Personlighetsutvikling

[Gjest theLove]

Jeg maser igjen litt om dette med manglende personlighet og håper på et svar fra fagpersonen. I hvor stor grad kan man jobbe med dette i den offentlige psykiatrien? Er det avhengig av hvor stort problemet er? Jeg vil jo ikke ta opp plassen til de med de alvorligste lidelsene heller.

Jeg har kommet over en lengre tid med mye psykiske plager, og føler nå et behov for å utvikle personlighet og selvbilde.

[Gjest bee mee]

Du har like god bruk for plassen som alle andre. Jeg var som deg, følte meg usynlig og hadde en følelse av å ikke vite hvem jeg var. Så fikk jeg plass i gruppeterapi. Der fikk jeg speile meg i andre og litt etter litt kom jeg'et mitt frem. Dette tror jeg også kan være noe for deg.

[Gjest theLove]

Du har like god bruk for plassen som alle andre. Jeg var som deg, følte meg usynlig og hadde en følelse av å ikke vite hvem jeg var. Så fikk jeg plass i gruppeterapi. Der fikk jeg speile meg i andre og litt etter litt kom jeg'et mitt frem. Dette tror jeg også kan være noe for deg.

Det har jeg også tenkt mye på, og vet det finnes grupper for de med borderline. Men jeg vet ikke om jeg tør, fordi jeg er så paranoid. Er redd jeg vil bli redd for de i gruppen. :S

[Nøtteskall]

Det har jeg også tenkt mye på, og vet det finnes grupper for de med borderline. Men jeg vet ikke om jeg tør, fordi jeg er så paranoid. Er redd jeg vil bli redd for de i gruppen. :S

Jeg synes du burde ha rett til terapi. Tror det er svært viktig å finne sin identitiet og personlighet. Jeg håper også å få tid til å jobbe med dette, men blir mye psykoseprat for det synes psykologen er viktig. mens jeg begynner å gå lei. burde vel egentlig brukt tiden til mer viktige problemstillinger. Men det som er "viktig" for psykologen er ikke bestandig like viktig for meg.

[Gjest theLove]

Jeg synes du burde ha rett til terapi. Tror det er svært viktig å finne sin identitiet og personlighet. Jeg håper også å få tid til å jobbe med dette, men blir mye psykoseprat for det synes psykologen er viktig. mens jeg begynner å gå lei. burde vel egentlig brukt tiden til mer viktige problemstillinger. Men det som er "viktig" for psykologen er ikke bestandig like viktig for meg.

Det er sant. Men som pasient er det viktig å si fra om hva som er viktig for deg også.

Kanskje jeg burde hatt en dynamisk terapeut, og ikke en som svarer på spørsmål om manglende personlighet med at "du tenker feil"?

[Gjest hmmmmmzh]

Jeg har inntrykk av at det er en god del personlighets-problematikk i poliklinikken. Kan du høre med de du fikk hjelp av da du hadde det verre, om de kan bistå deg videre? Skulle tro det kan virke forebyggende på eventuelle tilbakeslag om du får hjelp til å videreutvikle deg.

[Nøtteskall]

Det er sant. Men som pasient er det viktig å si fra om hva som er viktig for deg også.

Kanskje jeg burde hatt en dynamisk terapeut, og ikke en som svarer på spørsmål om manglende personlighet med at "du tenker feil"?

Med årene har jeg skjønt at det er viktig å velge riktig terapeut.

Terapeuter kan være veldig forskjellige. Jeg ønsker en som jeg kan utvikle meg i positiv retning etter mine følelsesmessige behov. Det er ikke lett. Men husk det !!..... noen greier å sette seg inn i situasjonen andre skjønner ikke bæret. Ikke kjøp alt det behandleren din kommer med. Din følelsesmessige tvikling er det viktigste..... tror jeg.

[Gjest theLove]

Jeg har inntrykk av at det er en god del personlighets-problematikk i poliklinikken. Kan du høre med de du fikk hjelp av da du hadde det verre, om de kan bistå deg videre? Skulle tro det kan virke forebyggende på eventuelle tilbakeslag om du får hjelp til å videreutvikle deg.

Jeg går der fortsatt, så jeg kan godt snakke med de om det. Er bare redd de tolker det som at jeg nå er så frisk at de må gi plassen til andre, og at jeg må klare meg selv. Men jeg trenger hjelp med dette for å komme videre i livet.

[Gjest theLove]

Med årene har jeg skjønt at det er viktig å velge riktig terapeut.

Terapeuter kan være veldig forskjellige. Jeg ønsker en som jeg kan utvikle meg i positiv retning etter mine følelsesmessige behov. Det er ikke lett. Men husk det !!..... noen greier å sette seg inn i situasjonen andre skjønner ikke bæret. Ikke kjøp alt det behandleren din kommer med. Din følelsesmessige tvikling er det viktigste..... tror jeg.

Ja, når jeg sitter og sier: Jeg føler ikke at jeg har en personlighet. Så svarer psykologen: Men du har det, jeg ser det jo her og nå.

Da blir det litt feil føler jeg...

[frosken]

Har du spurt din behandler om dette? Og hvordan ligger det an med gruppeterapien du muligens skulle begynne i?

[Gjest theLove]

Har du spurt din behandler om dette? Og hvordan ligger det an med gruppeterapien du muligens skulle begynne i?

Nevnte det såvidt sist gang, men det blir mye snakk om paranoiaen.

Ikke hørt hvordan det blir med gruppeterapien enda. Akkurat for øyeblikket er jeg redd jeg ikke er klar for det. At jeg blir livredd de i gruppen.

[frosken]

Ja, når jeg sitter og sier: Jeg føler ikke at jeg har en personlighet. Så svarer psykologen: Men du har det, jeg ser det jo her og nå.

Da blir det litt feil føler jeg...

''Ja, når jeg sitter og sier: Jeg føler ikke at jeg har en personlighet. Så svarer psykologen: Men du har det, jeg ser det jo her og nå.

Da blir det litt feil føler jeg...''

Hva er feil med dette?

[Gjest theLove]

''Ja, når jeg sitter og sier: Jeg føler ikke at jeg har en personlighet. Så svarer psykologen: Men du har det, jeg ser det jo her og nå.

Da blir det litt feil føler jeg...''

Hva er feil med dette?

Kanskje ikke feil men... det hjelper ikke på min indre følelse av å ha en personlighet, selv om psykologen sier jeg har det.

Og jeg kjenner at jeg avskyr meg selv, når psykologen snakker om personligheten min. Jeg tenker også at psykologen og folk generelt avskyr meg. Føler til og med at mine foreldre avskyr meg, men MÅ elske meg fordi jeg er deres barn.

Føler meg som et misfoster, og latterlig.

Hurra!

[Nøtteskall]

Kanskje ikke feil men... det hjelper ikke på min indre følelse av å ha en personlighet, selv om psykologen sier jeg har det.

Og jeg kjenner at jeg avskyr meg selv, når psykologen snakker om personligheten min. Jeg tenker også at psykologen og folk generelt avskyr meg. Føler til og med at mine foreldre avskyr meg, men MÅ elske meg fordi jeg er deres barn.

Føler meg som et misfoster, og latterlig.

Hurra!

Alle har jo en personlighet. Uansett hvor mye man vingler fram og tilbake så har man er personlighet. Kanskje har du vansker med å ta standpunkt. Men da er dette noe av din personlighet.

blir du lett forvirret så er dette også en del av din personlighet..... men kanskje er din personlighet noe som du har vanskelig med å akseptere. Kanskje det er noe du og psykologen kan jobbe med. Ønsker du at du skal ta standpunkt i alt bare for å føle at dette er deg ?...... hvis dette er viktig for deg så går det jo an å jobbe med det.

[Gjest Stemmer ikke!]

Alle har jo en personlighet. Uansett hvor mye man vingler fram og tilbake så har man er personlighet. Kanskje har du vansker med å ta standpunkt. Men da er dette noe av din personlighet.

blir du lett forvirret så er dette også en del av din personlighet..... men kanskje er din personlighet noe som du har vanskelig med å akseptere. Kanskje det er noe du og psykologen kan jobbe med. Ønsker du at du skal ta standpunkt i alt bare for å føle at dette er deg ?...... hvis dette er viktig for deg så går det jo an å jobbe med det.

''Alle har jo en personlighet. ''

Nope! Hos noen er personligheten blåst i fillebiter, eller kanskje man aldri hadde det, fikk utvikle det?

Hvis man fra dag 1 blir fortalt alt som er rett og galt, å tenke mene og føle. Hvordan kan det bli utvikling av personlighet? Hvis man ikke får kjenne på seg selv, tenke selv osv. Noen er som alle andre, de kopierer andres adferd. Noen vet det ikke selv en gang!

[frosken]

Kanskje ikke feil men... det hjelper ikke på min indre følelse av å ha en personlighet, selv om psykologen sier jeg har det.

Og jeg kjenner at jeg avskyr meg selv, når psykologen snakker om personligheten min. Jeg tenker også at psykologen og folk generelt avskyr meg. Føler til og med at mine foreldre avskyr meg, men MÅ elske meg fordi jeg er deres barn.

Føler meg som et misfoster, og latterlig.

Hurra!

Hvordan definerer du personlighet?

[Nøtteskall]

''Alle har jo en personlighet. ''

Nope! Hos noen er personligheten blåst i fillebiter, eller kanskje man aldri hadde det, fikk utvikle det?

Hvis man fra dag 1 blir fortalt alt som er rett og galt, å tenke mene og føle. Hvordan kan det bli utvikling av personlighet? Hvis man ikke får kjenne på seg selv, tenke selv osv. Noen er som alle andre, de kopierer andres adferd. Noen vet det ikke selv en gang!

Jeg vet lite om dette her. Men tenker utifra min egen erfaring. Jeg kopierer også fra andre, men ser ikke det gale i det. er det ikke slik man lærer?. Hvis man er usikker på seg selv så tar man mer fra andre, men langsikt reflekterer man over dette også. Noe tar man til seg mens annet kastar man.

Jeg har også problemer med en fullverdig personlighet. Men sier til meg selv at dette er OK.

[frosken]

''Alle har jo en personlighet. ''

Nope! Hos noen er personligheten blåst i fillebiter, eller kanskje man aldri hadde det, fikk utvikle det?

Hvis man fra dag 1 blir fortalt alt som er rett og galt, å tenke mene og føle. Hvordan kan det bli utvikling av personlighet? Hvis man ikke får kjenne på seg selv, tenke selv osv. Noen er som alle andre, de kopierer andres adferd. Noen vet det ikke selv en gang!

''Noen er som alle andre, de kopierer andres adferd. Noen vet det ikke selv en gang!''

I såfall er dette en del av deres personlighet. En vanlig definisjon av personlighet er ''Personlighet kan beskrives som stabile tendenser i hvordan individer betrakter, forholder seg til og tenker på omgivelsene og seg selv, som viser seg i et bredt spekter av sosiale og personlige sammenhenger.''

[frosken]

Kanskje ikke feil men... det hjelper ikke på min indre følelse av å ha en personlighet, selv om psykologen sier jeg har det.

Og jeg kjenner at jeg avskyr meg selv, når psykologen snakker om personligheten min. Jeg tenker også at psykologen og folk generelt avskyr meg. Føler til og med at mine foreldre avskyr meg, men MÅ elske meg fordi jeg er deres barn.

Føler meg som et misfoster, og latterlig.

Hurra!

''Og jeg kjenner at jeg avskyr meg selv, når psykologen snakker om personligheten min. Jeg tenker også at psykologen og folk generelt avskyr meg.''

Det er jo mulig, akkurat som det motsatte kanskje også er mulig. Hvilke grunner skulle folk ha til å avsky deg?

[Gjest hmmmmmzh]

Jeg går der fortsatt, så jeg kan godt snakke med de om det. Er bare redd de tolker det som at jeg nå er så frisk at de må gi plassen til andre, og at jeg må klare meg selv. Men jeg trenger hjelp med dette for å komme videre i livet.

Det å føle seg tom/personlighetsløs er vel også ofte en del av problematikken rundt visse personlighetsforstyrrelser, er det ikke? Altså også en del av behandlingen, tenker jeg, og viktig å snakke om.