Ukontrollert sinne, uholbar situasjon.

[Gjest Fryktelig trist kvinne.]

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst, og har hatt problemer med familien min helt inntil jeg kuttet dem ut i voksen alder.

Når jeg ser tilbake så kan jeg se noen tendenser til frustrasjon når jeg var lita, men jeg var sjenert, stille og snill.

Nå som voksen så har jeg dessverre utviklet meg til å bli det jeg har vært livredd for å ende opp som, en hissig bitch. Og jeg synes ting er så vanskelige nå at jeg føler jeg har mistet gnisten helt.

Jeg er sprudlende, nesten litt for mye, flink i jobb og kan være veldig utholdende på gjøremål. Andre ganger så tåler jeg ikke noe motstand før jeg gir meg og blir oppgitt og irritert.

Det er også som om at jeg ikke tåler at folk er vrange mot meg lenger. Jeg kan komme i krangel i butikkøen om så er, hvis noen er dumme mot meg. Det er liksom ingen ting som skremmer meg lenger.

Samtidig så føler jeg at denne hissigheta går fryktelig utover mine barn som nå er ganske store. Jeg er omtrent aldri sinna på dem og jeg er på mange måter en svært snill og hjelpsom og god mor, men de overvarer jo en god del av nedstemtheten min. Og selvom jeg klarer å bytte om nesten på minuttet når jeg ser på de så får de jo med seg en del av situasjonene.

Jeg trekker meg også unna en del sammenkomster og slikt med venner og bekjente i fare for å komme opp i noe. Jeg har heller ikke så mye energi til slike ting på fritiden. Har full jobb og det er vel egentlig det jeg orker med. Og utenom det så blir det å hjelpe til med ungdommenes hobbier og sånn.

Jeg kan få gnistringer i hodet, som varer få sekunder. Det er som elektriske støt nærmest og er sammen med svimmelhetsanfall. Det varer aldri lenge og jeg faller aldri.

Får tretthetsanfall, sliter i timer i strekk med enorm tretthet, jeg er bare litt fra å sovne. Dette skjer også skremmende nok under møter i jobben ol. Det hjelper ikke å gå litt rundt, drikke masse kaffe ol.

Jeg er egentlig et godt menneske, en veldig god mor. Snill, tålmodig, hjelpsom. Og jeg føler at jeg har lagt barndom og oppvekst bak meg.

Alikavel så er jeg altså et menneske til, jeg føler hat, forakt, sinne, nedlatenhet, jeg sårer med ord og er en skikkelig bitch.

Jeg vet det men får ikke gjort noe med det.

Føler tristhet og misunnelse når jeg ser folk rundt meg er harmoniske og har det bra i familie og med sine menn og barn og venner. Selv så trekker jeg meg unna så mange og er alltid på vakt om noen skal være stygge med meg. Har alltid en uro i kroppen. Eneste gangene jeg føler sånn ro og glede er når ungene og jeg koser oss sammen.

Jeg er bitter for når jeg endelig kom meg gjennom barndommen, oppveksten, og alt som har skjedd meg og alikavel står på bena, har flott jobb og klarer meg tilsynelatende helt bra, så blir jeg voksen (noen og førti) og ender altså opp som en utslitt bitch når jeg egentlig skulle kose meg med vinsten over å ha klart å heve meg over alt elende. Alt av situasjoner og mennsker som er minste negative for meg føles det som jeg må kvitte meg med som eneste alternativ i steden for å prøve å rydde opp i situasjonen.

Hadde det ikke vært for ungene så hadde jeg ikke orket dette. For jeg gjør alt for dem og er egentlig et god menneske, men jeg vet jeg kommer til å ende opp i fremtiden som en ensom sur bitch mens alle andre har det bra, og jeg føler virkelig ikke jeg egentlig fortjener å ha det slik jeg har det nå.

Hva er det med meg? Er jeg ødelagt for alltid? Hvorfor skjer dette med meg når jeg har vært så flink å heve meg over alt som har skjedd? Hvorfor kan ikke jeg endelig få ha det fredelig, rolig og godt og harmonisk?

Har jeg dratt på meg noen sykdommer, diagnoser? Er jeg født med noen? Er dette senskader?

Hjelp, vær så snill.

[Gjest MayLynn]

Kanskje du hadde hatt godt av å snakke med en psykolog? Du er så vant med å klare alt på tross av "alt" at du kanskje ikke tillater deg selv å være fornøyd? Kanskje ingen har fortalt deg at nå kan du faktisk slappe av og være stolt av det du har fått til?

[Gjest Fryktelig trist kvinne.]

Kanskje du hadde hatt godt av å snakke med en psykolog? Du er så vant med å klare alt på tross av "alt" at du kanskje ikke tillater deg selv å være fornøyd? Kanskje ingen har fortalt deg at nå kan du faktisk slappe av og være stolt av det du har fått til?

Takk for svar MayLynn.

Jeg skulle ønske det var så "lett" at jeg kunne tatt meg en kortere sykmelding og lene meg tilbake og se hva jeg har fått til og bli fornøyd og rolig med det.

Men det er dessverre ikke så lett føler jeg. Jeg ser bak meg og ser at det er beundringsverdig hva jeg har fått til, har fått dette fortalt av kyndige tidligere også. Jeg har flotte veldig greie barn, god jobb osv.

Men jeg har en sånn veldig uro inni meg. Og jeg blir så fort sint noen ganger. Små bagateller kan gjøre hele situasjonene forandret fra smil og pågangsmot til nesten uholdbar tristhet, sinne og oppgitthet.

Jeg kan også bli så sint, og det er ofte, at jeg kan være ukontrollert. Jeg kan knuse ting, kaste ting osv.

Og så sitter jeg i ettertid og skammer meg og føler meg unormal, dum, lite verdt, usunn i nærheten av barna ol.

Det er dessverre noe jeg ikke kan kontrollere. Det blomstret vel egentlig til for en fem år siden eller noe og det har bare gått på og gått på. Voldsomt de siste par, tre årene da jeg har vært i et forhold som har krevet mye mer av meg enn det jeg føler er riktig og sunt.

F.eks. i går så var det en liten ting jeg ikke fikk til. Min oppgitthet og mitt sinne pga det gjorde at jeg avlyste en ting barna og jeg skulle gjøre sammen.

I natt har jeg sovet dårlig, få timer, og i dag sitter jeg her med en følelse av at ungene mine har forakt for mitt halve jeg, at min væremåte ikke er sunn for dem, at jeg ikke er brukendes, jeg har veldig uro i kroppen, er veldig sliten, trøtt, hodepine. Jeg er blid og rolig utenpå, veldig trist og urolig inni.

Det er så veldig, veldig slitsomt og jeg blir så lei meg for at ikke også jeg kan få være i et normalt forhold, med normal familie og vennekrets, leve et normalt liv og ha det greit og harmonisk med mine

[Gjest togli]

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å skrive at du burde prøve Biopati siden det nok regnes som en alternativ behandling

Uansett ble datra mi helt forandra etter tre behandlinger der... Hun var trassig og vanskelig fra hun fikk feberkramper 15 mnd gammel og holdt det gående fram til hun var 10-11.... Jeg føler vi prøvde ALT! Tilslutt bestemte vi oss for å prøve biopati.... Der snakket de om "blokkeringer" i kroppen som kan komme av vanskeligheter i barndommen..f.eks. fra tøffe fødsler, sykdom, vanskelig oppvekst etc. Datteren min hadde det nok fra feberkrampeperioden...

Hun fikk tre behandlinger og ble som et nytt menneske.... Hun er idag 14 og har aldri vært så harmonisk som nå

Det viktigste for meg er at dette funka, så får det bare være så alternativt det bare vil

[Gjest oddod]

Takk for svar MayLynn.

Jeg skulle ønske det var så "lett" at jeg kunne tatt meg en kortere sykmelding og lene meg tilbake og se hva jeg har fått til og bli fornøyd og rolig med det.

Men det er dessverre ikke så lett føler jeg. Jeg ser bak meg og ser at det er beundringsverdig hva jeg har fått til, har fått dette fortalt av kyndige tidligere også. Jeg har flotte veldig greie barn, god jobb osv.

Men jeg har en sånn veldig uro inni meg. Og jeg blir så fort sint noen ganger. Små bagateller kan gjøre hele situasjonene forandret fra smil og pågangsmot til nesten uholdbar tristhet, sinne og oppgitthet.

Jeg kan også bli så sint, og det er ofte, at jeg kan være ukontrollert. Jeg kan knuse ting, kaste ting osv.

Og så sitter jeg i ettertid og skammer meg og føler meg unormal, dum, lite verdt, usunn i nærheten av barna ol.

Det er dessverre noe jeg ikke kan kontrollere. Det blomstret vel egentlig til for en fem år siden eller noe og det har bare gått på og gått på. Voldsomt de siste par, tre årene da jeg har vært i et forhold som har krevet mye mer av meg enn det jeg føler er riktig og sunt.

F.eks. i går så var det en liten ting jeg ikke fikk til. Min oppgitthet og mitt sinne pga det gjorde at jeg avlyste en ting barna og jeg skulle gjøre sammen.

I natt har jeg sovet dårlig, få timer, og i dag sitter jeg her med en følelse av at ungene mine har forakt for mitt halve jeg, at min væremåte ikke er sunn for dem, at jeg ikke er brukendes, jeg har veldig uro i kroppen, er veldig sliten, trøtt, hodepine. Jeg er blid og rolig utenpå, veldig trist og urolig inni.

Det er så veldig, veldig slitsomt og jeg blir så lei meg for at ikke også jeg kan få være i et normalt forhold, med normal familie og vennekrets, leve et normalt liv og ha det greit og harmonisk med mine

Du ser ut til å trenge behandling/samtaler med noen om dette tenker jeg.

[cathlin]

Høres ut som du kunne fått hjelp hos en psykolog - samtaleterapi. Har du vurdert det noen gang`? Har tro på at dette er noe du kan finne ut av og jobbe med sammen med en samtalepartner.

[Gjest litt yngre enn deg]

Kjenner meg igjen. Dessverre kom det for meg sent i tenårene, og føler meg til tider milevis unna det å være en sånn person som noen blir forelska i og vil ha barn med.

Jeg har kommet frem til at jeg er hard og tverr til tider fordi jeg ikke orker å bli dominert, lekt med eller såret igjen. Fordi jeg alltid følte meg så alene da det stod på som verst i barndommen, har hodet ved noen anledninger låst seg i en oppfattelse om at resten av verden er så sterke og solide, og slik er det jo ikke. Jeg minner meg selv om at mange av de jeg får negative følelser for, kan ha det akkurat like ille som meg. Det finnes mange, mange "sårede barn" der ute. Det er lett å reagere med omsorg hvis de viser det ved å fremstå som skjøre og svake, men mange av de "sterke" har et minst like stort behov for omsorg, forståelse og varsomhet. Det prøver jeg å huske i mitt møte med andre.

Jeg prøver også å "kjenne på følelsene" uten å la de styre meg. Jeg har det så mye bedre når jeg reagerer modent. Buddha-delen av meg er riktignok veldig utslitt etter oppveksten, og av og til er det befriende godt å "utagere" litt, men jeg prøver å la det få utløp på positive måter, eks gjennom mer eller mindre ekstreme opplevelser i naturen.

Jeg prøver å analysere hvorfor jeg egentlig er sint. Jeg er jo egentlig sint på foreldrene mine fordi de ikke ga meg det jeg trengte, og på "de andre", de som ikke grep inn og gjorde noe når de må ha sett at jeg ikke hadde det bra, og på meg selv som tydeligvis ikke var slik at de ville behandle meg bra. Merkelig nok er jeg også sint på de som har hatt det jeg aldri fikk, eller sjalu heter det vel, men de kan jo ikke noe for at de har hatt det bra

I forhold til andre har jeg følt en motstand: "Hvorfor skal jeg knytte meg til deg, yte og være tålmodig med deg, når du bare kommer til å såre meg tilbake?" ... og da blir man jo ikke så mye lykkeligere akkurat.

Så, tja, løsningen har jeg ikke. Men jeg føler jeg har kommet litt nærmere. Det å forstå seg selv hjelper bittelitt, og det å forstå andre også. Noe kan man bare ikke forstå, og da hjelper det å akseptere det. Det hjelper også bittelitt å ha gode forhold til andre, og å tenke over hva jeg kan godta og hva som er en dealbreaker når det gjelder andres oppførsel. Ikke minst hjelper det å utvikle meg selv angående hvordan JEG innvirker på forholdet til andre, heller enn å føle meg som en passiv deltaker. Forhåpentligvis får jeg meg også en god og varm mann en dag, kjærlighet har visstnok et stort helingspotensiale når det gjelder denne typen skader.

Jeg finner også mye ro i religion, eller spiritualitet om du vil.

Jeg er utrolig sta, og _nekter_ å ikke la det komme noe godt ut av dette, så jeg har forlengst bestemt meg for å yte max for at jeg skal gjøre mitt for at verden skal bli et bedre sted, og et av mine bidrag da er å være en rettferdig person som andre kan stole på.

[Gjest Fryktelig trist kvinne.]

Takk for svar, alle dere som har giddet å engasjere dere i innlegget og problematikken min. Og takk til dere som evnt.skriver inn deres råd og synspunkter siden.

Jeg skjønner at jeg nok må finne meg en psykolog. Igjen.

Jeg gikk til ei for en del år siden. Et helt år gikk jeg privat og betalte av egen lomme. Men hun var nesten mer på å prate om seg selv og sitt eget liv, så jeg gav meg. Fikk ikke noe ut av det.

Så har jeg vært til psykomotorisk fysioterapi. Gikk bare en kort stund dessverre men lærte en del om meg selv og mitt reaksjonsmønster. Fikk for øvrig beskjed om at jeg var et tydlig overgrepsoffer, men at jeg hadde en veldig styrke som gjorde at jeg stor rak og klarte meg veldig godt gjennom livet, der andre datt i rennestenen, som han sa.

Og jeg har prøvd psykolog en liten stund en annen gang, men da var fokuset på mitt haverende ekteskap, som jeg har blitt i pga. barna, men som dessverre har vært veldig tappende for min del og som jeg føler har vært det utslagsgivende for å nå dit jeg er i dag. Det er nemmelig i di siste årene med frustrasjonen med ham at dette har slått så voldsomt ut og jeg er full av sinne og agresjon. Akkurat som om at det var toppen på kransekaka, i mange år har folk holdt på, og så ender jeg i et forhold med en som er snill men som ender opp med å ta fra meg alt av pågangsmot og drømmer og håp.

Er ute av det forholdet nå, men har en del kontakt. Og sinne er dessverre ikke borte. Jeg føler at det før ble mer trigget av situasjoner og dager med uenighet, men at det nå er blitt "kronisk". Det er trist.

Jeg har vært til utredning, også det for en god del år siden. Fikk flere "diagnoser", som depresjon, angst, og posttraumatisk stress. Men jeg fikk beskjed hos hun på psykomotorisk fysioterapi at det ofte kom folk inn dit med diagnoser og hvor det viste seg at det slettes ikke var så ille alikavel.

Angsten hadde jeg, den dukket kraftig opp i diverse situasjoner i hverddagen. Jeg selbehandlet meg ved å ikke ville bøye meg for den og ikke unngå situasjonene. Det var uhyre tøft til tider og jeg kunne sitter kliss våt i svette med hjerte bankende men jeg ble kvitt den på den måten.

Depresjonen tok jeg litt tabletter for men kom meg ut blant folk, i jobb og diverse og sluttet da jeg ikke ville ha depresjon mer. Og det gikk den rette vegen.

Jeg har også gjort flere ting, lært og utrettet ting som papirene fra utredninga sa jeg ikke ville klare. Jeg føler derfor jeg har slått i hjel hele den.

Ting har gått tålig greit, i mange år. Men det å havne i et forhold som var såpass tøft for meg har altså gjort noe med meg.

Nå sitter jeg her, voksen, og føler jeg har mistet ungdommen min. Mistet mange muligheter og at jeg ikke har ork eller mulighet til å begynne på en ny lang sti for å komme meg igjen. Er livredd for at dette nå er en kronisk situasjon som bare forværrer seg. Jeg kan se at mine voksne barn, som viser stor kjærlighet for meg, alikavel distansierer seg på en måte som gjør at jeg tror de har problemer med dette. Jeg er redd for å spørre, må det, for å vite og få forklart meg, men samtidig er jeg redd for svaret.

Leser litt rundt og lurer på, kan jeg ha dratt på meg emosjonell personlighetsforstyrrelse feks.?

Jeg skjønner jeg må inn til en psykolog igjen, men jeg er så lei på å begynne på den banen igjen. Det er så langt ned, så langt tillbake. Jeg har så veldig lyst til å bare være normal, leve normal og ha en vanlig hverddag som alle andre.

[cathlin]

Takk for svar, alle dere som har giddet å engasjere dere i innlegget og problematikken min. Og takk til dere som evnt.skriver inn deres råd og synspunkter siden.

Jeg skjønner at jeg nok må finne meg en psykolog. Igjen.

Jeg gikk til ei for en del år siden. Et helt år gikk jeg privat og betalte av egen lomme. Men hun var nesten mer på å prate om seg selv og sitt eget liv, så jeg gav meg. Fikk ikke noe ut av det.

Så har jeg vært til psykomotorisk fysioterapi. Gikk bare en kort stund dessverre men lærte en del om meg selv og mitt reaksjonsmønster. Fikk for øvrig beskjed om at jeg var et tydlig overgrepsoffer, men at jeg hadde en veldig styrke som gjorde at jeg stor rak og klarte meg veldig godt gjennom livet, der andre datt i rennestenen, som han sa.

Og jeg har prøvd psykolog en liten stund en annen gang, men da var fokuset på mitt haverende ekteskap, som jeg har blitt i pga. barna, men som dessverre har vært veldig tappende for min del og som jeg føler har vært det utslagsgivende for å nå dit jeg er i dag. Det er nemmelig i di siste årene med frustrasjonen med ham at dette har slått så voldsomt ut og jeg er full av sinne og agresjon. Akkurat som om at det var toppen på kransekaka, i mange år har folk holdt på, og så ender jeg i et forhold med en som er snill men som ender opp med å ta fra meg alt av pågangsmot og drømmer og håp.

Er ute av det forholdet nå, men har en del kontakt. Og sinne er dessverre ikke borte. Jeg føler at det før ble mer trigget av situasjoner og dager med uenighet, men at det nå er blitt "kronisk". Det er trist.

Jeg har vært til utredning, også det for en god del år siden. Fikk flere "diagnoser", som depresjon, angst, og posttraumatisk stress. Men jeg fikk beskjed hos hun på psykomotorisk fysioterapi at det ofte kom folk inn dit med diagnoser og hvor det viste seg at det slettes ikke var så ille alikavel.

Angsten hadde jeg, den dukket kraftig opp i diverse situasjoner i hverddagen. Jeg selbehandlet meg ved å ikke ville bøye meg for den og ikke unngå situasjonene. Det var uhyre tøft til tider og jeg kunne sitter kliss våt i svette med hjerte bankende men jeg ble kvitt den på den måten.

Depresjonen tok jeg litt tabletter for men kom meg ut blant folk, i jobb og diverse og sluttet da jeg ikke ville ha depresjon mer. Og det gikk den rette vegen.

Jeg har også gjort flere ting, lært og utrettet ting som papirene fra utredninga sa jeg ikke ville klare. Jeg føler derfor jeg har slått i hjel hele den.

Ting har gått tålig greit, i mange år. Men det å havne i et forhold som var såpass tøft for meg har altså gjort noe med meg.

Nå sitter jeg her, voksen, og føler jeg har mistet ungdommen min. Mistet mange muligheter og at jeg ikke har ork eller mulighet til å begynne på en ny lang sti for å komme meg igjen. Er livredd for at dette nå er en kronisk situasjon som bare forværrer seg. Jeg kan se at mine voksne barn, som viser stor kjærlighet for meg, alikavel distansierer seg på en måte som gjør at jeg tror de har problemer med dette. Jeg er redd for å spørre, må det, for å vite og få forklart meg, men samtidig er jeg redd for svaret.

Leser litt rundt og lurer på, kan jeg ha dratt på meg emosjonell personlighetsforstyrrelse feks.?

Jeg skjønner jeg må inn til en psykolog igjen, men jeg er så lei på å begynne på den banen igjen. Det er så langt ned, så langt tillbake. Jeg har så veldig lyst til å bare være normal, leve normal og ha en vanlig hverddag som alle andre.

Skjønner det veldig godt.

Hvis du bor i en større by, finnes det gode psykologer som har driftsavtale, det vil si at du betaler bare til frikortbeløpet, og der er det ikke alle som er like opptatt av å sette diagnose på deg.