Lett å tillegge pasienter følelser de ikke har?

[Gjest fornuft og følelser?]

I løpet av mine år i psykiatrien så har jeg opplevd at terapeutene har forsøkt å lokke frem de følelsene og tankene som det sikkert ville vært mest naturlig at jeg hadde. jeg innser nå at jeg nok har andre følelser og tanker enn vi kom frem til, fordi de virket mest logiske. Finnes det noen universielle terapeutiske følelser som terapeutene handler etter ? Kanskje er det mest terapeutenes følelser jeg har bearbeidet ? En skremmende tanke.

En dame som ble intervjuet av A-magasinet, fortalte om den grusomme tiden etter at hennes far kjørte over henne datter med traktor, med katastrofale konsekvenser. Terapeutene på Modum Bad mente at hun jo _måtte_ være sint på faren, mens hun ikke hadde de følelsene. Hun var helt bevisst på at dette var en tragisk ulykke, og at faren ikke kunne klandres.

Folk som opplever dramatiske ulykker, kan få et helt kriseteam på døra, uten at de har behov for det, mens andre som opplever traumer som en ikke klarer å sette seg inn i kan bli tilskrevet dette som egenskaper ved selv, som dårlig selvfølelse og sårbarhet.

Terapeutene risikerer å sette i gang helt unødvendige og feil prosesser ved å forsøke å lokke frem følelser som det etter deres mening, ville vært helt naturlig å ha. Jeg ser ikke bort i fra at pasienter kan føle fortvilelse og skam over å ikke ha de «riktige» følelsene, og derfor blir med på det terapeuten innsinuerer.

Er terapeutene bevisst på dette?

[nitty-gritty]

''Er terapeutene bevisst på dette?''

Ja, dette skal ikke skje. En terapeuts jobb er i stor grad å forstå hva som blir sagt og uttrykt. Selvfølgelig oppstår det misforståelser, men som aktiv lytter burde terapeuten klare å rette opp disse etterhvert som de oppstår.

Om terapeuten kommer inn i forholdet med antakelser og sin egen agenda, så er de en dårlig terapeut.

Som NHD sier: På seg selv kjenner man ingen andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange terapeuter er heldigvis klar over dette - sannsynligvis stadig flere.

Men de som driver med dette tullet, de er ikke klar over det.

[Gjest Uregjerlig gravid]

Psykiatrien har ikke monopol på dette.

Jeg har aldri blitt tilskrevet så mye angst, usikkerhet, uro, uvitenhet og bekymring som da jeg var gravid med min første. For ikke å snakke om på barsel. Noen ganger måtte jeg spille usikker på noe så de fikk 'hjulpet' meg for å få fred for maset.

:-)

For meg var det frustrerende. Dels å føle seg overkjørt og ynkeliggjort, men mest fordi de var så opptatt med å hjelpe meg med de problemene de hadde forhåndsdefinert meg til å ha som jeg ikke hadde, at jeg nesten aldri fikk hjelp med det jeg virkelig kunne trengt og svar på det jeg ville vite.

Jeg opplevde svangerskapsomsorgen som bygd på svært stereotype og snevre oppfatninger av hvordan det er å være gravid og hvilke behov man har. Det aller verste var å ikke få klare svar på spørsmål fordi de var hysterisk redde for å skremme meg.

Med nestemann gikk det bedre. Da har man mer lov til å ha selvtillit, egne meniger og får i større grad selv definere egen opplevelse og sine behov.