Jeg orker ikke å kjempe mere

[Gjest hjertevondt]

Det er første gangen jeg skriver om noe slikt her inne, men nå gjør jeg det.

For jeg har kjempet såååå lenge, men jeg blir aldri bedre.

Jeg er snart 32 år, føler meg eldre egentlig.

I mitt liv er det nesten bare vonde minner, og ensomhet.

Jeg vet selv at jeg er syk, har prøvd medisiner, behandling av psykolog og psykiatisk sykepleier i så mange år.

Jeg har lest om mine diagnoser, om hva jeg kan gjøre selv for å bli bedre.

Og jeg har nesten alltid stått alene opp i alt.

Smerten, ensomheten, tomheten, reddselen spiser meg nesten levende.

Jeg har nesten ingen i mitt liv, og det er forferdelig vondt.

tenk å hatt ei venninne å pratet med om alt muligt, å møttes og gjøre ting sammen.

Jeg har prøvd, men jeg ender alltid opp alene, føles som ingen vil bli kjent med meg.

Jeg vet jeg er rar, men som min mor har sagt i alle år, du er jo så snill ei jente.

Hva hjelper det å være snill, når det ikke betyr noe for andre?

Det betyr mye for meg å være snill med andre, det er slik min personlighet er.

Nå får jeg lyst å bare slette alt, jeg kommer meg liksom ikke videre.

jeg er ikke farlig, slem eller vond selv om jeg sliter psykisk.

Det virker kanskje rart, men jeg får bedre kontakt med dyr enn med mennesker.

Det gir meg en god følelse når jeg hilser på dyr, og jeg tror jeg skal få meg et dyr selv.

Kanskje en hund, jeg har blitt slikket på hånden av mange fremmede hunder.

Jeg vet det ikke er bare meg som lever i ensomhet og som har det vondt.

Det er alt for mange av oss, jeg føler at folk tenker helst på seg og sine nære.

Om andre har det vondt eller sliter er ikke så farlig. for det er jo bare å skjerpe seg har jeg hørt.

Ja da skulle jeg og sikkert mange andre vært frisk.

Skulle ønske det var så lett, men jeg merker at folk som ikke har opplevd å slite psykisk ikke forstår hvordan vi som sliter har det.

Jeg er sliten av livet, sliten av å kjempe og kjempe hver eneste dag.

Alle tankene og følelsene mine gjør meg til en zombi, det føles slik.

Nå er jeg sliten, av å skrive fra hjertet mitt og sjelen.

Jeg mener ikke å støte noen, eller såre noen her inne, med det jeg har skrevet.

Jeg måtte bare få ut litt av smerten og følelsene mine her.

[Gjest Huldra-puldra]

Hadde jeg visst hvem du var skulle jeg gjerne vært vennen din :-) Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg savner venner som vet hva det vil si å slite psykisk. Kanskje hadde ikke en hund vært så dumt? Jeg har hund, og uten den tror jeg at jeg hadde blitt smågal. Det er utrolig mye selskap i en hund. Dessuten kan en også bli aktiv i en hundeklubb og treffe nye folk der om det hadde vært noe for deg.

[Gjest fruitcake]

Hei! Kjenner meg igjen i det du skrev. Har vært veldig alene selv, og slitt med mye av følelsene du har slitt med. Du må ikke miste troen på at det kan bli bedre. Det kan synes som om samfunnet verdsetter andre ting mer enn at man er snill og god, men mye handler om hvilke mennesker man kommer i kontakt med. Kanskje du rett og slett ikke har møtt rette personer siden ikke verdsetter disse fine egenskapene hos deg? Jeg er sikker på at det finnes mange mennesker som ville verdsatt deg og dine gode egenskaper. Man kan føle at ingen liker en eller verdsetter en, men det er følelser og ikke fakta. Tror du bare må ta steget og forsøke å få kontakt med noen. En interesse eller hobby kan være en døråpner til å bli kjent med andre. Å melde seg inn i en klubb eller forening kan kanskje være noe?

Håper ellers du ikke gir opp å ha profesjonelle støttespillere rundt deg, særlig når du føler at du strever fortsatt.

Jeg er overbevist om at du kan få det bedre, ikke gi opp!

[meteora]

Hadde jeg visst hvem du var skulle jeg gjerne vært vennen din :-) Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg savner venner som vet hva det vil si å slite psykisk. Kanskje hadde ikke en hund vært så dumt? Jeg har hund, og uten den tror jeg at jeg hadde blitt smågal. Det er utrolig mye selskap i en hund. Dessuten kan en også bli aktiv i en hundeklubb og treffe nye folk der om det hadde vært noe for deg.

Det med å skaffe seg en hund har jeg også erfart har mye å si. Støtter det forslaget!

[candyqueen_83]

Det med å skaffe seg en hund har jeg også erfart har mye å si. Støtter det forslaget!

Men en hund må også ha mosjon og stimuli på eiers dårlige dager. Så man må være sikker på at man takler det.

[Gjest hjertevondt]

Men en hund må også ha mosjon og stimuli på eiers dårlige dager. Så man må være sikker på at man takler det.

Jeg er glad for at jeg har fått noen mldr her.

Så tusen takk for at dere bryr dere litt:)

Jeg støtter meg på helsevesenet, men føler vel at det er kun de jeg kan prate med om mitt indre liv.

Jeg har forsøkt å komme i kontakt med andre i flere år, de gangene jeg har komt i kontakt så har det bare blitt rot.

Kanskje jeg har kommet bort i feile folk.

Jeg føler at jeg ikke tør å oppsøke andre folk og steder alene.

Og når man er så mye alene da er det ikke så lett desverre.

Det med å få hund har jeg tenkt på lenge, jeg er oppvokst med andre dyr, så jeg vet jo at det er et stort ansvar å få seg dyr.

Jeg har i det siste og skjønt at alt er ikke bare bra og alt er ikke bare vondt, selv om det er vanskelig å tenke slik når man har perioder der alt er så vondt.

Jeg er bare nødt til å ta en dag om gangen, men jeg syns det var litt godt å sette ord på følelsene og tankene mine her inne. og å få noen svar:)

[Gjest hjertevondt]

Hadde jeg visst hvem du var skulle jeg gjerne vært vennen din :-) Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg savner venner som vet hva det vil si å slite psykisk. Kanskje hadde ikke en hund vært så dumt? Jeg har hund, og uten den tror jeg at jeg hadde blitt smågal. Det er utrolig mye selskap i en hund. Dessuten kan en også bli aktiv i en hundeklubb og treffe nye folk der om det hadde vært noe for deg.

Hei ditt innlegg varmet meg innvendig:)

Kanskje vi kunne snakket litt her inne?

Er lettere å forstå hverandre når man sliter begge to.

Så om du vil så hadde det vært kjekt:)

[meteora]

Jeg er glad for at jeg har fått noen mldr her.

Så tusen takk for at dere bryr dere litt:)

Jeg støtter meg på helsevesenet, men føler vel at det er kun de jeg kan prate med om mitt indre liv.

Jeg har forsøkt å komme i kontakt med andre i flere år, de gangene jeg har komt i kontakt så har det bare blitt rot.

Kanskje jeg har kommet bort i feile folk.

Jeg føler at jeg ikke tør å oppsøke andre folk og steder alene.

Og når man er så mye alene da er det ikke så lett desverre.

Det med å få hund har jeg tenkt på lenge, jeg er oppvokst med andre dyr, så jeg vet jo at det er et stort ansvar å få seg dyr.

Jeg har i det siste og skjønt at alt er ikke bare bra og alt er ikke bare vondt, selv om det er vanskelig å tenke slik når man har perioder der alt er så vondt.

Jeg er bare nødt til å ta en dag om gangen, men jeg syns det var litt godt å sette ord på følelsene og tankene mine her inne. og å få noen svar:)

Synes du er veldig flink til å beskrive hvordan du har det og siden du føler at det hjelper deg å sette ord på det her inne oppfordrer jeg deg til å fortsette med det, mulig du får deg noen "venner" her inne også slik at det kan være med på å lette litt på ensomhetsfølelsen din =)

[Madelenemie]

Hei!

1) Kjøp deg en hund

2) Gå på dressurkurs, der treffer du nok mange hyggelige mennesker. (derfor går jeg ikke på dressurkurs) Jeg leser litt om det istedet.

3) Gå skogsturer og ta med deg forstørrelseglass og plastpose og kanskje en kurv/beholder med lokk. Da kan du plukke med deg ting du vil undersøke nærmere når du kommer hjem.

4) Jeg kommer lett i kontakt med mennesker selv om jeg ikke vil det, de kommer til meg ofte, vet ikke hvorfor? Kanskje fordi jeg ser velstelt ut, derfor bør du se deg selv i speilet. Det er bare en tanke. men de kan plutselig snu seg å gå, men dette kan skyldes at jeg snakker for mye om en ting og ikke veksler fort nok til et nytt tema.(dette er ting jeg må jobbe med) Derfor er det viktig å høre hva andre mennesker sier og stille oppfølgingsspørsmål. Ikke snakk om din sykdom, jeg blir så trøtt av å høre om sånt at jeg bad en venninne slutte med det.

5) Snakk om dine interesser kanskje du finner noen som deler dem, jeg har oppdaget at to "venner"/bekjente/mødre (jeg forstår ikke hvem som er venner av alle menneskene rundt meg?) til mine venners barn skriver bøker. Jeg er interessert i barnelitteratur, mere før, men slikt må man jo snakke sammen om for å finne ut.

Det var en dag jeg var lei meg nå, da skrev noen til meg, "gå deg en tur" det gjorde jeg og etter på var alt bedre.

Ikke minst må du tenke på at å for å få det bedre må du gjøre noe aktivt, feks skaffe deg en hund. Hunder er alltid lykkelige, men jeg liker katter bedre de er selvstendige og går ikke etter en og logrer.

Man kan søke om servicehund. også, særlig hvis du er nok engstelig og er deprimert.

[trollemor;o)]

Hei ditt innlegg varmet meg innvendig:)

Kanskje vi kunne snakket litt her inne?

Er lettere å forstå hverandre når man sliter begge to.

Så om du vil så hadde det vært kjekt:)

JA! Du må ta kontakt med andre mennesker, ikke vær redd! Jeg har aldri vært psykisk syk, og jeg har kanskje ikke vært redd for å ta kontakt med folk, men det er den videre kontakten jeg har vært "redd" for... Jeg har liksom ikke trodd at jeg var interessant nok for andre, eller at andre skulle se på meg som en plage.

Jeg har alltid hatt mange venner og stor omgangskrets, men likevel, alltid vanskelig med nye bekjentskaper.

De siste to-tre årene har jeg bare tenkt "nå lar jeg det stå til, så får det briste eller bære"

Det har vist seg at jeg faktisk er interessant for andre mennesker! De vil gjerne bli kjent og være min venn!! Jeg har fått mange nye gode venner de siste årene.

Så mitt budskap til deg er at du må tørre!! Gjør som noen sier, skaff deg en hund eller begynn i et sangkor, ta kontakt med andre mennesker. Sender deg en klem og håper at du tørr! Lykke til :-)

[trollemor;o)]

Jeg er glad for at jeg har fått noen mldr her.

Så tusen takk for at dere bryr dere litt:)

Jeg støtter meg på helsevesenet, men føler vel at det er kun de jeg kan prate med om mitt indre liv.

Jeg har forsøkt å komme i kontakt med andre i flere år, de gangene jeg har komt i kontakt så har det bare blitt rot.

Kanskje jeg har kommet bort i feile folk.

Jeg føler at jeg ikke tør å oppsøke andre folk og steder alene.

Og når man er så mye alene da er det ikke så lett desverre.

Det med å få hund har jeg tenkt på lenge, jeg er oppvokst med andre dyr, så jeg vet jo at det er et stort ansvar å få seg dyr.

Jeg har i det siste og skjønt at alt er ikke bare bra og alt er ikke bare vondt, selv om det er vanskelig å tenke slik når man har perioder der alt er så vondt.

Jeg er bare nødt til å ta en dag om gangen, men jeg syns det var litt godt å sette ord på følelsene og tankene mine her inne. og å få noen svar:)

Det er ikke bare godt å sette ord på tankene, det er veldig veldig viktig!

MEn når du møter nye mennesker; begynner du å snakke om problemene dine med en gang? Det er ikke særlig lurt kanskje..

[Gjest hjertevondt]

Hei!

1) Kjøp deg en hund

2) Gå på dressurkurs, der treffer du nok mange hyggelige mennesker. (derfor går jeg ikke på dressurkurs) Jeg leser litt om det istedet.

3) Gå skogsturer og ta med deg forstørrelseglass og plastpose og kanskje en kurv/beholder med lokk. Da kan du plukke med deg ting du vil undersøke nærmere når du kommer hjem.

4) Jeg kommer lett i kontakt med mennesker selv om jeg ikke vil det, de kommer til meg ofte, vet ikke hvorfor? Kanskje fordi jeg ser velstelt ut, derfor bør du se deg selv i speilet. Det er bare en tanke. men de kan plutselig snu seg å gå, men dette kan skyldes at jeg snakker for mye om en ting og ikke veksler fort nok til et nytt tema.(dette er ting jeg må jobbe med) Derfor er det viktig å høre hva andre mennesker sier og stille oppfølgingsspørsmål. Ikke snakk om din sykdom, jeg blir så trøtt av å høre om sånt at jeg bad en venninne slutte med det.

5) Snakk om dine interesser kanskje du finner noen som deler dem, jeg har oppdaget at to "venner"/bekjente/mødre (jeg forstår ikke hvem som er venner av alle menneskene rundt meg?) til mine venners barn skriver bøker. Jeg er interessert i barnelitteratur, mere før, men slikt må man jo snakke sammen om for å finne ut.

Det var en dag jeg var lei meg nå, da skrev noen til meg, "gå deg en tur" det gjorde jeg og etter på var alt bedre.

Ikke minst må du tenke på at å for å få det bedre må du gjøre noe aktivt, feks skaffe deg en hund. Hunder er alltid lykkelige, men jeg liker katter bedre de er selvstendige og går ikke etter en og logrer.

Man kan søke om servicehund. også, særlig hvis du er nok engstelig og er deprimert.

Hei intressant det du skriver til meg.

Jeg tror jeg skal klare å ta meg av en hund. Hunder er så sosiale, de er som en voksen unge. katter føler jeg er litt for selvstendige.

Så jeg får lete og se litt etter en hund.

Jeg liker meg godt i naturen, liker å være litt ute, men det har blitt lite av det de siste årene.

Men med en hund må man ut enten man vil eller ikke, jeg merker og at om jeg tvinger meg til ting som jeg egentlig ikke orker, så gir det meg en god følelse etterpå.

Jeg har alltid vært veldig opptatt av utseende mitt, jeg har dårlig selvtillitt og selvfølelse, så når jeg skal ut, så liker jeg å se mest mulig bra ut.

Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, er litt overvektig og alt, så jeg tenker jo stadig på at jeg bør slanke meg, men det er lettere sagt enn gjort.

Jeg har og helseangst, livredd for å få hjerte og kreft sykdommer.

Så er jeg stor røyker i tillegg.

Det er alltid noen som lettere kommer i kontakt med folk enn andre, jeg forstår du er det, jeg har alltid hatt problemer med det, Men om jeg snakker med folk så prøver jeg å være positiv og jeg snakker litt. Men jeg prater aldri om mine psykiske problemer med folk jeg ikke kjenner.

Jeg har problemer med å stole på folk, så jeg åpner meg ikke så fort.

Men av en eller annen grunn så åpner jeg min sjel her. kanskje fordi jeg er anonym og dette er en plass for oss med psykiske lidelser å få ut våre tanker, bekymringer og smerte.

Det er fint vær her i dag, det er litt oppmuntrende og:)

[Madelenemie]

Hei intressant det du skriver til meg.

Jeg tror jeg skal klare å ta meg av en hund. Hunder er så sosiale, de er som en voksen unge. katter føler jeg er litt for selvstendige.

Så jeg får lete og se litt etter en hund.

Jeg liker meg godt i naturen, liker å være litt ute, men det har blitt lite av det de siste årene.

Men med en hund må man ut enten man vil eller ikke, jeg merker og at om jeg tvinger meg til ting som jeg egentlig ikke orker, så gir det meg en god følelse etterpå.

Jeg har alltid vært veldig opptatt av utseende mitt, jeg har dårlig selvtillitt og selvfølelse, så når jeg skal ut, så liker jeg å se mest mulig bra ut.

Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, er litt overvektig og alt, så jeg tenker jo stadig på at jeg bør slanke meg, men det er lettere sagt enn gjort.

Jeg har og helseangst, livredd for å få hjerte og kreft sykdommer.

Så er jeg stor røyker i tillegg.

Det er alltid noen som lettere kommer i kontakt med folk enn andre, jeg forstår du er det, jeg har alltid hatt problemer med det, Men om jeg snakker med folk så prøver jeg å være positiv og jeg snakker litt. Men jeg prater aldri om mine psykiske problemer med folk jeg ikke kjenner.

Jeg har problemer med å stole på folk, så jeg åpner meg ikke så fort.

Men av en eller annen grunn så åpner jeg min sjel her. kanskje fordi jeg er anonym og dette er en plass for oss med psykiske lidelser å få ut våre tanker, bekymringer og smerte.

Det er fint vær her i dag, det er litt oppmuntrende og:)

Hei!

Håper du får en hund, hvis du søker på servicehund så er dette også en mulighet hvis du har en psykisk lidelse.

Jeg kan ikke få fordi jeg ikke har angst eller depresjon, men i USA får man servicehund når man har autisme.

Jeg er ikke så opptatt av deg av utseende, jeg er nok litt sløv, men jeg vet jo min mann er nøye så derfor skjerper jeg meg veldig.

Jeg er nok ganske mye mer åpen om deg, men hvor frivillig det er vet jeg ikke alltid for tanker har en tendens å komme ut av min munn sånn som hjrene produserer dem.

Håper du får det bedre på sikt

[Gjest hjertevondt]

JA! Du må ta kontakt med andre mennesker, ikke vær redd! Jeg har aldri vært psykisk syk, og jeg har kanskje ikke vært redd for å ta kontakt med folk, men det er den videre kontakten jeg har vært "redd" for... Jeg har liksom ikke trodd at jeg var interessant nok for andre, eller at andre skulle se på meg som en plage.

Jeg har alltid hatt mange venner og stor omgangskrets, men likevel, alltid vanskelig med nye bekjentskaper.

De siste to-tre årene har jeg bare tenkt "nå lar jeg det stå til, så får det briste eller bære"

Det har vist seg at jeg faktisk er interessant for andre mennesker! De vil gjerne bli kjent og være min venn!! Jeg har fått mange nye gode venner de siste årene.

Så mitt budskap til deg er at du må tørre!! Gjør som noen sier, skaff deg en hund eller begynn i et sangkor, ta kontakt med andre mennesker. Sender deg en klem og håper at du tørr! Lykke til :-)

Jeg har prvød jeg har vært positiv når jeg har snakket med fremmede folk, men av en eller annen grunn så blir det ikke noe mer.

Jeg prater ikke om mine problemer, jeg prater om positive ting og prøver å vise intresse for andre. jeg har ikke pratet så mye om meg til fremmede folk, utenom her inne nå.

Jeg har en personlighets forstyrrelse, og den ødelegger vel mye for meg.

Emosjonell ustabil pf har jeg. Jeg sliter med følelser og tanker som snur, vender, går fra positivt til negativt på 3 sekunder.

Det er så slitsomt og vondt, jeg har heldigvis mye selvinnsikt, men det ødelegger meg fullstendigt.

Jeg hater rett og slett min psyke, og da hater jeg meg sjøl og.

Jeg gikk til ei psykolog i 6 år, hun klarte å hjelpe meg til å hjelpe meg selv, men etter det så har det gått nedover med meg.

Og nå får jeg ikke gå til psykolog mer av vop her.

Selv om jeg vet det hjelpte meg, jeg trente psykisk med mye av mine problemer, det hjelpte veldig mye, selv om det var tøft.

Jeg prøver å ikke gi opp, selv om jeg egentlig bare vil gjøre slutt på alt.

Det er alltid noe som holder meg tilbake ved å gjøre det.

Men er redd jeg kommer til det punket der ingenting holder meg tilbake.

Jeg vet jeg aldri blir frisk, men skulle ønske jeg ble så bra at jeg kunne vært i arbeid eller noe slikt.

Jeg ble uføre trygdet pga psykisk. og med mye angst og panikkangst og depresjoner i tillegg så går det ikke.

Og å være alene med alt er for mye for meg, Jeg har jo intresser men jeg orker ikke å gjøre noe med det.

Nei det er ikke noe håp for meg, har prøvd alt uten det hjelper.

Hvordan klarer dere i hverdagen? Jeg vet mange sliter som meg, og tipsene jeg får tenker jeg på, spørst bare om jeg tør å prøve og prøve igjen.

[Gjest hjertevondt]

Hei!

Håper du får en hund, hvis du søker på servicehund så er dette også en mulighet hvis du har en psykisk lidelse.

Jeg kan ikke få fordi jeg ikke har angst eller depresjon, men i USA får man servicehund når man har autisme.

Jeg er ikke så opptatt av deg av utseende, jeg er nok litt sløv, men jeg vet jo min mann er nøye så derfor skjerper jeg meg veldig.

Jeg er nok ganske mye mer åpen om deg, men hvor frivillig det er vet jeg ikke alltid for tanker har en tendens å komme ut av min munn sånn som hjrene produserer dem.

Håper du får det bedre på sikt

ja kanskje jeg skal undersøke om service hund.

En hund hadde blitt en god venn for meg.

Ja jeg vet forskjellen mellom oss, jeg tenker mer før jeg prater. jeg tenker kan jeg si det, eller skal jeg si det anderledes.

Så når jeg sier noe så kan det bli merkelig, uff jeg vet ikke, men jeg føler det.

Jeg er redd for å si noe galt og dumt, er vel derfor jeg tenker så mye før jeg snakker.

Men kanskje det kan trenes på og. men tusen takk for fine ord.

Jeg prøver å ta til meg alt positivt:)

Håper du har det bra.

[Madelenemie]

ja kanskje jeg skal undersøke om service hund.

En hund hadde blitt en god venn for meg.

Ja jeg vet forskjellen mellom oss, jeg tenker mer før jeg prater. jeg tenker kan jeg si det, eller skal jeg si det anderledes.

Så når jeg sier noe så kan det bli merkelig, uff jeg vet ikke, men jeg føler det.

Jeg er redd for å si noe galt og dumt, er vel derfor jeg tenker så mye før jeg snakker.

Men kanskje det kan trenes på og. men tusen takk for fine ord.

Jeg prøver å ta til meg alt positivt:)

Håper du har det bra.

Hei!

Tenk så mye jeg også egentlig tenker før jeg snakker, likevel kommer det feil ord ut i mange sammenhenger.

jeg ligger i sengen både før jeg sovner og ofte våkner jeg kl 04.00 og da tenker jeg på sånt som mennesker har sagt eller hva jeg bør gjøre med en sak, i vertfall har det blitt sånn etter at jeg begynte å tenke på å forstå alle mennesker rundt meg.

Det tar mange krefter,

Ha en god kveld og tenk på hvilken hund du vil ha.

Jeg har en lassie hund, collie

[Gjest gjelder meg også]

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver... Og du er ikke alene... Jeg er også en av dem som har vondt.. jeg vet også at jeg er psykisk syk. Jeg er også ensom blandt alle... og tviler på at ting noengang vil bli bra...

Min behandler vet snart mer om meg selv enn jeg selv gjør og har fått bli med inn til de vonde tankene, til og med meget private sådan, som jeg egentlig ikke ønsker snakke om... Men jeg har begynt å forstå at det er det jeg ikke ønsker snakke om som jeg har størst behov for å snakke om... Og jeg merker at det hjelper på sinnsstemningen å få satt ord på det vondeste av det vonde(selv intime betroelser..) Der hjelper meg mer å si ting høyt enn å bare tenke tankene. så jeg er ettterhvert blitt forholdsvis flink til å sette ord på, og holder sjeldnere og sjeldnere tilbake ting.

Jeg tviler som sagt på at ting vil bli bra, men behandleren min virker overbevist om det motsatte

Jeg skulle også gjerne vært din venn