Hvordan har dere kommet over følelsen av å.....

[Gjest ja så var det det da]

- av å være helt hjelpesløs (Pga tidligere overfall/overgrep/vold/whatever)

- av å være grunnleggende dårlig og uønsket (Pga foreldre som ofte uttrykte hat, hån og misnøye)

?

Lurer på om det hjelper meg å hjernevaske meg selv med mantraer av typen "nå er jeg trygg" og "jeg er verdt like mye som alle andre", men det funker ikke heeelt...

[Gjest følelser er ikke farlige?]

Jeg tror ikke jeg kommer over det noen gang. Tankene og minnene kommer voldsomt i perioder. Jeg har lært meg en teknikk som fungerer ganske bra for meg. Ihvertfall er jeg ikke syk så lenge av gangen mere.

Jeg øver meg på å la tankene og minnene passere og ikke henge meg opp i den. Sier til meg selv at fortid er fortid. Prøver å holde oppmerksomheten rettet mot her og nå.

Så kommer jo problemet jeg har i forhold til andre mennesker pga alt dette. Jeg er nødt til å bruke medisiner fordi jeg blir paranoid uten. Tror rett og slett at mennesker er farlige og at det er noe galt med meg. Medisinene hjelper jo litt i tillegg til at jeg skjermer meg selv for inntrykk når det står på som værst.

Jeg har lært meg at ting som regel går over. Psykiske smerter og forferdelige tanker er ikke farlig, men det gjør fryktelig vondt. Jeg skammer meg ikke for at jeg må gå på medisiner. Jeg ville ha sett den som har hatt samme opplevelsene som meg i forhold til andre mennesker som hadde greid seg uten å få noen "skader". Jeg ser på det som en styrke at jeg gjør noe med dette.

Jeg er sta og skal greie meg selv, men har innsett at noen ganger må jeg bare få noen til å hjelpe meg. Det må du også gjøre. Kognitiv terapi hjelper om du ikke har forsøkt dette?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har ikke vært utsatt for så mye som deg da, men jeg var ikke et ønsket barn, det er sikkert.

Det ga meg en utrygghet fordi jeg ikke hadde noen å speile meg i.

Etter at jeg begynte til min psykiater og beundrer henne, fordi hun er et sånt menneske som jeg syns gjør verden bedre, så har det merkelige skjedd, at jeg har sluttet å tenke svarte tanker (hvis du skjønner hva det er) om min familie og hevntanker. Selv om jeg sjelden bringer opp fortiden, den lar jeg stort sett ligge urørt. Jeg har vanskelig for å snakke ord om det som har vært.

Det plaget meg til tider, selv om jeg har hørt det sagt at tanker er tanker og ikke farlige.

Jeg er irritert på uansvarlige voksne, men jeg føler meg ganske reparert inni meg. Har lurt på om det at jeg fant et menneske som ble mitt store forbilde har ført til denne indre tryggheten, men skjønner ikke mekanismene i det, hvorfor skal det å beundre noen bygge ens egen trygghet opp?

Men jeg har ingen annen forklaring.

Det er i vertfall en deilig følelse.

Derfor er jeg min psykiater evig takknemlig.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg har ikke vært utsatt for så mye som deg da, men jeg var ikke et ønsket barn, det er sikkert.

Det ga meg en utrygghet fordi jeg ikke hadde noen å speile meg i.

Etter at jeg begynte til min psykiater og beundrer henne, fordi hun er et sånt menneske som jeg syns gjør verden bedre, så har det merkelige skjedd, at jeg har sluttet å tenke svarte tanker (hvis du skjønner hva det er) om min familie og hevntanker. Selv om jeg sjelden bringer opp fortiden, den lar jeg stort sett ligge urørt. Jeg har vanskelig for å snakke ord om det som har vært.

Det plaget meg til tider, selv om jeg har hørt det sagt at tanker er tanker og ikke farlige.

Jeg er irritert på uansvarlige voksne, men jeg føler meg ganske reparert inni meg. Har lurt på om det at jeg fant et menneske som ble mitt store forbilde har ført til denne indre tryggheten, men skjønner ikke mekanismene i det, hvorfor skal det å beundre noen bygge ens egen trygghet opp?

Men jeg har ingen annen forklaring.

Det er i vertfall en deilig følelse.

Derfor er jeg min psykiater evig takknemlig.

'' (hvis du skjønner hva det er) ''

Hei Madeleine!

Jeg ser du ofte skriver sånne ting i parantes. Du kan med fordel droppe det, da "svarte tanker" og lignende uttrykk er noe alle forstår. Tenkte bare å gjøre deg oppmerksom på det da jeg vet du ønsker å fremstå minst mulig Aspergerisk og jeg vet at du liker å høre sannheten :-)

[Gjest ja så var det det da]

Jeg tror ikke jeg kommer over det noen gang. Tankene og minnene kommer voldsomt i perioder. Jeg har lært meg en teknikk som fungerer ganske bra for meg. Ihvertfall er jeg ikke syk så lenge av gangen mere.

Jeg øver meg på å la tankene og minnene passere og ikke henge meg opp i den. Sier til meg selv at fortid er fortid. Prøver å holde oppmerksomheten rettet mot her og nå.

Så kommer jo problemet jeg har i forhold til andre mennesker pga alt dette. Jeg er nødt til å bruke medisiner fordi jeg blir paranoid uten. Tror rett og slett at mennesker er farlige og at det er noe galt med meg. Medisinene hjelper jo litt i tillegg til at jeg skjermer meg selv for inntrykk når det står på som værst.

Jeg har lært meg at ting som regel går over. Psykiske smerter og forferdelige tanker er ikke farlig, men det gjør fryktelig vondt. Jeg skammer meg ikke for at jeg må gå på medisiner. Jeg ville ha sett den som har hatt samme opplevelsene som meg i forhold til andre mennesker som hadde greid seg uten å få noen "skader". Jeg ser på det som en styrke at jeg gjør noe med dette.

Jeg er sta og skal greie meg selv, men har innsett at noen ganger må jeg bare få noen til å hjelpe meg. Det må du også gjøre. Kognitiv terapi hjelper om du ikke har forsøkt dette?

Jeg synes ikke kognitiv terapi har hjulpet noe særlig på disse følelsene, faktisk.

Det kjennes så altoppslukende, som om det har blitt en del av min personlighet. Det jeg prøver å gjøre er å prøve å distansere meg litt, og ha fokus på hvordan jeg _vil_ føle meg.

Men det MÅ da gå an å bli kvitt dette? Nå er jo faktisk den ***** barndommen over, og jeg har i teorien alle muligheter.

[Madelenemie]

'' (hvis du skjønner hva det er) ''

Hei Madeleine!

Jeg ser du ofte skriver sånne ting i parantes. Du kan med fordel droppe det, da "svarte tanker" og lignende uttrykk er noe alle forstår. Tenkte bare å gjøre deg oppmerksom på det da jeg vet du ønsker å fremstå minst mulig Aspergerisk og jeg vet at du liker å høre sannheten :-)

Hei!

Ja tusen takk for det.

Så du tror virkelig alle forstår seg på sånne formuleringer?

Ja du har kanskje rett siden du ikke har asperger syndrom.

Ja jeg liker å få høre det.

[Gjest føleleser er ikke farlige]

Jeg synes ikke kognitiv terapi har hjulpet noe særlig på disse følelsene, faktisk.

Det kjennes så altoppslukende, som om det har blitt en del av min personlighet. Det jeg prøver å gjøre er å prøve å distansere meg litt, og ha fokus på hvordan jeg _vil_ føle meg.

Men det MÅ da gå an å bli kvitt dette? Nå er jo faktisk den ***** barndommen over, og jeg har i teorien alle muligheter.

Prøvd meditasjon? Jeg har god utbytte av dette. Skal ikke si at alt som virker på meg vil ha samme effekt på deg :-). Tror egentlig at hver og en må finne sin egen måte for å overleve.

For meg har jeg funnet ut at det er ikke noe mål og prøve og fortrenge fortiden. Det blir som om du ikke skal tenke på en ting, da dukker den høyst sannsynlig opp. Da er det bedre å ufarliggjøre tankene, dvs tenke at dette skjer ikke nå. Jeg er trygg nå osv.

Jeg er forresten kanskje ikke den beste til å svare deg på dette. Sliter som bare det jeg også i perioder og blir nok aldri helt frisk igjen. Da gjelder det jo heller å lære seg å leve med visse symptomer og "rariteter".

[Gjest ja så var det det da]

Hei!

Jeg har ikke vært utsatt for så mye som deg da, men jeg var ikke et ønsket barn, det er sikkert.

Det ga meg en utrygghet fordi jeg ikke hadde noen å speile meg i.

Etter at jeg begynte til min psykiater og beundrer henne, fordi hun er et sånt menneske som jeg syns gjør verden bedre, så har det merkelige skjedd, at jeg har sluttet å tenke svarte tanker (hvis du skjønner hva det er) om min familie og hevntanker. Selv om jeg sjelden bringer opp fortiden, den lar jeg stort sett ligge urørt. Jeg har vanskelig for å snakke ord om det som har vært.

Det plaget meg til tider, selv om jeg har hørt det sagt at tanker er tanker og ikke farlige.

Jeg er irritert på uansvarlige voksne, men jeg føler meg ganske reparert inni meg. Har lurt på om det at jeg fant et menneske som ble mitt store forbilde har ført til denne indre tryggheten, men skjønner ikke mekanismene i det, hvorfor skal det å beundre noen bygge ens egen trygghet opp?

Men jeg har ingen annen forklaring.

Det er i vertfall en deilig følelse.

Derfor er jeg min psykiater evig takknemlig.

Jeg har heller ingen hat-tanker om min familie, men er av og til dypt skuffet over alle som så på og ikke gjorde noe.

Det er mer at jeg ikke greier å riste av meg den følelsen av å være fanget, hånt, begrenset, jaget og pint - selv om jeg vet at det ikke er slik lenger.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Ja tusen takk for det.

Så du tror virkelig alle forstår seg på sånne formuleringer?

Ja du har kanskje rett siden du ikke har asperger syndrom.

Ja jeg liker å få høre det.

Ja, jeg tror alle som ikke har Asperger forstår seg på sånne formuleringer. Jeg testet 10-åringen min nå og hun også forsto det, så du behøver ikke bekymre deg for om du blir forstått :-)

[Gjest ja så var det det da]

Prøvd meditasjon? Jeg har god utbytte av dette. Skal ikke si at alt som virker på meg vil ha samme effekt på deg :-). Tror egentlig at hver og en må finne sin egen måte for å overleve.

For meg har jeg funnet ut at det er ikke noe mål og prøve og fortrenge fortiden. Det blir som om du ikke skal tenke på en ting, da dukker den høyst sannsynlig opp. Da er det bedre å ufarliggjøre tankene, dvs tenke at dette skjer ikke nå. Jeg er trygg nå osv.

Jeg er forresten kanskje ikke den beste til å svare deg på dette. Sliter som bare det jeg også i perioder og blir nok aldri helt frisk igjen. Da gjelder det jo heller å lære seg å leve med visse symptomer og "rariteter".

Håper bare at jeg finner en metode som virker veldig bra, snart.

Jeg vet hvordan jeg skal tenke, men stikk i strid med kognitiv-teorien så følger følelsene faktisk ikke med. Jeg vet jeg er trygg nå, men føler meg fortsatt sperret inne, pint osv.

Jeg har funnet tilbake til mye av mitt gamle meg vha meditasjonsteknikker, men plutselig er jeg tilbake til den forferdelige følelsen igjen.

[Gjest følesler er ikke farlige]

Håper bare at jeg finner en metode som virker veldig bra, snart.

Jeg vet hvordan jeg skal tenke, men stikk i strid med kognitiv-teorien så følger følelsene faktisk ikke med. Jeg vet jeg er trygg nå, men føler meg fortsatt sperret inne, pint osv.

Jeg har funnet tilbake til mye av mitt gamle meg vha meditasjonsteknikker, men plutselig er jeg tilbake til den forferdelige følelsen igjen.

Jeg tror det er veldig vanlig å svinge veldig i formen når man har opplevd sånne ting. Selv fungerer jeg fint bare jeg det ikke skjer for mye. Jeg tåler veldig dårlig forandringer i livet, da blir jeg syk. Noe av dette kan jeg jo forebygge, men veldig mye kommer jo ramlende ned i hodet på meg i form av hendelser, tv, radio, møter noen som trigger minner osv.

Når jeg blir på det verste får jeg lyst til å stikke av. Ser for meg et sted langt borte fra mennesker, hvor jeg kan få fred. Har oppdaget at det finnes veldig få slike steder.

[Gjest ja så var det det da]

Jeg tror det er veldig vanlig å svinge veldig i formen når man har opplevd sånne ting. Selv fungerer jeg fint bare jeg det ikke skjer for mye. Jeg tåler veldig dårlig forandringer i livet, da blir jeg syk. Noe av dette kan jeg jo forebygge, men veldig mye kommer jo ramlende ned i hodet på meg i form av hendelser, tv, radio, møter noen som trigger minner osv.

Når jeg blir på det verste får jeg lyst til å stikke av. Ser for meg et sted langt borte fra mennesker, hvor jeg kan få fred. Har oppdaget at det finnes veldig få slike steder.

Ja, det er vel vanlig. Jeg bare vil det skal være over nå snart, slik at jeg kan leve normalt.

Jeg var like ved da regjeringskvartalet ble bombet, og fikk da naturligvis en forverring av stresset, så mye at jeg nesten kastet opp hver dag. Men samtidig så kjente jeg meg sterkere, og jeg tenkte at dette skal jeg greie. Så falt jeg nesten litt til ro, mer enn før terroren faktisk. (Det var selvfølgelig forferdelig trist og sjokkerende med alt det groteske, men det kunne jeg bare ikke la gå inn på meg så mye at jeg ble syk av det også). Det gir meg et ørlite håp om at det kan gå bedre.

[Madelenemie]

Ja, jeg tror alle som ikke har Asperger forstår seg på sånne formuleringer. Jeg testet 10-åringen min nå og hun også forsto det, så du behøver ikke bekymre deg for om du blir forstått :-)

Hei!

ja jeg vil bare si at jeg forstår de selv, men de er så merkelige at jeg må bare være sikker på at andre forstår dem.

jeg skriver nøyaktig den setningen i parentes til min psykiater, (hun har aldri nevnt at dette er et symptom på AS) slik at det er kanskje grunnen til at jeg fikk diagnosen kom jeg på nå.

At jeg forklarer og oppklarer selvfølgeligheter som en psykolog på SYA så vennlig forklarte meg.

Men selv forstår jeg det meste altså, det er mer at jeg stusser over enkelte måter å si ting på, altså opprinnelsen til tanken bak.

(nå strøk jeg setningen for jeg skrev den men husket hva du skrev

[Madelenemie]

Jeg har heller ingen hat-tanker om min familie, men er av og til dypt skuffet over alle som så på og ikke gjorde noe.

Det er mer at jeg ikke greier å riste av meg den følelsen av å være fanget, hånt, begrenset, jaget og pint - selv om jeg vet at det ikke er slik lenger.

Hei!

Den følelsen har jeg nok ristet av meg, men jeg tror min psykiater gjorde det mulig, men jeg tror det må ha vært en gradvis prosess.

Jeg har drept min familie mange ganger, skutt dem i fillebiter i tanker/drømmer, kaldt og brutalt og jeg syns det var ubehagelige tanker. Men det er bare tanker sier min psykiater da, tanker vi alle kan få. (da slappet jeg av med det siden det er sånn det er)

Så forsvant de tankene også, heldigvis)

Håper du blir kvitt fortidens mørke minner, jeg er velsignet med at det er litt sånn, "ute av syne ute av sinn", noe må minne meg ellers er jeg engasjert i ting jeg lurer på mer her og nå.

[Gjest ja så var det det da]

Hei!

ja jeg vil bare si at jeg forstår de selv, men de er så merkelige at jeg må bare være sikker på at andre forstår dem.

jeg skriver nøyaktig den setningen i parentes til min psykiater, (hun har aldri nevnt at dette er et symptom på AS) slik at det er kanskje grunnen til at jeg fikk diagnosen kom jeg på nå.

At jeg forklarer og oppklarer selvfølgeligheter som en psykolog på SYA så vennlig forklarte meg.

Men selv forstår jeg det meste altså, det er mer at jeg stusser over enkelte måter å si ting på, altså opprinnelsen til tanken bak.

(nå strøk jeg setningen for jeg skrev den men husket hva du skrev

Akkurat når det gjelder det å forklare sine følelser, synes jeg svært mange _uten_ Asperger også synes det er vanskelig å forklare, og vil forvisse seg om at den de snakker med har forstått. Særlig hvis de ikke er vant til å snakke om følelser. Tror altså ikke det er noe unormalt i det.

[Madelenemie]

Akkurat når det gjelder det å forklare sine følelser, synes jeg svært mange _uten_ Asperger også synes det er vanskelig å forklare, og vil forvisse seg om at den de snakker med har forstått. Særlig hvis de ikke er vant til å snakke om følelser. Tror altså ikke det er noe unormalt i det.

Hei!

Ja akkurat ja.

Noen mente dette er noe jeg driver med fordi jeg har asperger syndrom.

Jeg får tenke litt på det, ja for jeg vil jo ikke at andre skal misforstå.

[Gjest Nickløsheletida]

Akkurat når det gjelder det å forklare sine følelser, synes jeg svært mange _uten_ Asperger også synes det er vanskelig å forklare, og vil forvisse seg om at den de snakker med har forstått. Særlig hvis de ikke er vant til å snakke om følelser. Tror altså ikke det er noe unormalt i det.

Vi snakket ikke om føleleser. Vi snakket om ord som "svarte tanker" som asperege gjerne leser bokstavelig. Madelenemie har lært seg hva det betyr og vil forsikre seg om at andre også forstår. Noe som er unødvendig, da det for folk flest er opplagt hva det betyr.

[Gjest ja så var det det da]

Hei!

Ja akkurat ja.

Noen mente dette er noe jeg driver med fordi jeg har asperger syndrom.

Jeg får tenke litt på det, ja for jeg vil jo ikke at andre skal misforstå.

Kanskje, men noen gjør det sikkert også fordi de ikke er vant til å bli sett og forstått, eller ikke vant til å sette navn på følelsene sine.

Det blir kanskje litt ekstra vanskelig på internett, ettersom man ikke ser personen man snakker med og derfor ikke får noen "sanntids-indikasjon" på om han/hun forstår eller ikke.

[Gjest ja så var det det da]

Vi snakket ikke om føleleser. Vi snakket om ord som "svarte tanker" som asperege gjerne leser bokstavelig. Madelenemie har lært seg hva det betyr og vil forsikre seg om at andre også forstår. Noe som er unødvendig, da det for folk flest er opplagt hva det betyr.

Ok, da leste jeg nok litt for fort.

Kan ikke så mye om Aspergers, heller.

[Madelenemie]

Kanskje, men noen gjør det sikkert også fordi de ikke er vant til å bli sett og forstått, eller ikke vant til å sette navn på følelsene sine.

Det blir kanskje litt ekstra vanskelig på internett, ettersom man ikke ser personen man snakker med og derfor ikke får noen "sanntids-indikasjon" på om han/hun forstår eller ikke.

Hei!

Hmm ja det er for meg bedre med Internet da jeg ikke ser noe på noen, verken som de er glade, sinte, forskrekkede eller sure.

Det frustrerer meg. Det er dumt, men sånn er det.