Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

[Gjest fortvilet bystander]

Et barn i nær familie har det ikke bra. Dessverre har det utviklet seg en situasjon hvor h*n blir sett på som vanskelig, og foreldrene synes å ha hengt seg opp i diagnoser. Dette har smittet over på resten av familien, som synes synd på foreldrene og også ser på barnet som en det er noe "feil med", arvelig belastet, bokstavbarn etc.

Jeg ser det ikke helt slik. Jeg ser et barn som er oppvakt og har et stort behov for å forstå hvordan ting henger sammen, men som er (har blitt) frustrert og svært usikker. Så lenge man oppfører seg stabilt og tar seg tid, er h*n både rolig og konstruktiv, ikke ekstrem som ellers.

Etter å ha overhørt hvordan foreldrene behandler barnet, er det lett å forstå hvorfor h*n er frustrert og usikker. Det haglet anklagelser og misforståelser, og det lille h*n sa til sitt forsvar ble vridd på, mistenkeliggjort og kritisert. Til og med jeg ble forvirret.

Samtidig står foreldrene der og høster sympati fordi det liksom er så hardt for dem å ha et så vanskelig barn. Barnets problemer med jevnaldrende på skolen brettes også ut for hele slekta.

Selv har jeg liten mulighet til å veie opp for det vonde h*n opplever, da jeg bare treffer de en uke i året. Har prøvd å snakke med andre i familien om mine bekymringer, men kommer ingen vei. Jeg nekter å stå og se på at dette skjer, så hva er da neste steg? Kan jeg tipse PP-tjenesten anonymt?

[EnolaGay]

Du kan snakke med barnevernet anonymt. Kanskje ungen har 290 i IQ, smarte unger får sjeldent den stimuli de trenger og blir "sånn" som du beskrev. Kan det være årsaken tror du?

Og om du tror det, så prøv å få foreldrene til å lese litt om det.

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

[Gjest fortvilet bystander]

Du kan snakke med barnevernet anonymt. Kanskje ungen har 290 i IQ, smarte unger får sjeldent den stimuli de trenger og blir "sånn" som du beskrev. Kan det være årsaken tror du?

Og om du tror det, så prøv å få foreldrene til å lese litt om det.

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

H*n er nok begavet på noen områder, ja, men jeg tror ikke dette først og fremst dreier seg om et misforstått geni, men et barn som ikke får den tryggheten og positive oppmerksomhet det trenger.

Ystnes sine artikler har jeg lest før. De er vel lett for alle å kjenne seg veldig godt igjen i, er de ikke?

[frosken]

Dessverre tror jeg ikke det er så mye du kan gjøre i denne situasjonen annet enn å konfrontere foreldrene med dine oppfatninger av sønnens liv. Det er utrolig vondt å være vitne til at barn ikke behandles som de burde, uten egentlig å kunne gjøre så mye.

Det vil ikke være noe poeng i å varsle PPT, skal du gjøre noe slikt så må du varsle barnevernet. Du er ikke sikret full anonymitet om du varsler barnevernet, men dersom omsorgen er så dårlig at du tenker det er en sak for barnevernet, så ville jeg har varslet uansett. Får imidlertid inntrykk av at du kanskje tenker det ikke er ille nok til å være en barnevernssak, men ille nok til at det ødelegger for guttens utviklingsmuligheter? I såfall gjenstår vel bare å snakke med foreldrene samt forsøke å være en motvekt de få gangene du er sammen med gutten.

[EnolaGay]

H*n er nok begavet på noen områder, ja, men jeg tror ikke dette først og fremst dreier seg om et misforstått geni, men et barn som ikke får den tryggheten og positive oppmerksomhet det trenger.

Ystnes sine artikler har jeg lest før. De er vel lett for alle å kjenne seg veldig godt igjen i, er de ikke?

Skal ikke uttale meg om Ystnes, jeg bare la ved den første artikkelen om temaet jeg fant. Jeg tenkte at du ville søke opp selv om ideen kunne passe tankene dine om dette barnet. :0)

I alle fall synes jeg at en bekymringsmelding til barnevernet er på sin plass. Det kan gjøres anonymt. De er pliktig til å sjekke, og da snakker de med skolen og andre som har barnet daglig. Om det er noe å sette fingeren på så tar de tak i det.

Mer kan du ikke gjøre om du ikke har anledning til å gå inn i saken direkte. Som i å ta det opp med foreldrene...