Når er det kritisk og når kan det vente?

[Gjest (for?) flink pasient]

Hvor ille skal man ha det før man ringer behandleren utenom timeavtaler?

Det virker som om en del her gjør det, så jeg lurer på om jeg kanskje er for "flink"?

Ofte er det sånn at jeg sliter med å snakke om forferdelige ting i timen, eller, sliter med å få tak i de vonde følelsene, men så kommer de med full styrke når jeg er alene. Er det da hensiktsmessig å snakke med behandleren, eller skal man holde ut og heller snakke om hvordan det føltes, i neste time? (hvor man kanskje er tilbake til stadiet hvor man ikke greier å få tak i de vonde følelsene)

[XbellaX]

Noe av jobben med terapi er tiden mellom timene, i perioder er det kanskje det aller vanskeligste med hele terapien. Har du en terapidagbok? Om ikke råder jeg deg til å ta i bruk en, noter alt som foregår inni deg slik at du kan ta dette opp i neste time. Husk at du skal fremover, ikke bli sittende der du er. Det er vondt, men det går over etterhvert. Blir det helt uoverkommelig lager du en kriseplan med din behandler for hva du skal gjøre når det evt skjer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Da skal en vente til neste time for å ta det opp da.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ringer aldri min psykiater både fordi jeg ikke liker å snakke i telefon og fordi hun er veldig opptatt da hun både er overlege nevrolog og psykiater.

For en tid tilbake skrev hun en mail til meg der hun nå opplyste meg om at mine lange lange mail er umulig å svare på fortløpende mellom timene, for jeg skriver jeg, alt jeg kommer på, tusenvis av spørsmål og sender til henne.

men hun forklarte at hun tar disse mailene med inn i timene også besvarer dem der fortløpende. dette syns jeg var ryddig og skikkelig, da det jo er mer hun har å gjøre en å svare på mine mail.

Det er også positivt for meg, da jeg må lære meg å vente og ikke får alle mine spørsmål umiddelbart besvart.

Men et tips jeg kan gi deg er å skrive ned dine tanker/spørsmål, dette er noen ganger også fint for ens egen bearbeideles, da man kanskje oppdager at noen ting finner man faktisk ut av selv.

For meg har dette vært vanskelig å venne meg til, men så lenge jegs kriver det ned så er jo alt der.

Likevel en gang jeg ble veldig fortvilt ringte min mann, og en gang sa hun at hun jo var på jobb og jeg kunne bare skrive til henne så kunne vi løse ting på mail, men mail er nok lettere for det kan man ta sånn når det måtte passe, men mine mail er veldig lange, det er 1000 vis av oppdagelser/tanker/spørsmål der, jeg lurer nemlig på så forferdelig mye.

[Bella Dotte]

Meget interessant problemstilling! Jeg er også usikker på når situasjonen er kritisk.

Det er sånn for meg også, at jeg ofte enten ikke får tak på eller får satt ord på ting som oppstår i timen. Jeg kan sende mail (fortrinnsvis) eller ringe (helst etter avtale på mail, tror jeg) når som helst i kontortiden. Vi har snakket litt om dette, så langt er behandlers innstilling positiv, han sier at det kan være en smart måte å kommunisere på.

Samtidig ønsker jeg å trene på å holde ut. Jeg klarer dog lettere å holde ut når jeg vet at terskelen for å ta kontakt er lav. (Tygg litt på den, NHD og andre)

[Gjest Eggz]

For meg er terskelen for å ringe der jeg er i ferd med å bli suicidal, altså veldig veldig høy.

Ting som kommer opp mellom timene skriver jeg ned, hvordan det føles, hva jeg tenker osv.

[Anja76]

Å ta kontakt med en behandler uansett om det er en psykiater, psykolog, fastlege eller annet utenom arbeidstiden er helt uhørt! Det er jo JOBBEN til vedkommende, og fritiden må de få ha i fred. Er det akutt må man ringe legevakten. Tanker kan man vel skrive ned og ta med til neste time...?

[Gjest Nerda]

Hvis du føler et sterkt behov for å skade deg selv, ta livet ditt - i det hele tatt noe svært selvdestruktivt, så er det greit å kontakte akutthjelp. Man må da regne med å bli henvist til legevakt. Om du har en konkret diagnose og opplever konkrete symptomer som kan tilskrives denne, er det selvsagt også greit å be om framskyndet avtale.

Dersom det gjennomgående handler om følelser i tilknytning til terapitimer - følelser du ikke får snakket om fordi du ikke kommer på de på "riktig sted" - så skriv! Det har vært veldig hjelp for meg i alle fall. Om timer har vært vanskelige, eller jeg generelt har noe jeg synes er vanskelig å ta opp, synes jeg det er veldig greit å skrive. Etter hva man liker, kan man ta med det man har skrevet til neste time eller sende mail - dersom behandler går med på dette og det ikke er snakk om (for) sensitive opplysninger. Personlig stiler jeg krav til at behandler skal være tilgjengelig på mail i rimelig grad. Jeg skriver ikke mitt innerste, men av og til noe midt i mellom. Er det noe jeg bare ikke klarer å si av sensitive saker, skriver jeg og sender det som brev eller leverer det direkte i skranken om jeg allikevvel er i området.

[Gjest (for?) flink pasient]

Å ta kontakt med en behandler uansett om det er en psykiater, psykolog, fastlege eller annet utenom arbeidstiden er helt uhørt! Det er jo JOBBEN til vedkommende, og fritiden må de få ha i fred. Er det akutt må man ringe legevakten. Tanker kan man vel skrive ned og ta med til neste time...?

Faktisk ikke så uhørt.

Da jeg var 17 og slet med anoreksi, var det nærmest et krav fra psykologen at jeg skulle ringe han når som helst, tvert det var noe. Jeg gjorde det ikke, men foreldrene mine ringte han og tvang meg til å snakke med han, selv om det var søndag formiddag.

[Gjest (for?) flink pasient]

Hvis du føler et sterkt behov for å skade deg selv, ta livet ditt - i det hele tatt noe svært selvdestruktivt, så er det greit å kontakte akutthjelp. Man må da regne med å bli henvist til legevakt. Om du har en konkret diagnose og opplever konkrete symptomer som kan tilskrives denne, er det selvsagt også greit å be om framskyndet avtale.

Dersom det gjennomgående handler om følelser i tilknytning til terapitimer - følelser du ikke får snakket om fordi du ikke kommer på de på "riktig sted" - så skriv! Det har vært veldig hjelp for meg i alle fall. Om timer har vært vanskelige, eller jeg generelt har noe jeg synes er vanskelig å ta opp, synes jeg det er veldig greit å skrive. Etter hva man liker, kan man ta med det man har skrevet til neste time eller sende mail - dersom behandler går med på dette og det ikke er snakk om (for) sensitive opplysninger. Personlig stiler jeg krav til at behandler skal være tilgjengelig på mail i rimelig grad. Jeg skriver ikke mitt innerste, men av og til noe midt i mellom. Er det noe jeg bare ikke klarer å si av sensitive saker, skriver jeg og sender det som brev eller leverer det direkte i skranken om jeg allikevvel er i området.

Det er ofte jeg har lyst til å gjøre noe veldig selvdestruktivt, men jeg får til å stoppe meg selv. Så da er jeg tilbake til å skrive ned følelser og tanker og snakke om det i neste time. Jeg får det bare ikke til å funke!

[Anja76]

Faktisk ikke så uhørt.

Da jeg var 17 og slet med anoreksi, var det nærmest et krav fra psykologen at jeg skulle ringe han når som helst, tvert det var noe. Jeg gjorde det ikke, men foreldrene mine ringte han og tvang meg til å snakke med han, selv om det var søndag formiddag.

Dette bør ikke være et tema. De aller færreste behandlere setter pris på å få telefoner fra pasienter ved middagsbordet med familien eller når de er på fotballtrening med ungene etc. Han/hun har selvfølgelig et ansvar selv for å sette grenser, men samtidig må du respektere og forstå at dette er vedkommendes JOBB. Fritiden og privatlivets fred må respekteres. Det finnes legevakt, mental helses hjelpetelefon osv hvis det haster..

[Gjest (for?) flink pasient]

Dette bør ikke være et tema. De aller færreste behandlere setter pris på å få telefoner fra pasienter ved middagsbordet med familien eller når de er på fotballtrening med ungene etc. Han/hun har selvfølgelig et ansvar selv for å sette grenser, men samtidig må du respektere og forstå at dette er vedkommendes JOBB. Fritiden og privatlivets fred må respekteres. Det finnes legevakt, mental helses hjelpetelefon osv hvis det haster..

Det var tydeligivs et svært viktig tema for han jeg gikk hos

Tviler på at han hadde gitt tilbudet hvis han var redd for å bli nedringt.