barn av foreldre med autisme

[Madelenemie]

Hei!

Jeg vet om en familie der mor og far begge har autisme. De har 2 barn og noen instanser er inne i bildet, hjelper foreldrene, men barna er det som om ingen ser.

En dame (hjemmesykepleier) sa til meg at barna som egentlig er normale nå er blitt mer og mer autistiske, de har mistet språk, blir ikke snakket til av sine foreldre og sitter mest alene. (noe foreldrene også gjør)

Jeg syns det er rart at dette blir observert men at man så ikke gjør mer. For barna er nå situasjonen slik at det er økende med mobbing på skolen fordi de oppfører seg rart, har lite eller ingen mat med på skolen, og ofte ikke har med det de skal til skolen.

Jeg syns mange instanser svikter her, da foreldrene jo har sine opplagte vansker, men ingen hjelper barna.

Jeg syns det er så merkelig?

Og jeg blir både oppgitt og trist.

Jeg har bare asperger syndrom, men jeg ville hatt mer vansker enn andre med å klare av alt med barn alene, der er min mann mye flinkere fordi han ikke har disse vanskene.

Skulle ønske man begynte å sette barns behov før voksnes.

[Gjest grublendeikveld]

synes det er rart at ikke noen instanser reagerer. disse barna burde fått litt hjelp av barnevernet, eventuelt støttekontakter, eller avlastningshjem, som kunne hjulpet dem...

[Gjest grublendeikveld]

synes det er rart at ikke noen instanser reagerer. disse barna burde fått litt hjelp av barnevernet, eventuelt støttekontakter, eller avlastningshjem, som kunne hjulpet dem...

ps...har selv et barn, nå voksen, som har autisme.

[Madelenemie]

ps...har selv et barn, nå voksen, som har autisme.

Hei!

ja jeg tenker noen ganger at om jeg traff en mann med asperger syndrom så måtte barna vi fikk fått hjelp.

Ikke fordi vi er slemme med hensikt, men fordi man så lett glemmer seg når man har autisme,

Jeg ser at mine barns behov mye blir ivaretatt av både min manns og min innsats og kjærlighet, men alene ville jeg virkelig hatt problemer, jeg er avhengig av at min mann ikke har As og har oversikten som trengs.

Så du har en voksen sønn med autisme, lever han alene?

[Madelenemie]

ps...har selv et barn, nå voksen, som har autisme.

Hei!

Siden ditt barn har autisme, har du det eller barnets far?

Jeg har autisme jeg også, jeg liker det ikke, men det kan vel knapt kalles noe annet, jeg har bare normal inteligens, men jeg oppfører meg ikke som andre, selv om jeg vil for jeg greier ikke,

det er dumt.

[Gjest grublendeikveld]

Hei!

ja jeg tenker noen ganger at om jeg traff en mann med asperger syndrom så måtte barna vi fikk fått hjelp.

Ikke fordi vi er slemme med hensikt, men fordi man så lett glemmer seg når man har autisme,

Jeg ser at mine barns behov mye blir ivaretatt av både min manns og min innsats og kjærlighet, men alene ville jeg virkelig hatt problemer, jeg er avhengig av at min mann ikke har As og har oversikten som trengs.

Så du har en voksen sønn med autisme, lever han alene?

Mitt barn fikk diagnosen da han var over 20 år. i alle år har vi ment at noe har vært galt, og en god psykolog klarte å finne rette diagnosen endelig. Ja, han bor nå alene. i et hus rett ved siden av vårt. han kan komme og spise middag hos oss når han vil, osv. men han er veldig flink til å klare seg selv.

jeg har ikke autisme selv, og vet ikke om faren hans har det. bor ikke med faren hans. men faren hans har alltid hatt en rar oppførsel, og tror i mitt stille sinn at det må være noe med ham også...

jeg kan også ha diagnose, selvfølgelig. men har aldri blitt utredet. har alltid følt meg utenfor, og har også hatt/har problemer i sosiale sammenhenger. men jeg klarer å leve med det, så jeg har som sagt ikke blitt utredet...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først er det tragisk at disse har fått barn. Det burde vært forhindret.

Når barna først er der, burde de vært i fosterhjem fra fødselen. Når det heller ikke har skjedd, må det i hvert fall skje nå.

[Bella Dotte]

To grove feil av hjemmesykepleieren: Brutt taushetsplikt og unnlatt å melde saken til barnevernet.

Kan du (være så snill og) sende en bekymringsmelding til barnevernet, Madelenemie? Siden du kjenner saken og familien?

[Madelenemie]

Først er det tragisk at disse har fått barn. Det burde vært forhindret.

Når barna først er der, burde de vært i fosterhjem fra fødselen. Når det heller ikke har skjedd, må det i hvert fall skje nå.

Hei!

Det er faktisk flere med autisme eller asperger syndrom som finner sammen OG får barn.

Internet muliggjør en kontakt man ikke før ville fått til, egne grupper for ungdommer/voksne med ulike grader av autisme det samme. det kan føre til både ekteskap og barn.

Tror derfor det er mere av dette enn mange tror. Jeg vet om mødre med Asperger syndrom som ikke skjønner barns behov fordi ingen har forklart dette til dem, de fanges ikke opp heller på helsestasjonen, kanskje de lar være å gå slik jeg gjorde fordi det ble så komplisert. Jeg ville gjerne tatt i mot hjelp nå som jeg forstår hva svikten min går ut på, da jeg innser at jeg ville trengt det, men jeg klarer fint å ta meg av barn, hvis jeg får litt hjelp med å lage systemer og trengt struktur i hverdagen. Liksom finne ut hva som er riktig rekkefølge/prioriteringslister.

Mange barn kunne sikkert bodd hjemme hos sine autistiske foreldre hvis man satte inn hjelp, da mener jeg ganske omfattende hjelp i hverdagen, besøk hver dag, flere ganger.

Det dreier seg mye om at man ikke skjønner ganske opplagte ting tror jeg. (min erfaring) men man kan lett rette seg etter regler som andre feks setter opp hvis man forstår dem.

[Madelenemie]

To grove feil av hjemmesykepleieren: Brutt taushetsplikt og unnlatt å melde saken til barnevernet.

Kan du (være så snill og) sende en bekymringsmelding til barnevernet, Madelenemie? Siden du kjenner saken og familien?

Hei!

Ja jeg kan jo tenke på det, men jeg er sliten for tiden.

Jeg vet ikke akkurat hvor de bor, men vet om dem.

De isolerer seg veldig, men jeg kan si i fra at de burde gjøre noe for barna, tror foreldrene ikke vil ha så mye med noen å gjøre, for det sa hun også, det gjør det sikkert vanskelig å hjelpe dem.

[frosken]

Hei!

Det er faktisk flere med autisme eller asperger syndrom som finner sammen OG får barn.

Internet muliggjør en kontakt man ikke før ville fått til, egne grupper for ungdommer/voksne med ulike grader av autisme det samme. det kan føre til både ekteskap og barn.

Tror derfor det er mere av dette enn mange tror. Jeg vet om mødre med Asperger syndrom som ikke skjønner barns behov fordi ingen har forklart dette til dem, de fanges ikke opp heller på helsestasjonen, kanskje de lar være å gå slik jeg gjorde fordi det ble så komplisert. Jeg ville gjerne tatt i mot hjelp nå som jeg forstår hva svikten min går ut på, da jeg innser at jeg ville trengt det, men jeg klarer fint å ta meg av barn, hvis jeg får litt hjelp med å lage systemer og trengt struktur i hverdagen. Liksom finne ut hva som er riktig rekkefølge/prioriteringslister.

Mange barn kunne sikkert bodd hjemme hos sine autistiske foreldre hvis man satte inn hjelp, da mener jeg ganske omfattende hjelp i hverdagen, besøk hver dag, flere ganger.

Det dreier seg mye om at man ikke skjønner ganske opplagte ting tror jeg. (min erfaring) men man kan lett rette seg etter regler som andre feks setter opp hvis man forstår dem.

Jeg liker å lese dine synspunkter på dette, Madelenemie, fordi du er helt tydelig på at det er barnas - og ikke foreldrenes - behov som skal stå i sentrum for valg av løsninger.

Jeg er imidlertid litt opprørt over at den situasjonen du beskrev i hovedinnlegget ikke blir fanget opp at skole, PPT mm. Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.

[Madelenemie]

Jeg liker å lese dine synspunkter på dette, Madelenemie, fordi du er helt tydelig på at det er barnas - og ikke foreldrenes - behov som skal stå i sentrum for valg av løsninger.

Jeg er imidlertid litt opprørt over at den situasjonen du beskrev i hovedinnlegget ikke blir fanget opp at skole, PPT mm. Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.

Hei!

Ja kanskje har du rett i det.

Tror foreldrene har normal intelligens, men de er ganske vanskelige å samarbeide med, slik forstod jeg det.

Siden de har autisme og jeg antar ikke asperger syndrom (da ville hun vel sagt det) så er de nok mer funksjonshemmet enn meg.

Da tenker jeg sånn at jeg kan lære meg teroretisk hvordan ting forholder seg for andre, hva andre føler, hvorfor barn gjør sånn og sånn. Min psykiater har forklart meg alt dette. jeg forstår det og gjør da som min psykiater har gitt meg beskjed om. Samt at jeg leser mange bøker og spør på Internet.

Uten disse forklaringene ville jeg sikkert gjort flere feil, men nå som jeg får så mye hjelp går det ganske bra.

Men som jeg skrev jeg er avhengig av at andre hjelper meg.

Nå har jeg jo bare opplevd å bli forstått i helsevesenet, det gjør det sikkert lettere å ha tillit og stole på andre, det var vel sånn min psykiater var en døråpner inn til verden for meg, (som hun selv sa)

Det er da ikke viljen, men evnene jeg/andre kan mangle. Jeg tror en del autistiske foreldre som meg er redd for å få for mange mennesker inn på seg, da man snakker forskjellig og oppfatter ganske konkret, det fører nok til mange misforståelser.

Jeg liker ikke å bli misforstått, men var kanskje heldig som møtte mennesker som fra dag 1 forstod meg.

[Madelenemie]

Jeg liker å lese dine synspunkter på dette, Madelenemie, fordi du er helt tydelig på at det er barnas - og ikke foreldrenes - behov som skal stå i sentrum for valg av løsninger.

Jeg er imidlertid litt opprørt over at den situasjonen du beskrev i hovedinnlegget ikke blir fanget opp at skole, PPT mm. Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.

Hei!

Ja vi fikk tilbud om mye hjelp vi, men vi trenger ikke så mye fordi min mann har jo ikke AS.

Men jeg har lurt litt på hva som skjer hvis min mann dør, men jeg får ikke svar, jeg mener jeg er redd for å glemme meg bort, glemme viktige ting og ikke klare å gi barna en god barndom.

Nå skjer jo sikkert ikke det, men jeg glemmer så mye viktig feks mat, jeg føler man kanskje ikke klarer å skjønne hvor vanskelig det er å huske på det opplagte.

Jeg ville trengt masse hjelp, håper jeg ville fått det, jeg hadde ikke klart alt alene, noen måttet hjulpet meg å sette opp regler og rutiner og forklart meg ting.

Men jeg kan ikke leve uten mine barn, de fyller hele mitt indre med varme og lys og jeg elsker dem så høyt. Jeg har bare det sånn at jeg faller bort i fjernhet og glemmer meg bort for timer.

Når de var små måtte jeg sitte ved badekaret mens de badet, slik at jeg ikke kunne glemme meg bort når jeg var alene hjemme.

Ellers kunne de jo druknet for jeg glemmer meg så fort.

Det er synd ja at så mange svikter barna.

[Gjest Tenker så det knaker.]

Jeg liker å lese dine synspunkter på dette, Madelenemie, fordi du er helt tydelig på at det er barnas - og ikke foreldrenes - behov som skal stå i sentrum for valg av løsninger.

Jeg er imidlertid litt opprørt over at den situasjonen du beskrev i hovedinnlegget ikke blir fanget opp at skole, PPT mm. Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.

''Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.''

Har folk som er psykisk syke skyld i det, mer enn folk med asberger?

Når jeg ser tilbake var alle ute etter meg, alle! Det er ikke paranoia heller, de visste jeg hadde kjærlighet og omsorg for barna, de visste jeg visste hva barna trengte. Men var i perioder så dårlig at jeg ikke maktet!

Har stått på for ungene, når jeg var innlagt og tenkte jeg på dem og de fikk ringe når de ville. For far (som jeg tror har asberger) snakket ikke med dem. Ingen stilte spørsmålstegn ved hans omsorgsevne, er det slik her i Norge?

Fordi jeg er kvinne skal kun jeg være omsorgspersonen?

Elsker mine barn over alt på jord! De er større nå, ser selv ting jeg trodde jeg innbilte meg (er jo gal). Dene ene med asberger sa til meg i sommer "Du er glad i oss mamma, men det er ikke pappa". Neida, han klarer ikke vise det men han er glad i dem, er det virkelig nok?

Nok til å være pappa, nok til å være samboer?

Har alltid ment at det er handlingene folk gjør som teller, mer enn det de sier. Men for asbergere er det vel omvent?

[Gjest Tenker så det knaker.]

Jeg liker å lese dine synspunkter på dette, Madelenemie, fordi du er helt tydelig på at det er barnas - og ikke foreldrenes - behov som skal stå i sentrum for valg av løsninger.

Jeg er imidlertid litt opprørt over at den situasjonen du beskrev i hovedinnlegget ikke blir fanget opp at skole, PPT mm. Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.

I alle disse å¨rene var det kun en person som reagerte på han, vi var på familieavdeling i forbindelse med sønnen min. Hun sa "unskyld at jeg sier det men det virker som far er lite engasjert, han er på utsiden av familien og oppfører seg litt som en stefar". Det skrev de ikke i papirene, der stod det kun om meg og barna.

Og systemfolk måtte etterlyse far til slutt, for jeg tok meg av møtene. Han kom for jeg sa han måtte det, men han sa svært lite for jeg tok meg av snakkingen. Jeg har blitt behandlet som en alenemor, og følt meg som en og. Hvorfor ser ingen det?

"Gal" som jeg er, har jeg i perioder tenk "han må være beskyttet av høyere makter, de ser han ikke". Og i perioder "han er egentlig ikke her, det er bare jeg som ser han".

Har gått opp mange lys for meg nå...

[double]

''Noen ganger lurer jeg på om barnevernet blir litt handlingslammet i de situasjonene hvor ikke foreldrene selv har skyld i sin dårlige omsorgsevne.''

Har folk som er psykisk syke skyld i det, mer enn folk med asberger?

Når jeg ser tilbake var alle ute etter meg, alle! Det er ikke paranoia heller, de visste jeg hadde kjærlighet og omsorg for barna, de visste jeg visste hva barna trengte. Men var i perioder så dårlig at jeg ikke maktet!

Har stått på for ungene, når jeg var innlagt og tenkte jeg på dem og de fikk ringe når de ville. For far (som jeg tror har asberger) snakket ikke med dem. Ingen stilte spørsmålstegn ved hans omsorgsevne, er det slik her i Norge?

Fordi jeg er kvinne skal kun jeg være omsorgspersonen?

Elsker mine barn over alt på jord! De er større nå, ser selv ting jeg trodde jeg innbilte meg (er jo gal). Dene ene med asberger sa til meg i sommer "Du er glad i oss mamma, men det er ikke pappa". Neida, han klarer ikke vise det men han er glad i dem, er det virkelig nok?

Nok til å være pappa, nok til å være samboer?

Har alltid ment at det er handlingene folk gjør som teller, mer enn det de sier. Men for asbergere er det vel omvent?

''Har alltid ment at det er handlingene folk gjør som teller, mer enn det de sier. Men for asbergere er det vel omvent?''

Nei, det er ikke omvendt for meg ihvertfall.

[PieLill]

To grove feil av hjemmesykepleieren: Brutt taushetsplikt og unnlatt å melde saken til barnevernet.

Kan du (være så snill og) sende en bekymringsmelding til barnevernet, Madelenemie? Siden du kjenner saken og familien?

Tiltredes.

mvh