Hva hadde dere gjort?

[Gjest fortvilet og lei meg]

Har vært i bryllup i helga langt borte. Utpå natta var alle ganske fulle og jeg gikk og la meg. Våknet igjen og min mann hadde ikke kommet enda. Syntes dette var litt rart da det var ganske så jeg sto opp for å se etter han.

Jeg fant han sammen med en annen dame. Hun naken og han halvnaken foran henne. Da de oppdaget meg slapp de hverandre som om de hadde brent seg og han løp vekk.

Min reaksjon var å finne mannen og si rolig at nå var han ferdig med meg. Jeg dro hjem og pakket. Dro så på ei hytte. Han ringte og ringte. Tror jeg hadde minst 20 anrop på telefonen.

Det han sier nå er at han var så full at han ikke aner hvem som lå foran han. Han bedyrer også, av det lille han husker på, at det ikke skjedde noe annet enn det jeg så. Hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet kan han ikke svare på.

Han ber meg nå på sine knær om å komme tilbake, tilgi han, han er glad i meg, han skal aldri igjen drikke så mye osv.

Vi har barn sammen, har vært gift i veldig mange år og har normalt et bra liv. Utroskap er noe vi begge to har tatt kraftig avstand fra.

Jeg har det vondt, men jeg tror mannen min har like vondt. Hva hadde dere gjort? Noen som har fortsatt et samliv og greid å tilgi etterhvert? Akkurat nå ser jeg for meg den nakne dama hver gang jeg tenker på mannen.

Når jeg kommer i "kriser" så snakker jeg ikke med folk. Er det lurt å betro seg til en venninne i sånne tilfeller? En jeg stoler på selvsagt. Jeg trenger noen råd om noen kan være så snill?

[Gjest hos oss]

Jeg ville tenkt meg godt om før jeg involverte andre som jeg kjente. Særlig hvis du tror det at andre vet, vil gjøre det vanskleigere for deg å gå videre sammen med mannen min hvis det er det du bestemmer deg for.

jeg tror jeg heller ville bedt om en samtale med en profesjonell rådgiver, du kan spørre hos fastlegen eller helsestasjonene eller andre slike steder i kommunen / bydelen hva de kan henvise til når man er i en ekteskapskrise.

Jeg kunne ha kommet meg gjennom en slik hedelse, hvis damen han var utro med var en han ikke kjente på forhånd, slik at det ikke var noe følelser involvert.

Jeg hadde forlangt at man skulle jobbe seg gjennom det, og at han måtte love å _aldri_ sammen med deg og ikke minst når du ikke er der, drikke noe mer enn bittelitt øl eller vin, og aldri noe sterkere enn det.

Ønsket om å beholde deg må 25 timer i døgnet resten av livet være sterkere enn lysten på en skikkelig fest med alkohol. Det har han bevist at han ikke kan. Med en gang han begynner å diskutere noe som helst rundt det, ville jeg ikke stolt på ham i det hele tatt.

Du har alle kortene hso deg, og kan bestemme hva du vil.

[Gjest fortvilet og lei meg]

Jeg ville tenkt meg godt om før jeg involverte andre som jeg kjente. Særlig hvis du tror det at andre vet, vil gjøre det vanskleigere for deg å gå videre sammen med mannen min hvis det er det du bestemmer deg for.

jeg tror jeg heller ville bedt om en samtale med en profesjonell rådgiver, du kan spørre hos fastlegen eller helsestasjonene eller andre slike steder i kommunen / bydelen hva de kan henvise til når man er i en ekteskapskrise.

Jeg kunne ha kommet meg gjennom en slik hedelse, hvis damen han var utro med var en han ikke kjente på forhånd, slik at det ikke var noe følelser involvert.

Jeg hadde forlangt at man skulle jobbe seg gjennom det, og at han måtte love å _aldri_ sammen med deg og ikke minst når du ikke er der, drikke noe mer enn bittelitt øl eller vin, og aldri noe sterkere enn det.

Ønsket om å beholde deg må 25 timer i døgnet resten av livet være sterkere enn lysten på en skikkelig fest med alkohol. Det har han bevist at han ikke kan. Med en gang han begynner å diskutere noe som helst rundt det, ville jeg ikke stolt på ham i det hele tatt.

Du har alle kortene hso deg, og kan bestemme hva du vil.

Ja, jeg tror det er lettere å gå videre når ingen andre vet. Nå sitter jeg her ensom, har flyktet langt vekk og vet ikke opp ned på meg selv.

Dette var et menneske han ikke kjente ifra før, heldigvis. Han var ikke engang sikker på hvem det var han holdt på med. Det var det jeg som fortalte han. Han ringte isted og sa at om det kunne være en "trøst" for meg så hadde han vært så full at han høyst sannsynlig ikke hadde greid å fullføre noe uansett. Han er 100 % sikker på at det ikke skjedde noe mere enn det jeg så.

Det er jo opp til meg om jeg greier å få dette bort ifra hukommelsen, det kan nok bare tiden hjelpe på. Jeg vil heller ikke gjøre noe overilet som å skaffe meg annen leilighet nå. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg skrev dette på psykiatri fordi jeg også sliter psykisk i lange perioder. Har heldigvis en litt bedre periode nå, men kan nok trenge noen å snakke med. Er litt ensom akkurat nå.

[serenity777]

Ja, jeg tror det er lettere å gå videre når ingen andre vet. Nå sitter jeg her ensom, har flyktet langt vekk og vet ikke opp ned på meg selv.

Dette var et menneske han ikke kjente ifra før, heldigvis. Han var ikke engang sikker på hvem det var han holdt på med. Det var det jeg som fortalte han. Han ringte isted og sa at om det kunne være en "trøst" for meg så hadde han vært så full at han høyst sannsynlig ikke hadde greid å fullføre noe uansett. Han er 100 % sikker på at det ikke skjedde noe mere enn det jeg så.

Det er jo opp til meg om jeg greier å få dette bort ifra hukommelsen, det kan nok bare tiden hjelpe på. Jeg vil heller ikke gjøre noe overilet som å skaffe meg annen leilighet nå. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg skrev dette på psykiatri fordi jeg også sliter psykisk i lange perioder. Har heldigvis en litt bedre periode nå, men kan nok trenge noen å snakke med. Er litt ensom akkurat nå.

Jeg hadde tatt han tilbake. Han virker jo oppriktig lei seg, hadde han vært en vane utro person, så hadde jeg ikke tatt han tilbake, men ett engangstilfelle i ett langt samliv, det hadde jeg tålt.

[Gjest fortvilet og lei meg]

Jeg hadde tatt han tilbake. Han virker jo oppriktig lei seg, hadde han vært en vane utro person, så hadde jeg ikke tatt han tilbake, men ett engangstilfelle i ett langt samliv, det hadde jeg tålt.

Jeg sliter etter endel overgrep ifra før. Derfor har jeg hatt ganske store problemer med intimitet. Jeg har virkelig jobbet hardt med meg selv i forhold til dette.

Når jeg nå fikk dette på toppen og forholde meg til blir jeg totalforvirret. Tror jeg trenger noen som kan sortere hodet mitt litt. Ser at dere som har svart meg hadde tilgitt dette.

Jeg tenker på alle årene som har gått og alt vi har hatt sammen. Den første reaksjonen etter dette var jo å flykte. Jeg ble sint og pakket alle personlige ting i høyt tempo. Jeg bor nå på fjellet, men jeg kan jo ikke være her til evig tid. Ikke har jeg nok medisiner heller. Så jeg må snart "hjem" og hente mere av dem ihvertfall.

Min mann gråter og er helt ute av seg. Jeg har jo vondt av han. Tror faktisk ikke at han visste hva han gjorde. Hvem, hva, hvor osv. Hvordan sletter man hukommelsen? Jeg setter det å være trofast i et ekteskap så høyt. Det verste sviket jeg vet om er utroskap. Det sier også min mann, han kan ikke tilgi seg selv. Jeg har ikke sovet på over et døgn, og jeg greier ikke lukke øynene. Hadde visst trengt en sovetablett, men dette har jeg ikke med meg.

[Madelenemie]

Jeg sliter etter endel overgrep ifra før. Derfor har jeg hatt ganske store problemer med intimitet. Jeg har virkelig jobbet hardt med meg selv i forhold til dette.

Når jeg nå fikk dette på toppen og forholde meg til blir jeg totalforvirret. Tror jeg trenger noen som kan sortere hodet mitt litt. Ser at dere som har svart meg hadde tilgitt dette.

Jeg tenker på alle årene som har gått og alt vi har hatt sammen. Den første reaksjonen etter dette var jo å flykte. Jeg ble sint og pakket alle personlige ting i høyt tempo. Jeg bor nå på fjellet, men jeg kan jo ikke være her til evig tid. Ikke har jeg nok medisiner heller. Så jeg må snart "hjem" og hente mere av dem ihvertfall.

Min mann gråter og er helt ute av seg. Jeg har jo vondt av han. Tror faktisk ikke at han visste hva han gjorde. Hvem, hva, hvor osv. Hvordan sletter man hukommelsen? Jeg setter det å være trofast i et ekteskap så høyt. Det verste sviket jeg vet om er utroskap. Det sier også min mann, han kan ikke tilgi seg selv. Jeg har ikke sovet på over et døgn, og jeg greier ikke lukke øynene. Hadde visst trengt en sovetablett, men dette har jeg ikke med meg.

Hei!

Jeg har bare vært sammen med min mann.

Vi giftet oss da jeg var ganske ung, han hadde hatt andre forhold,

Han er den sterke og den som forsørger, får til og er flink.

Da jeg fikk diagnosen asperger syndrom falt mange brikker i livet mitt på plass, men det førte også til at jeg ønsket noe forståelse fra min mann, jeg følte han mere behandlet meg som et barn og ikke som bare en kvinne.

Derfor plutselig og uplanlagt møtte jeg en mann med asperger syndrom på et autismeforum, samme syndrom, han forstod meg, kunne hjelpe meg, jeg ble avstandssforelsket over Internet, den andre mannen likte meg.

Da min mann fant min korrespondanse ble han SVÆRT trist, jeg ble først sint fordi han hadde vært på min mail, men så ble jeg skamfull, fordi han er den jeg elsker, den som gir meg alt, støtter meg, er stabil og trygg og alltid er der for meg.

Han tilga meg, jeg angret, det går an å gjøre feil ting og ikke gjøre sånt igjen.

Om jeg ikke var utro i virkeligheten så var det en annen og like ille måte å være uro på ved å skrive intime mail til en fremmed mann, sånn bedro jeg min mann, jeg angrer og aldri om jeg gjør det igjen.

Håper du tilgir han.

[Gjest doing]

Jeg hadde forlatt ham. Jeg har blitt bedratt og jeg ønsket ikke å fortsette hverdagen med en som svek meg så til de grader. Jeg tror ikke på at din mann ikke forstod hva han holdt på med. Jeg forstår at han bruker det som unnskyldning. Det er mulig han angrer. Men for meg hadde ikke det vært nok til å holde ut hver dag med han. Se han, bli minnet på og ha det vondt. Jeg hadde gått min vei. Men dette må du finne ut av på egenhånd. Har du en virkelig god venn/venninne så ser jeg ingenting galt i å lufte følelsene for denne personen, selv om du skulle velge å bli i forholdet. Venner er der for slike ting som dette. Og tilgir du, må også en venn/venninne kunne støtte deg i valget du tar.

Føler med deg...

[Gjest fortvilet og lei meg]

Hei!

Jeg har bare vært sammen med min mann.

Vi giftet oss da jeg var ganske ung, han hadde hatt andre forhold,

Han er den sterke og den som forsørger, får til og er flink.

Da jeg fikk diagnosen asperger syndrom falt mange brikker i livet mitt på plass, men det førte også til at jeg ønsket noe forståelse fra min mann, jeg følte han mere behandlet meg som et barn og ikke som bare en kvinne.

Derfor plutselig og uplanlagt møtte jeg en mann med asperger syndrom på et autismeforum, samme syndrom, han forstod meg, kunne hjelpe meg, jeg ble avstandssforelsket over Internet, den andre mannen likte meg.

Da min mann fant min korrespondanse ble han SVÆRT trist, jeg ble først sint fordi han hadde vært på min mail, men så ble jeg skamfull, fordi han er den jeg elsker, den som gir meg alt, støtter meg, er stabil og trygg og alltid er der for meg.

Han tilga meg, jeg angret, det går an å gjøre feil ting og ikke gjøre sånt igjen.

Om jeg ikke var utro i virkeligheten så var det en annen og like ille måte å være uro på ved å skrive intime mail til en fremmed mann, sånn bedro jeg min mann, jeg angrer og aldri om jeg gjør det igjen.

Håper du tilgir han.

Jeg kan på en måte tilgi, men spørsmålet er om jeg igjen kan greie at han rører meg? Akkurat nå orker jeg ikke å tenke på dette.

Må prøve og få sortert noen tanker og følelser i forhold til dette. Jeg har levd et helt "liv" sammen med dette mennesket. Det har vært veldig mye positivt, men også endel negative hendelser i løpet av nesten 30 år.

Jeg kan jo egentlig ikke la denne episoden alene ødelegge alt dette, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg kan prate med han uten problemer, som en venn, men jeg trenger tid for å kunne legge dette bak meg.

Det er ikke godt å bli sveket på denne måten. Jeg takler både sorg og smerte, men dette kommer til å handle om mere. Skal jeg fortsette så kan jeg "leve" som før, men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne dele seng med han akkurat nå? Tror jeg blir her jeg er i noen dager til. Har time til behandler snart så må vel "klage" litt der og se om jeg finner ut noe. Jeg er som sagt litt forvirret oppe i det hele. Vil ikke gjøre noe helt overilet heller. Takk for svar

[Gjest fortvilet og lei meg]

Jeg hadde forlatt ham. Jeg har blitt bedratt og jeg ønsket ikke å fortsette hverdagen med en som svek meg så til de grader. Jeg tror ikke på at din mann ikke forstod hva han holdt på med. Jeg forstår at han bruker det som unnskyldning. Det er mulig han angrer. Men for meg hadde ikke det vært nok til å holde ut hver dag med han. Se han, bli minnet på og ha det vondt. Jeg hadde gått min vei. Men dette må du finne ut av på egenhånd. Har du en virkelig god venn/venninne så ser jeg ingenting galt i å lufte følelsene for denne personen, selv om du skulle velge å bli i forholdet. Venner er der for slike ting som dette. Og tilgir du, må også en venn/venninne kunne støtte deg i valget du tar.

Føler med deg...

''Jeg hadde forlatt ham. Jeg har blitt bedratt og jeg ønsket ikke å fortsette hverdagen med en som svek meg så til de grader. Jeg tror ikke på at din mann ikke forstod hva han holdt på med. Jeg forstår at han bruker det som unnskyldning. Det er mulig han angrer. Men for meg hadde ikke det vært nok til å holde ut hver dag med han. Se han, bli minnet på og ha det vondt. Jeg hadde gått min vei.''

Jeg er ingen sjalu person av natur. Har tenkt og tenkt på hvordan jeg kan greie å fortsette i forholdet etter noe sånt. Hadde noe spurt meg før dette skjedde om jeg kunne fortsette etter utroskap, så hadde svaret vært nei. Jeg vet også at det samme hadde vært for min mann den andre veien.

Det er mye jobbing å bryte opp et så langt samliv. Jeg har bygget hele livet mitt rundt dette. Et hjem for barna, økonomi, husdyr, felles hobbyer, felles vennekrets og en trygghet. Drar jeg må jeg forlate alt dette og starte på nytt. Jeg er ikke sterk psykisk og fysisk, jeg blir nødt til å klare alt det praktiske alene. Jeg vet jo at jeg sikkert greier dette, men hva er rett?

Det ser jeg faktisk ikke akkurat nå. Jeg vet ikke om jeg kommer til å takle dette i framtiden. Blir jeg, så må jeg leve med dette, bildene, tankene og helst holde dem for meg selv. Jeg må komme til å være veldig bevisst på at jeg ikke bruker dette imot han ved "hverdagslige problemer".

Så jeg tar meg betenkningstid i dagene framover. Er nok litt i "sjokk" enda, om man kan kalle det det da. Ihvertfall tenker jeg ikke helt klart, og kan ikke bestemme meg for det ene, eller det andre.

[Gjest hos oss]

Jeg kan på en måte tilgi, men spørsmålet er om jeg igjen kan greie at han rører meg? Akkurat nå orker jeg ikke å tenke på dette.

Må prøve og få sortert noen tanker og følelser i forhold til dette. Jeg har levd et helt "liv" sammen med dette mennesket. Det har vært veldig mye positivt, men også endel negative hendelser i løpet av nesten 30 år.

Jeg kan jo egentlig ikke la denne episoden alene ødelegge alt dette, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg kan prate med han uten problemer, som en venn, men jeg trenger tid for å kunne legge dette bak meg.

Det er ikke godt å bli sveket på denne måten. Jeg takler både sorg og smerte, men dette kommer til å handle om mere. Skal jeg fortsette så kan jeg "leve" som før, men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne dele seng med han akkurat nå? Tror jeg blir her jeg er i noen dager til. Har time til behandler snart så må vel "klage" litt der og se om jeg finner ut noe. Jeg er som sagt litt forvirret oppe i det hele. Vil ikke gjøre noe helt overilet heller. Takk for svar

Du behøver ikke ta alle valg for fremtiden nå, hverken for hva du skal gjøre om en uke, en måned eller et år.

At du ikke flytter fra ham, behøver ikke bety at dere fortsetter som om ingenting har hendt.

Du behøver ikke være intim med ham før du ønsker det selv, og hvis det aldri fungerer igjen, så får dere heller ta et brudd senere, men han forventer nok ikke at alt skal være normalt igjen nå i løpet av kort tid.

Du sier du har hatt psykiske problemer, jeg ville tatt kontakt med den legen du benyttet da, eller med fastlegen du har nå, og fått noen å snakke med om alt dette.

[Gjest fortvilet og lei meg]

Du behøver ikke ta alle valg for fremtiden nå, hverken for hva du skal gjøre om en uke, en måned eller et år.

At du ikke flytter fra ham, behøver ikke bety at dere fortsetter som om ingenting har hendt.

Du behøver ikke være intim med ham før du ønsker det selv, og hvis det aldri fungerer igjen, så får dere heller ta et brudd senere, men han forventer nok ikke at alt skal være normalt igjen nå i løpet av kort tid.

Du sier du har hatt psykiske problemer, jeg ville tatt kontakt med den legen du benyttet da, eller med fastlegen du har nå, og fått noen å snakke med om alt dette.

Takk for gode råd. Det er bedre å tenke sånn som du skriver, at jeg trenger ikke å ta en avgjørelse nå. Jeg vet ærlig talt ikke oppned på meg selv oppe i dette. Så jeg må nok la tiden gå.

Må jo flytte hjem snart om jeg ikke skal forlate han for godt. Barna kommer til å forstå noe til helga om jeg ikke drar hjem på fredag. Akkurat nå føler jeg meg rotløs og uten bosted. Rømmer fra det ene stedet til det andre. Bruker penger som jeg ikke har.

Takk igjen for at du svarte

[EnolaGay]

Takk for gode råd. Det er bedre å tenke sånn som du skriver, at jeg trenger ikke å ta en avgjørelse nå. Jeg vet ærlig talt ikke oppned på meg selv oppe i dette. Så jeg må nok la tiden gå.

Må jo flytte hjem snart om jeg ikke skal forlate han for godt. Barna kommer til å forstå noe til helga om jeg ikke drar hjem på fredag. Akkurat nå føler jeg meg rotløs og uten bosted. Rømmer fra det ene stedet til det andre. Bruker penger som jeg ikke har.

Takk igjen for at du svarte

Skaff deg en terapeut. Du trenger å snakke med noen utenom.

Forøvrig.. Jeg tror ikke på at han ikke visste eller var så full. Men jeg tror på at et langt samliv, med rutiner og vaner kan få folk til å legge til side en del ting. Rett og slett fordi de ikke tenker over tapet (slik du nå gjør; venner, hus, barn et helt liv) i øyeblikket. Men bare lar seg rive med i rusen, både alkoholen og det andre..

For noen blir det umulig å reparere. Men for andre blir episoden til en real vekker i livet som gjør at de går sterkere videre sammen.

Din mann bør komme med en annen forklaring enn at han "var full" Og det bør han jo skjønne selv og. Om han ikke akkurat kommer på det over natta.

Intimitet- ta den tida du trenger. Det er en prosess. Men først og fremst, snakk med noen.

[Gjest fortvilet og lei meg]

Skaff deg en terapeut. Du trenger å snakke med noen utenom.

Forøvrig.. Jeg tror ikke på at han ikke visste eller var så full. Men jeg tror på at et langt samliv, med rutiner og vaner kan få folk til å legge til side en del ting. Rett og slett fordi de ikke tenker over tapet (slik du nå gjør; venner, hus, barn et helt liv) i øyeblikket. Men bare lar seg rive med i rusen, både alkoholen og det andre..

For noen blir det umulig å reparere. Men for andre blir episoden til en real vekker i livet som gjør at de går sterkere videre sammen.

Din mann bør komme med en annen forklaring enn at han "var full" Og det bør han jo skjønne selv og. Om han ikke akkurat kommer på det over natta.

Intimitet- ta den tida du trenger. Det er en prosess. Men først og fremst, snakk med noen.

At han var full, det tror jeg på. At han var så full at han ikke visste hva han gjorde og tok feil i mørket? DEN har jeg veldig vanskelig for å tro på. Han sier at han kom til seg selv da jeg kom, og at han ikke husker hvordan hun så ut engang. Da jeg kom skjønte han hva som holdt på å skje og la på sprang. Han sier han husker kun bruddstykker etterpå også. At han gikk i skogen og var helt ute av seg og ikke visste oppned på seg selv.

Kunne jeg greie å tro på alt dette, men jeg vet ikke lengre. Det blir så mange tanker. Har jeg vært dum og blind før? Dette benekter han. Han har aldri gjort noe sånt tidligere. Han gråter og er helt ifra seg store mannen. Han skal aldri mere drikke så mye, om han noen gang skal drikke igjen. Sånn sett kan jo dette medføre noe positivt da han har drukket mye i forskjellige sammenhenger før også. Dette har jeg mislikt lenge. Sånn sett kan jeg jo bruke dette for å presse han til å ikke drikke.

Jeg er egentlig ikke typen til å stå på for meg selv. Har liksom aldri trodd at jeg er så mye verdt liksom. Men jeg kan jo ikke utslette meg selv heller. Jeg skal snakke med en person i morgen, tror det kan være bra ha noen å støtte seg til. Akkurat nå er det ikke helt bra å være alene, kjenner jeg. Takk for gode råd.