Mulig paranoid?

[Gjest mastiff]

Jeg kjenner en person som jeg tror kan ha en tendens til å være paranoid. Det sier jeg fordi han er veldig på vakt over ting som blir sagt, har en sterk tendens til å misforstå i negativ retning, og har veldig liten selvironi (blir irritert på seg selv hvis han sier et ord feil, feks, ler ikke av seg selv). Det er også mye prating om andre mennesker, og ofte på et negativt vis. Det gis lite uttrykk for tillit eller tiltro til dem han snakker om.

Denne personen har det for seg at jeg misliker ham. På en eller annen måte har jeg over tid behandlet ham dårlig, dårligere enn de andre i vår krets. Han er veldig opptatt av hva han føler at jeg tenker om ham.... Negativt, altså. Og at ting jeg sier er maskert kritikk, hvordan tonefallet og ansiktsuttrykkene mine var da jeg sa det, og hvordan jeg skriver meldinger. (Som siteres i et bitchy tonefall. De var ikke ment sånn i det hele tatt.)

Dette stemmer ikke i det hele tatt. Jeg er dypt sjokkert og såret over å få slengt dette til meg i en vanlig samtale, og kan ikke si jeg behandler ham annerledes enn andre i vår krets.

Det eneste jeg gjør er å spøke litt mindre med ham, fordi jeg vet det fort kan skape misforståelser, det har skjedd før at han har konfrontert meg med å være en vanskelig person. (Det må jeg få insistere på at jeg ikke er!)

Skal jeg være rolig og lyttende og godta alle hans misoppfattelser? Skal jeg komme ham i møte og forklare? Eller blir det som å innrømme at han har rett i sine mistanker?

Skal jeg si at jeg forstår? Skal jeg si at jeg er lei meg for hvordan dette har utviklet seg?

Jeg tar ikke noe selvkritikk på det jeg er blitt presentert, og tror altså at han lider av en slags paranoia. Han har også lett for å fremheve seg selv, og kan finne på å skryte. Men jeg håper at vi kan fortsette slik vi gjorde før, da alt tross alt var ok. Innspill?

[XbellaX]

Du skal si akkurat slik det er, ikke pakk det inn i noe, behandl vedkommende som en hvilken som helst annen venn. Du kan si at du skjønner vedkommende må ha det rimelig grusomt ved å stadig ha slike tanker, men at han/hun bare må spørre deg/konfrontere deg dersom han/hun blir itvil på deg. Forsøk å holde det ryddig og stødig, det er uten tvil en enorm belastning det din venn opplever -dersom han/hun får mulighet til å spørre deg, forsikre seg om at alt er slik det skal mellom dere kan det være han/hun slapper litt mer av. Du kan og være direkte og tydelig på at dersom noe skulle forandre seg vil du ta det opp med vedkommende.

[Gjest mastiff]

Du skal si akkurat slik det er, ikke pakk det inn i noe, behandl vedkommende som en hvilken som helst annen venn. Du kan si at du skjønner vedkommende må ha det rimelig grusomt ved å stadig ha slike tanker, men at han/hun bare må spørre deg/konfrontere deg dersom han/hun blir itvil på deg. Forsøk å holde det ryddig og stødig, det er uten tvil en enorm belastning det din venn opplever -dersom han/hun får mulighet til å spørre deg, forsikre seg om at alt er slik det skal mellom dere kan det være han/hun slapper litt mer av. Du kan og være direkte og tydelig på at dersom noe skulle forandre seg vil du ta det opp med vedkommende.

"Du skal si akkurat slik det er, ikke pakk det inn i noe"

Jeg skal altså si klart fra at han misforstår meg? For jeg tror ikke jeg orker så mye mer, jeg kan ikke ta alle forbehold hele tiden, og likevel vite at han gjerne tolker ansiktsutrykk og tonefall og alt annet enn ordene jeg sier.. til noe negativt.

Jeg må få lov å være meg, men det holder tydeligvis ikke, ref tilbakemeldingene jeg har fått. Det har blitt klart ganske nylig at han har disse oppfatningene, og jeg er altså sjokkert.

[XbellaX]

"Du skal si akkurat slik det er, ikke pakk det inn i noe"

Jeg skal altså si klart fra at han misforstår meg? For jeg tror ikke jeg orker så mye mer, jeg kan ikke ta alle forbehold hele tiden, og likevel vite at han gjerne tolker ansiktsutrykk og tonefall og alt annet enn ordene jeg sier.. til noe negativt.

Jeg må få lov å være meg, men det holder tydeligvis ikke, ref tilbakemeldingene jeg har fått. Det har blitt klart ganske nylig at han har disse oppfatningene, og jeg er altså sjokkert.

Du skal ikke gå rundt på eggeskall og være redd for at han misforstår deg eller tolker deg feil. Du skal være helt tydelig og klar i det du sier, fortell helt konkret hva du mener. Og få med at skulle noe forandre seg, så vil du ta det opp med vedkommende på tomannshånd. Din venn har det forferdelig, dersom du klarer å fremstå trygg, rolig og stabil tror jeg det har langt mer for seg fremfor å, slik du sier, ta forebehold og veie hvert ord man sier. Det vil uten tvil bli misforståelser og "krøll", men da ber du vedkommende konfrontere deg direkte slik at dere kan få ryddet opp.

[Gjest mastiff]

Du skal ikke gå rundt på eggeskall og være redd for at han misforstår deg eller tolker deg feil. Du skal være helt tydelig og klar i det du sier, fortell helt konkret hva du mener. Og få med at skulle noe forandre seg, så vil du ta det opp med vedkommende på tomannshånd. Din venn har det forferdelig, dersom du klarer å fremstå trygg, rolig og stabil tror jeg det har langt mer for seg fremfor å, slik du sier, ta forebehold og veie hvert ord man sier. Det vil uten tvil bli misforståelser og "krøll", men da ber du vedkommende konfrontere deg direkte slik at dere kan få ryddet opp.

Det virker ikke som han har det forferdelig, for å være ærlig. Det at han har lav selvtillit er noe jeg tipper på bakgrunn av det jeg skrev. Det synes ikke når du ikke kjenner han godt. Han er utadvendt og sjarmerende, og ofte midtpunkt, og han elsker det. Det virker selvmotsigende, kanskje. Så når jeg er med på spøken kan han altså likevel ting tungt, og slenger det i fjeset mitt sånn noen mnd etterpå. Han har altså gått og samlet oppalle de fæle tingene jeg har sagt. Han konfronterer meg, så jeg tror egentlig det er jeg som føler det verst, for å være ærlig. Han mener jeg er nesten utålelig.

[XbellaX]

Det virker ikke som han har det forferdelig, for å være ærlig. Det at han har lav selvtillit er noe jeg tipper på bakgrunn av det jeg skrev. Det synes ikke når du ikke kjenner han godt. Han er utadvendt og sjarmerende, og ofte midtpunkt, og han elsker det. Det virker selvmotsigende, kanskje. Så når jeg er med på spøken kan han altså likevel ting tungt, og slenger det i fjeset mitt sånn noen mnd etterpå. Han har altså gått og samlet oppalle de fæle tingene jeg har sagt. Han konfronterer meg, så jeg tror egentlig det er jeg som føler det verst, for å være ærlig. Han mener jeg er nesten utålelig.

Jeg tror jeg har feiltolket deg litt her, jeg antok han var mer "tydelig syk" elendig ordvalg men jeg klarer ikke komme på noe bedre. Uansett. Har du spurt ham hvorfor, det kan jo ganske enkelt være han har et godt svar?

[Gjest mastiff]

Jeg tror jeg har feiltolket deg litt her, jeg antok han var mer "tydelig syk" elendig ordvalg men jeg klarer ikke komme på noe bedre. Uansett. Har du spurt ham hvorfor, det kan jo ganske enkelt være han har et godt svar?

Jeg visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne, så jeg forstår forvirringen:) Nei, jeg har ikke fått noen ordentlig forklaring, jeg har ikke egentlig spurt for det er ikke _mitt_ problem. Jeg bare lurer på om jeg bør konfrontere ham tilbake eller smile og nikke og late som ingenting for å holde freden. Men jeg er altså ikke sikker på om det er verdt det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han har sikkert en paranoid pf. Du skal aldri "innrømme" noe du ikke har gjort. De paranoide blir tvert imot enda verre av det.

[Gjest mastiff]

Han har sikkert en paranoid pf. Du skal aldri "innrømme" noe du ikke har gjort. De paranoide blir tvert imot enda verre av det.

Det er akkurat det jeg har lagt merke til. Jeg har latt han slippe unna med mye, og latt han få rett for fredens skyld. Det må jeg nok umiddelbart slutte med. Jeg har også latt være å si fra de gangene jeg synes han har gått over streken, av redsel for helt aparte reaksjoner. Men det var en vanvittig reaksjon jeg fikk sist, og jeg har kommet fram til at hans virkelighetsoppfatning kan jeg ikke gjøre noe med. Best å trekke seg unna.