Kan jeg ha vært deprimert uten å vite det?

[ung30]

Skrev et innlegg om at jeg hadde grått meg i søvn i en uke var klart deprimert da.

Da jeg var liten og fram til midten av 30 årene så følte jeg at jeg hadde en slags spenning eller klump i hodet. vanskelig å forklare.

Denne hadde blitt borte og jeg så mye lysere på livet og tenkte fremover.

Etter siste hendelsen så har denne følelsen i hodet kommet tilbake.

Kan jeg ha vært litt deprimert siden jeg var barn og pga at dette var normaltillstand for meg så har jeg ikke klart å sette ord på det?

Går også å tenker mye, har en indre dialog med hun såret meg dypt.

Samme gjorde jeg da jeg var liten. Hadde en indre dialogmed andre i mitt hode.

Var vel ganske i min egen verden. Opplevde det nå etter den siste smellen jeg fikk at jeg har falt tilbake til gamle mønsteret jeg trodde jeg hadde kommet over. Da gikk jeg fra normalt lykkelig til rett i kjælleren. Har nå kommet opp på samme nivå jeg var på for en del år siden.

Er det mulig å være deprimert store deler av livet uten å vite det selv? Har alltid vært trist og nedstemt uten at jeg har tenkt over årsaken til det.

Har vært hos psykolog noen ganger, men føler ikke jeg fikk noe hjelp eller bistand.

Har også tatt meg selv i å si småhøy til meg selv at jeg skal ta livet mitt, men føler at det er noe ubevist som kommer fram og ikke noen bevist tanke. Jeg har ingen sånne planer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du kan ha vært deprimert siden barndommen uten å vite at du var syk. Det forekommer fordi personen ikke vet om noe annet.

Meget tidlig debut av depresjon er en meget sterk indikator for bipolar lidelse. Bipolar lidelse responderer som kjent også lite på psykologisk behandling. Kanskje du skal snakke med en spesialist om dette?

[ung30]

Ja, du kan ha vært deprimert siden barndommen uten å vite at du var syk. Det forekommer fordi personen ikke vet om noe annet.

Meget tidlig debut av depresjon er en meget sterk indikator for bipolar lidelse. Bipolar lidelse responderer som kjent også lite på psykologisk behandling. Kanskje du skal snakke med en spesialist om dette?

Ja, nå har det kanskje vært hell i uhell at jeg først fikk en normal tilstand pga ei jente, som siden sendte meg dit jeg har vært tidligere.

har vært hos psykologer og og tydeligvis ikke klart å sette ord på ting pga at det var normalt for meg.

Jeg har ikke og har aldri hatt store skifter i stemningsleiet. har vært på nivået jeg er nå så lenge jeg kan huske. Er ikke det typisk for bipolar?

Nedstemt og som nå fører en dialog i mitt hode med denne jenta. Tidligere var det med de som mobbet meg blant annet og alltid negative tanker vedrørende min mulighet til å få kjæreste og venner.

Har bestilt time hos fastlegen til i morgen og har også time hos psykiater, men hun er privat.

Burde vel være mulig å komme inn i det offentlige hvis tingene er som de er.

[FGT]

Ja, du kan ha vært deprimert siden barndommen uten å vite at du var syk. Det forekommer fordi personen ikke vet om noe annet.

Meget tidlig debut av depresjon er en meget sterk indikator for bipolar lidelse. Bipolar lidelse responderer som kjent også lite på psykologisk behandling. Kanskje du skal snakke med en spesialist om dette?

Hva slags depersjon er vannligvis det, hvis en har vært depressiv gjennom hele livet ? du nevnet bi-polar, men kan det også ha tilknyttning til angst, PF, post-traumatiske ting og mer nevrologiske tilstander som ADHD og autismespektforstyrrelser ?

[ung30]

Hva slags depersjon er vannligvis det, hvis en har vært depressiv gjennom hele livet ? du nevnet bi-polar, men kan det også ha tilknyttning til angst, PF, post-traumatiske ting og mer nevrologiske tilstander som ADHD og autismespektforstyrrelser ?

Fikk diagnosen ADHD nå i vår , men er litt usikker på om det kan ha vært depresjon istedenfor. Problemet er at å prate med psykolog er som å prate til en vegg, ingen feedback.

Ritalin hjalp meg, men hjelper ikke nå lenger. Har alltid hatt en indre dialog hvor jeg har drømt om å være en annen eller pratet med andre i hodet.

Fikk noen normale måneder der jeg trodde ting var i ferd med å endre seg til det bedre.

[FGT]

Ja, nå har det kanskje vært hell i uhell at jeg først fikk en normal tilstand pga ei jente, som siden sendte meg dit jeg har vært tidligere.

har vært hos psykologer og og tydeligvis ikke klart å sette ord på ting pga at det var normalt for meg.

Jeg har ikke og har aldri hatt store skifter i stemningsleiet. har vært på nivået jeg er nå så lenge jeg kan huske. Er ikke det typisk for bipolar?

Nedstemt og som nå fører en dialog i mitt hode med denne jenta. Tidligere var det med de som mobbet meg blant annet og alltid negative tanker vedrørende min mulighet til å få kjæreste og venner.

Har bestilt time hos fastlegen til i morgen og har også time hos psykiater, men hun er privat.

Burde vel være mulig å komme inn i det offentlige hvis tingene er som de er.

Hvordan var det i din barndom ? Hadde du noen bevisste psykiske plager da, eller i undomstiden ? Hvordan var kontakten med andre mennesker ?

[ung30]

Hvordan var det i din barndom ? Hadde du noen bevisste psykiske plager da, eller i undomstiden ? Hvordan var kontakten med andre mennesker ?

Min barndom var preget av mye krangling. Ei mor som brukte kjeft hele tiden og truet med juling. Tvang meg til å være rydde, skulle lære å hjelpe. Problemet var at hun gjorde det like rotete etter noen minutter. Hun gjorde fint lite i huset.

Brukte soverommet mitt som lagringsplass. Var så flau over hvordan det så ut at jeg sluttet å be til meg til bursdager. konsekvensen var jo at jeg heller ikke ble bedt. Hun tvang meg med på diverse kurs jeg ikke hadde interesse av.

Jeg skulle også være sosial og ble tvunget til å besøke et par venner som drev med ting/leker jeg syntes var uinteressant. Selv om jeg hadde mest lyst til å være hjemme og drive med mitt. Var vi på tur når jeg var liten og så noen unger som lekte så fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå å prate med dem.

Hvis foreldrene reiste på besøk så skulle jeg være med, begrunnelsen var at de hadde lyst til å se meg, men det var bare tull. Da var jeg gammel nok til å være hjemme.

På skolen ble jeg kraftig mobbet nesten fra dag en. Hadde ingen venner bortsett fra de to jeg ikke delte interesser med.

Gikk mye for meg selv i mine egne tanker og dagrømmer. Hadde samtaler med meg selv og drømte at jeg var en annen.

Hendte når jeg satt der at det plutselig sa noe ubevist.

Når jeg tok opp mobbingen hjemme så fikk jeg nesten ikke fortalt noenting, ble alltid avbrutt midt i setningen.

Har aldri vært flink til å be til meg folk pga erfaringer fra barndommen. Tror faktisk aldri jeg fikk noe særlig ros av henne, ga hun det så hørtes det ikke ekte ut. Maset hele tiden om et eller annet.

Faren min var snill, men usikker på hvor mye han egentlig viste eller tror han prøvde å gjøre noe med sakene, men ikke lett når skolen sier det aldri var problemer og hadde også jobb hele tiden.

[FGT]

Min barndom var preget av mye krangling. Ei mor som brukte kjeft hele tiden og truet med juling. Tvang meg til å være rydde, skulle lære å hjelpe. Problemet var at hun gjorde det like rotete etter noen minutter. Hun gjorde fint lite i huset.

Brukte soverommet mitt som lagringsplass. Var så flau over hvordan det så ut at jeg sluttet å be til meg til bursdager. konsekvensen var jo at jeg heller ikke ble bedt. Hun tvang meg med på diverse kurs jeg ikke hadde interesse av.

Jeg skulle også være sosial og ble tvunget til å besøke et par venner som drev med ting/leker jeg syntes var uinteressant. Selv om jeg hadde mest lyst til å være hjemme og drive med mitt. Var vi på tur når jeg var liten og så noen unger som lekte så fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå å prate med dem.

Hvis foreldrene reiste på besøk så skulle jeg være med, begrunnelsen var at de hadde lyst til å se meg, men det var bare tull. Da var jeg gammel nok til å være hjemme.

På skolen ble jeg kraftig mobbet nesten fra dag en. Hadde ingen venner bortsett fra de to jeg ikke delte interesser med.

Gikk mye for meg selv i mine egne tanker og dagrømmer. Hadde samtaler med meg selv og drømte at jeg var en annen.

Hendte når jeg satt der at det plutselig sa noe ubevist.

Når jeg tok opp mobbingen hjemme så fikk jeg nesten ikke fortalt noenting, ble alltid avbrutt midt i setningen.

Har aldri vært flink til å be til meg folk pga erfaringer fra barndommen. Tror faktisk aldri jeg fikk noe særlig ros av henne, ga hun det så hørtes det ikke ekte ut. Maset hele tiden om et eller annet.

Faren min var snill, men usikker på hvor mye han egentlig viste eller tror han prøvde å gjøre noe med sakene, men ikke lett når skolen sier det aldri var problemer og hadde også jobb hele tiden.

Nei det ikke lett, men det kan virke som som det er noe nevrologisk eller nevrobiologisk som ADHD, som du også har fått, eller muligens Asperger syndrom eller en kombinasjon. Det følger ofte depressive tilstander med, for det en ofte utsetter seg for mye stress, slik som hos deg får jeg inntrykk av.

[ung30]

Nei det ikke lett, men det kan virke som som det er noe nevrologisk eller nevrobiologisk som ADHD, som du også har fått, eller muligens Asperger syndrom eller en kombinasjon. Det følger ofte depressive tilstander med, for det en ofte utsetter seg for mye stress, slik som hos deg får jeg inntrykk av.

Nei, ikke lett å vite. Ritalin hjelper den når jeg er"normal" men siste uka har den ikke hjelpt. Har også merket at jeg har kommet tilbake i sporet hvor jeg var innesluttet og ikke kontaktet andre, men sitter mest inne og surfer på nett.

Sitter også å fører en samtale med meg selv i hodet. Sånn helt ubevist så hender det at jeg sier et eller annet.