DID - blir jeg trodd?

[Gjest DiDelido]

Om jeg har behov for å snakke med legen om hva som foregår i toppen, og har en DiD-diagnose, blir jeg trodd? Er veldig redd for ikke å bli trodd, redd for at de ikke skjønner en dritt....

Ensomt! (Behandleren min er vekkreist)

[frosken]

Hva er det du er redd for ikke å bli trodd på?

[Gjest DiDelido]

Hva er det du er redd for ikke å bli trodd på?

Det er en omstridt diagnose, og jeg vet ikke om alle leger kjenner til den. Om jeg begynner å fortelle om andre personligheter er jeg redd de ikke vil tro meg.

Men nå om dagen er det noe som foregår som er av en slik karakter at det er godt mulig jeg trenger å oppsøke noen. Behandleren min er bortreist hele neste uke.

[frosken]

Det er en omstridt diagnose, og jeg vet ikke om alle leger kjenner til den. Om jeg begynner å fortelle om andre personligheter er jeg redd de ikke vil tro meg.

Men nå om dagen er det noe som foregår som er av en slik karakter at det er godt mulig jeg trenger å oppsøke noen. Behandleren min er bortreist hele neste uke.

Du bør nok i fremtiden avklare med din faste behandler hva du skal gjøre hvis du opplever ting "kritisk" når vedkommende ikke er tilgjengelig. Det er sjelden at det er så mye vits i å oppsøke andre leger dersom behandler ikke har et svært langt fravær, selvfølgelig med unntak av om situasjonen skulle endre seg på en uventet måte.

Hvis du er pasient ved et dps, så kan du evt. be om å få snakke med vakthavende lege der. De har tilgang til journal og vil ha gode forutsetninger for å forstå det du ønsker å formidle.

[Gjest DiDelido]

Du bør nok i fremtiden avklare med din faste behandler hva du skal gjøre hvis du opplever ting "kritisk" når vedkommende ikke er tilgjengelig. Det er sjelden at det er så mye vits i å oppsøke andre leger dersom behandler ikke har et svært langt fravær, selvfølgelig med unntak av om situasjonen skulle endre seg på en uventet måte.

Hvis du er pasient ved et dps, så kan du evt. be om å få snakke med vakthavende lege der. De har tilgang til journal og vil ha gode forutsetninger for å forstå det du ønsker å formidle.

Det er ikke helt så enkelt.

[frosken]

Det er ikke helt så enkelt.

Hva er det som ikke er så enkelt? Jobber ikke din behandler på dps?

[Gjest DiDelido]

Hva er det som ikke er så enkelt? Jobber ikke din behandler på dps?

Nei, bor på et lite sted. Etter et møte nylig ble det bestemt at i kritiske øyeblikk skal jeg, om ikke behandleren er her (hun er her bare av og til), så skal jeg oppsøke fastlegen, og om det ikke går, vakthavende lege.

Flere detaljer bør være unødvendige.

[frosken]

Nei, bor på et lite sted. Etter et møte nylig ble det bestemt at i kritiske øyeblikk skal jeg, om ikke behandleren er her (hun er her bare av og til), så skal jeg oppsøke fastlegen, og om det ikke går, vakthavende lege.

Flere detaljer bør være unødvendige.

Siden dette er fastlagt, så vil jeg anta at fastlegen kommer til å ta godt i mot deg :-) Ikke sikkert at vedkommende fullt ut har forutsetninger for å forstå hva du sliter med, men jeg kan ikke forestille meg at du skulle bli mistrodd. Det var nettopp en slik avklaring jeg mente var viktig.

[willemo1365380562]

Siden dette er fastlagt, så vil jeg anta at fastlegen kommer til å ta godt i mot deg :-) Ikke sikkert at vedkommende fullt ut har forutsetninger for å forstå hva du sliter med, men jeg kan ikke forestille meg at du skulle bli mistrodd. Det var nettopp en slik avklaring jeg mente var viktig.

Hvorfor mener du at du ikke vil bli trodd? Hvis du allerede har fått diagnosen, må du i utgangspunktet oppfylt kriteriene til denne. Jeg har selv denne diagnosen, og har aldri i mine mange år i psykiatrien opplevd å ikke bli tatt alvorlig. Du bør snakke med behandleren din om å få opprettet ditt eget team. Det gir trygghet i hverdagen og kan forhindre "oppblomstring" av symptomer. Et team består som regel av flere behandlere som kjenner deg og din situasjon. Mitt team består av psykiater, psykolog, psykiatrisk sykepleier, fastlege og pårørende.

Hvis du stadig går rundt å er redd for å bli mistrodd, blir det vanskelig å være åpen om situasjonen din. Nå vet jo ikke jeg hva slags symptomer du har, men det er i utgangspunktet en alvorlig lidelse, med mange ganger tilleggsproblememer. ( selvskading og/eller suicidal forsøk/tanker.)

Mitt råd (ikke fagperson) er å snakke åpent og ærlig ut med behandleren din om frykten for å ikke bli trodd, frykten for at hjelpeapparatet ikke er der når du trenger det, og ensomheten du føler over å ha denne noe omstritte diagnosen.

Spør gjerne om muligheten for EMDR behandling. Dette er i utgangspunktet beregnet på ptsd, men mange med dissossiative symptomer/diagnoser har dette som tilleggsproblem.

Jeg håper ting løsner litt for deg og at du får den hjelpen du trenger.