Når bør man grave i fortiden og ikke?

[Gjest husker bare mer og mer]

Jeg har gått hos psykolog en stund, og trodde det var best om jeg fikk hjelp til å takle symptomene og se fremover. Så opplever jeg egentlig at det ikke blir så mye bedre, og at det er mye underliggende som presser på og virker som at opprettholder symptomene. Jeg har begynt å lese om relasjonsskader, og kjenner meg utrolig godt igjen i hva det kan gjøre med barn å oppleve visse ting, og jeg bryter sammen når jeg begynner å huske hvordan jeg har følt det. Jeg vet jo at jeg ikke har hatt det bra, men visste ikke at det stikker SÅ dypt som det tydeligvis gjør.

Hva er da løsningen? Er det noe håp om at jeg skal heles ved å snakke om dette, eller er det bare en gammeldags forestilling? Bør jeg slutte å lese om slike ting, eller er det riktig å grave det opp?

[XbellaX]

Det er helt riktig at i mange tilfeller er det klok å løfte blikket og se fremover. Men, i noen tilfeller er man nødt til å gjøre en grundig rengjøring av skuffer og skap, for i det hele tatt å holde fokuset her & nå og kunne komme seg videre. Det er ikke farlig å grave i fortiden men farlig å bli sittende fast der. Hva som er best for deg bør du avgjøre i samråd med din behandler. Spør vedkommende, fortell hva du skriver her og hør hva vedkommende mener.

[Bella Dotte]

Hvis du har en bra terapeut som du føler tillit til, så bare kjør på. Hvis ikke, vær ytterst forsiktig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det som tvinger seg på og plager en uten at en graver, det bør bearbeides. Det som ikke kommer frem uten at en graver, det kan få ligge.

[Bella Dotte]

Det som tvinger seg på og plager en uten at en graver, det bør bearbeides. Det som ikke kommer frem uten at en graver, det kan få ligge.

Det var også et bra svar :-)