Føler meg ensom

[Katt-ja]

Hei!

takk for sangen, ja du har linket til den før.

Jeg viser aldri det jeg skriver til min mann kanskje fordi jeg har så vansker med disse følelsene som oppstår. Hvis han ser en mail jeg har skrevet fordi jeg lurer på noe kan han le fordi han syns jeg detaljbeskriver ting så det blir tydelig for andre at her er det noe.

Jeg trekker meg ofte tilbake når jeg blir lei meg, men i teorien vil jeg kanskje at min mann/psykiater skal holde meg, men jeg får det ikke til i praksis. Jeg blir veldig stiv når noen tar tak i meg, helt til jeg får beroliget meg selv og tenkt på at jeg skal slappe av, at dette går over og at det går bra og at andre liker det, feks min mann. Jeg teller ikke høyt og jeg puster rolig.

men å stryke han på ryggen syns jeg er vanskelig og unaturlig, men jeg prøver, syns det er lettere å klappe, for da blir det ikke så nært. Men klappe gjør man vist på dyr.

Mener du at det jeg skrev akkurat nå skulle jeg vise min mann eller alt?

Min mann er så travel, så det må bli hvis han har tid i kveld.

Han er ekstremt effektiv, alt går kjempefort rundt han, han kan gjøre mange ting på en gang, men jeg klarer ofte ikke å være i kjøkkenet med han når han kjøper og selger aksjer mens han lager middag og gjør lekser med barna, setter på bokbind, tar telefoner, ler, forteller vitser, snakker med venner, svitsjer til Facebook, planlegger ferier, forbereder seg til møte, går ut på kvelden på styremøter.

Andre sier min mann kan dø, det håper jeg virkelig ikke for hvem skal gjøre alt da? Derfor er jeg noen ganger redd for at han skal dø, men ingen svarer meg på hvem som skal hjelpe meg da? Kan det komme noen hjem hit å gjøre noen av tingene som min mann nå gjør?

Dessuten vil jeg føle meg ensom uten han, han er snill mot meg, og er en sånn mann som kjøper øreklokker fordi jeg ikke skal få vondt i ørene når han forteller meg sannhetens ord (X ant ganger pr år) Det er slett ikke mange slike menn i følge min psykiater.

Jeg sitter forresten ofte og ser på alt han gjør, fort fort går det, så blir jeg sliten av lydene og går og på vaskerommet og gjør mine plikter. Når jeg kommer tilbake er han strålende fornøyd fordi børsene har gått i hans favør kanskje og da klyper han meg kanskje og ler og sier "Nå skal vi finne på noe du og jeg", jeg smiler til han.

Drømmen min ville vært å være sånn, men i begravelsen i går sa en mann, "se deg i speilet og vær fornøyd med den du er, det er viktig for livet" han sa det generelt til alle, ikke bare til meg, men jeg tenkte på det etter på. At det må jeg nok også huske på.

Det betyr ikke klage for at jeg har asperger syndrom, men prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg ser jo ikke det i speilet, men mye annet tyder på det, mest er andre mennesker så sikre og alle kan vel ikke ta så feil.

Takk for hjelpen.

''Han er ekstremt effektiv, alt går kjempefort rundt han, han kan gjøre mange ting på en gang, men jeg klarer ofte ikke å være i kjøkkenet med han når han kjøper og selger aksjer mens han lager middag og gjør lekser med barna, setter på bokbind, tar telefoner, ler, forteller vitser, snakker med venner, svitsjer til Facebook, planlegger ferier''

Ham kunne jeg godt tenkt meg - i alle fall en gang i blant :-)

[Katt-ja]

Hei,

Det var ikke til Frosken, men til Katt-ja.

Da jeg leste det jeg siterte, tolket jeg det som om hun kritiserte deg for ikke å "passe på ungene", siden du satt på nett klokken 07:00 om morgenen, når de fleste får ungene klare til å gå på skolen. Men du har jo forklart at du allerede laget matpakker, osv., etterpå.

Også tenkte jeg at det var unødvendig å skrive noe som kunne tolkes som et lite "stikk" siden du allerede var lei deg i dag.

Med vennlig hilsen

Det var slett ikke stikk - det var _undring_. Fra én mor til en annen. Og denne moren svirrer rundt sin store tenåring for å ordne en masse mellom 6 og 7:30 om morgenen. Kanskje ikke konstant, men i alle fall ville jeg ikke klart å forfatte et langt innlegg med masse følelser i.

Så det er igrunnen et stikk til meg _selv_. Og når Madelenemie heller ikke oppfatter det slik så blir det jo deg som gjør det om til et "stikk".

[Madelenemie]

Hei,

Det var ikke til Frosken, men til Katt-ja.

Da jeg leste det jeg siterte, tolket jeg det som om hun kritiserte deg for ikke å "passe på ungene", siden du satt på nett klokken 07:00 om morgenen, når de fleste får ungene klare til å gå på skolen. Men du har jo forklart at du allerede laget matpakker, osv., etterpå.

Også tenkte jeg at det var unødvendig å skrive noe som kunne tolkes som et lite "stikk" siden du allerede var lei deg i dag.

Med vennlig hilsen

Hei!

Takk det var snilt

Jeg kommer fra skogstur nå og føler meg bedre.

Jeg skal nå overraske min mann med noe

[Madelenemie]

Det var slett ikke stikk - det var _undring_. Fra én mor til en annen. Og denne moren svirrer rundt sin store tenåring for å ordne en masse mellom 6 og 7:30 om morgenen. Kanskje ikke konstant, men i alle fall ville jeg ikke klart å forfatte et langt innlegg med masse følelser i.

Så det er igrunnen et stikk til meg _selv_. Og når Madelenemie heller ikke oppfatter det slik så blir det jo deg som gjør det om til et "stikk".

Hei!

Mine barn må nok gjøre litt mer enn andre barn.

Min psykiater sier det er helt greit, siden de er trygge og lykkelige barn sier hun.

Men de hjelper mye til, men jeg vasker klær og smører matpakker og baker og luker, planter, leser og vasker badene for det vil ingen andre. Jeg gjør mye mer når jeg tenker meg om, men min mann tror jeg gjør mest for han blir ikke så fort stresset og sliten og urolig av mye på en gang. Jeg gjør en og en ting, så sjekker jeg listene mange ganger, tenker meg om og gjør neste ting, min mann gjør så mange ting på en gang at jeg tror han slår de fleste mennesker. I tillegg rekker han å være kjærlig mot meg, selv om jeg kanskje ikke syns det passer fordi jeg leser på listen eller konsentrerer meg om å tanken jeg må tenke ferdig eller rosene som må klippes helt vitenskapelig nøye sier min mann.

[Madelenemie]

Men to ting, Madelenemie:

1) "Annerledes" er ikke nødvendigvis negativt. Det er bare annerledes! :-)

2) Som nenvt, nesten alt er jo felles. Noe er forskjellig, men det er fint på mange måter. Det ville vært fælt hvis alle var helt like.

:klem:

Hei!

Ja men variasjon innenfor det normale ville vært vært best.

Jeg blir kanskje en belastning på velferdsstaten, da jeg inni meg et sted er usikker på om jeg virkelig får noen jobb.

Jeg vil helst jobbe i en bedrift med andre med autisme som ikke prater så mye, men det er ikke mange sånne steder, eller forskningsleder slik at jeg har et eget kontor jeg kan lukke døren til å bare komme ut når det strengt tatt er nødvendig, men ikke ellers.

Jeg vil være flink skjønner du og med dette mener jeg at jeg ikke bare skal ta en utdanning, men være flink å komme ut i jobb.

Min mann og min psykiater tror jeg klarer det, men når jeg kjenner hvor fort sliten jeg blir av lyder og mennesker så virker akkurat det urealistisk av dem å tro.

Min mann sier jeg skal tjene så mange penger at han kan trappe ned i sin stilling, det gir meg panikk på innsiden for hvordan skal jeg klare det?

[Madelenemie]

Hei!

Takk for ord og råd.

Skogsturen gikk bra, min hund ble også glad, men det skjedde ting der i skogen som gjorde meg sliten, men jeg føler meg i vertfall gladere nå.

[Mirabell]

Hei!

Takk for ord og råd.

Skogsturen gikk bra, min hund ble også glad, men det skjedde ting der i skogen som gjorde meg sliten, men jeg føler meg i vertfall gladere nå.

Så fint! Så kan du jo ta deg en tur i kirken i morgen eller en annen dag når du føler deg trist og ensom.

[Mirabell]

Hei!

Ja men variasjon innenfor det normale ville vært vært best.

Jeg blir kanskje en belastning på velferdsstaten, da jeg inni meg et sted er usikker på om jeg virkelig får noen jobb.

Jeg vil helst jobbe i en bedrift med andre med autisme som ikke prater så mye, men det er ikke mange sånne steder, eller forskningsleder slik at jeg har et eget kontor jeg kan lukke døren til å bare komme ut når det strengt tatt er nødvendig, men ikke ellers.

Jeg vil være flink skjønner du og med dette mener jeg at jeg ikke bare skal ta en utdanning, men være flink å komme ut i jobb.

Min mann og min psykiater tror jeg klarer det, men når jeg kjenner hvor fort sliten jeg blir av lyder og mennesker så virker akkurat det urealistisk av dem å tro.

Min mann sier jeg skal tjene så mange penger at han kan trappe ned i sin stilling, det gir meg panikk på innsiden for hvordan skal jeg klare det?

Ikke tenk at du er en belastning på velferdsstaten, Madelenemie! Du jobber så bra med problemene dine og har tydeligvis fremgang. Det fins mange typer jobber og måter å tjene penger på. Hvis du studerer (i ditt eget tempo) og tar et skritt av gangen, dukker kanskje muligheter opp. F.eks. kan du skrive bok, du er kjempeflink til å beskrive hvordan det oppleves å ha AS i en familie og i vårt samfunn. Eller kanskje en fagbok om et emne du har studert? Forfatter er jo også et ganske ensomt yrke, man må like å sitte alene og konsentrere seg om sine ting. Og det passer vel bra for deg?

[Madelenemie]

Ikke tenk at du er en belastning på velferdsstaten, Madelenemie! Du jobber så bra med problemene dine og har tydeligvis fremgang. Det fins mange typer jobber og måter å tjene penger på. Hvis du studerer (i ditt eget tempo) og tar et skritt av gangen, dukker kanskje muligheter opp. F.eks. kan du skrive bok, du er kjempeflink til å beskrive hvordan det oppleves å ha AS i en familie og i vårt samfunn. Eller kanskje en fagbok om et emne du har studert? Forfatter er jo også et ganske ensomt yrke, man må like å sitte alene og konsentrere seg om sine ting. Og det passer vel bra for deg?

Hei!

Takk.

Men grunnen til at dette med bok drøyer eller ikke skjer liksom er at jeg ikke har selvtillit til det.

jeg har ikke sagt det til min psykiater, for hun nevner det med jevne mellomrom, men jeg har virkelig ikke nok selvtillit.

Jeg tror det går langt tilbake, spesialskole og bli litt stemplet som dum bidro ikke til å øke en svak selvfølelse.

Jeg virker kanskje ikke som jeg har liten selvtillit, men jeg har det tror jeg særlig hva angår slike ting som skrive bok, det virker på sett og vis for stort.

jeg sa en gang jeg kunne skrive et hefte til fødeklinikker for noen, men så turte jeg ikke for jeg tenkte jeg tenker så rart om alt mulig.

Men hvis min psykiater sier hva jeg skal skrive om, så kanskje, mest vil jeg bare gi det til noen så kan de gjøre det de vil med det.

Egentlig skriver jeg på et par barnebøker som jeg ikke syns handler om det å ha asperger (men de blir nok liggende til mine barnebarn), handler bare om å ikke bli elsket av mammaen sin, men fordi det er søte dyr jeg tegner til blir det ikke så vondt å skrive om det.

OG jeg elsker det, OG jeg kunne bruke hele dagen på dette om jeg kunne Men det har jeg heller aldri nevnt for min psykiater.

[Katt-ja]

Hei!

Mine barn må nok gjøre litt mer enn andre barn.

Min psykiater sier det er helt greit, siden de er trygge og lykkelige barn sier hun.

Men de hjelper mye til, men jeg vasker klær og smører matpakker og baker og luker, planter, leser og vasker badene for det vil ingen andre. Jeg gjør mye mer når jeg tenker meg om, men min mann tror jeg gjør mest for han blir ikke så fort stresset og sliten og urolig av mye på en gang. Jeg gjør en og en ting, så sjekker jeg listene mange ganger, tenker meg om og gjør neste ting, min mann gjør så mange ting på en gang at jeg tror han slår de fleste mennesker. I tillegg rekker han å være kjærlig mot meg, selv om jeg kanskje ikke syns det passer fordi jeg leser på listen eller konsentrerer meg om å tanken jeg må tenke ferdig eller rosene som må klippes helt vitenskapelig nøye sier min mann.

Det er helt sikkert bra for ungene at de har måttet hjelpe til - jeg har vært alt for slapp med mine! :-)

[Madelenemie]

Det er helt sikkert bra for ungene at de har måttet hjelpe til - jeg har vært alt for slapp med mine! :-)

Hei!

Jeg tror det er bra å gjøre alt selv, men jeg rekker ikke med alt, jeg er ikke så effektiv.

Derfor må alle hjelpe til.

[Mirabell]

Hei!

Takk.

Men grunnen til at dette med bok drøyer eller ikke skjer liksom er at jeg ikke har selvtillit til det.

jeg har ikke sagt det til min psykiater, for hun nevner det med jevne mellomrom, men jeg har virkelig ikke nok selvtillit.

Jeg tror det går langt tilbake, spesialskole og bli litt stemplet som dum bidro ikke til å øke en svak selvfølelse.

Jeg virker kanskje ikke som jeg har liten selvtillit, men jeg har det tror jeg særlig hva angår slike ting som skrive bok, det virker på sett og vis for stort.

jeg sa en gang jeg kunne skrive et hefte til fødeklinikker for noen, men så turte jeg ikke for jeg tenkte jeg tenker så rart om alt mulig.

Men hvis min psykiater sier hva jeg skal skrive om, så kanskje, mest vil jeg bare gi det til noen så kan de gjøre det de vil med det.

Egentlig skriver jeg på et par barnebøker som jeg ikke syns handler om det å ha asperger (men de blir nok liggende til mine barnebarn), handler bare om å ikke bli elsket av mammaen sin, men fordi det er søte dyr jeg tegner til blir det ikke så vondt å skrive om det.

OG jeg elsker det, OG jeg kunne bruke hele dagen på dette om jeg kunne Men det har jeg heller aldri nevnt for min psykiater.

''Jeg virker kanskje ikke som jeg har liten selvtillit, men jeg har det tror jeg særlig hva angår slike ting som skrive bok, det virker på sett og vis for stort.

''

Det er et stort prosjekt å skrive en bok, men alle store oppgaver kan deles opp i små overkommelige biter. Når du føler deg klar for det, syns jeg det er en glimrende ide å skrive en bok i samarbeid med psykiateren din. Hun kan være en slags rådgiver og redaktør, kanskje? Du skriver virkelig veldig godt, og en bok om livet ditt med AS og hvordan du jobber med utfordringene din kan blir en bok verdt å lese! Og hvis det ikke blir en bok som blir utgitt, kan skriveprosjektet likevel bli et lærerikt og utviklende. Gøy å høre at du har en barnebok-ide!