Om dere fikk velge

[Gjest dere som har vært psykisk syke]

Hadde dere valgt psykisk eller fysisk smerte? Og hvorfor?

[Gjest Nickløsheletida]

Dette blir jo helt umulig og svare på. Det kommer helt an på graden av psykisk og fysisk smerte.

[Gjest ai ai]

Umulig å svare på.

Går dessuten ofte inn i hverandre.

[serenity777]

Psykisk smerte helt klart. Sykdom på sinnet er en del av personligheten. Tar man det helt bort, mister man seg selv.

For å si det enkelt. Jeg har hundre ganger mere sympati med en som dør av kreft, enn en som henger seg fordi han er deprimert. Selv om begge deler naturligvis er svært ille. Men kun 1 av de, hadde ett valg, ikke sant?

[miakami]

fysisk smerte.

da kan jeg ta smertestillende.

kan heldigvis det med psykisk smerte også...men det tar lenger tid å få smertelindring

[Gjest ai ai]

Psykisk smerte helt klart. Sykdom på sinnet er en del av personligheten. Tar man det helt bort, mister man seg selv.

For å si det enkelt. Jeg har hundre ganger mere sympati med en som dør av kreft, enn en som henger seg fordi han er deprimert. Selv om begge deler naturligvis er svært ille. Men kun 1 av de, hadde ett valg, ikke sant?

Så, i ytterste konsekvens vil det si at du kan ha mer sympati med en som har hatt et langt, godt liv fullt av kjærlighet - men dør av kreft, enn en som har hatt et langt, jævlig liv med svik og skader så enormt store at han ikke holder ut livet mer?

[Gjest ai ai]

Så, i ytterste konsekvens vil det si at du kan ha mer sympati med en som har hatt et langt, godt liv fullt av kjærlighet - men dør av kreft, enn en som har hatt et langt, jævlig liv med svik og skader så enormt store at han ikke holder ut livet mer?

Og hva hvis den som fikk kreft hadde alle mulige forutsetninger, men valgte å leve usunt?

Mens den som "bare" var deprimert og hengte seg - han du mener hadde et valg - hadde gjort alt han kunne for å ta vare på seg selv og bli bedre?

Har du likevel 100 ganger mer sympati for den med kreft?

[trollemor;o)]

Jeg har aldri vært psykisk syk og aner derfor ikke hvordan det er. Men tror jeg ville valgt fysisk smerte... (har en del fysisk smerte hele tiden, så...)

[trollemor;o)]

Psykisk smerte helt klart. Sykdom på sinnet er en del av personligheten. Tar man det helt bort, mister man seg selv.

For å si det enkelt. Jeg har hundre ganger mere sympati med en som dør av kreft, enn en som henger seg fordi han er deprimert. Selv om begge deler naturligvis er svært ille. Men kun 1 av de, hadde ett valg, ikke sant?

guri malla.... Jeg kunne aldri sagt at jeg hadde mer eller indre sympati med den ene eller den andre. Begge er syke og begge dør. Hvordan kan du bestemme at den ene var "bedre" enn den andre?

[Gjest Coya]

Psykisk smerte helt klart. Sykdom på sinnet er en del av personligheten. Tar man det helt bort, mister man seg selv.

For å si det enkelt. Jeg har hundre ganger mere sympati med en som dør av kreft, enn en som henger seg fordi han er deprimert. Selv om begge deler naturligvis er svært ille. Men kun 1 av de, hadde ett valg, ikke sant?

''Sykdom på sinnet er en del av personligheten. Tar man det helt bort, mister man seg selv.''

Og poenget med medisiner er å miste seg selv?

[Gjest psy-fy]

fysisk smerte.

da kan jeg ta smertestillende.

kan heldigvis det med psykisk smerte også...men det tar lenger tid å få smertelindring

Men det er ikke alltid smertestillende fungerer på sterk fysisk smerte heller.

[Gjest bølger]

Når jeg skadet meg selv valgte jeg fysisk smerte for å dempe den psykiske, men det kommer helt an på graden av fysisk og psykisk smerte. Har du en fysisk lidelse er det lettere å være åpen om den.

[serenity777]

Og hva hvis den som fikk kreft hadde alle mulige forutsetninger, men valgte å leve usunt?

Mens den som "bare" var deprimert og hengte seg - han du mener hadde et valg - hadde gjort alt han kunne for å ta vare på seg selv og bli bedre?

Har du likevel 100 ganger mer sympati for den med kreft?

Jeg har selv forsøkt selvmord. I ettertid ser jeg att det var tøft, men jeg hadde trossalt ett valg. Jeg kjenner mennesker som har levd med svært dårlig somatisk helse over år, og som ikke får fortsette dette livet. Det ser jeg som en værre skjebne enn å henge seg.

Ang det med psykdom og personlighet, så mener jeg selvfølgelig ikke angsten, depresjonene, eller hallusinasjoner og vrangforestillinger. Vilket jeg alle selv har hatt. Men samtidig så innser jeg, att jeg ville vært en helt annen hadde jeg ikke vært schizofren. Hvordan jeg ville ha vært er noe å lure på, men jeg hadde ikke vært den samme. Antagelig ville jeg levd ett lykkeligere liv,men man har ingen garanti.

[Gjest Det er bare meg det]

Kommer an på graden. Jeg ville valgt ganske mye fysisk smerte, fremfor slik depresjon/angst/uro som jeg hadde en gang. Jeg kan tåle en del fysisk smerte, kanskje mer enn om jeg ikke hadde vært psykisk syk, for når jeg får fysisk vondt, er jeg glad det er bare det, og ikke den nedstemtheten/uroen. Men det finnes grenser. F.e. ville jeg ikke valgt fødselssmerte over tid fremfor psykisk smerte.

Hvis du tenker på selvskading for å dempe psykisk smerte, vet jeg ikke. Har ikke erfaring. Tenkte mye på det, men fikk meg ikke til det. Tror ikke det hadde hjulpet meg egentleg. Da hadde jeg fått dobbelt opp, både psykisk og fysisk smerte.

[Gjest segunda]

Det er ikke mulig å velge på denne måten. Hvis jeg hadde kroniske fysiske smerter ville det mest sannsynlig ledet til psykiske smerter og vice versa.

[Bookworm]

fysisk smerte.

da kan jeg ta smertestillende.

kan heldigvis det med psykisk smerte også...men det tar lenger tid å få smertelindring

''fysisk smerte. da kan jeg ta smertestillende.''

...for du tror det tar vekk all smerte? Dessverre så gjør det ikke det...

[Bookworm]

Jeg har kjent på begge deler, og synes fysisk smerte er mer håndterbart, konkret og jeg føler jeg har flere alternativer til å lindre smertene enn når jeg slet med det psykiske.

Med det finnes grader av fysisk smerte, og mye av disse smertene vil jeg ikke ha - men dette er nesten et umulig spørsmål, da både fysisk og psykisk smerte har forskjellige grader.

[Gjest Nerda]

Jeg har oppigjennom slitt mye med selvskading. Fordelen: Fysisk smerte er konkret. Man forstår hvorfor man får vondt når man f.eks. kutter eller brenner seg. Ulempen: Så mange at jeg kunne skrevet bok om det.

Psykisk smerte: Ukonkret, altoppslukende, opprivende, uhåndgripelig. Man kan ikke fysisk kjenne den, derfor blir den mer abstrakt og vanskeligere å forholde seg til.

Om jeg skulle velge mellom det ene eller det andre? Begge deler er noe skitt. Jeg har kroniske fysiske smerter som til tider er sterke nok til at jeg får sterke medisiner mot det. Og jeg har f.eks. posttraumatisk stress fra ulike ting - noe som kan gi en så enorm psykisk smerte at man trekker seg inn i seg selv - disosierer. Kan ikke annet ennå si at jeg hater begge deler. Det er vondt, og jeg vil ikke ha vondt - utover det som er vanlig og tålelig av smerter.

Har jeg fysiske smerter (fra annet enn selvskading), gir det igjen også psykiske smerter fordi det er frustrerende og ødelegger livskvaliteten. Psykiske smerter gjør mye av det samme for meg, selv om disse er å se på som mer abstrakte.

Derfor ville jeg bare tatt det som kom. Å velge er ikke et alternativ for meg. Min personlige opplevelse er nemlig at det ene svært fort avstedkommer det andre.