Føler meg ensom

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har følt på dette lenge, på en måte gjennom hele livet, men da evt. denne ensomheten kjennes selvvalgt så er det vanskelig å kalle det ensomhet. Jeg kan jo bare ringe noen, men 1) jeg snakker ikke på telefon, 2) jeg blir sliten av mange ord 3) Jeg vil snakke om noe så bestemt at det nok blir kjedelig for andre.

(min mann kaller meg ekstremt sær, jeg liker ikke det, men jeg hører hva han sier og jeg har lest bøker og jeg kan ikke nekte for det)

Vet ikke helt om det er noen grunn til at denne følelsen dukker opp, men i de periodene vil jeg feks ikke at min mann skal gå.

Jeg sier da "Vær så snill vær hjemme i dag", men så ser han rart på meg og sier noe om at han må jo på jobb også ler han. Et par ganger har han blitt hjemme, fordi han trodde jeg ville være sammen med han, liksom sitte i armkroken, men jeg vil bare han skal være her, sånn at jeg føler meg trygg på at ingenting blir borte og alt er som før. Dette syns min mann er rart, ting blir ikke borte, verken ektemenn eller hus, det må jeg forstå. Så tenker jeg at det må jeg jo ja for jeg har jo så gode karakterer, men jeg føler likevel på det.

Så lukker han døren og på de dagene kjemper jeg mot tårer jeg ikke forstår hvorfor kommer. Ja for jeg har jo både venner og familie, likevel kjenner jeg meg ensom. Det er litt som at når jeg ikke ser dem så slutter de å eksistere. Derfor blir jeg også så glad når jeg kommer hjem fra syden fordi Norge er her, Gardemoen står der som før og huset mitt stått like støtt i svingen og er ikke borte selv om jeg ikke har sett det på en uke.

I går var jeg hos min psykiater, nå ser jeg henne ikke, men jeg vil bare vite at hun fins.

Kanskje var det at jeg uønsket måtte sitte på rommet mitt i går, 1)fordi jeg var sliten 2) fordi jeg ikke tåler visse lyder som nå utløste denne ensomhetsfølelsen.

Jeg ville ikke sitte der, men jeg satt der. Jeg ville være i stuen og være med barna, men jeg fikk så vondt i ørene og gikk frem og tilbake i min frustrasjon, helt til min mann sa dette om at jeg skulle gå å legge meg å lukke øynene litt.

Jeg lukket ikke øynene, jeg satt i mørke og tenkte, med ørepropper på. Da min mann kom inn og slo på taklyset bad jeg han slukke, jeg trenger da ikke taklys for å tenke.

Jeg lærte forresten en ting i begravelsen i går "døden er ikke så viktig, men de valgene vi gjør for våre liv, selve livet er viktig".

Jeg skjønner det, derfor skal jeg lage en arbeidsplan i dag, sånn at jeg kan bidra med noe konstruktivt selv om jeg er sær.

Men hvis noen har noen tanker rundt hvorfor jeg er så ensom blir jeg glad, for jeg er faktisk lei meg. Jeg har lyst å få medisiner mot denne tristheten nå, men det fins kanskje ikke.

Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne lene meg til noen, gråte ut all min indre sorg en gang for alle, men jeg er ikke flink, jeg mister aldri beherskelsen, i vertfall lener jeg meg ikke til noen. Hvis min psykiater hadde innbytt til dette ville jeg sunket sammen og alt ville kommet ut, men jeg gråter ikke foran mennesker. Hvis det skjedde, ville jeg hatt så mange tårer at jeg ikke ville greid å kjøre bil, det er dermed en umulighet jeg skisserer.

Men jeg har drømt det, ubehaget ved å lene, men kun hodet inntil min psykiater, jeg ville aldri lagt armene rundt henne, men jeg vil hun skal legge armene rundt meg, bare for et øyeblikk, for det er meget farlig og ubehagelig, men jeg skulle gjerne prøvd det.

Jeg må tenke bevisst på å løfte armene opp å plassere dem rundt min mann, dette har jeg lært, men det kommer ikke naturlig.

Det er så dumt at det er sånn.

Jeg tror jeg er ensom fordi jeg har autisme (AS er jo det) og ikke kommer noen helt nær.

kanskje er det derfor jeg er lei meg og ingen kan jo hjelpe meg med det. Jeg håper jeg får prøve Oksytocin, bare som en prøve, ja det er et lite håp jeg har nå. Men da blir det utprøvende behandling og det er vist visse regler for det som min psykiater må finne mer ut av.

[Sør]

Hei Madelenemie,

Du skriver og analyserer meget godt, selv om du ikke finner svaret.

Men husk - "å være sær" betyr ikke nødvendigvis noe negativt. Det betyr bare at du er *litt* annerledes enn de fleste, men det er ikke nødvendigvis slik at de har rett og du tar feil. Mange av verdens største mennesker har nok blitt sett på som "sære", selv om det selvsagt også avhenger av hvordan man er sær! :-)

Jeg :tror: du er ensom fordi du føler at mange mennesker ikke forstår deg, og du ikke forstår dem. Litt som om en gjennomsnittsperson plutselig havnet midt i Kina, uten å snakke kinesisk. Han ville forstå mye (på grunn av tegn, osv.) men det ville vært mye som han ikke helt forstod, og mye han ikke kunne forklare kineserne. Er det litt slik?

:klem:

[Katt-ja]

Leit at du føler deg ensom og samtidig ikke egentlig vil ha så dyp kontakt med andre :-(

Men, du er jo heldig som faktisk _har_ en familie, du får prøve å se det positve i det - det er jo mange som er virkelig ensomme - altså alene (uten å ville ha det slik).

Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du har tid til å skrive så lange innlegg på en sånn tid av døgnet, med mange skolebarn i huset... Selv om jeg bare har én hjemmeboende, stooor tenåring har jeg ikke mange minutter for meg selv fra jeg står opp og til h*n er ute av huset :-)

[Sør]

Leit at du føler deg ensom og samtidig ikke egentlig vil ha så dyp kontakt med andre :-(

Men, du er jo heldig som faktisk _har_ en familie, du får prøve å se det positve i det - det er jo mange som er virkelig ensomme - altså alene (uten å ville ha det slik).

Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du har tid til å skrive så lange innlegg på en sånn tid av døgnet, med mange skolebarn i huset... Selv om jeg bare har én hjemmeboende, stooor tenåring har jeg ikke mange minutter for meg selv fra jeg står opp og til h*n er ute av huset :-)

''Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du har tid til å skrive så lange innlegg på en sånn tid av døgnet, med mange skolebarn i huset... ''

Hva ønsker du å oppnå med slike stikk?

Spesielt i en slik tråd om ensomhet...

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Du skriver og analyserer meget godt, selv om du ikke finner svaret.

Men husk - "å være sær" betyr ikke nødvendigvis noe negativt. Det betyr bare at du er *litt* annerledes enn de fleste, men det er ikke nødvendigvis slik at de har rett og du tar feil. Mange av verdens største mennesker har nok blitt sett på som "sære", selv om det selvsagt også avhenger av hvordan man er sær! :-)

Jeg :tror: du er ensom fordi du føler at mange mennesker ikke forstår deg, og du ikke forstår dem. Litt som om en gjennomsnittsperson plutselig havnet midt i Kina, uten å snakke kinesisk. Han ville forstå mye (på grunn av tegn, osv.) men det ville vært mye som han ikke helt forstod, og mye han ikke kunne forklare kineserne. Er det litt slik?

:klem:

Hei!

Ja jeg tror sånn er det.

Da jeg bodde i India strevde jeg mindre, men der forventet ikke menneskene helt det samme av meg, de oppfattet meg uskyldig, barnslig og enkel og ærlig. De sa dette på engelsk og jeg mislikte å høre det. Men så spurte de om jeg var en typisk nordmann og på det svarte jeg, ja.

Da sa de at Norge måtte være et fint land å bo i, jeg svarte ja på det også og fortalte om sosialdemokratiet og tanken om fordeling av goder.

Men å bo i sin egen kultur og ikke forstå menneskene rundt meg gjør meg sliten og ensom, jeg tror det er grunnen ja.

Jeg leverte barn på skolen nå, jeg satt der med mine ørepropper, så ingen kjente noe sted, min datter satt på fanget og ville ikke at jeg skulle gå. Så kom en mamma bort til meg og takket for en sommergave hennes barn hadde fått av mitt barn. Jeg hørte ikke hva hun sa, så jeg tok ut øreproppene og sa "Hva sa du?"

Hun takket smilte, jeg smilte, lukket øynene og før jeg viste ordet av det var hun gått.

Hun snakket med noen andre og jeg satt igjen alene og jeg følte meg ekstra ensom i dag. I dag ville jeg noen skulle være snille mot meg, spørre hvordan jeg hadde det, sånn at jeg kunne si, "jeg er ensom og jeg vet ikke hvorfor".

Jeg prøvde finne henne før det ringte inn for jeg ville snakke med henne, jeg ville spørre om noe, men hun forsvant ut skoleporten med noen andre og jeg viste ikke helt hva jeg skulle si, jeg ville bare ikke at hun skulle bli borte rundt svingen.

Da jeg kom ut av skolegården var hun helt forsvunnet, jeg tenkte at hun måtte ha gått veldig fort.

Jeg satte øreproppene i ørene og kjørte hjem.

Takk for at du minnet meg om det.

[Gjest prust]

Du er veldig dyktig til å uttrykke deg skriftlig, Madelenemie! Jeg kan nesten føle sårheten og ensomheten din.

Hva tror du om å vise det du har skrevet her til mannen din? Jeg tror jo at han ønsker å forstå deg? Kanskje du kunne la han holde rundt deg slik at tårene dine kunne komme?

Vil gi deg en sang:

Kanskje jeg har linket til den før - men det gjør ingenting, Synes den er veldig fin.

[Madelenemie]

Leit at du føler deg ensom og samtidig ikke egentlig vil ha så dyp kontakt med andre :-(

Men, du er jo heldig som faktisk _har_ en familie, du får prøve å se det positve i det - det er jo mange som er virkelig ensomme - altså alene (uten å ville ha det slik).

Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du har tid til å skrive så lange innlegg på en sånn tid av døgnet, med mange skolebarn i huset... Selv om jeg bare har én hjemmeboende, stooor tenåring har jeg ikke mange minutter for meg selv fra jeg står opp og til h*n er ute av huset :-)

Hei!

Jeg står alltid opp kl 06.00 på hverdager, noen ganger før, jeg begynner egentlig på matpakkene kl 06.30, men i dag var jeg så sliten at jeg utsatte det til kl 07.00

Jeg hadde gjort alt klart, tenkt ut hva de skulle ha og alt var handlet inn. De spiser som regel middag til sin lunsj og den gjør jeg klar dagen/kvelden før så om morgenen er det mest å sette dette sammen, samt kutte frukten og legge i sekkene.

I går stekte jeg hamburgere det tar mer tid for da må jeg legge tomater og agurk i folie ved siden av slik at ikke brødene blir fuktige. Men i går stod det enda tidligere opp.

Jeg er alene om morgenen så jeg har rutiner.

dessuten har vi skjemaer for morgenstell og dermed slipper jeg å mase mer om hva dette er og innebærer.

Takk for at du skjønner at jeg er ensom og at det er vanskelig å løse når man ikke vil ha så mye kontakt med noen heller fordi man blir sliten.

Men takk for at du minnet meg på det viktige, det sa nemlig min psykiater en gang også at jeg skulle være glad for.

Kanskje jeg må skrive det opp.

Hun sa også at istedet for å tenke på å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus (for der sa hun man i vertfall blir sittende å være ensom) skulle jeg heller gå i kirken.

Det bør jeg også skrive opp.

Jeg har jo ingen steder å gå når jeg blir fortvilt og ensom, jeg kan ikke dra til noen, jeg vil ikke treffe noen da, fort blir ordene for mange og jeg får sånn verkefølelse i hodet.

Jeg tror jeg føler meg litt bedre nå, bare fordi dere skjønner at jeg er lei meg og at dere minnet meg på noe, nå forstår jeg litt bedre hva dette er og hvorfor det skjedde nå.

Takk

[frosken]

Hei!

Jeg står alltid opp kl 06.00 på hverdager, noen ganger før, jeg begynner egentlig på matpakkene kl 06.30, men i dag var jeg så sliten at jeg utsatte det til kl 07.00

Jeg hadde gjort alt klart, tenkt ut hva de skulle ha og alt var handlet inn. De spiser som regel middag til sin lunsj og den gjør jeg klar dagen/kvelden før så om morgenen er det mest å sette dette sammen, samt kutte frukten og legge i sekkene.

I går stekte jeg hamburgere det tar mer tid for da må jeg legge tomater og agurk i folie ved siden av slik at ikke brødene blir fuktige. Men i går stod det enda tidligere opp.

Jeg er alene om morgenen så jeg har rutiner.

dessuten har vi skjemaer for morgenstell og dermed slipper jeg å mase mer om hva dette er og innebærer.

Takk for at du skjønner at jeg er ensom og at det er vanskelig å løse når man ikke vil ha så mye kontakt med noen heller fordi man blir sliten.

Men takk for at du minnet meg på det viktige, det sa nemlig min psykiater en gang også at jeg skulle være glad for.

Kanskje jeg må skrive det opp.

Hun sa også at istedet for å tenke på å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus (for der sa hun man i vertfall blir sittende å være ensom) skulle jeg heller gå i kirken.

Det bør jeg også skrive opp.

Jeg har jo ingen steder å gå når jeg blir fortvilt og ensom, jeg kan ikke dra til noen, jeg vil ikke treffe noen da, fort blir ordene for mange og jeg får sånn verkefølelse i hodet.

Jeg tror jeg føler meg litt bedre nå, bare fordi dere skjønner at jeg er lei meg og at dere minnet meg på noe, nå forstår jeg litt bedre hva dette er og hvorfor det skjedde nå.

Takk

''Hun sa også at istedet for å tenke på å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus (for der sa hun man i vertfall blir sittende å være ensom) skulle jeg heller gå i kirken. Det bør jeg også skrive opp.

''

Jeg tror dette er et svært godt råd fra din psykiater og noe du skal skrive opp slik at du husker det når du har det vanskelig. I kirken kan du få oppleve stillhet og ro, på et psykiatrisk sykehus tror jeg at du ville mistrives sterkt.

[Gjest prust]

Hei!

Jeg står alltid opp kl 06.00 på hverdager, noen ganger før, jeg begynner egentlig på matpakkene kl 06.30, men i dag var jeg så sliten at jeg utsatte det til kl 07.00

Jeg hadde gjort alt klart, tenkt ut hva de skulle ha og alt var handlet inn. De spiser som regel middag til sin lunsj og den gjør jeg klar dagen/kvelden før så om morgenen er det mest å sette dette sammen, samt kutte frukten og legge i sekkene.

I går stekte jeg hamburgere det tar mer tid for da må jeg legge tomater og agurk i folie ved siden av slik at ikke brødene blir fuktige. Men i går stod det enda tidligere opp.

Jeg er alene om morgenen så jeg har rutiner.

dessuten har vi skjemaer for morgenstell og dermed slipper jeg å mase mer om hva dette er og innebærer.

Takk for at du skjønner at jeg er ensom og at det er vanskelig å løse når man ikke vil ha så mye kontakt med noen heller fordi man blir sliten.

Men takk for at du minnet meg på det viktige, det sa nemlig min psykiater en gang også at jeg skulle være glad for.

Kanskje jeg må skrive det opp.

Hun sa også at istedet for å tenke på å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus (for der sa hun man i vertfall blir sittende å være ensom) skulle jeg heller gå i kirken.

Det bør jeg også skrive opp.

Jeg har jo ingen steder å gå når jeg blir fortvilt og ensom, jeg kan ikke dra til noen, jeg vil ikke treffe noen da, fort blir ordene for mange og jeg får sånn verkefølelse i hodet.

Jeg tror jeg føler meg litt bedre nå, bare fordi dere skjønner at jeg er lei meg og at dere minnet meg på noe, nå forstår jeg litt bedre hva dette er og hvorfor det skjedde nå.

Takk

Det med å gå i kirka synes jeg du skal bruke mer :-)

Både når kirka er stille og når det er musikk der. Noen kirker er åpne når organisten øver - da kan du sette deg stille ned og bare være i kirkerommet og i musikken.

Eller du kan søke opp konserter og gå mer på det. Du trenger ikke være sosial, men gå der for å kjenne på følelser og tanker - kanskje vil tårene dine komme?

Liker du å gå tur i skogen? Jeg liker godt å være ute i frisk luft når jeg er lei meg, enten i skogen eller ved sjøen.

[Sør]

Hei!

Ja jeg tror sånn er det.

Da jeg bodde i India strevde jeg mindre, men der forventet ikke menneskene helt det samme av meg, de oppfattet meg uskyldig, barnslig og enkel og ærlig. De sa dette på engelsk og jeg mislikte å høre det. Men så spurte de om jeg var en typisk nordmann og på det svarte jeg, ja.

Da sa de at Norge måtte være et fint land å bo i, jeg svarte ja på det også og fortalte om sosialdemokratiet og tanken om fordeling av goder.

Men å bo i sin egen kultur og ikke forstå menneskene rundt meg gjør meg sliten og ensom, jeg tror det er grunnen ja.

Jeg leverte barn på skolen nå, jeg satt der med mine ørepropper, så ingen kjente noe sted, min datter satt på fanget og ville ikke at jeg skulle gå. Så kom en mamma bort til meg og takket for en sommergave hennes barn hadde fått av mitt barn. Jeg hørte ikke hva hun sa, så jeg tok ut øreproppene og sa "Hva sa du?"

Hun takket smilte, jeg smilte, lukket øynene og før jeg viste ordet av det var hun gått.

Hun snakket med noen andre og jeg satt igjen alene og jeg følte meg ekstra ensom i dag. I dag ville jeg noen skulle være snille mot meg, spørre hvordan jeg hadde det, sånn at jeg kunne si, "jeg er ensom og jeg vet ikke hvorfor".

Jeg prøvde finne henne før det ringte inn for jeg ville snakke med henne, jeg ville spørre om noe, men hun forsvant ut skoleporten med noen andre og jeg viste ikke helt hva jeg skulle si, jeg ville bare ikke at hun skulle bli borte rundt svingen.

Da jeg kom ut av skolegården var hun helt forsvunnet, jeg tenkte at hun måtte ha gått veldig fort.

Jeg satte øreproppene i ørene og kjørte hjem.

Takk for at du minnet meg om det.

Hei Madelenemie,

Husk også at selv om det finnes forskjeller, så er nesten alt faktisk det samme. Det er mye mer som er likt mellom deg og alle andre, enn det som er forskjellig. Mye mer som er likt.

Men vi mennesker er slik skrudd sammen at vi legger merke til forskjeller. Det kan være nyttig ofte, men det betyr jo også at det er lett å glemme at vi har mye mer felles enn forskjellig!

Jeg tror du er et godt og varmt menneske, Madelenemie, og jeg blir imponert over hvor mye du gjør for å passe inn.

:klem:

[Madelenemie]

Du er veldig dyktig til å uttrykke deg skriftlig, Madelenemie! Jeg kan nesten føle sårheten og ensomheten din.

Hva tror du om å vise det du har skrevet her til mannen din? Jeg tror jo at han ønsker å forstå deg? Kanskje du kunne la han holde rundt deg slik at tårene dine kunne komme?

Vil gi deg en sang:

Kanskje jeg har linket til den før - men det gjør ingenting, Synes den er veldig fin.

Hei!

takk for sangen, ja du har linket til den før.

Jeg viser aldri det jeg skriver til min mann kanskje fordi jeg har så vansker med disse følelsene som oppstår. Hvis han ser en mail jeg har skrevet fordi jeg lurer på noe kan han le fordi han syns jeg detaljbeskriver ting så det blir tydelig for andre at her er det noe.

Jeg trekker meg ofte tilbake når jeg blir lei meg, men i teorien vil jeg kanskje at min mann/psykiater skal holde meg, men jeg får det ikke til i praksis. Jeg blir veldig stiv når noen tar tak i meg, helt til jeg får beroliget meg selv og tenkt på at jeg skal slappe av, at dette går over og at det går bra og at andre liker det, feks min mann. Jeg teller ikke høyt og jeg puster rolig.

men å stryke han på ryggen syns jeg er vanskelig og unaturlig, men jeg prøver, syns det er lettere å klappe, for da blir det ikke så nært. Men klappe gjør man vist på dyr.

Mener du at det jeg skrev akkurat nå skulle jeg vise min mann eller alt?

Min mann er så travel, så det må bli hvis han har tid i kveld.

Han er ekstremt effektiv, alt går kjempefort rundt han, han kan gjøre mange ting på en gang, men jeg klarer ofte ikke å være i kjøkkenet med han når han kjøper og selger aksjer mens han lager middag og gjør lekser med barna, setter på bokbind, tar telefoner, ler, forteller vitser, snakker med venner, svitsjer til Facebook, planlegger ferier, forbereder seg til møte, går ut på kvelden på styremøter.

Andre sier min mann kan dø, det håper jeg virkelig ikke for hvem skal gjøre alt da? Derfor er jeg noen ganger redd for at han skal dø, men ingen svarer meg på hvem som skal hjelpe meg da? Kan det komme noen hjem hit å gjøre noen av tingene som min mann nå gjør?

Dessuten vil jeg føle meg ensom uten han, han er snill mot meg, og er en sånn mann som kjøper øreklokker fordi jeg ikke skal få vondt i ørene når han forteller meg sannhetens ord (X ant ganger pr år) Det er slett ikke mange slike menn i følge min psykiater.

Jeg sitter forresten ofte og ser på alt han gjør, fort fort går det, så blir jeg sliten av lydene og går og på vaskerommet og gjør mine plikter. Når jeg kommer tilbake er han strålende fornøyd fordi børsene har gått i hans favør kanskje og da klyper han meg kanskje og ler og sier "Nå skal vi finne på noe du og jeg", jeg smiler til han.

Drømmen min ville vært å være sånn, men i begravelsen i går sa en mann, "se deg i speilet og vær fornøyd med den du er, det er viktig for livet" han sa det generelt til alle, ikke bare til meg, men jeg tenkte på det etter på. At det må jeg nok også huske på.

Det betyr ikke klage for at jeg har asperger syndrom, men prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg ser jo ikke det i speilet, men mye annet tyder på det, mest er andre mennesker så sikre og alle kan vel ikke ta så feil.

Takk for hjelpen.

[Madelenemie]

Det med å gå i kirka synes jeg du skal bruke mer :-)

Både når kirka er stille og når det er musikk der. Noen kirker er åpne når organisten øver - da kan du sette deg stille ned og bare være i kirkerommet og i musikken.

Eller du kan søke opp konserter og gå mer på det. Du trenger ikke være sosial, men gå der for å kjenne på følelser og tanker - kanskje vil tårene dine komme?

Liker du å gå tur i skogen? Jeg liker godt å være ute i frisk luft når jeg er lei meg, enten i skogen eller ved sjøen.

Hei!

Takk.

Den katolske kriken er åpne hele tiden, mange sitter og ber der.

Jeg elsker skogen og jeg bor nære den.

Jeg skal ta med min hund på en tur ut nå, takk for tipset, håper du gir meg slike gode råd en annen gang jeg blir fortvilt.

Det regner men jeg har ny regnjakke med for i, den holder jeg meg nok varm i.

Jeg elsker også konserter og får store opplevelser av musikk, farger og bilder og jeg reiser liksom avsted når jeg hører slik musikk. (jeg reiser ikke fysisk av gårde, det er en følelse man får)

Det var lurt alt.

[Madelenemie]

''Hun sa også at istedet for å tenke på å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus (for der sa hun man i vertfall blir sittende å være ensom) skulle jeg heller gå i kirken. Det bør jeg også skrive opp.

''

Jeg tror dette er et svært godt råd fra din psykiater og noe du skal skrive opp slik at du husker det når du har det vanskelig. I kirken kan du få oppleve stillhet og ro, på et psykiatrisk sykehus tror jeg at du ville mistrives sterkt.

Hei!

ja det tenkte min psykiater også både fordi jeg blir stresset av nye omgivelser og ikke er flink muntlig å gjøre rede for ting, jeg blir fort misforstått når jeg svarer på spørsmål.

Men jeg tror jeg går tur først nå, men når skal jeg gå i kirken da?

Skogen er best for der møter jeg ikke mennesker nesten aldri på denne tiden. Jeg må nemlig gjøre ting snart fordi jeg satt på mitt rom for mye i går og jeg har plikter jeg må gjøre.

[Gjest prust]

Hei!

Takk.

Den katolske kriken er åpne hele tiden, mange sitter og ber der.

Jeg elsker skogen og jeg bor nære den.

Jeg skal ta med min hund på en tur ut nå, takk for tipset, håper du gir meg slike gode råd en annen gang jeg blir fortvilt.

Det regner men jeg har ny regnjakke med for i, den holder jeg meg nok varm i.

Jeg elsker også konserter og får store opplevelser av musikk, farger og bilder og jeg reiser liksom avsted når jeg hører slik musikk. (jeg reiser ikke fysisk av gårde, det er en følelse man får)

Det var lurt alt.

Lurt å gå en tur! Ta med en flaske vann, så må du ikke gå hjem igjen fort fordi du er tørst - det synes jeg er så kjedelig.

Jeg liker godt å klippe gress (med gressklipper). Da gjør jo nyttig som er veldig synlig, samtidig som jeg lukker meg helt inni bråket - ingen kan snakke til meg/mase på meg, og jeg lar tankene fly....

Og det motsatte da - bare sitte helt stille en kveld på brygga når det er mørkt, la øynene vende seg til mørket, høre på bølgeskvulp og en ugle kanskje eller en hegre som flyr lavt over vannet og skriker - eller bare stillheten.

God tur i skogen med hunden din :-)

[Madelenemie]

''Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du har tid til å skrive så lange innlegg på en sånn tid av døgnet, med mange skolebarn i huset... ''

Hva ønsker du å oppnå med slike stikk?

Spesielt i en slik tråd om ensomhet...

Hei!

jeg skjønte ikke at det var et stikk?

Da mener du ikke hyggelig ment? ja for stikk gjør vondt?

Jeg trodde Frosken bare lurte på det.

Se som jeg misforstår.

[Gjest prust]

Hei!

ja det tenkte min psykiater også både fordi jeg blir stresset av nye omgivelser og ikke er flink muntlig å gjøre rede for ting, jeg blir fort misforstått når jeg svarer på spørsmål.

Men jeg tror jeg går tur først nå, men når skal jeg gå i kirken da?

Skogen er best for der møter jeg ikke mennesker nesten aldri på denne tiden. Jeg må nemlig gjøre ting snart fordi jeg satt på mitt rom for mye i går og jeg har plikter jeg må gjøre.

Ta skogen i dag - så går du i kirka i morgen, rett etterat du har levert på skolen :-)

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Husk også at selv om det finnes forskjeller, så er nesten alt faktisk det samme. Det er mye mer som er likt mellom deg og alle andre, enn det som er forskjellig. Mye mer som er likt.

Men vi mennesker er slik skrudd sammen at vi legger merke til forskjeller. Det kan være nyttig ofte, men det betyr jo også at det er lett å glemme at vi har mye mer felles enn forskjellig!

Jeg tror du er et godt og varmt menneske, Madelenemie, og jeg blir imponert over hvor mye du gjør for å passe inn.

:klem:

Hei!

Takk.

Det var rart sagt og nesten det min psykiater sa? Så rart, for det har nemlig min psykiater aldri sagt. det med at mye er menneskelig og er sånn for alle også om man ikke har asperger syndrom. Hun sa "du er ikke så forskjellig fra alle som du tror", jeg tenkte inni meg, "men jeg er jo annerledes og da er man forskjellig", men jeg rakk ikke si noe for jeg hadde aldri tenkt sånne tanker, så jeg måtte tenke på dem først.

[Madelenemie]

Ta skogen i dag - så går du i kirka i morgen, rett etterat du har levert på skolen :-)

Hei!

Takk.

Så blir hunden min glad også.

[Sør]

Hei!

jeg skjønte ikke at det var et stikk?

Da mener du ikke hyggelig ment? ja for stikk gjør vondt?

Jeg trodde Frosken bare lurte på det.

Se som jeg misforstår.

Hei,

Det var ikke til Frosken, men til Katt-ja.

Da jeg leste det jeg siterte, tolket jeg det som om hun kritiserte deg for ikke å "passe på ungene", siden du satt på nett klokken 07:00 om morgenen, når de fleste får ungene klare til å gå på skolen. Men du har jo forklart at du allerede laget matpakker, osv., etterpå.

Også tenkte jeg at det var unødvendig å skrive noe som kunne tolkes som et lite "stikk" siden du allerede var lei deg i dag.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Hei!

Takk.

Det var rart sagt og nesten det min psykiater sa? Så rart, for det har nemlig min psykiater aldri sagt. det med at mye er menneskelig og er sånn for alle også om man ikke har asperger syndrom. Hun sa "du er ikke så forskjellig fra alle som du tror", jeg tenkte inni meg, "men jeg er jo annerledes og da er man forskjellig", men jeg rakk ikke si noe for jeg hadde aldri tenkt sånne tanker, så jeg måtte tenke på dem først.

Men to ting, Madelenemie:

1) "Annerledes" er ikke nødvendigvis negativt. Det er bare annerledes! :-)

2) Som nenvt, nesten alt er jo felles. Noe er forskjellig, men det er fint på mange måter. Det ville vært fælt hvis alle var helt like.

:klem: