Råd

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Har en samboer som for flere år siden fikk diagnosen unnvikende personlighet, han er som regel sint og irritert. Tviler på at det er depresjon, for han er jo alltid slik. Spiser ikke med oss andre for han tåler ikke lydene våre, klarer ikke høre på hvis noen har tett nese. Hisser seg opp for lite!

Overser det når jeg er dårlig, barna sier han er sur og sint hele tiden. Stemmer jo det! Han minner meg om min far, som jeg tror har psykopatiske trekk. Har mange ganger angret på at jeg fikk barn med han, for jeg er mye alene om alt. Meg og barna lever vårt liv, han sitt på sidelinjen. Har pratet og pratet om det med han, noen ganger prøver han men det sklir ut.

Han elsker meg og er glad i barna sier han, men klarer ikke vise det og det er vondt for han sikkert. For noen år siden var jeg veldig syk og da var barna små, han var kald, sint og irritert på meg fordi jeg var syk. Måtte be mor om hjelp med barna, da ble min far sint for det måtte jeg klare selv.

Barna er store nå, nesten voksne. Har slitt disse årene for et av barna har asberger, utrolig mye styr og møter. Mye falt på meg, samtidig som jeg ble analysert og observert som mor pga psyken min. Har blitt dårligere i sommer, han har hele tiden vært den samme. Husker jeg tenkte sist når jeg lå i senga, var så utrolig dårlig og sykelig tynn. Orket ingenting og var bokstavlig talt i Helvete, hørte ting og så ting. Onde krefter svevde rundt meg og i meg, jeg var fanget og kom ikke løs. Var alene, helt alene, trodde jeg skulle ligge der å dø. Tenkte "overlever jeg dette går jeg fra han".

Tok flere år før jeg ble bedre, fungerte godt noen år, ca to. Var uvel innimellom men var mer normal. Det var herlig! Tror det begynte gradvis å gå nedover for ca et år siden, skikkelig ned i sommer. Blir så redd, føler meg så alene igjen. Han er fremdeles sint og irritert. Kunne medisiner ha hjulpet han? Hvilke da? Klarer ikke leve med han snart, men barna er glad i han. Ville vente til de ble voksne, nærmer seg nå.

Han klarer ikke leve uten meg sier han, men forstår ikke hva han skal med meg. Vi lever separate liv og sover heller ikke sammen, ingen sex. Han skylder på meg, har vært utsatt for overgrep. Men han har fått sitt for å si det slik, han ble ikke fornøyd da heller. Var med på alt jeg! Etter flere år uten sex fikk han i sommer, følte meg elendig etterpå og han var like irritert. Kommer aldri til å ha sex mer!

Kan oppførselen hans bidra til at jeg blir syk?

Hadde jeg klart meg bedre alene?

Ville ikke gå fra han siden jeg har vært mye syk, ville ikke miste barna. Men ingen har observert og analysert han, er jo jeg som er syk. Føler meg veldig alene, selv om jeg har samboer er det ingen støtte. Har gjort alt for å støtte han, oppmuntre han, gjort masse for å lage positiv stemning for familien. Støttet barna og alltid vært der for dem, men gjort lite for meg selv. Hjulpet andre og, venner og familie. Men når jeg blir syk forsvinner de. Noen som har råd til meg?

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Han fikk også diagnosen sosial fobi. Har gått til psykolog men sier ingenting til meg om det, men han vil vite alt jeg snakker om med folk og behandlere. Han er negativ så det er vanskelig for meg å være positiv, men det er det jeg vil. Ha det godt sammen, tenke positivt.

[Bella Dotte]

Det høres ut som din samboer kan ha Asperger syndrom; jeg ble ikke overrasket da jeg kom til delen der du forteller at et av barna deres har dette. Det du beskriver (irritabilitet, følsomhet for lyder, klarer ikke å vise følelser, vansker med å forstå andres situasjon, problemer med nærhet) og at hans væremåte er slik konstant, tyder på at du kan ha rett i at han er feildiagnostisert. Hvis han får riktig diagnose, kan det hjelpe dere begge til å forstå hva han sliter med og hvordan dere kan gå fram for å få til et bedre samarbeid, hvis det er det dere begge ønsker. Foreslår at dere kontakter fastlege og ber om henvisning til grundig nevropsykologisk utredning for å finne ut hva han eventuelt lider av og hva som bør gjøres.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Det høres ut som din samboer kan ha Asperger syndrom; jeg ble ikke overrasket da jeg kom til delen der du forteller at et av barna deres har dette. Det du beskriver (irritabilitet, følsomhet for lyder, klarer ikke å vise følelser, vansker med å forstå andres situasjon, problemer med nærhet) og at hans væremåte er slik konstant, tyder på at du kan ha rett i at han er feildiagnostisert. Hvis han får riktig diagnose, kan det hjelpe dere begge til å forstå hva han sliter med og hvordan dere kan gå fram for å få til et bedre samarbeid, hvis det er det dere begge ønsker. Foreslår at dere kontakter fastlege og ber om henvisning til grundig nevropsykologisk utredning for å finne ut hva han eventuelt lider av og hva som bør gjøres.

Tror du kanskje har rett i dette. Da psykiateren til min sønn utredet han og leste opp kriterier osv, tenkte jeg "dette passer til han og" sa det etterpå til min samboer og i bilen "Tror du og har asberger". Han bare blåste av det, hans mor har også sakt at han var mye lik sin sønn i oppveksten.

Men han irriterer seg grønn på sin sønn, har sakt mange ganger "ser du ikke at du også er slik". Det han hakker på er sider han selv har, mye likt.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Det høres ut som din samboer kan ha Asperger syndrom; jeg ble ikke overrasket da jeg kom til delen der du forteller at et av barna deres har dette. Det du beskriver (irritabilitet, følsomhet for lyder, klarer ikke å vise følelser, vansker med å forstå andres situasjon, problemer med nærhet) og at hans væremåte er slik konstant, tyder på at du kan ha rett i at han er feildiagnostisert. Hvis han får riktig diagnose, kan det hjelpe dere begge til å forstå hva han sliter med og hvordan dere kan gå fram for å få til et bedre samarbeid, hvis det er det dere begge ønsker. Foreslår at dere kontakter fastlege og ber om henvisning til grundig nevropsykologisk utredning for å finne ut hva han eventuelt lider av og hva som bør gjøres.

Viste han det du skrev og han ble selvsagt sint, det er normalt å holde tilbake følelser sier han. Han har det inni seg men klarer ikke vise det. Jeg tror ikke det er normalt, men kan jo ikke hjelpe han når han ikke vil selv.

[Bella Dotte]

Viste han det du skrev og han ble selvsagt sint, det er normalt å holde tilbake følelser sier han. Han har det inni seg men klarer ikke vise det. Jeg tror ikke det er normalt, men kan jo ikke hjelpe han når han ikke vil selv.

Det var dumt, men ikke helt uforståelig at han reagerte som han gjorde...

Prøv om du kan få "lurt" ham til å lese "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner". Den finnes flere steder på nettet. Kanskje han vil kunne kjenne seg igjen og finne ord til å beskrive hvordan han har det?

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Det var dumt, men ikke helt uforståelig at han reagerte som han gjorde...

Prøv om du kan få "lurt" ham til å lese "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner". Den finnes flere steder på nettet. Kanskje han vil kunne kjenne seg igjen og finne ord til å beskrive hvordan han har det?

Vil ikke høre om det han, jaja da får han bare leve på det settet. Tar meg en cider og gir blanke for øyeblikket....

Trenger å slappe av nå

[Bella Dotte]

Vil ikke høre om det han, jaja da får han bare leve på det settet. Tar meg en cider og gir blanke for øyeblikket....

Trenger å slappe av nå

Uff, det er leit å høre at han ikke er det minste på gli...

Håper det blir mindre stress etterhvert... tvi-tvi...

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Uff, det er leit å høre at han ikke er det minste på gli...

Håper det blir mindre stress etterhvert... tvi-tvi...

Ja, takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er langt mer enn unnvikende pf og sosial fobi.

Jeg støtter antagelsen om at dette er Asperger. Det betyr dessverre at det ikke kommer til å endre seg.

Kanskje vil det hjelpe deg å vita at dette ikke skyldes vond vilje hos han, men en defekt i hans psyke.

Ja, det er overveiende sannsynlig at dette er hovedårsaken til dine psykiske vansker.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Dette er langt mer enn unnvikende pf og sosial fobi.

Jeg støtter antagelsen om at dette er Asperger. Det betyr dessverre at det ikke kommer til å endre seg.

Kanskje vil det hjelpe deg å vita at dette ikke skyldes vond vilje hos han, men en defekt i hans psyke.

Ja, det er overveiende sannsynlig at dette er hovedårsaken til dine psykiske vansker.

''Kanskje vil det hjelpe deg å vita at dette ikke skyldes vond vilje hos han, men en defekt i hans psyke.''

Det hjelper. Har funnet meg i mye av min sønn, jeg har tenkt at han er unskyldt pga sin diagnose. Får tenke slik ang min samboer og.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har asperger syndrom og jeg har mange av de vanskene din mann har. Jeg blir kanskje ikke så sint, men jeg reiser meg og går når noen bruker eks bestikket for hardt under middagen eller mister noe i gulvet. (jeg får grusomme smerter i ørene som forplanter seg innover i hjernen og utover i kroppens organer)

Men, min tidligere kulde, eller avissende oppførsel var umulig for meg å forstå aller minst gjøre noe med før jeg fikk diagnosen og fikk hjelp til å forstå mange ting. Jeg var da utseendemessing søt når min man fridde til meg(i følge han), jeg var reservert, men problemene oppstod for alvor da jeg opplevde intimiteten og tettheten i ekteskapet som kvelende. Og jeg forstår ikke romantikk, men jeg jobber med å forstå tanken med dette nå.

Hjelp til å forstå andre mennesker, ex. min mann og mine barn.

Takket være Ullevål sykehus og min psykiater.

Da jeg som person finner ut av alt selv (før var det bare sånn) var jeg lite lydhør for andre, inkludert min mann, men da jeg skjønte at min "ensomhet" skyldtes autisme, fikk jeg både en forklaring for min egen del, men ikke minst et konkret redskap å jobbe ut i fra.

Jeg var/er lite meddelsom om mine private ting med min mann, han oppfatter meg formel ofte, jeg er lite flink til å vise følelser.

Når min mann og mine barn sover går jeg ofte en runde gjennom huset, jeg ser feks på min mann lenge, kjenner hvor høyt jeg elsker han, men jeg klarer ikke så lett ta kontakt med han selv om jeg vil, så jeg går til mitt rom. Det er både vanskelig å forklare og veldig trist for oss begge. Jeg kan bli lei meg av at det er sånn.

Han er et følelsemenneske, og det var viktig for han å vite hva dette skyldes. Jeg på min side har oppskrifter jeg følger for å møte hans behov, feks si "jeg elsker deg" hver dag X 2, samt lytte til han og stille spørsmål. Jeg lærer meg teoretisk hvordan mennesker fungerer og tenker også gjennom å lese her inne samt stille spørsmål til disse menneskene og forsøke delta i det sosiale her inne.

Jeg er veldig glad for "oppskriftene" da får han bekreftelse og jeg vet kan man si, hva jeg kan gjøre for at han skal bli glad.

Men det starter med at man må innse at man har et problem.

Mange spesielt kvinner gift med menn med asperger syndrom (det er jo flest menn med AS) tror ofte det er dem det er noe galt med. Min mann føler seg ensom og alene om mye, men jeg tar stadig mere del i ting, men det er etter som jeg lærer/leser/får forklart ting og handler etter et mer hensiktsmessig mønster.

Selv om det dreier seg om mange av de samme problemene sier min psykiater at menn med AS er oftere mye sintere enn kvinnene, jeg har lurt på om dette er en kjønnsforskjell, for ellers er jeg mer som en mann i måten å tenke rundt ting, alltid fra A til B til C, punktum, slutt, svar med to streker under, ikke noe mer å diskutere.

Jeg kan gi deg tips til litteratur som har hjulpet min mann og andre som er sammen med asperger mennesker.

Innser din mann sitt problem er det mye som kan gjøres, innser han det ikke vil ditt liv fortsette å være ensomt.

En måte han kan være åpen for at han har diagnosen er om han leser noe andre med asperger skriver kanskje vil han kjenne seg igjen i det. Men jeg kan ikke tenke meg noe verre enn om min mann skulle foreslått at jeg hadde denne diagnosen, det måtte komme fra fagpersoner/faglitteratur.

[Madelenemie]

Dette er langt mer enn unnvikende pf og sosial fobi.

Jeg støtter antagelsen om at dette er Asperger. Det betyr dessverre at det ikke kommer til å endre seg.

Kanskje vil det hjelpe deg å vita at dette ikke skyldes vond vilje hos han, men en defekt i hans psyke.

Ja, det er overveiende sannsynlig at dette er hovedårsaken til dine psykiske vansker.

Hei!

"Jeg støtter antagelsen om at dette er Asperger. Det betyr dessverre at det ikke kommer til å endre seg."

Akkurat det at du sier det ikke kommer til å endre seg er vel litt unyansert å skrive. For man kan endre mye av sin atferd når man får vite hvordan en viss type oppførsel oppfattes av omgivelsene evt. en ektefelle. Men AS kan man jo ikke bli kvitt, men mye kan endres ved riktig veiledning/forklaringer av asperger atferd kontra normal forventet atferd.

Problemet er altså hvis man nekter å innse at man har disse vanskene.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg glemte, jeg har også barn med asperger syndrom, det er arvelig, sannsynligvis lokalisert på ulike gensekvenser, men ikke kartlagt nøyaktig enda, men noen sekvenser går igjen hos mennesker med autisme, hos ca 23 % .

Det er derfor sannsynlig at har man barn med autisme/AS så har en av foreldrene det selv. Det tenker ikke så mange pårørende på,. særlig i autismeforeningen oppfører visse mennesker seg som om de selv ikke har autisme, kun deres barn.

Mens jeg syns jeg ser det hos mange der.

Og mer enn jeg har, men sier man det, snur de seg og går, altså oppfører seg helt typisk for en asperger person selv.

Jeg føler også for å snu meg å gå, men jeg gjør det ikke da jeg vet det er frekt og respektløst.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Hei!

Jeg har asperger syndrom og jeg har mange av de vanskene din mann har. Jeg blir kanskje ikke så sint, men jeg reiser meg og går når noen bruker eks bestikket for hardt under middagen eller mister noe i gulvet. (jeg får grusomme smerter i ørene som forplanter seg innover i hjernen og utover i kroppens organer)

Men, min tidligere kulde, eller avissende oppførsel var umulig for meg å forstå aller minst gjøre noe med før jeg fikk diagnosen og fikk hjelp til å forstå mange ting. Jeg var da utseendemessing søt når min man fridde til meg(i følge han), jeg var reservert, men problemene oppstod for alvor da jeg opplevde intimiteten og tettheten i ekteskapet som kvelende. Og jeg forstår ikke romantikk, men jeg jobber med å forstå tanken med dette nå.

Hjelp til å forstå andre mennesker, ex. min mann og mine barn.

Takket være Ullevål sykehus og min psykiater.

Da jeg som person finner ut av alt selv (før var det bare sånn) var jeg lite lydhør for andre, inkludert min mann, men da jeg skjønte at min "ensomhet" skyldtes autisme, fikk jeg både en forklaring for min egen del, men ikke minst et konkret redskap å jobbe ut i fra.

Jeg var/er lite meddelsom om mine private ting med min mann, han oppfatter meg formel ofte, jeg er lite flink til å vise følelser.

Når min mann og mine barn sover går jeg ofte en runde gjennom huset, jeg ser feks på min mann lenge, kjenner hvor høyt jeg elsker han, men jeg klarer ikke så lett ta kontakt med han selv om jeg vil, så jeg går til mitt rom. Det er både vanskelig å forklare og veldig trist for oss begge. Jeg kan bli lei meg av at det er sånn.

Han er et følelsemenneske, og det var viktig for han å vite hva dette skyldes. Jeg på min side har oppskrifter jeg følger for å møte hans behov, feks si "jeg elsker deg" hver dag X 2, samt lytte til han og stille spørsmål. Jeg lærer meg teoretisk hvordan mennesker fungerer og tenker også gjennom å lese her inne samt stille spørsmål til disse menneskene og forsøke delta i det sosiale her inne.

Jeg er veldig glad for "oppskriftene" da får han bekreftelse og jeg vet kan man si, hva jeg kan gjøre for at han skal bli glad.

Men det starter med at man må innse at man har et problem.

Mange spesielt kvinner gift med menn med asperger syndrom (det er jo flest menn med AS) tror ofte det er dem det er noe galt med. Min mann føler seg ensom og alene om mye, men jeg tar stadig mere del i ting, men det er etter som jeg lærer/leser/får forklart ting og handler etter et mer hensiktsmessig mønster.

Selv om det dreier seg om mange av de samme problemene sier min psykiater at menn med AS er oftere mye sintere enn kvinnene, jeg har lurt på om dette er en kjønnsforskjell, for ellers er jeg mer som en mann i måten å tenke rundt ting, alltid fra A til B til C, punktum, slutt, svar med to streker under, ikke noe mer å diskutere.

Jeg kan gi deg tips til litteratur som har hjulpet min mann og andre som er sammen med asperger mennesker.

Innser din mann sitt problem er det mye som kan gjøres, innser han det ikke vil ditt liv fortsette å være ensomt.

En måte han kan være åpen for at han har diagnosen er om han leser noe andre med asperger skriver kanskje vil han kjenne seg igjen i det. Men jeg kan ikke tenke meg noe verre enn om min mann skulle foreslått at jeg hadde denne diagnosen, det måtte komme fra fagpersoner/faglitteratur.

Tusen takk! Nå er jeg enda mer sikker på at han har asberger, men kan ikke nevne det for han mer. Han vil ikke høre snakk om det, og er ganske sint på meg ja. Håper psykologen hans kan ymte frempå om det, sørger for at hun får vite mine antagelser.

Hva med parterbytte? (Bare tuller

[Madelenemie]

Tusen takk! Nå er jeg enda mer sikker på at han har asberger, men kan ikke nevne det for han mer. Han vil ikke høre snakk om det, og er ganske sint på meg ja. Håper psykologen hans kan ymte frempå om det, sørger for at hun får vite mine antagelser.

Hva med parterbytte? (Bare tuller

Hei!

Partnerbytte høres ikke dumt ut

Da jeg har ønsket å være gift med et menneske som foretrekker å ha sitt private også Eget rom, egen sofa osv

Ønsker deg lykke til i vertfall, tror han nok elsker deg selv om han mangler evnen til å vise det. Jeg ville aldri sagt noe jeg ikke mener, så han mener nok det.

Håper dere med tiden får svar og hjelp.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Hei!

Partnerbytte høres ikke dumt ut

Da jeg har ønsket å være gift med et menneske som foretrekker å ha sitt private også Eget rom, egen sofa osv

Ønsker deg lykke til i vertfall, tror han nok elsker deg selv om han mangler evnen til å vise det. Jeg ville aldri sagt noe jeg ikke mener, så han mener nok det.

Håper dere med tiden får svar og hjelp.

Tusen takk

''Da jeg har ønsket å være gift med et menneske som foretrekker å ha sitt private også Eget rom, egen sofa osv :)''

Han hadde nok likt deg veldig godt

Jeg har savnet en armkrok å sitte i, noen som holder rundt meg når jeg er redd/syk. Savner å se en komedie på tv, le og ha det gøy sammen. Han klarer ikke "slippe seg løs", tror barn også har savnet en pappa som kan tulle og le med dem. Men de er glad i han, og har vel fått sin dose kos og lekenhet av meg, hehe Har alltid likt meg sammen med barn, leke, svømme i sjøen, spille spill, danse osv.

Gøy for min yngste iallefall, min elste med asberger er mer lik sin far. Men har innfunnet seg med sin diagnose, og jeg syns han viser mer følelser enn sin far. Men mest i samvær med dyr egentlig. Alt fra han var baby merket jeg noe, da jeg sang til han og strøk og klemte han, han vred seg liksom unna. Tenkte litt at han likte meg ikke, men jeg forstår jo mye mer nå.

[Madelenemie]

Tusen takk

''Da jeg har ønsket å være gift med et menneske som foretrekker å ha sitt private også Eget rom, egen sofa osv :)''

Han hadde nok likt deg veldig godt

Jeg har savnet en armkrok å sitte i, noen som holder rundt meg når jeg er redd/syk. Savner å se en komedie på tv, le og ha det gøy sammen. Han klarer ikke "slippe seg løs", tror barn også har savnet en pappa som kan tulle og le med dem. Men de er glad i han, og har vel fått sin dose kos og lekenhet av meg, hehe Har alltid likt meg sammen med barn, leke, svømme i sjøen, spille spill, danse osv.

Gøy for min yngste iallefall, min elste med asberger er mer lik sin far. Men har innfunnet seg med sin diagnose, og jeg syns han viser mer følelser enn sin far. Men mest i samvær med dyr egentlig. Alt fra han var baby merket jeg noe, da jeg sang til han og strøk og klemte han, han vred seg liksom unna. Tenkte litt at han likte meg ikke, men jeg forstår jo mye mer nå.

Hei!

Ja min mann savner også en armkrok,

Jeg vet det, men klarer så dårlig å sitte så nære, blir så varm liksom så fort.

Jeg har også mye lettere for å være med dyr, jeg grer og koser og tenker ofte på hvorfor det er så mye lettere med dyr?

Men jeg syns det er lettere med barna når de er små.

Min eldste stivner ved kroppskontakt, han blir svært stresset og ukomfortabel, jeg har lært meg å tåle mer og mer.

Men heldigvis har vi felles interesser i komedier og ser mye film og ler sammen, vi har mye felles interesser innenfor naturvitenskap, så vi har mye moro Det hjelper å kunne le sammen.

Egentlig er det best for barn at den ene foreldrene ikke har asperger, tror man kan føle seg lite sett hvis begge foreldrene har disse vanskene.

Jeg kompenserer for mine vansker ved 1) gjøre ting jeg er god på 2) gjøre ting jeg liker (med barna prøver i vertfall) 3) Setter av ex 10 min med tid for lytting og øyekontakt med hver av barna hver dag. Det er krevende, men jeg må tenke på at dette er regler jeg må følge. Jeg snakker jo likevel med dem, men jeg har lett for å ikke høre når jeg driver med mine ting. Når jeg hører kan jeg skvette til, som ut av en egen verden der bare jeg var, vi har derfor tegn/måter å kommunisere på som ikke skremmer meg. For da reagerer jeg først med å bli frustrert, helt til jeg får tenkt meg om at det har jeg ingen rett til.

Det er mye lettere for barna nå som de vet hvorfor jeg gjør sånne ting, feks går når de spiser middag fordi jeg hører forferdelige lyder som feks smatting eller klirring med glass eller kniver som skjærer i porselen. Jeg kan også bruke sov i ro av og til for det demper lydene en del

Vet at det ikke er lett for deg og min mann.

[Gjest Tror jeg er bedre nå.]

Hei!

Ja min mann savner også en armkrok,

Jeg vet det, men klarer så dårlig å sitte så nære, blir så varm liksom så fort.

Jeg har også mye lettere for å være med dyr, jeg grer og koser og tenker ofte på hvorfor det er så mye lettere med dyr?

Men jeg syns det er lettere med barna når de er små.

Min eldste stivner ved kroppskontakt, han blir svært stresset og ukomfortabel, jeg har lært meg å tåle mer og mer.

Men heldigvis har vi felles interesser i komedier og ser mye film og ler sammen, vi har mye felles interesser innenfor naturvitenskap, så vi har mye moro Det hjelper å kunne le sammen.

Egentlig er det best for barn at den ene foreldrene ikke har asperger, tror man kan føle seg lite sett hvis begge foreldrene har disse vanskene.

Jeg kompenserer for mine vansker ved 1) gjøre ting jeg er god på 2) gjøre ting jeg liker (med barna prøver i vertfall) 3) Setter av ex 10 min med tid for lytting og øyekontakt med hver av barna hver dag. Det er krevende, men jeg må tenke på at dette er regler jeg må følge. Jeg snakker jo likevel med dem, men jeg har lett for å ikke høre når jeg driver med mine ting. Når jeg hører kan jeg skvette til, som ut av en egen verden der bare jeg var, vi har derfor tegn/måter å kommunisere på som ikke skremmer meg. For da reagerer jeg først med å bli frustrert, helt til jeg får tenkt meg om at det har jeg ingen rett til.

Det er mye lettere for barna nå som de vet hvorfor jeg gjør sånne ting, feks går når de spiser middag fordi jeg hører forferdelige lyder som feks smatting eller klirring med glass eller kniver som skjærer i porselen. Jeg kan også bruke sov i ro av og til for det demper lydene en del

Vet at det ikke er lett for deg og min mann.

Beundrer deg virkelig fordi du er så reflektert og klar over din situasjon, her er det alltid jeg som prater med barna om alt. Hadde vært godt å være to om det, så er det vondt når vi er to men jeg likevel er alene. Hvis han har asberger forstår jeg det bedre, mange biter faller på plass. Da er det ikke vondt ment, han bare klarer ikke, ser det er forskjell på vilje og evne.

Han har alltid brukt sov i ro, helt fra første natta. Han var den samme da og, burde ha sett det før vi fikk barn. Er som det har gått et lys opp for meg, men ikke hos han dessverre.

[Madelenemie]

Beundrer deg virkelig fordi du er så reflektert og klar over din situasjon, her er det alltid jeg som prater med barna om alt. Hadde vært godt å være to om det, så er det vondt når vi er to men jeg likevel er alene. Hvis han har asberger forstår jeg det bedre, mange biter faller på plass. Da er det ikke vondt ment, han bare klarer ikke, ser det er forskjell på vilje og evne.

Han har alltid brukt sov i ro, helt fra første natta. Han var den samme da og, burde ha sett det før vi fikk barn. Er som det har gått et lys opp for meg, men ikke hos han dessverre.

Hei!

Jeg er klar over min situasjon, men kanskje derfor enda mer fortvilt til tider. Både fordi jeg så gjerne bare vil være som alle andre og fordi jeg ikke ser asperger syndrom i speilet.

(hvis du skjønner, lettere med det som er konkret og tydelig)

Jeg er fortvilt når jeg feks i teorien vil ligge hos min mann, men jeg klarer ikke med nærheten. Jeg kan tenke tanken, men veien over til han er så komplisert.

Å se hans savn, vite at han føler seg alene også ikke bare klare å endre seg, det er frustrerende. Min psykiater sier likevel det har gått med stormskritt fremover, men jeg føler mest at jeg ikke klarer å møte en jeg elsker sine behov, fordi vi har så forskjellige behov.

Vi møtes på en slags halvvei antar jeg, men jeg føler meg til tider som en superegoist og min mann som en som gir mer enn han får. Jeg vet ikke hvordan han kan elske meg så mye? Men jeg er vist snill, men jeg vet ikke hvordan, for jeg blir jo hele tiden tatt hensyn til. Jeg er ikke flink til å ta hensyn til andre, jeg prøver, men det går så mye feil føler jeg.

Jeg får tenke mer på det, men i alle fall er jeg heldig som har min psykiater som forteller meg om ting er bra eller ikke.