Å late som man er normal

[Madelenemie]

Hei!

Hver eneste dag nesten det samme, se i øynene, ta seg sammen, ikke høre, se feil sted, ha feil fokus, hente seg inn, smile, late som, det blir man sliten av.

Jeg var på ny oppstart på spillingen på tirsdag, nye ansikter, nye lærere, husker dem ikke, nye hver gang, ansiktsblind, men jeg smiler og bukker og lukker øynene og tenker "husk se i øynene" så ser jeg i øynene, holder pusten, tenker, snart nok, glemmer meg, ser bort, blir sliten,.

Hva om jeg bare ikke orker mer og sier det.

" har ikke så lett på nye steder for jeg har autisme, syns så vanskelig med nye steder og nye mennesker" Kan jeg si det?

For de sier asperger syndrom er autisme og min psykiater sier hun ikke ser noen forskjell på det og asperger syndrom i praksis. Og her inne sier mange andre vet ikek hva asperger syndrom er så kansje bedre å si autisme?

Jeg lurer på dette for jeg er så sliten av å late som om jeg er helt som andre. Hvis andre vet det, er jeg jo likevel den samme, da bare vet andre noe og jeg kan kanskje slippe å tenke på alt jeg tenker på nå, kanskje kan jeg smile uten å måtte se i de vanskelige øynene.

Er dette greit eller kan jeg gjøre det ubehagelig for andre? eller meg selv? Vil andre klare å behandle meg normalt likevel, bare kanskje ikke forvente det samme?

Situasjoner kan være: Nye steder jeg er på, når jeg leter og ikke finner frem eller når jeg strever og ikke får til for ordene glemmer jeg når jeg samtidig tenker på "husk se i øynene".

I dag er jeg litt lei meg, derfor sliten, også kom jeg på dette, hva om jeg bare ikke orker streve mer med å late som, vil det gå bra?

[Gjest Noen tanker bare]

Hva med å si noe slikt som at "i dag er jeg sliten og jeg klarer ikke helt å henge med" da er du ærlig men på samme tid utleverer du deg ikke grenseløst.

[nitty-gritty]

Jeg hadde barneleddgikt da jeg var yngre. Jeg haltet ofte, noen ganger brukte jeg krykker, det var vanskelig å løpe og jeg var ofte sliten.

En av de viktigste metodene for å takle det var at jeg var ærlig. Fra jeg var veldig ung plottet jeg inn "...og jeg har barneleddgikt" så snart jeg kunne. Det gjorde livet mye lettere og jeg slapp mange negative reaksjoner.

Jeg tror åpenhet er viktig og riktig i de fleste tilfeller. Jeg hadde respondert positivt på at du var åpen om asperger/autisme.

[Madelenemie]

Hva med å si noe slikt som at "i dag er jeg sliten og jeg klarer ikke helt å henge med" da er du ærlig men på samme tid utleverer du deg ikke grenseløst.

Hei!

ja men så må jeg si det hver gang, kanskje, men kanskje best sånn.

Men slitsomt å skjule at jeg ikke kjenner igjen ansikter og vet hvem mennesker er, og at jeg ikke hører hva som blir sagt når jeg ser inn i øynene, det er så mye...

Takk for svar

[Gjest Noen tanker bare]

Hei!

ja men så må jeg si det hver gang, kanskje, men kanskje best sånn.

Men slitsomt å skjule at jeg ikke kjenner igjen ansikter og vet hvem mennesker er, og at jeg ikke hører hva som blir sagt når jeg ser inn i øynene, det er så mye...

Takk for svar

Ah, nå skjønner jeg mer hva du mener. Ja jeg forstår at det kan bli litt tungvindt. Kanskje det enkleste for deg er å bare si at du har autisme/asperger slik du selv foreslo, da slipper du på en måte å si det på nytt hele tiden. Da kan du slappe mer av..ta ting som de kommer :-)

[Madelenemie]

Jeg hadde barneleddgikt da jeg var yngre. Jeg haltet ofte, noen ganger brukte jeg krykker, det var vanskelig å løpe og jeg var ofte sliten.

En av de viktigste metodene for å takle det var at jeg var ærlig. Fra jeg var veldig ung plottet jeg inn "...og jeg har barneleddgikt" så snart jeg kunne. Det gjorde livet mye lettere og jeg slapp mange negative reaksjoner.

Jeg tror åpenhet er viktig og riktig i de fleste tilfeller. Jeg hadde respondert positivt på at du var åpen om asperger/autisme.

Hei!

Okey, men burde man så si autisme eller asperger syndrom?

Det hender jo mennesker oppdager det, men da er det grunner som at de kjenner noen andre eller at de vet jeg har barn med asperger syndrom også tenker de seg til dette, eller spør, eller jeg sier det i en anledning der det er vanskelig ikke å si det.

Takk for å høre at du hadde respondert positivt og din erfaring. Jeg har jo mulighet til å skjule det da jeg ikke har ytre synlige tegn, men man blir så sliten.

[Madelenemie]

Ah, nå skjønner jeg mer hva du mener. Ja jeg forstår at det kan bli litt tungvindt. Kanskje det enkleste for deg er å bare si at du har autisme/asperger slik du selv foreslo, da slipper du på en måte å si det på nytt hele tiden. Da kan du slappe mer av..ta ting som de kommer :-)

Hei!

? skjønte du ikke det først?

Ja det er sånn det er, men jeg vil ikke bli behandlet på noen spesiell måte, vil bare slippe å streve med den øyekontakten uten å virke uhøflig. osv... lignende ting.

[Gjest Noen tanker bare]

Hei!

? skjønte du ikke det først?

Ja det er sånn det er, men jeg vil ikke bli behandlet på noen spesiell måte, vil bare slippe å streve med den øyekontakten uten å virke uhøflig. osv... lignende ting.

Jo, jeg tror jeg forsto det var bare litt usikker på hvor åpen om sykdom/lidelse du ønsket å være. Ville ikke du skulle føle at du utleverer deg mer enn du selv er komfortabel med :-)

[Sør]

Hei!

Okey, men burde man så si autisme eller asperger syndrom?

Det hender jo mennesker oppdager det, men da er det grunner som at de kjenner noen andre eller at de vet jeg har barn med asperger syndrom også tenker de seg til dette, eller spør, eller jeg sier det i en anledning der det er vanskelig ikke å si det.

Takk for å høre at du hadde respondert positivt og din erfaring. Jeg har jo mulighet til å skjule det da jeg ikke har ytre synlige tegn, men man blir så sliten.

Hei,

Hvis du velger å si det, så bør du jo si det korrekte (Asperger), for hvis ikke kan det bli forvirring. Det kan jo være at de vet om både autisme og asperger, og da må du plutselig forklare masse mer.

Hvis du velger å si noe, så kan du si noe relativt nøytralt: "Jeg har asperger, og det betyr at jeg har vansker med å huske ansikter, for eksempel." (Eller hva det nå enn er som er relevant i den situasjonen.)

Jeg vil råde deg til å begrense det til en setning eller to, og ikke en lang forklaring.

Med vennlig hilsen

[Madelenemie]

Jo, jeg tror jeg forsto det var bare litt usikker på hvor åpen om sykdom/lidelse du ønsket å være. Ville ikke du skulle føle at du utleverer deg mer enn du selv er komfortabel med :-)

Hei!

ja jeg vet ikke selv heller.

kanskje kommer det an på hvordan andre mennesker vil reagere på det.

1) Vil ikke de skal behandle meg annerledes

2) Vil ikke bli sett mer på

3) Vil bare slippe å streve for jeg er ikke så flink på den øyekontakten

4) Vil ikke snakke mere om det bare opplyse om situasjonen, bare at andre skal vite hvorfor jeg ikke ser i øynene nok ant. sek/min.

5) Jeg vil bare være meg og er så sliten av å late som, være flink, tenke på øyekontakt, osv

Jeg blir så sliten.

Men hvis andre bare tenker på dette som ja leddgikt,. og det ikke blir mer spørsmål og prat så er det greit, da vet de hvorfor jeg feks lukker øynene, eller bare går fordi jeg ikke er så flink på å vite når og hvordan man sier hade.

[Mirabell]

Det høres veldig slitsomt ut for deg å prøve å skjule at du har asberger. Jeg syns det høres ut som en god ide å si fra om problemene dine, særlig til f.eks. skolelærere, spillelærere og foreldrene til barnas beste venner. Du kan f.eks. si "Jeg blir sliten av nye folk og nye steder fordi jeg har ansiktsblindhet og asberger"

Er forresten ansiktsblindhet vanlig for folk med asberger og autisme? Og når det gjelder øyenkontakt, så tenker jeg at det kan være vanskelig for folk å vite om du hører etter og følger med. Klarer du f.eks. å se på pannen til folk eller et annet sted like ved øynene, eller er det nesten like ubehagelig for deg?

[Madelenemie]

Hei,

Hvis du velger å si det, så bør du jo si det korrekte (Asperger), for hvis ikke kan det bli forvirring. Det kan jo være at de vet om både autisme og asperger, og da må du plutselig forklare masse mer.

Hvis du velger å si noe, så kan du si noe relativt nøytralt: "Jeg har asperger, og det betyr at jeg har vansker med å huske ansikter, for eksempel." (Eller hva det nå enn er som er relevant i den situasjonen.)

Jeg vil råde deg til å begrense det til en setning eller to, og ikke en lang forklaring.

Med vennlig hilsen

Hei!

ja det er noe jeg ikke vil snakke om, jeg har heller ikke mye å si om det.

Men noen skrev her inne at mange kjenner ikke til asperger syndrom.

men hvis dette kan føre til at noen ser "rart" på meg ønsker jeg ikke å si noe, så det lurer jeg på?

[Madelenemie]

Det høres veldig slitsomt ut for deg å prøve å skjule at du har asberger. Jeg syns det høres ut som en god ide å si fra om problemene dine, særlig til f.eks. skolelærere, spillelærere og foreldrene til barnas beste venner. Du kan f.eks. si "Jeg blir sliten av nye folk og nye steder fordi jeg har ansiktsblindhet og asberger"

Er forresten ansiktsblindhet vanlig for folk med asberger og autisme? Og når det gjelder øyenkontakt, så tenker jeg at det kan være vanskelig for folk å vite om du hører etter og følger med. Klarer du f.eks. å se på pannen til folk eller et annet sted like ved øynene, eller er det nesten like ubehagelig for deg?

Hei!

Min psykiater sier mange med asperger er ansiktsblinde.

Ja jeg kan si det sånn.

Men ville du sett rart på meg?

[nitty-gritty]

Hei!

ja det er noe jeg ikke vil snakke om, jeg har heller ikke mye å si om det.

Men noen skrev her inne at mange kjenner ikke til asperger syndrom.

men hvis dette kan føre til at noen ser "rart" på meg ønsker jeg ikke å si noe, så det lurer jeg på?

''men hvis dette kan føre til at noen ser "rart" på meg ønsker jeg ikke å si noe, så det lurer jeg på?''

Jeg tror færre vil "se rart på" deg om du sier du har asperger syndrom enn om de oppdager symptomene uten noen forklaring.

[Sør]

Hei!

ja det er noe jeg ikke vil snakke om, jeg har heller ikke mye å si om det.

Men noen skrev her inne at mange kjenner ikke til asperger syndrom.

men hvis dette kan føre til at noen ser "rart" på meg ønsker jeg ikke å si noe, så det lurer jeg på?

Hei Madelenemie,

Men hvis du ikke gjenkjenner personer som forventer at du gjenkjenner dem, så er det jo mulig at de ser "rart" på deg, likevel?

Jeg tror at ca like mange vet hva Asperger og Autisme er. Jeg tror "autist" muligvis skremmer flere enn "asperger".

Du har vel fortalt folk før at du har Asperger (?), hvordan har de reagert?

Med vennlig hilsen

[Mirabell]

Hei!

ja jeg vet ikke selv heller.

kanskje kommer det an på hvordan andre mennesker vil reagere på det.

1) Vil ikke de skal behandle meg annerledes

2) Vil ikke bli sett mer på

3) Vil bare slippe å streve for jeg er ikke så flink på den øyekontakten

4) Vil ikke snakke mere om det bare opplyse om situasjonen, bare at andre skal vite hvorfor jeg ikke ser i øynene nok ant. sek/min.

5) Jeg vil bare være meg og er så sliten av å late som, være flink, tenke på øyekontakt, osv

Jeg blir så sliten.

Men hvis andre bare tenker på dette som ja leddgikt,. og det ikke blir mer spørsmål og prat så er det greit, da vet de hvorfor jeg feks lukker øynene, eller bare går fordi jeg ikke er så flink på å vite når og hvordan man sier hade.

''kanskje kommer det an på hvordan andre mennesker vil reagere på det.

''

Jeg kan ikke si hvordan folk flest ville reagert, men jeg kan si hvordan jeg selv har reagert. En person jeg har hatt litt kontakt med har AS og han har tydeligvis funnet ut at det beste for ham er å være åpen om det. Han sier også hva han ønsker og ikke ønsker av kontakt. Jeg syns det er veldig greit å forholde seg til, for jeg vil jo ikke plage ham med uanmeldte besøk og annet som plager ham. Han sier fra til de fleste som han regner med å ha kontakt med, men du må jo finne ut hva som passer for deg.

[PieLill]

Kanskje en idé å være litt tilbakeholden med å fortelle at du har asberger/autisme. Gi folk litt tid til å bli kjent med deg først.

Om du forteller noen at du har en kneskade vil folk klare å forholde seg noen lunde saklig til det. Sier du derimot noe om asberger/autisme vil mange sitte med en hel del forestillinger om hvem du er, hva du kan og ikke kan.

Etter som du blir bedre kjent med folk, kan du fortelle mer.

Å gjøre ting på en måte som gjør at du fungerer bedre sosialt, oppfatter ikke jeg som 'å late som en er normal'. Du gjør det ikke for å få folk til å tro at du er en annen enn den du er, men fordi det er hensiktsmessig. Slitsomt, men nyttig.

mvh

[Mirabell]

Hei!

Min psykiater sier mange med asperger er ansiktsblinde.

Ja jeg kan si det sånn.

Men ville du sett rart på meg?

''Men ville du sett rart på meg?

''

Nei, jeg ville ikke sett rart på deg!

Kanskje snarere tvert i mot. Hvis jeg fikk vite at en person hadde AS, ville jeg skjønt hvorfor vedkommende oppførte seg litt uvanlig og sluttet å lure på hvorfor. En person med ansiktsblindhet kan bli tatt for å være overlegen, og da er det vel mye bedre at folk vet at det er ansiktsblindhet. Og en med leddgikt kan bli tatt for å være lat osv.

[frosken]

I en situasjon som den du beskriver, så kan du godt si fra at du har autisme . Si det på en ukomplisert måte og se rett på den du sier det til. Hvis du klarer å si det på en måte som er nøytral, så vil den andre som regel ta til seg informasjonen og ikke gjøre for mye ut av det du har fortalt.

[frosken]

Hei,

Hvis du velger å si det, så bør du jo si det korrekte (Asperger), for hvis ikke kan det bli forvirring. Det kan jo være at de vet om både autisme og asperger, og da må du plutselig forklare masse mer.

Hvis du velger å si noe, så kan du si noe relativt nøytralt: "Jeg har asperger, og det betyr at jeg har vansker med å huske ansikter, for eksempel." (Eller hva det nå enn er som er relevant i den situasjonen.)

Jeg vil råde deg til å begrense det til en setning eller to, og ikke en lang forklaring.

Med vennlig hilsen

Det er ikke feil å si at man har autisme når man har Asperger. Asperger er en lidelse innenfor autisme-spekteret.