Psykiatere med psyksk sykdom

[Madelenemie]

Hei!

Jeg kom tilfeldig over denne om psykiateren som fant ut at hun selv hadde adhd og fikk diagnosen i voksen alder.

http://www.innsikt.org/index.asp?id=28664

Jeg oppdaget også et intervju med en lege med asperger syndrom for en tid tilbake, og jeg syns dette jo viser at man fint kan få legelissens selv om man har en utviklingsforstyrrelse.

Min egen psykiater virker sterkt tvilende til dette, det virket som om hun ikke trodde det, men det er altså tilfelle. min psykiater sa da "så har ikke denne legen egen familie". (Det var jo riktig)

Jeg forstår ikke helt da at flere er sikre på at jeg ikke hadde fått legelissens, det kan være dette skyldes fastlåst tankegang, litt stereotyp, da man har en forestilling av at visse vansker er uforenelig med legeyrke.

Men dette viser jo at man til og med kan ha adhd og fungere fint som psykiater.

[Sør]

Hei Madelenemie,

Ikke bare er det STOR variasjon innad blant dem som har ADHD, man er heller ikke garantert at hun er noen god psykiater.

Når man ser på hvor vanskelig det er for deg å passe en 2-åring i går, så ser man jo at du ikke passer som lege.

Madelenemie, ikke torturer deg selv ved å drømme om dette. Noen karrierer er ikke for alle. Sånn er det bare. Du kaster bort tiden til på å gruble på dette, og svaret vil ikke endre seg. Det er synd, men sant.

I stedet bør du vel fokusere på alt det du gjør bra? Alle de tingene du kan gjøre. Det er jo mye mer nyttig.

Jeg ønsker jo ikke å se deg trist fordi du tenker på det du ikke kan. Tenk heller på det du kan!

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Ikke bare er det STOR variasjon innad blant dem som har ADHD, man er heller ikke garantert at hun er noen god psykiater.

Når man ser på hvor vanskelig det er for deg å passe en 2-åring i går, så ser man jo at du ikke passer som lege.

Madelenemie, ikke torturer deg selv ved å drømme om dette. Noen karrierer er ikke for alle. Sånn er det bare. Du kaster bort tiden til på å gruble på dette, og svaret vil ikke endre seg. Det er synd, men sant.

I stedet bør du vel fokusere på alt det du gjør bra? Alle de tingene du kan gjøre. Det er jo mye mer nyttig.

Jeg ønsker jo ikke å se deg trist fordi du tenker på det du ikke kan. Tenk heller på det du kan!

Med vennlig hilsen

Hei!

Jeg har forsonet meg med en annen retning tror jeg,

det er mer at jeg syns det er merkelig at man virkelig mener at asperger syndrom er uforenlig med legelissens, det er saken.

Jeg skjønner at jeg kan få et langt bedre og mindre stressende yrkesliv innenfor noe annet, det er jeg enig i, samt har forstått.

Men saken er jo også den at som lege får man jobber lett, men som forsker må man virkelig kjempe seg gjennom div. intervjuer.

Som jeg kanksje vil få problemer med.

Også dukker det opp den ene legen etter den andre med sine utviklingsforstyrrelser som jo da viser at det fins muligheter.

Forresten ser jeg at det er en hyggelig psykiater på bildet.

[Cilien]

Hei!

Jeg har forsonet meg med en annen retning tror jeg,

det er mer at jeg syns det er merkelig at man virkelig mener at asperger syndrom er uforenlig med legelissens, det er saken.

Jeg skjønner at jeg kan få et langt bedre og mindre stressende yrkesliv innenfor noe annet, det er jeg enig i, samt har forstått.

Men saken er jo også den at som lege får man jobber lett, men som forsker må man virkelig kjempe seg gjennom div. intervjuer.

Som jeg kanksje vil få problemer med.

Også dukker det opp den ene legen etter den andre med sine utviklingsforstyrrelser som jo da viser at det fins muligheter.

Forresten ser jeg at det er en hyggelig psykiater på bildet.

Det kan være at du kunne ha hatt det greit som lege og at det ikke ville blitt så stressende som du tror.

Men her bør du tenke på andre enn deg selv - de pasientene du ville fått. Å være lege innebærer å være i tett kontakt med mennesker, se dem, forstå dem - også mindre nyanser, som du kanskje ikke ser så godt.

[Gjest grublendeikveld]

Du skjønner vel innerst inne at du ikke kunne vært lege? Du kunne ikke vært på et legekontor; med propper i ørene, sittende på pc og spør alle dolerne hva du skulle gjøre nå, med denne pasienten som bare skriker!

Ingen med asperger er like, ingen med autisme er like. Fordi om de kan ha samme diagnose, så er de like ulike som andre mennesker!

[Madelenemie]

Du skjønner vel innerst inne at du ikke kunne vært lege? Du kunne ikke vært på et legekontor; med propper i ørene, sittende på pc og spør alle dolerne hva du skulle gjøre nå, med denne pasienten som bare skriker!

Ingen med asperger er like, ingen med autisme er like. Fordi om de kan ha samme diagnose, så er de like ulike som andre mennesker!

Hei!

Akkurat det er jeg enig i, nå må jeg skrive det opp.

jeg tenkte ikke at pasienter skrek, jeg tenkte de tar seg sammen, (skriker de ville jeg brukt sov i ro) (60 % av de med As har problemer med lyd) (andre jeg har truffet som ikke har det kan være så i sin egen verden at man ikke kan snakke fornuft med dem. En person snakket feks bare om store kattedyr uansett hva jeg sa, jeg ble helt sjokkert. Når jeg tenker på det nå er det rart at dette er samme syndrom, ja for hver gang jeg skulle si mine ting brakte personen opp noe om store kattedyr, jeg ble frustrert , selv om jeg også liker store kattedyr, så er ikke svaret på alle spørsmål, store kattedyr)

men det er et poeng du har som jeg ikke skal glemme, takk

[Madelenemie]

Det kan være at du kunne ha hatt det greit som lege og at det ikke ville blitt så stressende som du tror.

Men her bør du tenke på andre enn deg selv - de pasientene du ville fått. Å være lege innebærer å være i tett kontakt med mennesker, se dem, forstå dem - også mindre nyanser, som du kanskje ikke ser så godt.

Hei1

Jeg tviler av og til på hva andre oppfatter hvis man ikke tydelig formidler sitt behov. Jeg har oppdaget at min psykiater sel vikke oppfatter alt det usagte. Det syns jeg er gøy, hun som tror hun oppfatter det usagte. det er hovedargumentet tror jeg.Jeg tror ikke hun en gang alltid oppfatter hvordan visse ting morer meg, men både min psykiater og min mann tror begge de forstår/hører/oppfatter de uutalte indre signaler mennesker sender ut. Jeg blir jo imponert, men jeg oppdager oftere at det er litt overdrevent hva man kan oppfatte som ikke er sagt.

Gjetteleker bør man slutte med.

Men ellers så skjønner jeg at du har et argument, det er vel det samme argumentet min psykiater har.

Håper jeg husker det.

[Gjest Elextra]

En kan vel jobbe med medisin, f.eks. innen patologi eller forskning, uten å måtte omgås pasienter som lege? Det tenker i hvertfall jeg som "lekmann" at burde være mulig. Eller må man uansett gjennom nåløyet med turnus?

Må understreke at jeg ikke har greie på dette, men jeg tenker meg at en med dine vansker ikke passer som f.eks. fastlege, men har masse å bidra med på andre felt.

[Madelenemie]

En kan vel jobbe med medisin, f.eks. innen patologi eller forskning, uten å måtte omgås pasienter som lege? Det tenker i hvertfall jeg som "lekmann" at burde være mulig. Eller må man uansett gjennom nåløyet med turnus?

Må understreke at jeg ikke har greie på dette, men jeg tenker meg at en med dine vansker ikke passer som f.eks. fastlege, men har masse å bidra med på andre felt.

Hei!

Ja det kan man.

Det var en gang mitt argument, men turnustjenesten må man igjennom, denne mener min psykiater jeg ikke vil komme igjennom, det er jeg ikke helt sikker på at hun har rett i.

Feks sa min fastlege til meg følgende "Ja asperger syndrom, det er vel den sykdommen der man kan bli så flink i noe, ja jeg kjente mange jeg med det syndromet når jeg studerte medisin".

det er en av få ganger at jeg ble svært overrasket, jeg sa "På medisin-studiet?", Ja sa min fastlege da.

Når det gjelder Patologi, så tullet en forelser veldig med det, han sa "En ting jeg ikke fatter er at noen gidder bli patolog", jeg tenkte inni meg at det syns jeg var rart sagt.

Forresten den svenske legen med asperger skrev forresten bøker, om hun jobbet som lege stod det ikke noe om, men hun kom seg gjennom turnusen altså. Hun var svært rigid, stod opp kl 04.00 mener jeg å huske og la seg kl 08.00 om kvelden, det virket helt merkelig på meg med en sånn døgnrytme, som et lite barn nesten.

[Gjest Monicaen]

Hei!

Akkurat det er jeg enig i, nå må jeg skrive det opp.

jeg tenkte ikke at pasienter skrek, jeg tenkte de tar seg sammen, (skriker de ville jeg brukt sov i ro) (60 % av de med As har problemer med lyd) (andre jeg har truffet som ikke har det kan være så i sin egen verden at man ikke kan snakke fornuft med dem. En person snakket feks bare om store kattedyr uansett hva jeg sa, jeg ble helt sjokkert. Når jeg tenker på det nå er det rart at dette er samme syndrom, ja for hver gang jeg skulle si mine ting brakte personen opp noe om store kattedyr, jeg ble frustrert , selv om jeg også liker store kattedyr, så er ikke svaret på alle spørsmål, store kattedyr)

men det er et poeng du har som jeg ikke skal glemme, takk

Pasienter kan skrike på et legekontor. Både små barn som har smerter, og større som er redde. Og da kan virkelig ikke legen bruke Sov i ro. Jeg har selv som voksen grått på et legekontor, når jeg fikk en dårlig diagnose jeg fryktet. Ikke slik at det ville gjort vondt i ørene dine, men slik at tårne fosset og jeg ikke klarte å snakke. Hvordan ville du taklet det?

Et annet problem er at du ikke liker å se folk inn i øynene. Det må du gjøre som fastlege. Og de må takle ting på sparket, uten å sjekke noen liste.

Nei, annet passer bedre for deg. Jeg er sikker på at du kunne blitt en god programmerer. De må ha enormt med fokus og tålmodighet.

[Spenol(1)]

Jeg er vanligvis ikke en bastant type. Men dette yrket passer ikke deg, ( ikke meg heller) Det kreves store sosiale og empatiske ferdigheter for kunne bli en god lege, og også for å kunne overleve i jobben. Som lege har en et stort ansvar. Du kunne jobbe under press og stress forholde deg til ustabile arbeidstider., Du må også takle personer som ikke oppfører seg etter boken. Det blir med andre ord barn som skriker, og voksne mennesker med aggresjonsproblemer. Du må med andre ord være veldig fleksibel i tankegangen for å kunne gjøre en god jobb.

Selv om du etterhvert kan finne deg en spesialisering som passer deg så må du igjennom utdanningen og turnustjeneste. I løpet av den perioden skal ut være utplassert ulike steder, som sykehus, legevakt og fastlegekontor. Det forventes at du også skal være selvstendig som lege, du må ta ulike beslutninger uten å spørre noen til råds hele tiden.

Selv i andre spesialiteter som forskning så stilles det også store krav til kommunikasjon og empati. Du slipper ikke unna den biten.

''Men dette viser jo at man til og med kan ha adhd og fungere fint som psykiater.''

Hvordan vet vi om hun fungerer bra som psykiater? Det er mange psykiatere som ikke egner seg til å være psykiatere men som likevel har sluppet igjennom. Jeg tror vel ikke man kan nekte noen å bli psykiatere hvis de har fullført legestudiet. Men flere burde fåt tips om å evnt prøve andre spesialiteter.

Men hva annet kan du tenke deg? Jeg er sikker på at det er Mange andre jobber der ute, hvor du får brukt evnene dine på en god måte.

[Madelenemie]

Jeg er vanligvis ikke en bastant type. Men dette yrket passer ikke deg, ( ikke meg heller) Det kreves store sosiale og empatiske ferdigheter for kunne bli en god lege, og også for å kunne overleve i jobben. Som lege har en et stort ansvar. Du kunne jobbe under press og stress forholde deg til ustabile arbeidstider., Du må også takle personer som ikke oppfører seg etter boken. Det blir med andre ord barn som skriker, og voksne mennesker med aggresjonsproblemer. Du må med andre ord være veldig fleksibel i tankegangen for å kunne gjøre en god jobb.

Selv om du etterhvert kan finne deg en spesialisering som passer deg så må du igjennom utdanningen og turnustjeneste. I løpet av den perioden skal ut være utplassert ulike steder, som sykehus, legevakt og fastlegekontor. Det forventes at du også skal være selvstendig som lege, du må ta ulike beslutninger uten å spørre noen til råds hele tiden.

Selv i andre spesialiteter som forskning så stilles det også store krav til kommunikasjon og empati. Du slipper ikke unna den biten.

''Men dette viser jo at man til og med kan ha adhd og fungere fint som psykiater.''

Hvordan vet vi om hun fungerer bra som psykiater? Det er mange psykiatere som ikke egner seg til å være psykiatere men som likevel har sluppet igjennom. Jeg tror vel ikke man kan nekte noen å bli psykiatere hvis de har fullført legestudiet. Men flere burde fåt tips om å evnt prøve andre spesialiteter.

Men hva annet kan du tenke deg? Jeg er sikker på at det er Mange andre jobber der ute, hvor du får brukt evnene dine på en god måte.

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

[Spenol(1)]

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

'' Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig. Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.''

Tenker du at målet er å bli lege, bare man har gode nok karakterer? Å skulle bli en god lege handler ikke bare om gode karakter, men også en stor grad av menneskelig innsikt. Hvordan vil det gå når han har lite empati?

Hvis han skulle komme inn på medisinstudiet så er det en stor sjanse for at han vil få seg en stor knekk, hvis han mislykkes i jobben, eller ikke klarer presset. Det kan alle leger oppleve, men de med AS er mere utsatt. Vil du råde han til dette, når du vet hvor tøft det er for de studentene som ikke har AS?

Med toppkarakterer så er et mange spennende studier og jobber. Hva med feks ingeniør, eller nanoteknologi?

[frosken]

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

Hvorfor anbefaler du sønnen din et yrke som i så stor grad innebærer etablering av relasjoner? Hvordan tenker du han skal forstå sine pasienter hvis han har lite empati?

Jeg ville heller ha anbefalt ham en annen akademisk karrierevei, f.eks. forskning innenfor områder som han finner faglig interessant eller utdanninger hvor matematikk står sentralt (f.eks enkelte av linjene ved NTNU).

[Madelenemie]

'' Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig. Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.''

Tenker du at målet er å bli lege, bare man har gode nok karakterer? Å skulle bli en god lege handler ikke bare om gode karakter, men også en stor grad av menneskelig innsikt. Hvordan vil det gå når han har lite empati?

Hvis han skulle komme inn på medisinstudiet så er det en stor sjanse for at han vil få seg en stor knekk, hvis han mislykkes i jobben, eller ikke klarer presset. Det kan alle leger oppleve, men de med AS er mere utsatt. Vil du råde han til dette, når du vet hvor tøft det er for de studentene som ikke har AS?

Med toppkarakterer så er et mange spennende studier og jobber. Hva med feks ingeniør, eller nanoteknologi?

Hei!

ja det er sant, nanoteknologi er spennende:)

Men jeg tror han tar studiet med letthet, faglig, han har dessuten ikke den samvittigheten som jeg har. Eller han ser ikke at han har feil, han har mye selvtillit.

Noe jeg syns er deilig å se.

Han bryr seg lite med hva andre måtte mene, jeg blir fortere usikker, vil gjerne tilpasse meg, være snill, prøve å forstå andre mennesker, mislykkes (kanskje også fordi jeg er kvinne)osv... Han har jeg oppdratt til å ikke bry seg med det sosiale, sagt han skal fokusere på det han er flink til, det har gitt han posisjon, gjort han sterk, ikke svak som jeg til tider er.

Han har venner, men er ikke avhengig av dem eller noen.

Jeg tror man må ha mer fokus på det rent medisinske ikke på alt av følelser rundt og tårer, det er mye tull og for lite faglig presisjon. Personlig tror jeg man trenger spesialister som ikke nødvendigvis er de mest empatiske, jeg vil ikke anbefale han å være fastlege feks, men kirurg, anestesilege, patolog, osv osv...

Jeg mener ikke at man ikke skal kommunisere med mennesker, men jeg mener ikke alle kan bli psykologer/psykiatere, det fins andre spesialiseringer.

Det er også en egen forskningslinje på medisin,

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

''Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn''

Så dette har du planlagt? Hva hvis kona ikke er enig, vil ha flere barn og egen karriere?

[Madelenemie]

Hvorfor anbefaler du sønnen din et yrke som i så stor grad innebærer etablering av relasjoner? Hvordan tenker du han skal forstå sine pasienter hvis han har lite empati?

Jeg ville heller ha anbefalt ham en annen akademisk karrierevei, f.eks. forskning innenfor områder som han finner faglig interessant eller utdanninger hvor matematikk står sentralt (f.eks enkelte av linjene ved NTNU).

Hei!

Det er uansett hans valg.

Men som lege tjener man bra.

Vi skal ikke velge for han, men alle mine barn er interessert i feks astronomi, min datter sa en dag "det er umulig ikke å være interessert i astronomi med deg som mamma", jeg ble overrasket, men hun forklarte at jeg er ganske intens og overtalende (dette er ikke bra og jeg mener det ikke vondt) jeg tror bare alle MÅ være like interessert som meg gjerne i de samme tingene og alle må se programmene fordi det fins likosm ikke noe annet som er større, sier min datter.

(dette er en dårlig side av meg)

Jeg har moderert meg VELDIG på dette etter at jeg fikk diagnosen AS. men det er likevel litt i personlighet å fort tro at hele verden er like interessert i astronomi og er de ikke det så må de kanskje få høre også blir de det.

Men min sønn er interessert i biologi, kjemi, fysikk, matemaikk og egentlig alt innefor naturvitenskap, men vi syns han bør gå for det vanskeligste, det er bare det, med hans karakterer, han tar ting lett. Men uansett er det hans valg, men jeg ser han er lydhør for mine råd og min andre sønn skal begynne på noe annet jeg har nevnt enten på Blindern eller NTNU. de finner ikke så lett ut av ting selv, de er bare interessert i ting, de har AS og litt samme problemer med å få oversikt.

Min sønn kaster opp og er svært syk nå, så jeg må gå til han.

Har vært på Ullevål i dag igjen, men det er ikke mer de kan gjøre, så nå må vi kjempe med å få opp hans immunforsvar (skal til akupunktur hjulpet før, kjøpt alt av halspastiller jeg fant, melk med honnig, sitronvann, te i helsekosten, jeg er redd, vil gjøre noe, men nå skal jeg massere han under foten, det hjelper merkelig nok også), det er en ganske forferdelig situasjon vi er i nå. Skulle ønske jeg nå hadde en mor å snakke med, det er tungt og det er en uke til jeg skal til min psykiater. Orker ikke barnehabiliteringen nå, vil bare han skal bli frisk, er irritert på deres ticsbegrunnelser hele tiden. Han er SYK.

Kanskje jeg ringer søstrene, og går i kirken i kveld.

Bare lei meg nå for han syk og jeg vondt i ørene og alt leit.

Takk for at dere forresten hjelper meg, dere er snille, det vil jeg dere skal vite.

[Gjest Elextra]

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

''Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. ''

Tror du bør være forsiktig med å detaljplanlegge din sønns fremtid - han blir jo voksen etterhvert og bør ta egne avgjørelser.

[Gjest Kayia]

Hei!

For min del har jeg nok med familie, jeg klarer ikke mye mer, jeg ser det, slik at en 60 % stilling er nok mest realistisk når barna er blitt større og mer selvstendige.

Feks innenfor forskning eller IT, størst mulig grad av selvstendighet, minst mulig sosialt press.

Jeg kan fint spise en middag med kolleger men orker ikke bare sitte og sitte og høre på noen snakke om mye forskjellig.

Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn. Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig.

Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk.

''Men jeg har feks en sønn med toppkarakterer i alle fag, jeg anbefaler han medisinstudiet, og dette tenker han på. Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn'' Det er slike tanker som gjør at jeg mener du skal parkere ønsket om å bli lege permanent. Les om denne damen foreksempel, hun er lege, har fire barn, en yrkesaktiv mann og blogger om kosthold på fritiden. http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1613565.ece Nå sier jeg ikke at ALLE burde gjøre som henne, men at ALLE bør gjøre som det passer for DEM. Det er derfor ikke sikkert at det er et godt råd at sønnen din bør ha en hjemmeværende kone og to barn - det vet bare han (og hans eventuelle framtidige kone).

Jeg tror du tenker at han trenger en hjemmeværende kone og to barn fordi det ville fungert for deg, men en lege kan ikke gi råd som passer for seg seg selv. Rådene må passe for pasienten. ''Han har lite empati, men jeg tror han faglig kan bli kjempeflink, det er vel så viktig'' Dette er jeg ikke enig med deg i. Det er svært viktig at en lege er empatisk, for legen skal forstå også det pasienten selv ikke klarer å uttrykke, eller selv ikke forstår eller ser. Som jeg sa over: Legen skal gi råd og behandlingsforslag som passer for hver enkelt pasient, og ikke for gjennomsnittspasienten eller seg selv. ''Han har asperger syndrom og er lydømfindltig, men utrolig flink i alle fag, men spesielt matematikk'' Kanskje også han ville kunne egne seg som forsker?

[Madelenemie]

''Han må da ha en kone som kan ta seg av barn og ikke få mer enn to barn''

Så dette har du planlagt? Hva hvis kona ikke er enig, vil ha flere barn og egen karriere?

Hei!

Min sønn er syk så kort svar:

Min sønn bør bli vitenskapsmann for å bli lykkelig, det fins vel kvinner som ønsker å være hjemme hvis mannen tjener nok.

Min sønn må lære å se andre mennesker, eks en evt. kone, jeg vet hva han så bør gjøre eller bedre han kan lese det i bøkene/der fins oppskriftene, så går det bra og en kone blir sikkert fornøyd.

Det er hyggelig å få barn og familie, men man forrekker vel så mye sitt eget rom, derfor mente jeg at en kone bør ta seg av barna. Jeg snakker vel av egen erfaring muligens, men min sønn er gutt og ser ikke annet enn sine behov. Mye handler om at han er et barn, men jeg ser også trekkene av asperger og jeg vet av litteraturen hvordan mange menn med asperger er selv om de liker å benekte det.

Også kvinner med asperger benekter at de ikke er istand til å se sine barns behov først, jeg klarer det såpass fordi jeg jobber med det og benekter ikke min svakhet (men jeg ser min svakhet for egosentritet). det betyr ha et system der jeg ved regler gjør ting jeg ikke vil /tenker på som feks massere mitt barn eller sitte i min manns armkrok, alt slikt må læres/gjøres ved hjelp av lister, det er ikke i min natur. dessverre, men det er sannheten. det handler om å gjøre det man ikke alltid vil, men det man bør, om selvdisiplin.