Å late som man er normal

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg synes du kan si :- Jeg har Asperger, en mild form for autisme.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

Men hvis du ikke gjenkjenner personer som forventer at du gjenkjenner dem, så er det jo mulig at de ser "rart" på deg, likevel?

Jeg tror at ca like mange vet hva Asperger og Autisme er. Jeg tror "autist" muligvis skremmer flere enn "asperger".

Du har vel fortalt folk før at du har Asperger (?), hvordan har de reagert?

Med vennlig hilsen

Hei!

ja det tror jeg også.

Jeg har fått ulike reaksjoner, jeg har ikke sagt det selv særlig ofte men feks når det har vært noe med mitt barn og jeg har forklart at det har asperger syndrom, da har noen sagt, "men er ikke det arvelig?" så har jeg smilt og sagt "jo jeg har det jeg også". Det har så gått fint, noen har sagt, "Så fint at du er åpen om det", noen andre " Å er det det det er"osv...

Men da det ble ringt til universitetet og skolen jeg gikk på før og opplyst om dette, fikk jeg det slitsomt i tiden etter på. Jeg ble så testet i hoderegning foran klassen av min mattelærer. jeg gikk opp for å være høflig, men jeg ristet på hodet da jeg fikk stykkene og sa "klarer ikke". Da sa han "Det er fordi du er nervøs vi prøver en annen gang", jeg ble forferdelig engstelig for timene hans, ventet bare på å bli ropt opp. Det samme skjedde i fysikken, men der ble det lettere for jeg tror min fysikklærer selv har asperger, men han har i tillegg sterk angst, jeg vet alt da han tok gjennomgangen av sitt sykdomsforløp nokså i detaljer med meg. Han likte jeg godt. Jeg kunne vel egentlig giftet meg med han, men jeg er jo gift. Han var 60 år og eldre enn meg, men alder syns jeg ikke spiller noen ting når kjemien er der. Vi kunne nok snakket om molekyler og beregninger i timesvis jeg og han.

På universitetet har jeg hatt lignende erfaringer og jeg ble ikke glad for å bli så sett, ikke av alle, men av enkelte, jeg liker å få være for meg selv og slippe for mye snakk og spørsmålsstilling.

Men de som ikke viste jeg hadde asperger syndrom kunne fkes bli sinte da jeg også kan si(gjøre feil feks ta mennesker for bokstavelig på det de sier.

[Madelenemie]

''men hvis dette kan føre til at noen ser "rart" på meg ønsker jeg ikke å si noe, så det lurer jeg på?''

Jeg tror færre vil "se rart på" deg om du sier du har asperger syndrom enn om de oppdager symptomene uten noen forklaring.

Hei!

det har jeg tenkt på også

[Madelenemie]

''Men slitsomt å skjule at jeg ikke kjenner igjen ansikter og vet hvem mennesker er, og at jeg ikke hører hva som blir sagt når jeg ser inn i øynene, det er så mye...''

Du kan si med et lite smil at du er dårlig på navn og ansikter. Det er du ikke alene om.

Forsøk å unngå og knytte diagnosen til hver eneste ting du strever med, når du snakker med andre. Selv om det er en åpenbar sammenheng.

Har du forsøkt å se rett overfor øyebrynene til folk i stedet for å se dem rett i øynene? Ofte virker det da som man ser dem i øynene. Du kan jo teste det på din mann. - Se på ulike punkter i pannen hans i ulike avstander og spørre ham hvor han tror du ser. (Dette er noe du kan prøve om du synes det blir lettere. Er selvsagt ikke noe du må gjøre.)

mvh

Hei!

takk,

ja jeg har forsøkt det, for jeg fikk det som et tips av noen med asperger syndrom, de hadde lært det av en psykiater tror jeg. Det fungerer ikke så bra for meg, da jeg blir opptatt av evt. hårfeste, eller øynene mine glir mot en øredobb som blinker og da hører jeg i vertfall ingenting. Jeg blir fort fanget av blinkende ting, derfor er jeg kjempeglad min psykiater ikke bruker smykker.

kanskje hun vet at det ville vært vanskelig for meg.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Det trodde jeg også, men jeg har oppdaget her inne og enkelte steder at andre ikke vet hva asperger syndrom er, så kanskje jeg da bør si i en kort kommentar, "som er en mild form for autisme".

'' så kanskje jeg da bør si i en kort kommentar, "som er en mild form for autisme"''

Ja, akkurat dette synes jeg du kan si .

[Madelenemie]

''Men hvis andre bare tenker på dette som ja leddgikt,. og det ikke blir mer spørsmål og prat så er det greit, da vet de hvorfor jeg feks lukker øynene, eller bare går fordi jeg ikke er så flink på å vite når og hvordan man sier hade.''

Mange vet ikke så mye om hva Asberger innebærer og enda mindre om hvilke utslag det gjør hos deg. Derfor er det ikke sikkert at du er i nærheten av å forklare det som er nødvendig bare ved å si du har asberger.

Du kan også ende opp med å måtte forklare en hel del om hva det _ikke_ er.

mvh

Hei!

takk for svar.

kanskje må jeg bare prøve, men jeg er glad ingen ser rart på meg i vertfall.

Jeg må bare for all del ikke få mange spørsmål tilbake, men kanskje kan jeg så si at det er vanskelig for meg nettopp å svare på uventede spørsmål og at det er vanskelig for meg å snakke mere om det.

[Madelenemie]

''kanskje kommer det an på hvordan andre mennesker vil reagere på det.

''

Jeg kan ikke si hvordan folk flest ville reagert, men jeg kan si hvordan jeg selv har reagert. En person jeg har hatt litt kontakt med har AS og han har tydeligvis funnet ut at det beste for ham er å være åpen om det. Han sier også hva han ønsker og ikke ønsker av kontakt. Jeg syns det er veldig greit å forholde seg til, for jeg vil jo ikke plage ham med uanmeldte besøk og annet som plager ham. Han sier fra til de fleste som han regner med å ha kontakt med, men du må jo finne ut hva som passer for deg.

Hei!

Takk.

Det var 2 venninne av meg som har lest om asperger og som sa at " da liker du vel ikke uanmeldte besøk" jeg smilte og sa " Nei, det liker jeg ikke", den andre spurte om det er derfor jeg aldri tar telefonene, jeg svarte "Jeg vet ikke om det er derfor men jeg liker ikke telefoner". Hun mente det hang sammen med syndromet og det gjør det nok.

Mine venner vet det, de henger ofte ting på asperger knaggen og det er på noe vis befriende og enkelt for meg og det er jo snilt av dem

[Madelenemie]

Hei!

Jeg synes du kan si :- Jeg har Asperger, en mild form for autisme.

Hei!

Det var omtrent sånn jeg tenkte meg det også, Takk:)

Jeg skal prøve det, men flrst skal jeg prøve det for meg selv, ordene altså, sånn at de ikke setter sef fast noe sted.

[PieLill]

Hei!

takk for svar.

kanskje må jeg bare prøve, men jeg er glad ingen ser rart på meg i vertfall.

Jeg må bare for all del ikke få mange spørsmål tilbake, men kanskje kan jeg så si at det er vanskelig for meg nettopp å svare på uventede spørsmål og at det er vanskelig for meg å snakke mere om det.

Ingen har plikt til å svare på alle mulige mer eller mindre vettuge spørsmål man blir stilt.

Du har alltid lov til å smile og si at "Det kan jeg ikke svare på."

Om noen peprer deg med gangesykker el.l. kan du spørre dem hvorfor de trenger å vite det eller om de vil låne kalkulatoren din. Eller bare si at det vet du ikke. Det er de som spør dumt, ikke du som blir svar skyldig.

mvh

[Madelenemie]

Ingen har plikt til å svare på alle mulige mer eller mindre vettuge spørsmål man blir stilt.

Du har alltid lov til å smile og si at "Det kan jeg ikke svare på."

Om noen peprer deg med gangesykker el.l. kan du spørre dem hvorfor de trenger å vite det eller om de vil låne kalkulatoren din. Eller bare si at det vet du ikke. Det er de som spør dumt, ikke du som blir svar skyldig.

mvh

Hei!

jeg tror de spør fordi de tror at alle med asperger er vandrende kalkulatorer, men jeg er ikke det.

De spør ikke fordi de vil ha svar på et bestemt gangestykke, mer for å ha det gøy, men jeg liker ikke det.

Jeg føler meg dum, for jeg får ikke til foran andre, får lett engstelse av sånt, ting jeg ville klart alene, klarer jeg kanskje ikke hvis jeg føler meg stresset.

Når jeg var 14 år drev jeg litt med rubiks kube, jeg gjør den noen ganger nå også når jeg er alene, men da noen bad meg hente den og ta den, ble jeg så stresset at jeg måtte si at får ikke til.

Tror dette er en form for prestasjonsangst, jeg fikk det også i en bank en gang da en dame sa, "underskriv her" jeg var av en merkelig grunn stresset inni meg og jeg klarte ikke å skrive navnet mitt. Jeg husket ikke hvordan det begynte og hvordan jeg gjorde det. Damen så flere ganger på meg og min mann satt der og jeg ble så flau, til slutt tenkte jeg sånn at min mann ikke skulle bli sint at jeg må i det minste lage en krusedull så tror de at jeg underskriver, jeg gjorde det og det gikk. Men damen så på meg mange ganger og nå lurer jeg på hvordan det gikk an, ja for det var jo lånepapirer.

[PieLill]

Hei!

jeg tror de spør fordi de tror at alle med asperger er vandrende kalkulatorer, men jeg er ikke det.

De spør ikke fordi de vil ha svar på et bestemt gangestykke, mer for å ha det gøy, men jeg liker ikke det.

Jeg føler meg dum, for jeg får ikke til foran andre, får lett engstelse av sånt, ting jeg ville klart alene, klarer jeg kanskje ikke hvis jeg føler meg stresset.

Når jeg var 14 år drev jeg litt med rubiks kube, jeg gjør den noen ganger nå også når jeg er alene, men da noen bad meg hente den og ta den, ble jeg så stresset at jeg måtte si at får ikke til.

Tror dette er en form for prestasjonsangst, jeg fikk det også i en bank en gang da en dame sa, "underskriv her" jeg var av en merkelig grunn stresset inni meg og jeg klarte ikke å skrive navnet mitt. Jeg husket ikke hvordan det begynte og hvordan jeg gjorde det. Damen så flere ganger på meg og min mann satt der og jeg ble så flau, til slutt tenkte jeg sånn at min mann ikke skulle bli sint at jeg må i det minste lage en krusedull så tror de at jeg underskriver, jeg gjorde det og det gikk. Men damen så på meg mange ganger og nå lurer jeg på hvordan det gikk an, ja for det var jo lånepapirer.

''jeg tror de spør fordi de tror at alle med asperger er vandrende kalkulatorer, men jeg er ikke det.

De spør ikke fordi de vil ha svar på et bestemt gangestykke, mer for å ha det gøy, men jeg liker ikke det.

Jeg føler meg dum, for jeg får ikke til foran andre, får lett engstelse av sånt, ting jeg ville klart alene, klarer jeg kanskje ikke hvis jeg føler meg stresset.''

Dumme spørsmål fortjener dumme svar. Det er derfor du kan låne dem en kalkulator eller spørre hvorfor de tenger å vite det. Eller rett og slett fortelle dem at du ikke er noen vandrende kalkulator.

Du har ingen plikt til å prestere bare fordi noen har en fiks idé.

Jeg er forresten en kløpper til å spille føyte så lenge ingen hører på. Forsøker jeg å opptre trer prestasjonsangsten i kraft.

:-)

mvh

[Gjest togli]

Ikke så lett å svare på det du spør om, men kan jo allikevel sette meg litt inn i det selv om det ikke blir helt det samme for deg som for meg...

Jeg blir også sliten av å late som jeg er "hørende", så for min del er åpenhet så utrolig viktig! Jeg benytter enhver anledning til å forklare folk hvordan det er å være døv og hva som kan være problematisk for meg, for da kan folk også få sjansen til å vise hensyn - samt at jeg kan slappe mer av og slippe å være "liksomhørende"

Er du åpen nok med de du omgåes mest med? Passer du på å finne pusterom der du kan være deg selv fullt og helt? For min del er dette viktig - da jeg på slike steder eller i slike settinger samler krefter til å kunne fungere ute blant andre mennesker som hører godt.

Jeg trives langt bedre med å være en velfungerende døv enn en mindre velfungerende hørende

Det er sikkert vanskeligere for folk flest å "forstå" asberger enn å forstå "døvhet"..., men du er så god på å beskrive og forklare at jeg tror du har masse nyttig lærdom å gi andre mennesker rundt deg

[Katt-ja]

Hei!

Ja jeg har i tilfeller der det er blitt fortalt fått reaksjoner jeg misliker. feks tror enkelte som vet det at jeg er en vandrende kalkulator. Dette er slitsomt, jeg får lett panikk og prestasjonsangst, når jeg får gangestykker presentert.

Jeg har en kalkulator med meg, men jeg er ikke en kalkulator.

Lurer på om dette kommer av visse filmer, jeg er bare mest vanlig, men jeg sliter med det der mer å se i øynene og jeg vil ikke virker overlegen og avissende og uhøflig, så jeg strever så jeg ikke alltid hører hva som blir sagt.

''Ja jeg har i tilfeller der det er blitt fortalt fått reaksjoner jeg misliker. feks tror enkelte som vet det at jeg er en vandrende kalkulator. Dette er slitsomt, jeg får lett panikk og prestasjonsangst, når jeg får gangestykker presentert. Jeg har en kalkulator med meg, men jeg er ikke en kalkulator.''

Men....altså....de som spør om sånt - de må jo være _virkelig_ rare?? Man gjør da ikke sånn. Selv om det evt har skjedd deg noen ganger, burde det ikke være stor sjanse for at mange vil reagere sånn. Altså, at man kan spørre om du har noen spesielle evner kan til nød forstås, men at de liksom skal ha det demonstrert? Wow.

[Gjest togli]

''Ja jeg har i tilfeller der det er blitt fortalt fått reaksjoner jeg misliker. feks tror enkelte som vet det at jeg er en vandrende kalkulator. Dette er slitsomt, jeg får lett panikk og prestasjonsangst, når jeg får gangestykker presentert. Jeg har en kalkulator med meg, men jeg er ikke en kalkulator.''

Men....altså....de som spør om sånt - de må jo være _virkelig_ rare?? Man gjør da ikke sånn. Selv om det evt har skjedd deg noen ganger, burde det ikke være stor sjanse for at mange vil reagere sånn. Altså, at man kan spørre om du har noen spesielle evner kan til nød forstås, men at de liksom skal ha det demonstrert? Wow.

Det blir omtrent som de som vil ha demonstrert munnavlesningsevnene mine

Jeg tenker at madelenemie kan fortelle at hun ikke takler slike regnestykker under press, så det er uaktuelt å svare dem pga dette.... samtidig spør de fordi de synes hun har en spennende egenskap de selv ikke er i besittelse av, så jeg tenker at også slike spørsmål bidrar til åpenhet og ufarliggjøring.

[Katt-ja]

Det blir omtrent som de som vil ha demonstrert munnavlesningsevnene mine

Jeg tenker at madelenemie kan fortelle at hun ikke takler slike regnestykker under press, så det er uaktuelt å svare dem pga dette.... samtidig spør de fordi de synes hun har en spennende egenskap de selv ikke er i besittelse av, så jeg tenker at også slike spørsmål bidrar til åpenhet og ufarliggjøring.

Hmmm. Jeg ville trodd at det var sjelden man traff på folk som var såpass...tja...frekke? Men, men - man blir dessverre ofte overrasket over folk man hører om. Dorthe har av og til sjokkert meg med det hun forteller om tullinger hun møter.

[Gjest togli]

Hmmm. Jeg ville trodd at det var sjelden man traff på folk som var såpass...tja...frekke? Men, men - man blir dessverre ofte overrasket over folk man hører om. Dorthe har av og til sjokkert meg med det hun forteller om tullinger hun møter.

Det er mye rart man møter, ja

Selv er jeg nok litt herda og tar det meste med humor )

[Madelenemie]

''jeg tror de spør fordi de tror at alle med asperger er vandrende kalkulatorer, men jeg er ikke det.

De spør ikke fordi de vil ha svar på et bestemt gangestykke, mer for å ha det gøy, men jeg liker ikke det.

Jeg føler meg dum, for jeg får ikke til foran andre, får lett engstelse av sånt, ting jeg ville klart alene, klarer jeg kanskje ikke hvis jeg føler meg stresset.''

Dumme spørsmål fortjener dumme svar. Det er derfor du kan låne dem en kalkulator eller spørre hvorfor de tenger å vite det. Eller rett og slett fortelle dem at du ikke er noen vandrende kalkulator.

Du har ingen plikt til å prestere bare fordi noen har en fiks idé.

Jeg er forresten en kløpper til å spille føyte så lenge ingen hører på. Forsøker jeg å opptre trer prestasjonsangsten i kraft.

:-)

mvh

Hei!

Fint å høre at andre har det sånn også.

For min datter og sønn er helt avslappet om de må prestere foran andre, min sønn har stor selvtillit og det er noen ganger som om akkurat det hjelper han en del.

Jeg klarer et foredrag sånne ting, da har man jo skrevet på forhånd det man skal si, eller man har en powerpoint så det blir noe annet.

[Madelenemie]

Ikke så lett å svare på det du spør om, men kan jo allikevel sette meg litt inn i det selv om det ikke blir helt det samme for deg som for meg...

Jeg blir også sliten av å late som jeg er "hørende", så for min del er åpenhet så utrolig viktig! Jeg benytter enhver anledning til å forklare folk hvordan det er å være døv og hva som kan være problematisk for meg, for da kan folk også få sjansen til å vise hensyn - samt at jeg kan slappe mer av og slippe å være "liksomhørende"

Er du åpen nok med de du omgåes mest med? Passer du på å finne pusterom der du kan være deg selv fullt og helt? For min del er dette viktig - da jeg på slike steder eller i slike settinger samler krefter til å kunne fungere ute blant andre mennesker som hører godt.

Jeg trives langt bedre med å være en velfungerende døv enn en mindre velfungerende hørende

Det er sikkert vanskeligere for folk flest å "forstå" asberger enn å forstå "døvhet"..., men du er så god på å beskrive og forklare at jeg tror du har masse nyttig lærdom å gi andre mennesker rundt deg

Hei!

jeg er flinkere til å utrykke ting skriftlig, er ikke flink muntlig, hvis ikke innøvd en tekst eks eller noe jeg har lest veldig mye på.

Min psykiater mener det feks av den grunn er bra for meg å skriftlig heller når jeg blir syk forklare hva som plager meg, da jeg ellers kanskje bare smiler og sier vet ikke eller, det går nok bra for jeg får ikke alltid ut ordene av munnen hvis de ikke er helt avklart på forhånd.

Også ender det med at en liten betennelse blir livstruende.

Mine nærmeste vet det, de tuller mye med meg og jeg kan nesten være meg selv, men ikke helt. Jeg har masse ting jeg må gjøre for å virkelig ha det bra, dette kan jeg i større grad gjøre når jeg er alene. Når jeg syns jeg må si en ting svært mange ganger så kan jeg gjøre det når jeg er alene, jeg kan gå rundt i huset akkurat sånn som jeg må, uten å få kommentarer på at jeg "går runden" "skal du bare sjekke litt" " nå gjentar du så jeg blir sprø" osv...

Jeg er altså ganske meg selv når jeg er hjemme med familien, men egentlig tar jeg meg nok en del sammen for at min mann skal føle at jeg er nokså som andre. jeg syns han fortjener det.

jeg har dårlig samvittighet inni mellom fordi min mann giftet seg med meg, han ville hatt en annet liv med en karrierekvinne som mer er på hans nivå. Jeg vet han elsker meg, men inni mellom tenker jeg han har savn, jeg kjemper, jeg har savn og sånn lever vi

Likevel har han sagt han dør uten meg, og jeg vet han mener det, så derfor går den dårlige samvittigheten ofte bort bare fordi jeg vet han vil ha meg for alt i verden.

Jeg fikk mail i dag av en asperger venn (hvis det er venn) tror det, som inviterte meg med på noe, jeg tenkte, "jeg har få venner med asperger syndrom, så kanskje siden dette er et menneske som svarer normalt og ikke bare snakker om tog eller katter, så kanskje jeg blir med".

Det hadde vært deilig å bare få slippe å føle på at man er annerledes. Med andre venner så kommer stadig den asperger knaggen frem, den de henger mine ting på, og da føler jeg jo at jeg ikke er helt som dem, men det er altså godt ment.

Takk for svaret.

[Katt-ja]

Hei!

Fint å høre at andre har det sånn også.

For min datter og sønn er helt avslappet om de må prestere foran andre, min sønn har stor selvtillit og det er noen ganger som om akkurat det hjelper han en del.

Jeg klarer et foredrag sånne ting, da har man jo skrevet på forhånd det man skal si, eller man har en powerpoint så det blir noe annet.

''For min datter og sønn er helt avslappet om de må prestere foran andre''

Akkurat det terper de ganske mye mer på i skolene nå til dags enn da vi (eller jeg) var barn. De unge nå er mye mer vant til slikt. Jeg snakker svært sjelden i forsamlinger - jeg hater det.

[Madelenemie]

''Ja jeg har i tilfeller der det er blitt fortalt fått reaksjoner jeg misliker. feks tror enkelte som vet det at jeg er en vandrende kalkulator. Dette er slitsomt, jeg får lett panikk og prestasjonsangst, når jeg får gangestykker presentert. Jeg har en kalkulator med meg, men jeg er ikke en kalkulator.''

Men....altså....de som spør om sånt - de må jo være _virkelig_ rare?? Man gjør da ikke sånn. Selv om det evt har skjedd deg noen ganger, burde det ikke være stor sjanse for at mange vil reagere sånn. Altså, at man kan spørre om du har noen spesielle evner kan til nød forstås, men at de liksom skal ha det demonstrert? Wow.

Hei!

ja det har du nok rett i, men ganske mange trekker frem matematikk, kanskje fordi de vet jeg er interessert i matematikk.

Det er jeg, men jeg er ikke en reser i hoderegning foran andre.

De fleste jeg kjenner har ikke en gang spesielle evner så hele det presset som møter en når andre får vite at en har asperger syndrom kan virke avskrekkende, men det er sikkert egentlig ikke mange, bare veldig ubehagelig når man opplever det.

Også spørsmål om jeg har absolutt gehør, fotografisk hukkomelse, har jeg fått, samt om jeg har høy IQ. Jeg har da ofte svart av ren panikkfølelse at jeg gikk på spesialskole og var regnet som mindre inteligent, jeg sier ikke min egentlige IQ, da tenker jeg at jeg virkelig vil få spørsmål? Men min bestevenninne og mannen vet det, men de er med i mensa så da blir det ikke noen stor sak av det. tror de har rundt 140 i IQ. de fleste med AS har vist gjennomsnitlig IQ, slik at det er egentlig feil oppfatning at man må ha så høy IQ.

Men jeg er ikke helt sikker på dette, for jeg har på nettet møtt en annen mann med asperger med høy IQ, men han var også interessert i det samme som meg, men litt snevrere, tror egentlig man er i hele spekteret.