Gjentakende mønstre, konstruert pop-psykologi?

[Gjest eller har det noe for seg?]

Dette vi har hørt så mye om de siste tiåra, at vi ofte henger oss opp i en type forhold fordi det minner oss om noe uløst vi opplevde i barndommen, ER det noe i det, eller er det bare en oppkonstruert populær-kvasipsykologisk forestilling?

Hvis ikke, har det noe for seg å identifisere en slk sammenheng ("mor var slik, derfor henger jeg meg nå opp i forhold som er sånn"), og hva godt skal komme ut av det? (sett at man allerede vet svært godt at slike forhold ikke er bra for en). Skal man da liksom oppleve en slags magisk forløsning, skal hjernen koble noen bevisste og ubevisste circuit'er og så er man nærmere en bedring?

ELLER er det bare for å få litt mer nytteløs innsikt i seg selv?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er noe i det. Hvor stor nytte folk har av å vite det, er helt forskjellig. For noen gir dette en innsikt som gir stor nytte og endring i løpet av dager eller noen uker. For andre har det minimal effekt å vite.

Siden ressursbruken ved å nevne det er særdeles liten, bruker jeg ofte litt tid på det der jeg mener det er relevant.