Nhd- Slutte på medisin, eller fortsette livet ut

[Svimern]

Hei,

ønsker et svar basert på din erfaring med dette.

Jeg er 39 år. Familie og en høy lederstilling.

Har det bra i li et, men min last er perioder med depresjon og sterk angst. Disse periodene kommer med ca 3-5 års mellomrom (i alle fall så langt i livet).

Jeg har hatt en alvorlig depresjon i 2005 som ble behandlet med 10 mg Cipralex og samtale med lege. Brukte medisin i 2,5 år.

I 2010 fikk jeg gradvis mer angst og den ble tilslutt så sterk at jeg oppsøkte lege. Begynte med 10 mg Cipralex og trening og merket bedring etter fem-seks uker. Nå er angsten borte, eller den hemmer meg ingenting lenger. Jeg går fortsatt på 10 mg Cipralex.

Jeg har funnet ut at min bestefar slet mye med angst og depresjon, noe min Mor også gjør.

Jeg vurderer nå å slutte på medisinen. Samtidig er jeg redd effekten vil avstå ved neste runde hvor jeg trenger den, kanskje om 3-5 år.

Anser du sannsynligheten for at det å stå på medisinen permanent vil virke bedre enn å kun bruke når jeg blir syk?

Jeg tenker da om det er større fare for å miste virkning ved "on&off" bruk eller ved langvarig bruk (20 -30 år)?

Jeg kan etterhvert svært mye om angst og depresjon som jeg sliter med, og jeg kan si såpass at jeg med sikkerhet vet at det skjer noe fysisk i kroppen når jeg nærmer meg disse periodene. Jeg kjenner tingene endrer seg. Mer mottakelig for stress, hodepine, angst og så deprimert.

Jeg kan absolutt relatere dette til stresset hverdag, men jeg trives og er glad i på og i jobben min.

På Cipralex er jeg akkurat passe følsom. Uten er jeg overfølsom og bekymrer meg for hvert et ord jeg sier:-)

Jeg har ingen bivirkninger bortsett fra at jeg holder ut lenger enn 30 sekunder ved samleie- noe som må ansees som en svørt positiv bivirkning:-)!

Håper du kan gi meg litt utfyllende innspill på dette da jeg nå er i en fase hvor jeg tenker jeg må avgjøre dette for å "sette punktum" da jeg ser på medisineringsfasen som en "ventefase" før jeg kan leve ordentlig igjen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''da jeg ser på medisineringsfasen som en "ventefase" før jeg kan leve ordentlig igjen.''

Hva er det som hindrer deg i å leve ordentlig med medisin?

[Gjest prust]

Dette er veldig likt situasjonen til mannen min. Det er tre år siden han fikk panikkangst pga bl.a. høyt stressnivå på jobben, og begynte på Cipralex.

Han tenker som deg, at det er en "venteperiode", en midlertidig fase i livet som forhåpentligvis er over snart. Han gikk tom for medisiner før sommeren, og har ikek tatt i sommer. Det fungerer ikke så bra som han hadde håpet, dessverre. Han har hatt små panikkangstanfall, blir fort bekymret for bagateller (katastrofetanker når små ting inntrer, i mine øyne) og blir fortere irritert når han har mye å tenke på.

Han har lovet meg at han skal gå til fastlegen og snakke med ham, men han utsetter det stadig.... Jeg har spurt NHD om dette før, og fått til svar at han trolig må gå på medisinene i lang tid, kanskje livet ut.

[Svimern]

''da jeg ser på medisineringsfasen som en "ventefase" før jeg kan leve ordentlig igjen.''

Hva er det som hindrer deg i å leve ordentlig med medisin?

Følelsen og oppfattelsen at det er en midlertidig behandling jmf legenes oppfatning av min lidelse og hvordan medisinen skal benyttes.

[Svimern]

Dette er veldig likt situasjonen til mannen min. Det er tre år siden han fikk panikkangst pga bl.a. høyt stressnivå på jobben, og begynte på Cipralex.

Han tenker som deg, at det er en "venteperiode", en midlertidig fase i livet som forhåpentligvis er over snart. Han gikk tom for medisiner før sommeren, og har ikek tatt i sommer. Det fungerer ikke så bra som han hadde håpet, dessverre. Han har hatt små panikkangstanfall, blir fort bekymret for bagateller (katastrofetanker når små ting inntrer, i mine øyne) og blir fortere irritert når han har mye å tenke på.

Han har lovet meg at han skal gå til fastlegen og snakke med ham, men han utsetter det stadig.... Jeg har spurt NHD om dette før, og fått til svar at han trolig må gå på medisinene i lang tid, kanskje livet ut.

Panikkangst og katastfofetanker, bekymringer av små ting høres veldig kjent ut..

[Gjest prust]

Panikkangst og katastfofetanker, bekymringer av små ting høres veldig kjent ut..

Hvordan takler du det da? Og hvordan takler kona di det?

Søvnproblemer glemte jeg å nevne i forrige innlegg - mannen min sover dårlig for tida. Ligger gjerne til 2 og 3 før han sovner, og sover dårlig. Det var slik det var for tre år siden også :-(

[Sør]

Hvordan takler du det da? Og hvordan takler kona di det?

Søvnproblemer glemte jeg å nevne i forrige innlegg - mannen min sover dårlig for tida. Ligger gjerne til 2 og 3 før han sovner, og sover dårlig. Det var slik det var for tre år siden også :-(

Hei prust,

Det er noe jeg ikke helt forstår her - du beskriver den ene fæle effekten etter den andre (alt fra panikk til mangel på søvn, osv.) etter at han slapp opp for tabletter.

For meg, som utenforstående, er jo det åpenbare spørsmålet hvordan man overhodet kan sette seg i en situasjon hvor man "slipper opp" for tabletter, og hvorfor man da bare slutter, uten å starte igjen, når konsekvensene er så dramatiske?

Jeg vet ikke om du har skrevet noe om bivirkninger som jeg ikke har sett, men for meg er det åpenbart at han bør ta tabletter for å bli bedre?

Alt godt,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Følelsen og oppfattelsen at det er en midlertidig behandling jmf legenes oppfatning av min lidelse og hvordan medisinen skal benyttes.

Jeg anbefaler deg å innse at du sannsynligvis trenger denne medisinen på varig basis. Jeg kan ikke lese noe i det du skriver som tyder på at du kan klare deg (holde deg frisk og i funksjon) uten denne medisinen.

Jeg kan heller ikke se noen rasjonell grunn til at denne skulle forringe din livskvalitet mer enn det insulininntaket gjør for en diabetiker.

[Gjest prust]

Hei prust,

Det er noe jeg ikke helt forstår her - du beskriver den ene fæle effekten etter den andre (alt fra panikk til mangel på søvn, osv.) etter at han slapp opp for tabletter.

For meg, som utenforstående, er jo det åpenbare spørsmålet hvordan man overhodet kan sette seg i en situasjon hvor man "slipper opp" for tabletter, og hvorfor man da bare slutter, uten å starte igjen, når konsekvensene er så dramatiske?

Jeg vet ikke om du har skrevet noe om bivirkninger som jeg ikke har sett, men for meg er det åpenbart at han bør ta tabletter for å bli bedre?

Alt godt,

Du har helt rett. Jeg har sagt at han må gå til legen, ha en samtale og (trolig) få utskrevet flere tabletter. Men han vegrer seg, fordi han synes dette er et nederlag at han fikk den smellen for tre år siden, og han synes det er et nederlag å måtte gå på medisiner...

Nå sover han veldig dårlig, og vi snakket om det igjen at han MÅ til legen. Han sier ja, men får aldri ringt. Jeg har sagt jeg kan være med ham, men det vil han ikke.

Tror det bunner i en skuffelse over seg selv, at han har dette, og et ønske om at alt skal gå over av seg selv... En fornektelse kanskje?

[Gjest prust]

Jeg anbefaler deg å innse at du sannsynligvis trenger denne medisinen på varig basis. Jeg kan ikke lese noe i det du skriver som tyder på at du kan klare deg (holde deg frisk og i funksjon) uten denne medisinen.

Jeg kan heller ikke se noen rasjonell grunn til at denne skulle forringe din livskvalitet mer enn det insulininntaket gjør for en diabetiker.

Tror det kan være en god idé både for min mann og for trådstarter å sammenlikne den psykiske sykdommen (hvis en kan kalle det det da) med nettopp diabetes eller astma - at de som har det må passe på å ta sine medisiner for å kunne fungere greit i hverdagen.

Takk for råd (selv om det ikke er min tråd)

[Sør]

Du har helt rett. Jeg har sagt at han må gå til legen, ha en samtale og (trolig) få utskrevet flere tabletter. Men han vegrer seg, fordi han synes dette er et nederlag at han fikk den smellen for tre år siden, og han synes det er et nederlag å måtte gå på medisiner...

Nå sover han veldig dårlig, og vi snakket om det igjen at han MÅ til legen. Han sier ja, men får aldri ringt. Jeg har sagt jeg kan være med ham, men det vil han ikke.

Tror det bunner i en skuffelse over seg selv, at han har dette, og et ønske om at alt skal gå over av seg selv... En fornektelse kanskje?

Men du får argumentere: hva er kampen din? Å leve et godt liv (og å være sterk nok til å innrømme at man trenger tabletter), eller å leve et dårlig liv fordi man er for feig/svak/egoistisk nok til å ikke ta tablettene.

"Kampen" består ikke av om man trenger medisiner eller ei.

Kampen består av om man er stor nok til å ta de hjelpemidlene som finnes (enten det er gips for en brukket fot, insulin for diabetes, tabletter osv osv) slik at livskvaliteten blir best mulig for ham og hans familie (ikke minst).

Det skylder han seg selv, og det skylder han faktisk deg også.

Med vennlig hilsen

[Gjest prust]

Men du får argumentere: hva er kampen din? Å leve et godt liv (og å være sterk nok til å innrømme at man trenger tabletter), eller å leve et dårlig liv fordi man er for feig/svak/egoistisk nok til å ikke ta tablettene.

"Kampen" består ikke av om man trenger medisiner eller ei.

Kampen består av om man er stor nok til å ta de hjelpemidlene som finnes (enten det er gips for en brukket fot, insulin for diabetes, tabletter osv osv) slik at livskvaliteten blir best mulig for ham og hans familie (ikke minst).

Det skylder han seg selv, og det skylder han faktisk deg også.

Med vennlig hilsen

Ja, du har helt rett.

Men hvordan få ham til legen da? Jeg snakket med ham igjen nå i stad - og han sier "Det går jo greit..." Jeg sier: "Nei, det gjør jo ikke det når du ikke sover ordentlig om natta". Han svarer: "Det var jo bare fordi at i går, så ....., og så hadde jeg jo mye å tenke på med jobben for i dag - så derfor sov jeg dårlig i natt"

[Sør]

Ja, du har helt rett.

Men hvordan få ham til legen da? Jeg snakket med ham igjen nå i stad - og han sier "Det går jo greit..." Jeg sier: "Nei, det gjør jo ikke det når du ikke sover ordentlig om natta". Han svarer: "Det var jo bare fordi at i går, så ....., og så hadde jeg jo mye å tenke på med jobben for i dag - så derfor sov jeg dårlig i natt"

Tja, jeg kjenner han jo ikke, men:

1) "Jeg har bestilt time hos legen til deg i morgen."

2) Hvis du har samme fastlege: "Jeg var hos fastlegen selv i dag, og fortalte litt om hvordan du hadde det, og han sa at han gjerne ville snakke med deg, så du har fått time neste uke."

3) "Hvis du ikke bestiller time selv nå, så vil jeg skilles!" ;-)

Ikke gi deg, Prust. Han er bare i fornektelse, og du må få ham ut av det.

Med vennlig hilsen

[Gjest prust]

Tja, jeg kjenner han jo ikke, men:

1) "Jeg har bestilt time hos legen til deg i morgen."

2) Hvis du har samme fastlege: "Jeg var hos fastlegen selv i dag, og fortalte litt om hvordan du hadde det, og han sa at han gjerne ville snakke med deg, så du har fått time neste uke."

3) "Hvis du ikke bestiller time selv nå, så vil jeg skilles!" ;-)

Ikke gi deg, Prust. Han er bare i fornektelse, og du må få ham ut av det.

Med vennlig hilsen

Takk for forslag. Tror jeg går for nr 1 - skal ikke til legen nå på en stund (regner jeg med)...

Nr 3 var litt drastisk - det er jo ikke sånn krise i heimen akkurat.

Men noe jeg tenkte på i går da jeg var temmelig utafor pga noe med tiåringen, var at dersom JEG skulle klappe sammen psykisk - så vet jeg sannelig ikke hvordan det skulle gå med familien... Jeg er jo optimistisk av natur, og tror på det beste i mange sammenhenger - men noen ganger orker jeg ikke det - og orker ikke være optimist på vegne av mannen min hele tiden - og da tenker jeg at dersom jeg ikke orker å stå oppreist, faller alt i grus når han ikke orker å ta tak i det som må til for at han skal fungere i hverdagen....

Nei, dette ble veldig depressivt... Har egentlig hatt en fin dag i da - i motsetning til i går. Men må få lagt meg nå.

[Sør]

Takk for forslag. Tror jeg går for nr 1 - skal ikke til legen nå på en stund (regner jeg med)...

Nr 3 var litt drastisk - det er jo ikke sånn krise i heimen akkurat.

Men noe jeg tenkte på i går da jeg var temmelig utafor pga noe med tiåringen, var at dersom JEG skulle klappe sammen psykisk - så vet jeg sannelig ikke hvordan det skulle gå med familien... Jeg er jo optimistisk av natur, og tror på det beste i mange sammenhenger - men noen ganger orker jeg ikke det - og orker ikke være optimist på vegne av mannen min hele tiden - og da tenker jeg at dersom jeg ikke orker å stå oppreist, faller alt i grus når han ikke orker å ta tak i det som må til for at han skal fungere i hverdagen....

Nei, dette ble veldig depressivt... Har egentlig hatt en fin dag i da - i motsetning til i går. Men må få lagt meg nå.

Hei,

Nr 3 hadde et "fleipe-smilefjes" etterpå.

Men til det du skriver: Si rett ut til din mann at familien og du trenger en mann som fungerer, og at både for sin egen del og for familiens så bør han ta tablettene som gjør han bedre.

God natt, og sov godt!

[Svimern]

Hvordan takler du det da? Og hvordan takler kona di det?

Søvnproblemer glemte jeg å nevne i forrige innlegg - mannen min sover dårlig for tida. Ligger gjerne til 2 og 3 før han sovner, og sover dårlig. Det var slik det var for tre år siden også :-(

Nå fungerer medisinen, så nå sover jeg normalt.

Kona mi vet ikke at jeg bruker medisin. Hun vet jeg har slitt i perioder, men har valgt å ha medisinbruken som min private sak.. Vet ikke om dette er riktig, men det har nå bare blitt slik.

Til deg Sør vil jeg si at det ikke alltid er lett å være psyk, og kanskje spesielg tu gt for en mann å i nrømme en slik svakhet.

Å true med skilsmisse er ikke lurt. At Prust må sette grenser er helt klart, men det er mye bedre å hjelpe med å bestille timen for han, kjøre han til legen etc. Når en sliter som verst klarer man ikke fungere optimalt.