Liksom-terapi, som virker?

[Gjest håper jeg er på riktig vei]

Psykologen sier ofte ting som "Hva tror du det handler om, da," når jeg forteller om noe. Det virker som om han sier det bare for å si det, uten at det er noe han vil fram til, nesten litt sånn liksom-terapi. Så smiler han, og er bare så søt og snill. Jeg greier ikke helt ta det/han helt seriøst, for jeg tror rett og slett at en betydelig del av det jeg sier ikke handler om så mye dypere, og ikke er så mye mer å grave i, men likevel fortsetter han å spørre om dette på en lett og ledig måte, som om han egentlig ikke er ute etter et svar.

MEN, så kommer poenget: SELV OM dette nå skulle være en tilsynelatende håpløs liksom-graving og psykologisering på villspor, så er det en ting jeg synes gjør meg bedre: å bare sitte sammen med han og vite at jeg kan stole på han, og at han er trygg og frisk og ikke kommer til å klikke på meg eller bli ubehagelig. DET gir meg mye mer enn jeg ser for meg at en mer seriøs analyse av "hva handler dette egentlig om" noensinne kunne ha gitt meg.

Håper det ikke er noe galt i dette, men at det kan gå riktig vei for det?

(Det skal nevnes at når jeg først er inne på det aller vanskeligste, er han helt alvorlig, forståelsesfull og støttende. Og eventuelt tydelig korrigerende, når det er noen "sannheter" jeg er helt fastlåst i.)

[Bella Dotte]

Det høres ut som du har en grei terapeut som ihvertfall VIL gjøre noe bra for deg, og som du føler deg vel sammen med. Det er kanskje det viktigste i terapien!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Hva tror du det handler om, da''

Noe av det viktigste en kan gjøre i terapi, er å få pasienten til å undres.

Når terapeuten stadig gjentar dette, oppnås også en viktig sak: Du tar over hans rolle og blir din egen terapeut når du er alene. Du begynner å spørre deg selv: "Hva tror du det handler om, da,"

Dette er ikke terapi på liksom. Dette er terapi.

[nitty-gritty]

Som NHD sier, så er dette terapi.

Hvordan ser du for deg terapi skal/bør være, for at det skal være "på ordentlig"?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ble også litt frustrert når min psykiater inni mellom sier sånt, men jeg har oppdaget det at "det er sånn hun får meg selv til å tenke, bli selvstendig, få egen indre trygghet".

Men det er ganske krevende, men jeg har oppdaget det at jeg ofte spør meg selv om dette spørsmålet når jeg er alene og dermed selv av og til kommer på svaret også tar jeg med disse tankene inn i terapien. Da får jeg hjelp til å sortere tankene jeg har fått.

I begynnelsen var jeg ekstremt fokusert på spørsmål-svar, jeg fikk mange svar og ble fortvilt hvis hun ikke var konkret nok.

Etter en tid skjønte jeg at en del ting jeg spurte om var av en sånn karakter at man som voksen må ta egne valg og ikke forvente at psykiateren bestemmer/tar valg for en.

Jeg får feks høre min psykiaters mening om ting, så er valget mitt.

Det er vanskelig å velge ofte, men ingen andre kan velge for oss, i lengden er det nok det beste å velge selv. Men det min psykiater er helt sikker på får jeg klare svar om, feks når vi kom til saken om utdanning, da mener hun faktisk at jeg aldri ville fått legelissens, men hun sier ikke helt hvorfor, bare sier det er uforenlig med asperger syndrom.

Jeg tror min psykiater ser på det som en alvorlig funksjonshemning, for hun bad en pasient være glad for at hun ikke fikk diagnosen av henne, da hun mente det burde hun være glad for at hun ikke hadde. (da tenkte jeg ?, for det har hun aldri sagt sånn rett ut til meg, at man skal være glad man ikke har asperger syndrom) (jeg syns hun på en side sier det er en lett sak å ha asperger, på den annen side sier hun jeg aldri vil få legelissens, det vet hun 100 %) Jeg syns sånt er rart.

M;en terapi er dette, men det er slitsomt.