Det å sørge.......

[Gjest noen tanker]

Hvor lenge skal man gjøre dette?

Jeg ser at skoler rundt omkring har noen debatter om flagging på halv stang første skoledag, minnesmarkering på skoler osv.

Jeg gjør meg bare noen tanker her: Hva med et barn som nettopp har mistet tanten sin, kanskje en venn i kreft, kanskje bilulykke, kanskje sykdom, kanskje lever i et helvete hjemme osv, osv.

Er det rett å ta opp sorgen over katastrofen i sommer på første skoledag? Jeg skjønner jo at mange har det vondt og har vært direkte involvert i dette. Men blir det ikke litt urettferdig overfor de av barna som kanskje også har opplevd andre vonde ting i sommer? De får jo ingen "oppmerksomhet".

Hvor går grensen for slike ting? Det er jo veldig fryktelig det som skjedde i sommer, men hvordan opplever et barn som kanskje også har mistet en av sine i sommer det? Bare at noen har mistet sine utenfor regjeringskvartalet og Utøya?

[Gjest har tenkt det samme]

Jeg er redd for at de kommer til å føle seg enda mer alene med sorgen.

[Gjest noen tanker]

Jeg er redd for at de kommer til å føle seg enda mer alene med sorgen.

Det er det jeg er redd for også. Til syvende og sist handler jo dette om det å oppleve smertefulle ting, det å miste noen. Man sørger kanskje nødvendigvis mere over en person om han / hun døde på den ene eller den andre måten etterhvert?

Selvsagt er det et langt større sjokk å miste noen i en sånn grufull handling og så brått, det er det helt sikkert. Men etterhvert så handler det vel likevel om et savn etter den som er borte? Er det rett å "markere" dette i mange uker og måneder etterpå?

Jeg bare spør fordi jeg har ikke riktig svar.

[Gjest isellin]

Dette handler om mye mer enn sorg etter de som døde.

Dette er en hel nasjon som sørger over terrorhandlinger som har rammet store deler av den norske befolkning og som var et hett tema i nyhetsbildet i mange dager.

[Gjest noen tanker]

Dette handler om mye mer enn sorg etter de som døde.

Dette er en hel nasjon som sørger over terrorhandlinger som har rammet store deler av den norske befolkning og som var et hett tema i nyhetsbildet i mange dager.

Og da hjelper det å flagge på halv stang på første skoledag?

[Gjest isellin]

Og da hjelper det å flagge på halv stang på første skoledag?

Hjelper det på sorgen å flagge på halv stang, når sønnen din dør?

[Gjest noen tanker]

Hjelper det på sorgen å flagge på halv stang, når sønnen din dør?

Ja, når han dør og den dagen begravelsen var. Men jeg er ikke så sikker på at jeg ville like å bli påminnet dette hele tiden i form av en langvarig halvstangflagging, i tv, minnesmarkeringer og andre sånne ting. Jeg tror jeg ville ha ønsket meg litt "pause" ifra sorgen innimellom. Tror at ingen greier å sørge i 24 timer i strekk. Når det er første skoledag skal jo liksom også glede seg? Hva føler de barna som faktisk har gledet seg til å begynne på skolen? Dårlig samvittighet fordi de burde være lei seg?

[frosken]

Jeg tror mange tenker noe lignende som det du gir uttrykk for her.

De fleste foreldre jeg har diskutert dette med minnemarkering på første skoledag med, har vært uenige i at det skulle gjøres. Jeg har imidlertig ikke snakket med noen barn ennå om hvordan de opplevde markeringen.

[Cilien]

Dette var en nasjonal tragedie, som ikke bare rammet de som ble drept, men også oss alle. Det blir noe symbolsk over det hele synes jeg, han prøvde å rive ned mye av det vi tror på. Det er tradisjon for å markere noe som angår hele landet med flagging, enten fullt opp for gledesmarkeringer, nasjonaldag osv, eller halv stang for det motsatte.

Veldig mange mennesker døde, Norge ble rammet på det grusomste. Jeg blir litt lei av at det er så utrolig travelt å komme tilbake til "det normale". Tåler ikke vi som bor i dette landet å kjenne på tunge tanker av og til? 4 uker er ikke spesielt lang tid. Når man mister noen har man såvidt begynt på sorgen på noen uker, vi som ikke er direkte berørt skal ta tilbake hverdagen, men haster det så ekstremt? Av respekt for de rammede kan vi gjerne markere det som skjedde med å tenne lys, ha en kort minnestund og lignende

Vi hadde en kort minnestund på min skole. Rektor holdt en kort tale, det ble tent lys og lagt fram en kondolansebok. Elevene sa etterpå at de syntes det var veldig fint og at de var glad vi voksne viste at vi brydde oss om det som var skjedd og ikke var reddde for å vise dette. Deretter gikk vi videre til vanlig skolestart, men vil nok ta opp det som skjedde naturlig i undervsiningen, som når vi kommer til passende emner i historieundervisningen etc. Jeg tror elevene synes det er fint at vi ikke bare har en "hurra-meg-rundt"-skole der alt er så gøy gøy gøy og ingtenting alvorlig kan snakkes om. Mange har sitt å stri med og kjenner seg ikke igjen i en slik holdning. Samtidig skal vi selvsagt ha det gøy, le høyt og føle på gleden. Men det ene utelukker ikke det andre.

[Madelenemie]

Hei!

Mine barn opplevde det positivt at de hadde markering og at de tegner og skal gjøre andre ting knyttet til dette i morgen.

Jeg syns det er fint at skolen snakker om det for jeg er ikke så flink tror jeg selv om jeg fulgte de rådene som ble gitt av en ekspert i avisen.

Skolen vår ligger jo ved regjeringskvartalet så det kom jo nære.

På blindern er det også markering så det er jo slike markeringer mange steder.

Jeg trenger det ikke, men jeg registrerer at andre trenger det.

[Gjest GA]

De hadde en markering 2. skoledag i min kommune med samling i gymsalen. Min 7. klassing syntes det var for lite sa han, han mente noen burde sagt mer, for det var visst bare 5 minutter snakking og resten sanger. 4. klassingen syntes det var fint med mange sanger.

Jeg synes det er helt ok å tenne lys og ha markering i gymsalen, men så synes jeg ikke de behøver å ha mer fellesmarkering av dette. Hvis noen unger har behov for å snakke mer om det tar de det nok i mindre grupper etterhvert som behovet dukker opp.

Det er jo ikke alle barn som snakker mye om sånne ting hjemme så for dem er det nok veldig ok at det snakkes om det på skolen.

[Gjest togli]

Jeg tenker mer at det å markere dette ved skolestart ikke handler så mye om antallet døde eller sorgen over dem, men om angrepet på vårt demokratiske system.

Da terrorhandlingen skjedde var det mye snakk om at det var et problem at dette skjedde i skoleferien, da det kunne være mange barn rundt om i landet som ikke fikk bearbeida hendelsen. Av den grunn tror jeg det er viktig at dette ble tatt opp ved skolestart. Da åpner man for at det er lov å snakke om det som skjedde også i skolen, og skolen kan lettere fange opp de som trenger å vite mer.

Mine tre barn snakka om markeringen de hadde på skolen første skoledag, og jeg tror det gjorde dem godt å se at også alle vennene var berørt av handlingen - dette var ikke noe som kun angikk oss her hjemme osv.

[Gjest segunda]

Det er det jeg er redd for også. Til syvende og sist handler jo dette om det å oppleve smertefulle ting, det å miste noen. Man sørger kanskje nødvendigvis mere over en person om han / hun døde på den ene eller den andre måten etterhvert?

Selvsagt er det et langt større sjokk å miste noen i en sånn grufull handling og så brått, det er det helt sikkert. Men etterhvert så handler det vel likevel om et savn etter den som er borte? Er det rett å "markere" dette i mange uker og måneder etterpå?

Jeg bare spør fordi jeg har ikke riktig svar.

Ja det er riktig på den måten at dette har rammet hele det norske folket. Jeg mistet min bror tidligere dette året og en nær slekting en måned senere. Det forandrer ikke på noen måte mine følelser nå rundt det som skjedde i det norske samfunn, uten kanskje å gjøre meg mer følsom og at jeg tar lettere til tårene.

[Gjest segunda]

Jeg tror mange tenker noe lignende som det du gir uttrykk for her.

De fleste foreldre jeg har diskutert dette med minnemarkering på første skoledag med, har vært uenige i at det skulle gjøres. Jeg har imidlertig ikke snakket med noen barn ennå om hvordan de opplevde markeringen.

Jeg opplever at mange barn har opplevd dette som noe sterkt og fint. De er opptatt av nyhetsbildet og det alle snakker om.

Det betyr ikke at barn fra familier som sørger over noe annet blir frarøvet noe.

Forsåvidt har jeg ingen problemer med å forstå de som nå sier at vi må begynne å gå videre.

[Gjest grublendeikveld]

Det som skjedde 22. juli, vil komme i historiebøkene i framtiden. det har forandret hele Norge. Det er helt uvirkelig. Selvfølgelig er det like trist for barn som har mistet noen på andre måter, men 22. juli må en aldri glemme. det er vel derfor det må snakkes om, i alle sammenhenger. og slik skal det være, synes jeg.

[Gjest noen tanker]

Ja det er riktig på den måten at dette har rammet hele det norske folket. Jeg mistet min bror tidligere dette året og en nær slekting en måned senere. Det forandrer ikke på noen måte mine følelser nå rundt det som skjedde i det norske samfunn, uten kanskje å gjøre meg mer følsom og at jeg tar lettere til tårene.

Tror du små barn tenker og ser denne helheten på samme måte som voksne? Jeg vet ikke, jeg bare undrer meg litt over alt dette.

[Gjest segunda]

Tror du små barn tenker og ser denne helheten på samme måte som voksne? Jeg vet ikke, jeg bare undrer meg litt over alt dette.

Nei små barn tenker ikke som voksne, men senere når de blir voksne så kommer minnene fra barndommen og da er det viktig å ha fått lov til å være med.

[Helmi]

Jeg er veldig sikker på at skolene klarer å ta vare på de barna som har mistet noen i løpet av sommeren, i tillegg til markeringer etter 22.7. - så lenge de blir gjort oppmerksomme på behovet.

Det er selvsagt varierende hvor flinke skolene er i forhold til dette, men min egen erfaring har vært at barn i sorg er blitt sett og tatt vare på av både barnehage, barneskole, ungdomsskole.

[Gjest Nerda]

Uten å ha lest hele tråden...

Tankegangen kan la seg forstå - men det er i mine øyne å overdrive. En årlig minnemarkering burde tter hva som har hendt holde lenge. Nå synes jeg denne saken er blitt hausa sånn opp at det (med all respekt å melde) til tider nesten blir komisk. NHD kalte det sirkus tidligere, og jeg er absolutt enig med han!

Sorg er en individuell prosess etter min mening. Vi reagerer veldig forskjellig, men jeg kan bare snakke ut i fra meg. Det verste som har skjedd meg i seinere tid var tapet av min aller nærmeste venninne i årevis. Det skjedde i januar, men uansett. Hadde det hendt 22. juli - så ville jeg oppleve det å ha en slik minnemarkering ved skolestart som drøyt. Det er kanskje forferdelig selvopptatt, men jeg ville følt på at det var veldig feil overfor de som måtte ha opplevd andre tap. Generelt ville jeg tenke på det å starte skoleåret med flagg på halv stang som gjennomført trist. I sommer har vi hatt mange markeringer både nasjonalt og lokalt. De som sørger har det vondt, men jeg tenker at de heller skal få sørge sammen uten å involvere alle andre. For meg symboliserer skolestart begynnelsen på noe nytt man bør møte med åpne armer, ikke med sorg!

[....AV]

På mine barns skoler hadde de en markering første dag. På barneskolen oppfattet ikke barnet mitt det som en minnestund, men mer som informasjon med felles informasjon og litt snakk om 22. juli, mens det på ungdomsskolen hadde vært en minnestund. Begge mine barn så det som naturlig at skolen tok opp dette første dag, men etter det har det ikke vært et spesielt tema. Jeg tror det hadde føltes litt rart om skolene ikke skulle markert disse hendelsene som i så stor grad har preget sommeren.

Forøvrig er vel den offisielle sørgeperioden over nå, og temaene i nyhetsbildet og samtaler forøvrig er vel i ferd med å normalisere seg.