ingen som helst kontroll på hva de gjør med meg. Har litt vanskeligheter for å snakke om dette, spesielt til de jeg ikke kjenner og som ikke vet om det fra før av. Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ;///

[Katt-ja]

Narkose skal jeg ihvertfall ikke ha. Da har jeg jo ingen som helst kontroll på hva de gjør med meg. Har litt vanskeligheter for å snakke om dette, spesielt til de jeg ikke kjenner og som ikke vet om det fra før av. Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ;///

''Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ''

Dét er nå en dårlig idé - all den tid menn vel er kjent for å være litt pysete på legekontorer ;-)

[Sør]

Narkose skal jeg ihvertfall ikke ha. Da har jeg jo ingen som helst kontroll på hva de gjør med meg. Har litt vanskeligheter for å snakke om dette, spesielt til de jeg ikke kjenner og som ikke vet om det fra før av. Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ;///

Hei,

Ja, jeg tror ikke narkose er tingen, for de fleste.

Kanskje du kan finne en lege/sykepleier du kan fortelle det til, og så be vedkommende fortelle det bare til de/den som skal være med på undersøkelsen?

Noen synes det er greit å skrive et kort brev. Det er selvsagt ikke noe behov for å gå i detaljer, men en lapp med "For X år siden ble jeg utsatt for alvorlig overgrep, så veldig fint om dere kan være litt ekstra hensynsfulle." eller noe slikt.

De gangene jeg har vært med noen, og fortalt personale for dem, så har de alltid vært veldig forståelsesfulle.

Med vennlig hilsen

[Angustia]

Narkose skal jeg ihvertfall ikke ha. Da har jeg jo ingen som helst kontroll på hva de gjør med meg. Har litt vanskeligheter for å snakke om dette, spesielt til de jeg ikke kjenner og som ikke vet om det fra før av. Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ;///

Støtter svaret fra "Sør", min erfaring er at det er veien å gå. Lykke til :-)

[Gefjon]

For meg hjalp det å få noe beroligende - og i tillegg å be om å få en kvinnelig gynekolog. Jeg fortalte litt om hvorfor jeg fant undersøkelsene så vanskelig og ble møtt med forståelse og varme. lykke til.

[Gjest nickless]

For meg hjalp det å få noe beroligende - og i tillegg å be om å få en kvinnelig gynekolog. Jeg fortalte litt om hvorfor jeg fant undersøkelsene så vanskelig og ble møtt med forståelse og varme. lykke til.

Det er faktisk nesten verre for meg med en dame. Ble mishandlet av ei da jeg var ganske liten. Jeg er ganske enkelt redd for sånne.

Har spurt meg selv hva som er så farlig ved dette nå idag?

[Gefjon]

Det er faktisk nesten verre for meg med en dame. Ble mishandlet av ei da jeg var ganske liten. Jeg er ganske enkelt redd for sånne.

Har spurt meg selv hva som er så farlig ved dette nå idag?

Kunne du tenke deg å ha med deg en du stoler på? Venninne , mor eller en søster?. Jeg hadde ikke det, men jeg har vært med ei venninne selv både under undersøkelse og inngrep.

[Gjest nickless]

Kunne du tenke deg å ha med deg en du stoler på? Venninne , mor eller en søster?. Jeg hadde ikke det, men jeg har vært med ei venninne selv både under undersøkelse og inngrep.

Det blir verre jo flere som er der. Vil jo at så få som mulig skal finne "feilen" på meg. Jeg opplever at jeg er annerledes på en måte og at dette er synlig for alle andre. Når de i tillegg skal se meg uten klær blir det riktig ille.

Kan slike undersøkelser foregå i mørket?

[Gjest nickless]

Hei,

Ja, jeg tror ikke narkose er tingen, for de fleste.

Kanskje du kan finne en lege/sykepleier du kan fortelle det til, og så be vedkommende fortelle det bare til de/den som skal være med på undersøkelsen?

Noen synes det er greit å skrive et kort brev. Det er selvsagt ikke noe behov for å gå i detaljer, men en lapp med "For X år siden ble jeg utsatt for alvorlig overgrep, så veldig fint om dere kan være litt ekstra hensynsfulle." eller noe slikt.

De gangene jeg har vært med noen, og fortalt personale for dem, så har de alltid vært veldig forståelsesfulle.

Med vennlig hilsen

Jeg trodde det ikke var nødvendig å si noe om overgrep. Er sikker på at dette er synlig for alle. Dessuten er jeg så paranoid at når psykiatrien har skrevet ting i journalen min så kan alle helsepersonell lese dette.

[Gjest nickless]

''Jeg får vel prøve å ta det som en "mann" ''

Dét er nå en dårlig idé - all den tid menn vel er kjent for å være litt pysete på legekontorer ;-)

Du har nok rett i dette :-).

[Lillemus]

Da jeg hadde celleforandringer var første steg bare en ny runde med celleprøver 6 mnd senere og ettersom denne prøven var fin ble det nye prøve 12 mnd senere. Denne var også helt fin og nå har jeg vært tilbake på 3 års-intervaller en stund igjen. Dette var helt vanlige celleprøver hos fastlegen, slik jeg antar du alt har tatt siden du har fått denne beskjeden.

Så om du bare har fått beskjed om at den siste celleprøven viste noen forandringer så er det slett ikke sikkert det betyr at det er noe og du trenger ikke gjennom gå undersøkelser i hytt og pine.

Lykke til. )

[frosken]

Det blir verre jo flere som er der. Vil jo at så få som mulig skal finne "feilen" på meg. Jeg opplever at jeg er annerledes på en måte og at dette er synlig for alle andre. Når de i tillegg skal se meg uten klær blir det riktig ille.

Kan slike undersøkelser foregå i mørket?

Har du enten en fastlege eller gynekolog du i utgangspunktet stoler på? I såfall synes jeg du skal bestille time for en samtale. Det finnes leger som i større grad enn andre ser på det som en positiv utfordring å hjelpe folk som har det så vanskelig med å gjennomføre undersøkelsen som du beskriver. Ved å bruke god tid på planleggingen slik at du i det minste har en form for kontroll på hva som skal skje, kan dette kanskje bli mer gjennomførbart for deg.

[Gjest nickless]

Da jeg hadde celleforandringer var første steg bare en ny runde med celleprøver 6 mnd senere og ettersom denne prøven var fin ble det nye prøve 12 mnd senere. Denne var også helt fin og nå har jeg vært tilbake på 3 års-intervaller en stund igjen. Dette var helt vanlige celleprøver hos fastlegen, slik jeg antar du alt har tatt siden du har fått denne beskjeden.

Så om du bare har fått beskjed om at den siste celleprøven viste noen forandringer så er det slett ikke sikkert det betyr at det er noe og du trenger ikke gjennom gå undersøkelser i hytt og pine.

Lykke til. )

Jeg fikk innkallelse 1 uke etter celleprøve på gynekologisk avd. Trenger jo ikke være noe alvorlig for det. Jeg sliter enda etter forrige prøven. Prøver jo å si til meg selv at dette er noe alle kvinner må gjennom, men jeg blir sykere likevel.

Jeg er ikke så redd for resultatet av prøven som jeg er for at jeg blir psykisk sykere.

[Sør]

Jeg trodde det ikke var nødvendig å si noe om overgrep. Er sikker på at dette er synlig for alle. Dessuten er jeg så paranoid at når psykiatrien har skrevet ting i journalen min så kan alle helsepersonell lese dette.

Hei nickless,

Folk kan ikke se det på deg. Det står ikke skrevet i pannen din, og de færreste gidder å lese journalen for å forbrede seg. (De burde jo egentlig gjøre det, men jeg har inntrykk av at de fleste ikke gjør det særlig grundig.)

Du kan be om en mannlig lege hvis du foretrekker det, og kanskje ung/gammel også, hvis noe av det hjelper.

Samtidig - du klarer dette! Du har klart så mye annet som er mye verre, at dette går bra!

Alt godt,

[bibben]

Det blir verre jo flere som er der. Vil jo at så få som mulig skal finne "feilen" på meg. Jeg opplever at jeg er annerledes på en måte og at dette er synlig for alle andre. Når de i tillegg skal se meg uten klær blir det riktig ille.

Kan slike undersøkelser foregå i mørket?

Jeg tenker at det vil hjelpe med noe beroligende samt å ha med seg en man stoler på. Jeg har benyttet meg av nettopp det og det gjorde en forskjell. Hvis du tar med en pårørende/venninne så kan du be henne om å gå ut akkurat under undersøkelsen men ellers ha henne til stede. Jeg skjønner godt at det kan være litt problematisk å ha en der akkurat når en undersøkes.

[Gjest nickless]

Hei nickless,

Folk kan ikke se det på deg. Det står ikke skrevet i pannen din, og de færreste gidder å lese journalen for å forbrede seg. (De burde jo egentlig gjøre det, men jeg har inntrykk av at de fleste ikke gjør det særlig grundig.)

Du kan be om en mannlig lege hvis du foretrekker det, og kanskje ung/gammel også, hvis noe av det hjelper.

Samtidig - du klarer dette! Du har klart så mye annet som er mye verre, at dette går bra!

Alt godt,

Jeg tenker at jeg skal undersøkes for å se om de finner 5 feil ved meg.