Når noen våkner med feil øyelokk

[Gjest Kayia]

Jeg ser det høres fjernt ut, men jeg må si litt mer om akkurat det:

Helt fra hun var 3-4 år, har hun villet begynne i korps. Hun så veldig opp til alle i korpset, spesielt ei på klarinett som hun kjente litt. Og gledet seg vanvittig til tredje klasse da hun var str nok.

Jeg var heller litt lunken, hadde ingen erfaring med korps, og håpet vel ærlig talt på at det ville gå over og at hun ikke skulle begynne, for jeg så vel på korpsmusikk som bråkete og lite musikalsk og litt teit kanskje? Uten å kjenne til det.

Men hun kom hjem med lapp fra korpset, og innkalling til foreldremøte. Jeg begynte å snakke med andre foreldre som hadde barn i korpset, og fikk bare positiv omtale av det. Så jeg begynte å bli interessert. Og hun fikk begynne - og det var kjempemoro!!!!

Hun strevde litt fra begynnelsen, men fikk det til etterhvert, og vi hadde mange fine øvingsstunder sammen - jeg fulgte henne ordentlig godt opp musikalsk, og var ofte med henne - fordi jeg så hun likte det, og fordi det var hyggelig å være der og treffe ungene og foreldrene. Jeg ble rett og slett kjempeiimponert og engasjert i korpset og så hvor flinke der er til å se det enkelte barnet og så hvordan jenta mi blomstret.

Jenta mi har altså klart å snu min overfladiske negative innstilling til korps til et ekte engasjement og interesse for det. Vi hadde dette sammen, hun og jeg, og hun syntes det var stas.

Så slutter hun. Og vet ikke helt hva hun vil, om hun vil ri, på speider, eller ikek ha noen aktivitet utover kor og evt volleyball.

Jeg støtter henne i volleyball, men er ikke så himla engasjert der. Koret trenger hun ikke øve til, så det er ikke oppfølging på samme måte som korpset.

Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet.

Er det så galt å tenke sånn da?

''Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet'' Når jeg leste dette tenkte jeg "var det ikke for prust dette var positivt? Ettersom jenta sluttet kan det ikke ha hatt samme verdi for henne?"

Om jeg skal driste meg til å mene noe ville jeg råde deg til å prioritere alenetid med jenta di på hennes premisser, altså knyttet til en aktivitet _hun_ liker. I korsammenheng trenger jo ikke dette være øving, men at dere går på en konsert foreksempel, der du sier at du "gjerne vil at dere to skal gå på dette alene, for hun er jo så glad i sang". Det samme kan du gjøre i forhold til speideren eller ridning. Ta en tur med bare henne, der hun kan vise deg hva hun har lært på speideren, avt lei en hest og ri en søndagstur utenfor selve aktivitetstilbudet hennes.

[....AV]

''Yngstemann bli fortsatt innimellom båret ut av sengen og våkner langsomt på sofaen til litt kos. ''

Oi - da er dere jammen tålmodige...

Jo, kanskje vi er for strenge. Men jeg har ikke inntrykk av det ift venner vi kjenner godt. Eller en familie diller veldig med sine jetner, og det synes jeg ikke er riktig. Sønnen min har mange venner og er husvarm i mange hjem. Jeg har spurt ham om hvordan vi er ift strenghet sammenliknet med andre. Han sier at vi er omtrent som andre, litt strngere på noe, og mindre streng på andre ting.

Nei, jeg tror ikke vi er spesielt tålmodige, det krever mye mer tålmodighet å måtte forholde seg til gretne unger hver eneste morgen enn å gi etter på akkurat dette.

Og streng kan jo være så mangt. Jeg mener ikke nødvendigvis at dere har strengere grenser enn andre eller følger dem strengere opp, men at du kanskje krever litt for mye at barna skal leve opp til en bestemt mal uten å ta tilstrekkelig hensyn til ulikhetene. Barn er veldig forskjellige og krever derfor at man oppdrar dem forskjellig. Jeg ser ikke noe galt i å gi det ene barnet mer oppmerksomhet enn de andre i enkelte situasjoner, de andre får sikkert også sin dose med oppmerksomhet ved andre anledninger.

[EnolaGay]

''Jeg ville sagt som Jesper Juuel. Jeg elsker deg, men dette her orker jeg ikke være med på. Og nå må du ta mer ansvar for deg selv.

Og så hadde jeg latt henne gjøre nettopp det. Selv om det betyr at hun "mister" en hel masse. Inkludert venner. Kanskje hun trenger erfaringen av å stå alene og møte veggen for å skjønne at hun selv faktisk kan få til noe på egen hånd.

''

Ja - det er jo en metode vi ikke har prøvd ennå. Men blir ikke det veldig feil ift de to andre søsknene - de støtter vi jo og hjelper, men de gir jo positiv respons tilbake, og da er det jo mye lettere.

Støtte og hjelpe kan dere fint gjøre. Det er ingen motsetning i å la henne få kontrollen selv og støtte henne. Jeg har en frøken som gjerne lager rabalder og godt kunne tenke seg å være liten.

Jeg sier som sant er når hun raser, at dette har vi snakket om, og du greier den oppgaven helt fint selv. Og så lar jeg det bli. Som regel ender det med at hun tar seg sammen. Men det tar litt tid de første gangene. Til hun faktisk skjønte at jeg kom til å gjøre ferdig mine oppgaver og fortsette med oppsatt plan, med eller uten henne.

Kanskje hun raser fordi hun opplever at hun ikke får lov å være akkurat slik hun ER? Hun skal passe inn i skjemaet "leke med jevnaldrende, ha fritidsaktiviteter, lykkes slik og lykkes sånn" fordi det er best for henne. I hodet ditt?

Jeg tror det vil hjelpe å la henne ta ansvar for seg selv.. du kan ikke holde på å løpe etter slik, plutselig er hun 16 og da.. Du må bare godta å se på at hun går på snørra så det hyler. Og DA kan du støtte og hjelpe; Prøv igjen, dette kan du, det VET jeg.

[Katt-ja]

Joda, vi har gjort det, og jeg vet at hun ville like det og sannsynligvis ville vært i bedre humør.

Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. Alle tre er stort nok til å stå opp når de blir vekket (av mobilen eller av en annen), gå på badet, vaske seg og kle seg.

''Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. ''

Mnja. Du har sikkert rett. Men, jeg vekker mine sent-i-tenårene-unger (vennlig) mange ganger hver morgen. Det kan godt hende de ikke lærer stort av det, men...jeg er nok for snill med dem. De pleier forsåvidt å klare det greit hvis de _må_ klare seg alene - og den eldste har bevist at det har gått greit etter utflytting - og hvis vi forsover oss - og de må opp på første vekking istedetfor de vennlige dultene først, går det også.

[Gjest Shira :o)]

Guttungen på 10 år her har enormt temperament. Samme har jeg.

Vi hadde endel dager som startet kjipt, fordi vi begge gikk i vranglås om morgenen, mye kjefting, teite og usaklige kommentarer fra meg osv osv.

Jeg er faktisk den voksne, så jeg måtte jo bare endre dette. Han trenger meg om morgen, han trenger en myk start. Jeg står derfor opp 10-15 min før, så vekker jeg han rolig. Han trenger tid rett og slett. Selvsagt kunne jeg si at jo, nå er han så stor at han får stå opp selv om han trenger mer tid, men samtidig så fungerte bare ikke i det i praksis.

Så nå er han så mye mer selvstendig om morgen, mye mindre kjefting, fordi jeg rett og slett gir han 10 min ekstra om morgenen, med meg.

Jeg finnes ikke dillete, og guttungen er selvstendig på mange ting, men jeg diller heller litt ekstra for å ha en roligere dag/start. Det koster meg som sagt 10-15 min. Vi har jo snakket om dette også selvsagt, han sier jo selv at han trenger tid/kos og rolig start. Jeg er lik selv jeg, og det er faktisk grusomt å starte dagen i vranglås. Jeg gjør det enda, men nå er jeg jo voksen og ser hva jeg må gjøre for å luke vekk moment som setter meg i vranglås.

Jenta di trenger tydligvis mer av deg/dere enn de andre to. Jeg forstår at det er mange ting dere kanskje må jobbe med, både store og små, men hva med å heller gi henne litt ekstra om morgenen? For å ha en hyggelig morgen alle sammen etterpå.

Selv om hun akkurat da får mer oppmerksomhet enn de andre to, så tror jeg at en rolig morgen er bedre for alle parter.

Samtidig er 10 åring forskjellige og kan være en utfordring. Guttungen kjeftet på meg i dag fordi jeg ikke kunne si med sikkerhet om det kom regn eller ikke. Venninna mi ringte småsur, hennes 10-åring hadde hylt fordi det var for lite ost på skiva hun hadde laget for å være grei. Så barn er jo også barn, med dårlige dager.

[Gjest prust]

[quote name=Shira )' timestamp='1314623340' post='4637604]

Guttungen på 10 år her har enormt temperament. Samme har jeg.

Vi hadde endel dager som startet kjipt, fordi vi begge gikk i vranglås om morgenen, mye kjefting, teite og usaklige kommentarer fra meg osv osv.

Jeg er faktisk den voksne, så jeg måtte jo bare endre dette. Han trenger meg om morgen, han trenger en myk start. Jeg står derfor opp 10-15 min før, så vekker jeg han rolig. Han trenger tid rett og slett. Selvsagt kunne jeg si at jo, nå er han så stor at han får stå opp selv om han trenger mer tid, men samtidig så fungerte bare ikke i det i praksis.

Så nå er han så mye mer selvstendig om morgen, mye mindre kjefting, fordi jeg rett og slett gir han 10 min ekstra om morgenen, med meg.

Jeg finnes ikke dillete, og guttungen er selvstendig på mange ting, men jeg diller heller litt ekstra for å ha en roligere dag/start. Det koster meg som sagt 10-15 min. Vi har jo snakket om dette også selvsagt, han sier jo selv at han trenger tid/kos og rolig start. Jeg er lik selv jeg, og det er faktisk grusomt å starte dagen i vranglås. Jeg gjør det enda, men nå er jeg jo voksen og ser hva jeg må gjøre for å luke vekk moment som setter meg i vranglås.

Jenta di trenger tydligvis mer av deg/dere enn de andre to. Jeg forstår at det er mange ting dere kanskje må jobbe med, både store og små, men hva med å heller gi henne litt ekstra om morgenen? For å ha en hyggelig morgen alle sammen etterpå.

Selv om hun akkurat da får mer oppmerksomhet enn de andre to, så tror jeg at en rolig morgen er bedre for alle parter.

Samtidig er 10 åring forskjellige og kan være en utfordring. Guttungen kjeftet på meg i dag fordi jeg ikke kunne si med sikkerhet om det kom regn eller ikke. Venninna mi ringte småsur, hennes 10-åring hadde hylt fordi det var for lite ost på skiva hun hadde laget for å være grei. Så barn er jo også barn, med dårlige dager.

Takk for svar. Ja - jeg må kanskje gi henne litt mamma-tid om morgenen, selv om jeg ikke har så lyst.

[Gjest intheocean]

Jeg blir så lei av at jeg skal oppmuntre henne til å gå på trening. Det er da for søren hun som skal ha det gøy og som har valgt volleyball. Og hvis jeg bare driter i det, og lar hun bestemme, så vet jeg jo at hun taper på det - både ift venner (de er fire jenter i klassen som går der, og hun trenger så absolutt de vennene), fysisk form og det positive treningen gir ift å gå på noe fast og organisert, en lagidrett der hun MÅ samarbeide osv.

Og så vil hun sikekrt klandre meg om noen år for at jeg lot henne slutte (det vil hun sikekrt si om korpset - jeg er ordentlig lei meg for at hun har sluttet der).

''Og så vil hun sikekrt klandre meg om noen år for at jeg lot henne slutte (det vil hun sikekrt si om korpset - jeg er ordentlig lei meg for at hun har sluttet der).''

Etter å ha lest dette innlegget, svarene dine og en eller annen episode du tidligere skrev om tror jeg at det er helt andre ting hun kommer til å klandre deg for om noen år og trolig resten av livet. Du fortjener den klumpen i magen, selv om jeg ikke tror den fører til noe positivt for datteren din.

[Gjest Shira :o)]

Takk for svar. Ja - jeg må kanskje gi henne litt mamma-tid om morgenen, selv om jeg ikke har så lyst.

Jeg heller har ikke lyst, jeg har generelt ikke lyst å gjøre noe ekstra om morgen ;o)

Du kan jo prøve en periode, snakke med henne om det, har du spurt henne hvorfor hun er så sinna om morgenen?

[Gjest Onsdagsnatt]

Jeg er også kniggsur om morgenen, vært det fra siden jeg var barn. Men gi meg en varm kopp kaffe(anbefales kanskje ikke for 10åringer? ) ;-) og en varmd dusj og tid nok på badet +30 min alene, så bedrer det seg. :-)

Synes du er flink jeg, sannelig ikke lett å håndtere alt eksemplarisk grisetidlig om morgenen med et lite grettent troll ved bordet enda så skjønn hun/han er :-)

[Gjest Tatjana]

Det hender jo at det skjærer seg hos oss også, men jeg er såpass trøtt om morgenen at jeg gjør nesten hva som helst for å beholde freden i heimen.

Det betyr at det er jeg og bare jeg som vekker de to minste, og det må skje med silkestemme. Er det noe ekstra og hvis en av dem har en dårlig dag, så gir jeg dem det de ber om. For husfredens skyld. Frokost på senga eller varm kakao.

Morgenen er ikke en tid for å ta kampene, oppdra ungene eller være konsekvent i vårt hjem. Morgenen er tiden for å være gode venner og forsøke å få ting til å skli så lettvint og greit som overhodet mulig.

Og en synsvinkel til: Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, da trenger jeg det mest.

[Scapa_c]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

[Scapa_c]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Uff... jeg ser nå at det ble et i overkant langt svar! Men jeg ble bare så ivrig der jeg satt, temaet opptar meg mye både som bhgpedagog og mor... ;-)

[Gjest Tatjana]

Uff... jeg ser nå at det ble et i overkant langt svar! Men jeg ble bare så ivrig der jeg satt, temaet opptar meg mye både som bhgpedagog og mor... ;-)

Jeg synes det var et veldig godt svar :-).

[frosken]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Jeg synes du skrev så nydelig om yngstejenta di :-)

[Mrs. Wallace]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Et veldig godt innlegg, Scapa_c.

[Gjest Shira :o)]

Uff... jeg ser nå at det ble et i overkant langt svar! Men jeg ble bare så ivrig der jeg satt, temaet opptar meg mye både som bhgpedagog og mor... ;-)

Jeg synes ikke det gjorde noe at innlegget var langt jeg, for det var klokt.

Jeg tar med meg noe av det du skrev, for jeg og guttungen er litt på kollisjonskurs om dagen.

[mariaflyfly]

Uff... jeg ser nå at det ble et i overkant langt svar! Men jeg ble bare så ivrig der jeg satt, temaet opptar meg mye både som bhgpedagog og mor... ;-)

Det var et kjempefint innlegg!

[Gjest prust]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Takk for et klokt svar. Det gav meg mye. Jeg har vært veldig utafor i hele dag, og fikk snakket ordentlig med mannen min i ettermiddag når plutselig huset var tomt for barn. Jeg griner sjelden, men hulket meg helt tom inntil ham.

Og tiåringen og jeg har ikke hatt noen konflikter i ettermiddag og kveld. Jeg ba om unnskyldning for det stygge jeg sa, Hun hadde gjort leksene da jeg kom fra jobb, gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt.

Det kom en pappa fra korpset for å hente instrumentet hennes, men det ble veldig vanskelig for henne. Plutselig ble hun veldig i tvil om hun skal slutte eller fortsette. Vi pratet gjennom det på senga, og jeg sa at hun måtte bestemme seg i morgen tidlig, fordi i morgen ettermiddag er siste frist for å levere inn instrumenter. Hun synes det er veldig vanskelig å velge helt selv.

Du skrev så nydelig om minstejenta di - og jeg ser at jeg har mye å lære av deg i forhold til å tenke ulik behandling/oppmerksomhet til hvert enkelt barn.

Takk.

[Katt-ja]

Takk for et klokt svar. Det gav meg mye. Jeg har vært veldig utafor i hele dag, og fikk snakket ordentlig med mannen min i ettermiddag når plutselig huset var tomt for barn. Jeg griner sjelden, men hulket meg helt tom inntil ham.

Og tiåringen og jeg har ikke hatt noen konflikter i ettermiddag og kveld. Jeg ba om unnskyldning for det stygge jeg sa, Hun hadde gjort leksene da jeg kom fra jobb, gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt.

Det kom en pappa fra korpset for å hente instrumentet hennes, men det ble veldig vanskelig for henne. Plutselig ble hun veldig i tvil om hun skal slutte eller fortsette. Vi pratet gjennom det på senga, og jeg sa at hun måtte bestemme seg i morgen tidlig, fordi i morgen ettermiddag er siste frist for å levere inn instrumenter. Hun synes det er veldig vanskelig å velge helt selv.

Du skrev så nydelig om minstejenta di - og jeg ser at jeg har mye å lære av deg i forhold til å tenke ulik behandling/oppmerksomhet til hvert enkelt barn.

Takk.

''Og tiåringen og jeg har ikke hatt noen konflikter i ettermiddag og kveld. Jeg ba om unnskyldning for det stygge jeg sa, Hun hadde gjort leksene da jeg kom fra jobb, gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt.''

Så godt å høre! Ikke sikkert hun tok seg nær av en litt trøblete start på dagen ;-)

[Liliaceae]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Et tankevekkende og herlig varmt innlegg om å "se" barna som de er. Altfor lett å glemme i en hektisk hverdag.

Vet altfor godt hvordan det er.. *sukk*