Beste behandling for personlighetsforstyrrelser?

[Gjest hører mye forskjellig]

Kom over denne:

http://livslyst.weebly.com/uploads/4/9/2/7/49279/aamodt_a._2005a.pdf

og syntes det hørtes ut som en bra behandlingsmetode.

Likevel virker det som om en del behandlere insisterer på en tøffere metode, men hvordan kan det være bra for en personlighetsforstyrret stakkar som allerede er mørbanket etter en oppvekst med misforståtte konfrontasjoner?

[cathlin]

Denne skal leses.

Må ellers bare si at jeg syns da for faen man skal slutte å kalle det for persolighetsforstyrrelser snart. Kall det heller relasjonsvansker eller what ever ever et eller annet annet med mindre jævlig klang.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg leste raskt igjennom den nå og jeg syns det var mye forståelig i den. Blant annet syns jeg dette var fint,

"Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull

overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er

uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn

på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det

har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min

erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en

følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en

terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.

Han skrev mye mer om det med omsorg som del av behandlingen, men jeg syns det var fint tenkt og skrevet.

Tror han er en flink psykolog.

Jeg tror at grunnen til at jeg ikke har slik diagnose er at jeg ikke er kriminell, ikke ruser meg, ikke driver med selvskading, ikke har spiseproblemer og ikke lyver osv..., ellers syns jeg jo at dette er ting jeg selv kan lære noe av da det jo er forklaringer på følelser som jeg også syns er vanskelige.

De er så sikre på at jeg bare har asperger syndrom, det er min psykiater og en til 100 % sikker på og det uten fysiske bevis. (?)

Men det er på sett og vis bra for personlighetsforstyrrelse syns jeg høres litt ille ut, mens asperger syndrom har den fordelen at man blir sett på som smartere enn man ofte er. (det er jo slett ikke bra jeg er feks ikke en vandrende kalkulator som enkelte tror) Dette henger nok sammen med filmer som Rain man, jeg kjenner ingen med asperger syndrom unntatt min fysikklærer som er så flinke i hoderegning.

[Bella Dotte]

Denne skal leses.

Må ellers bare si at jeg syns da for faen man skal slutte å kalle det for persolighetsforstyrrelser snart. Kall det heller relasjonsvansker eller what ever ever et eller annet annet med mindre jævlig klang.

Jeg er så veldig enig med dere!

[Gjest hører mye forskjellig]

Denne skal leses.

Må ellers bare si at jeg syns da for faen man skal slutte å kalle det for persolighetsforstyrrelser snart. Kall det heller relasjonsvansker eller what ever ever et eller annet annet med mindre jævlig klang.

Synes utviklingshemming er mye bedre. For man er vel tross alt hemmet i utviklingen av en sunn personlighet, eventuelt inkludert evne til modne forhold til andre.

[Gjest alvende]

Synes utviklingshemming er mye bedre. For man er vel tross alt hemmet i utviklingen av en sunn personlighet, eventuelt inkludert evne til modne forhold til andre.

utviklingshemming????

[Gjest hører mye forskjellig]

Hei!

Jeg leste raskt igjennom den nå og jeg syns det var mye forståelig i den. Blant annet syns jeg dette var fint,

"Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull

overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er

uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn

på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det

har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min

erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en

følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en

terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.

Han skrev mye mer om det med omsorg som del av behandlingen, men jeg syns det var fint tenkt og skrevet.

Tror han er en flink psykolog.

Jeg tror at grunnen til at jeg ikke har slik diagnose er at jeg ikke er kriminell, ikke ruser meg, ikke driver med selvskading, ikke har spiseproblemer og ikke lyver osv..., ellers syns jeg jo at dette er ting jeg selv kan lære noe av da det jo er forklaringer på følelser som jeg også syns er vanskelige.

De er så sikre på at jeg bare har asperger syndrom, det er min psykiater og en til 100 % sikker på og det uten fysiske bevis. (?)

Men det er på sett og vis bra for personlighetsforstyrrelse syns jeg høres litt ille ut, mens asperger syndrom har den fordelen at man blir sett på som smartere enn man ofte er. (det er jo slett ikke bra jeg er feks ikke en vandrende kalkulator som enkelte tror) Dette henger nok sammen med filmer som Rain man, jeg kjenner ingen med asperger syndrom unntatt min fysikklærer som er så flinke i hoderegning.

Jeg synes også at det du siterte var fint skrevet, og lurer på hvorfor ikke flere behandler pasientene sine på den måten hvis det er så virksomt.

[Gjest hører mye forskjellig]

utviklingshemming????

Ja, hva ellers er det det er?

[Gjest alvende]

Ja, hva ellers er det det er?

psykisk utviklingshemming?

Nei, ærlig talt finn på noe bedre enn det iallfall!

[Bella Dotte]

Jeg har veldig sansen for det han skriver om i denne avhandlingen. Jeg tror det kan hjelpe meg og mange mange andre! Veldig synd at han ikke er "trygdepsykolog" (finner ham ikke på lista over avtalespesialister for Vest-Agder). Sukk... virker som jo mer dustete, forstokket og brutal man er, jo større sjanse er det å få avtale med Helfo.

Dessverre synes jeg han "bikker over" og jeg tror kanskje han kan ha problemer med å bli tatt alvorlig når han forfekter sin "Solskinnspsykologi", se http://livslyst.weebly.com/ (grøss)

[cathlin]

Synes utviklingshemming er mye bedre. For man er vel tross alt hemmet i utviklingen av en sunn personlighet, eventuelt inkludert evne til modne forhold til andre.

Hallo? Utviklingshemma, nei, det er jo fullladet med de som har downs syndrom.

[cathlin]

Jeg har veldig sansen for det han skriver om i denne avhandlingen. Jeg tror det kan hjelpe meg og mange mange andre! Veldig synd at han ikke er "trygdepsykolog" (finner ham ikke på lista over avtalespesialister for Vest-Agder). Sukk... virker som jo mer dustete, forstokket og brutal man er, jo større sjanse er det å få avtale med Helfo.

Dessverre synes jeg han "bikker over" og jeg tror kanskje han kan ha problemer med å bli tatt alvorlig når han forfekter sin "Solskinnspsykologi", se http://livslyst.weebly.com/ (grøss)

Jeg syns Solskinnspsykologi var et supert ord:-) Dette ser bra ut:-)

[Bella Dotte]

Jeg har veldig sansen for det han skriver om i denne avhandlingen. Jeg tror det kan hjelpe meg og mange mange andre! Veldig synd at han ikke er "trygdepsykolog" (finner ham ikke på lista over avtalespesialister for Vest-Agder). Sukk... virker som jo mer dustete, forstokket og brutal man er, jo større sjanse er det å få avtale med Helfo.

Dessverre synes jeg han "bikker over" og jeg tror kanskje han kan ha problemer med å bli tatt alvorlig når han forfekter sin "Solskinnspsykologi", se http://livslyst.weebly.com/ (grøss)

Jeg svarer meg selv, jeg... Han jobber på DPS Solvang i Kristiansand, og er tilknyttet Sørlandet Sykehus HF. Ting tyder på at de beste fagfolkene har en tendens til å bli snappet opp av sykehusene, mens de litt "lenger bak i klassen" er henvist til å starte egen praksis. Ofte, men ikke alltid, mener jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.''

Med forbehold om at jeg forstår dette rett: Jeg synes her det konstrueres/postuleres et motsetningsforhold som jeg mener ikke eksisterer.

En skal være vennlig og respektfull. Likeledes bør en ha et klart ønske om å hjelpe og bringe fremover. Dette er godt forenlig med å være konfronterende og påpekende når det er nødvendig, og det er også godt forenlig med ansvarliggjøring av pasienten.

Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?

[Gjest SMIRnøff]

''Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.''

Med forbehold om at jeg forstår dette rett: Jeg synes her det konstrueres/postuleres et motsetningsforhold som jeg mener ikke eksisterer.

En skal være vennlig og respektfull. Likeledes bør en ha et klart ønske om å hjelpe og bringe fremover. Dette er godt forenlig med å være konfronterende og påpekende når det er nødvendig, og det er også godt forenlig med ansvarliggjøring av pasienten.

Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?

''Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?''

Er det meg du snakker om?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.''

Med forbehold om at jeg forstår dette rett: Jeg synes her det konstrueres/postuleres et motsetningsforhold som jeg mener ikke eksisterer.

En skal være vennlig og respektfull. Likeledes bør en ha et klart ønske om å hjelpe og bringe fremover. Dette er godt forenlig med å være konfronterende og påpekende når det er nødvendig, og det er også godt forenlig med ansvarliggjøring av pasienten.

Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?

Tillegg:

Det finnes ulike personlighetsforstyrrelser, og disse krever ulik behandling. Det finnes ikke en beste standardbehandling for alle pf.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?''

Er det meg du snakker om?

Jeg lover for all fremtid: Hvis jeg skriver om deg, vil jeg skrive det i KLARTEKST.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg lover for all fremtid: Hvis jeg skriver om deg, vil jeg skrive det i KLARTEKST.

Ok, takk for det. Men du kunne sikkert ment dette, likevel.

[cathlin]

''Fra enkelte fagmiljøer har det vært hevdet at det er uheldig å være vennlig og omsorgsfull overfor pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Noen har antydet at det er uprofesjonelt å bli glad i pasientene, og at terapeuters ønske om å være til hjelp er et tegn på umodenhet og på en overdreven tro på terapeutens betydning for pasientenes liv. Det har også blitt hevdet at pasientene i større grad bør ta ansvar for seg selv. Etter min erfaring er det imidlertid slik at det kan være svært betydningsfullt og helsebringende for en følelsesmessig ensom, fortvilet og hjelpeløs person med personlighetsforstyrrelse å ha en terapeut som viser at han eller hun virkelig forsøker å forstå og være til hjelp.''

Med forbehold om at jeg forstår dette rett: Jeg synes her det konstrueres/postuleres et motsetningsforhold som jeg mener ikke eksisterer.

En skal være vennlig og respektfull. Likeledes bør en ha et klart ønske om å hjelpe og bringe fremover. Dette er godt forenlig med å være konfronterende og påpekende når det er nødvendig, og det er også godt forenlig med ansvarliggjøring av pasienten.

Jeg tillater meg å spørre: Kan jeg vise sann respekt for et voksent menneske om jeg ikke forventer av det at det tar det ansvar det evner?

`"En skal være vennlig og respektfull. Likeledes bør en ha et klart ønske om å hjelpe og bringe fremover. Dette er godt forenlig med å være konfronterende og påpekende når det er nødvendig, og det er også godt forenlig med ansvarliggjøring av pasienten."

Hva er det du babler om nå, er det noen som har sagt noe annet?

[cathlin]

Tillegg:

Det finnes ulike personlighetsforstyrrelser, og disse krever ulik behandling. Det finnes ikke en beste standardbehandling for alle pf.

Fantastisk at du har oppdaget at også mennesker med psykiske lidelser er ulike og unike.