Problemer i ekteskapet

[Gjest Vinglete og frustrert frue]

Mannen min og jeg har alltid hatt et turbulent forhold. Alt gikk veldig fort i starten, jeg ble gravid etter 3 mnd, så fikk vi et barn, 16 mnd senere fikk vi tvillinger. Nå i ettertid ville jeg nok gjort til anderledes, jeg elsker barna mine over alt på jord, men livet med mannen min er turbulent og mye krangling. Han er 11 år eldre enn meg, har hatt en vanskelig oppvekst som han bærer preg av. Vi krangler ofte om små ting i hverdagen, som at jeg ikke har rukket og kjøpe inn middag, at han vil ut på byen ( noe jeg mener han gjør vel ofte til å ha så små barn. Ca hver 14 dag. Jeg er aldri ute og føler heller ikke jeg har tid eller overskudd, samt dårlig med penger. Til tider kunne jeg ønske jeg var alene, jeg vet jeg hadde klart å ha barna alene. Samtidig syntes jeg det er tungt å tenke tanken på at ungene som er så små skal dele mamma og pappa i to. Når jeg og mannen min har kranglet snakker vi ofte om å gå fra hverandre, da er tanken at vi skal dele 50%. Ungene er nok grunnen til at vi fremdeles er sammen. Men hvor sunt er det å ha foreldre som krangler så mye? Nå skal de sies at vi krangler skjeldent eller aldri foran ungene, men noen diskusjoner blir det. Jeg har lenge ønsket og gå til en psykolog for å hjelpe meg til å sortere følelsene mine og tankene mine, jeg håper liksom at en psykolog kan hjelpe meg til å bli tryggere på meg selv til å leve i dette samlivet litt lenger, til ungene er eldre. Vet ikke om dette ble så bra skrevet, meg har mange tanker, men noen råd om hva jeg kan gjøre for å få mer klarhet i forholdet og livet mitt hadde jeg satt pris på. På forhånd takk.

[Gjest Jises]

Jeg må bare spørre: HVOR har du det fra, det med at det liksom skal være så fælt for ungene at foreldrene går fra hverandre?

Er det en unnskyldning du bruker for at du er avhengig av å være med denne mannen?

Vær voksen, ta ansvar.

[Gjest Menaena]

Du kan fint oppsøke familierådgivning alene eller sammen med mannen din. Jeg gikk mange ganger alene. Var enslig mor men hadde et vanskelig forhold til far. Syntes det hjalp veldig mye. Personlig mener jeg at livet er så kort det er viktig å ha det bra.

[Gjest en synsvinkel]

Sønnen min sier at det beste som har skjedd han er at jeg gikk fra min eksmann. På den måten slapp han å bo så mye sammen med faren. Jeg fikk det mye bedre, vi to fikk det mye bedre sammen, og begge er mye lykkeligere. Det er selvsag synd at dette er det beste som har skjedd han, og at han hevder hardnakket at uten skilsmissen hadde han kanskje tatt livet av seg, men når forholdet er tilstrekkelig destruktivt kan det også kjennes slik ut.

Skriver dette for å få frem at det ikke alltid er det verste som kan skje med en skilsmisse. Gutten min er mye friskere og sunnere nå, har bedre selvfølelse, mer humør, en bedre utvikling. Han led veldig i det destruktive familielivet vi hadde, men jeg forstod ikke i hvor stor grad. Hadde jeg gjort det hadde det blitt skilsmisse før.

Og jeg har det hundre ganger bedre selv.

[ink1365380698]

Jeg må bare spørre: HVOR har du det fra, det med at det liksom skal være så fælt for ungene at foreldrene går fra hverandre?

Er det en unnskyldning du bruker for at du er avhengig av å være med denne mannen?

Vær voksen, ta ansvar.

Jeg er voksen, og kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad for at foreldrene mine fortsatt holder sammen. Kan huske at det var turbulent mellom dem og i peridoder (og skilsmisse ble nevnt), så det jeg var redd for når de kranglet- var at de skulle gå fra hverandre. Jeg har barn selv, og når naboene våre gikk fra hverandre fikk jeg og min mann et fint innrammet skriv hvor de hadde tegnet og skrev at de var utrolig glade for at vi holdt sammen. De var da 14 og 11 - Og her har det heller ikke bare vært solkinnsdager . Dert er det ikke noe sted , så jeg mener at hvis det ikke er helt uholdbart -- så er det best for ungene at man holder sammen.

[Gjest Jises]

Jeg er voksen, og kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad for at foreldrene mine fortsatt holder sammen. Kan huske at det var turbulent mellom dem og i peridoder (og skilsmisse ble nevnt), så det jeg var redd for når de kranglet- var at de skulle gå fra hverandre. Jeg har barn selv, og når naboene våre gikk fra hverandre fikk jeg og min mann et fint innrammet skriv hvor de hadde tegnet og skrev at de var utrolig glade for at vi holdt sammen. De var da 14 og 11 - Og her har det heller ikke bare vært solkinnsdager . Dert er det ikke noe sted , så jeg mener at hvis det ikke er helt uholdbart -- så er det best for ungene at man holder sammen.

Hvis du mener at du ikke tok stor skade av alt bråket, så for all del, veldig flott at de holdt ut, hvis de er like fornøyde som deg.

Men at SÅ mange damer sitter rundt om og går til grunne fordi de lar seg behandle dårlig, med begrunnelse i at det blir fælt for barna med skilte foreldre... Vel, jeg har egentlig vondt for å tro at man i 2011 ikke har sett mange nok strålende eksempler på skilsmissebarn som har fått det langt bedre med skilte foreldre.

[trissie]

Hvis du mener at du ikke tok stor skade av alt bråket, så for all del, veldig flott at de holdt ut, hvis de er like fornøyde som deg.

Men at SÅ mange damer sitter rundt om og går til grunne fordi de lar seg behandle dårlig, med begrunnelse i at det blir fælt for barna med skilte foreldre... Vel, jeg har egentlig vondt for å tro at man i 2011 ikke har sett mange nok strålende eksempler på skilsmissebarn som har fått det langt bedre med skilte foreldre.

Det er veldig mange som sier akkurat det, men etter å ha jobbet med dette i flere år nå, så har jeg svært få eksempker på at de kan vise til konkrete eksempler. Er ikke det merkelig?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene dukket opp i etterkant som spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

[ink1365380698]

Det er veldig mange som sier akkurat det, men etter å ha jobbet med dette i flere år nå, så har jeg svært få eksempker på at de kan vise til konkrete eksempler. Er ikke det merkelig?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene dukket opp i etterkant som spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

ET klokt innlegg etter mitt hode:0) Er veldig irritert på denne realisere seg selv mentaliteten. Jeg jeg jeg -- samme om man tråkker andre ned og gjør mye vont for de nærmeste. Det går an å jobbe med et forhold, bare viljen er der. Jeg vet om flere av mine venners foreldre som har hatt det vanseklig den gang det ikke var ærbart å skille lag. I dag er den generasjonen pensjonister og har det bra sammen alle de jeg kjenner. Alle ekteskap har kriser uten at gresset nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Har sett blant mine skilte venner at mine dine og våre barn ikke alltid er idyll. Og etter forelskelsen er over så kommer hverdagen der og. Har venner som er på tredje runden. Mange sitter såret tilbake... både barn og voksne

[ink1365380698]

Det er veldig mange som sier akkurat det, men etter å ha jobbet med dette i flere år nå, så har jeg svært få eksempker på at de kan vise til konkrete eksempler. Er ikke det merkelig?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene dukket opp i etterkant som spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

Kom dere sammen igjen du og mannen din?

[trissie]

Kom dere sammen igjen du og mannen din?

Ja det gjorde vi etter en skikkelig oppvask *o*.

Og jeg har blitt så engasjert mot all denne typpiske dametenkningen vi holder på med at jeg har blitt en liten protestant. Mot meg selv og andre :-)

Har skrevet noe om det på egen facebookside for å ha flere arenaer å diskutere på *o*

[trissie]

ET klokt innlegg etter mitt hode:0) Er veldig irritert på denne realisere seg selv mentaliteten. Jeg jeg jeg -- samme om man tråkker andre ned og gjør mye vont for de nærmeste. Det går an å jobbe med et forhold, bare viljen er der. Jeg vet om flere av mine venners foreldre som har hatt det vanseklig den gang det ikke var ærbart å skille lag. I dag er den generasjonen pensjonister og har det bra sammen alle de jeg kjenner. Alle ekteskap har kriser uten at gresset nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Har sett blant mine skilte venner at mine dine og våre barn ikke alltid er idyll. Og etter forelskelsen er over så kommer hverdagen der og. Har venner som er på tredje runden. Mange sitter såret tilbake... både barn og voksne

Klokt innlegg! Jeg er i dialog med en familie nå der barna er voksne, mor var utro og far måtte fortelle barna sannheten fordi han fikk skylda for bruddet.

Hvordan tror du barna reagerer?

Får kvinna sympati for holdningene sine?

[Gjest Jises]

Det er veldig mange som sier akkurat det, men etter å ha jobbet med dette i flere år nå, så har jeg svært få eksempker på at de kan vise til konkrete eksempler. Er ikke det merkelig?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene dukket opp i etterkant som spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

Det er flott å kjempe for ekteskapet, HVIS man ikke gjør det for barna eller barna tar skade av det.

Det er også en fordel om mannen er interessert.....

[trissie]

Det er flott å kjempe for ekteskapet, HVIS man ikke gjør det for barna eller barna tar skade av det.

Det er også en fordel om mannen er interessert.....

Ikke tro jeg bagatelliserer mannens rolle, men jeg setter det litt på spissen. Og grunnen til det er at jeg har gjortt dette selv.

Jeg er ikke så sikker på at menn er så dårlige til å engasjere seg hvis det kreves forbedringer. Og jeg tror mange burde skamme seg.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble med på endringene.

Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Men veldig mange menn forstår utmerket at hun har til hensikt å la han fremstå som uvillig til å gjøre endringer. De har merket holdningsendringer og kritikk.

Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, og det er en påstand, at lang bearbeiding og lang tid med misnøye som ender med brudd, utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men merkelig nok, nesten alle som dette går opp for bekrefter historien.

Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

[Gjest Det finnes ingen oppskrift som passer for alle par.]

Ikke tro jeg bagatelliserer mannens rolle, men jeg setter det litt på spissen. Og grunnen til det er at jeg har gjortt dette selv.

Jeg er ikke så sikker på at menn er så dårlige til å engasjere seg hvis det kreves forbedringer. Og jeg tror mange burde skamme seg.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble med på endringene.

Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Men veldig mange menn forstår utmerket at hun har til hensikt å la han fremstå som uvillig til å gjøre endringer. De har merket holdningsendringer og kritikk.

Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, og det er en påstand, at lang bearbeiding og lang tid med misnøye som ender med brudd, utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men merkelig nok, nesten alle som dette går opp for bekrefter historien.

Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

Jeg har lest innleggene dine gjennom flere år og jeg synes du forenkler noe veldig.

[trissie]

Jeg har lest innleggene dine gjennom flere år og jeg synes du forenkler noe veldig.

Det er meningen å forenkle! Hvorfor skal det gjøres kompliseret for enhver pris?

Jeg har ikke sagt at jeg har funnet den eneste oppskriften, bare at det finnes altfor mange likheter til å overse de. Og når jeg er i samtaler med noen som sier akkurat det du skriver nå, da spør jeg:

Hva er det som er forenklet?

Har du et godt svar på hva jeg forenklet altfor mye her, sånn i klartekst?

[Gjest Det finnes ingen oppskrift som passer for alle par]

Det er meningen å forenkle! Hvorfor skal det gjøres kompliseret for enhver pris?

Jeg har ikke sagt at jeg har funnet den eneste oppskriften, bare at det finnes altfor mange likheter til å overse de. Og når jeg er i samtaler med noen som sier akkurat det du skriver nå, da spør jeg:

Hva er det som er forenklet?

Har du et godt svar på hva jeg forenklet altfor mye her, sånn i klartekst?

Ja, jeg har egentlig et langt svar hvis jeg vil, men jeg skal la det være.

Sånn du beskriver ditt eget forhold har du vært utro og egoistisk fordi du fikk for lite oppmerksomhet og så til slutt så du lyset.

Du bør ikke regne med at alle har vært like egoistisk som det du selv var en gang.

Jeg har nettopp snakket med ei dame som kjempet i årevis til tross for at mannen var utro fordi hun ville holde familien samlet.15 år etter sitter hun alene. Nå skulle hun ønske hun var yngre da han dro sin vei.

Det er ikke slik at alle damer er så oppmerksomhetshungrige som det du tror og føler de har rett til å være utro.

Din historie er din historie og ikke alle kjenner seg igjen i den.

[trissie]

Ja, jeg har egentlig et langt svar hvis jeg vil, men jeg skal la det være.

Sånn du beskriver ditt eget forhold har du vært utro og egoistisk fordi du fikk for lite oppmerksomhet og så til slutt så du lyset.

Du bør ikke regne med at alle har vært like egoistisk som det du selv var en gang.

Jeg har nettopp snakket med ei dame som kjempet i årevis til tross for at mannen var utro fordi hun ville holde familien samlet.15 år etter sitter hun alene. Nå skulle hun ønske hun var yngre da han dro sin vei.

Det er ikke slik at alle damer er så oppmerksomhetshungrige som det du tror og føler de har rett til å være utro.

Din historie er din historie og ikke alle kjenner seg igjen i den.

Og dette tror du ikke jeg er enig i?

Da har jeg uttalt meg fryktelig klønete, beklager. Jeg har aldri i et eneste innlegg forsvart å "ofre" seg i et slikt forhold.

Jeg har i mitt eget forhold satt et skarpt lys på hvordan jeg som kvinne, i likhet med mange andre, forbereder seg og bearbeider seg selv og forbereder et brudd basert på misnøye og manglende vilje til å se seg selv og egen oppgave.

Puuuuh, en kjempelang setning, men helt bevisst *o*

Jeg har meninger om hvordan og hvorfor vi gjør dette og hva vi gjør når vi gjør det. Da er det bare en måte å si det på, det er i enkle forklaringer og enkle setninger.

Jeg er fullt ut i stand til å skrive en tung psykologisk forklaring på slike problemer, men hvem hjelper det?

Vi er nok ganske enige :-)

[Gjest Det finnes ingen oppskrift som passer for alle]

Og dette tror du ikke jeg er enig i?

Da har jeg uttalt meg fryktelig klønete, beklager. Jeg har aldri i et eneste innlegg forsvart å "ofre" seg i et slikt forhold.

Jeg har i mitt eget forhold satt et skarpt lys på hvordan jeg som kvinne, i likhet med mange andre, forbereder seg og bearbeider seg selv og forbereder et brudd basert på misnøye og manglende vilje til å se seg selv og egen oppgave.

Puuuuh, en kjempelang setning, men helt bevisst *o*

Jeg har meninger om hvordan og hvorfor vi gjør dette og hva vi gjør når vi gjør det. Da er det bare en måte å si det på, det er i enkle forklaringer og enkle setninger.

Jeg er fullt ut i stand til å skrive en tung psykologisk forklaring på slike problemer, men hvem hjelper det?

Vi er nok ganske enige :-)

Ja, rådene dine er sikkert fine for mange som gir for lett opp og som ikke er villige til å se sin egen rolle, mens de kan være direkte ødeleggende for andre. Det var bare det jeg ville si. Noen trenger også hjelp til å se at de bør gå om kanskje ikke det gjelder akkurat i trådstartes tilfelle.

[trissie]

Ja, rådene dine er sikkert fine for mange som gir for lett opp og som ikke er villige til å se sin egen rolle, mens de kan være direkte ødeleggende for andre. Det var bare det jeg ville si. Noen trenger også hjelp til å se at de bør gå om kanskje ikke det gjelder akkurat i trådstartes tilfelle.

Selvfølgelig er jeg enig.

Kritikk er bra, men da bør den treffe.

Det jeg har vanskelig for å forstå med slik kritikk, er at du ikke tar høyde for at tråder der jeg er enig i brudd så svarer jeg ikke på samme måte.

eller har du noen eksempler siden du har fulgt trådene? *o*

Jeg svare heller aldri uten først å stille noen spørsmål dersom ikke andre allerede har gjort det. Det er det jeg har savnet hos endel av de som svarer i diverse forum.

Det sitter et menneske som den annen part i de fleste slike mishagsytringer. Hvem stiller opp for han eller henne?

Og ja, jeg svarer bare der jeg stiller spørsmål ved om trådstarter gir opp for lett, aldri ellers. De andre passer ikke svarene for.

Det må vi vel klare å skille på noen og enhver?

Jeg mener bestemt at mange av oss dyrker misnøye mer enn vi dyrker forholdet.

Og altfor mange av trådene er veldig avslørende beskrivelse av sin egen prosess der mannen og forholdet avskrives, og hvor vi setter oss selv i en offer-rolle jeg ikke vil godta som reell før det er stilt noen motspørsmål.

Og hvor mange har det vel ikke vært som har begynt å nøle etter noen velvalgte spørsmål?

Veldig mange, jeg har notert meg minst ti tråder på kort tid.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen. Og vi gjør det samme, mange av oss.

Et lite eksempel kan forenkle det jeg mener:

Jeg var ikke oppmerksomhetshungrig! Misfornøyd, det måtte da kunne bli enda bedre?

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Er dette det samme som å ofre seg for en utro mann?

Eller en som drikker og slår?

[Gjest Det finnes ingen oppskrift som passer for alle]

Selvfølgelig er jeg enig.

Kritikk er bra, men da bør den treffe.

Det jeg har vanskelig for å forstå med slik kritikk, er at du ikke tar høyde for at tråder der jeg er enig i brudd så svarer jeg ikke på samme måte.

eller har du noen eksempler siden du har fulgt trådene? *o*

Jeg svare heller aldri uten først å stille noen spørsmål dersom ikke andre allerede har gjort det. Det er det jeg har savnet hos endel av de som svarer i diverse forum.

Det sitter et menneske som den annen part i de fleste slike mishagsytringer. Hvem stiller opp for han eller henne?

Og ja, jeg svarer bare der jeg stiller spørsmål ved om trådstarter gir opp for lett, aldri ellers. De andre passer ikke svarene for.

Det må vi vel klare å skille på noen og enhver?

Jeg mener bestemt at mange av oss dyrker misnøye mer enn vi dyrker forholdet.

Og altfor mange av trådene er veldig avslørende beskrivelse av sin egen prosess der mannen og forholdet avskrives, og hvor vi setter oss selv i en offer-rolle jeg ikke vil godta som reell før det er stilt noen motspørsmål.

Og hvor mange har det vel ikke vært som har begynt å nøle etter noen velvalgte spørsmål?

Veldig mange, jeg har notert meg minst ti tråder på kort tid.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen. Og vi gjør det samme, mange av oss.

Et lite eksempel kan forenkle det jeg mener:

Jeg var ikke oppmerksomhetshungrig! Misfornøyd, det måtte da kunne bli enda bedre?

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Er dette det samme som å ofre seg for en utro mann?

Eller en som drikker og slår?

Hender det noen gang at du gir disse rådene til en mann? Har du noen gang opplevd at mannen er den klagende og misfornøyde, mens kvinnen prøver å dyrke det postive i forholdet? Jeg spør fordi jeg mente du var familieterapeut om jeg ikke misforsto?

Jeg synes du er alt for ensporet og farget av egen erfaring og jeg synes du gir de samme rådene til alle du svarer, men det kan godt være at jeg ikke har fulgt godt nok med.