jeg vet ikke helt...

[Gjest akkuratnå]

Hei,

jeg er mor til to barn, er hjemme med den minste som nå er blitt 8 mnd. Jeg har siden fødsel hatt bekkensmerter, det varierer, men det går greit siden jeg er mye i ro. Pga mye smerter, og tanker om at jeg ikke blir frisk, men værre, og tanker om hvordan jeg nå er som mor, gjør meg så trist. Humøret varierer. men når jeg er langt nede, så alt liksom svart. Jeg kan gråte mye når jeg er alene med babyen, og jeg tenker ut metoder for å dø. Mitt ønske er å dø av en sykdom, slik at jeg ikke må ta valget selv. Jeg føler at jeg ikke kan snakke om dette, for jeg tror liksom ikke det kommer til å skje. Kan jo ikke mene det jeg, jeg som alltid har vert så positiv og glad i livet...Når jeg tenker dette, så tenker jeg på barna mine, og gråter bare enda mer. Kan jo ikke forlate dem, eller mannen min. Uten dem så vet jeg ikke...som om jeg lever for dem...

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har aldri vert nedfor før, jeg vet ikke hvordan gripe dette ann. Jeg har det så vondt på de dårlige dagene mine.....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått depresjonssykdommen. Bestill time hos fastlegen allerede i dag.

Dette finnes det god hjelp for.

[nitty-gritty]

Det kan høres ut som en svangerskapsdepresjon.

Snakk med fastlegen din - det er hjelp å få!

[Gjest akkuratnå]

Du har fått depresjonssykdommen. Bestill time hos fastlegen allerede i dag.

Dette finnes det god hjelp for.

jeg var hos legen sist uke, men torde ikke å nevne det. Og så tenker jeg, hva kan hun gjøre? Har ikke lyst å gå på antidepressive....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg var hos legen sist uke, men torde ikke å nevne det. Og så tenker jeg, hva kan hun gjøre? Har ikke lyst å gå på antidepressive....

Så du har mer lyst til å være deprimert?

[Gjest akkuratnå]

Så du har mer lyst til å være deprimert?

nei...men jeg tenker at det går over etter en stund..klarer ikke si til legen at jeg er deprimert. Jeg begynner bare å gråte, og....nei jeg vet at det er vel best å snakke med henne....

men tror ikke jeg kommer til å gjøre det. en fødseldepresjon kan vel gå over av seg selv?

[Lillemus]

Kontakt fastlege eller helsesøster i morra - det høres ut som du har en fødselsdepresjon og dette trenger du hjelp til å komme deg gjennom. Fortell akkurat hvordan du har det, om du synes det er vanskelig å sette ord på det så skriv ut det du har skrevet her og vis dem det. )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

nei...men jeg tenker at det går over etter en stund..klarer ikke si til legen at jeg er deprimert. Jeg begynner bare å gråte, og....nei jeg vet at det er vel best å snakke med henne....

men tror ikke jeg kommer til å gjøre det. en fødseldepresjon kan vel gå over av seg selv?

Den kan gå over av seg selv om flere måneder. Så får en håpe at tilknytningen mellom deg og barnet ikke har fått en alvorlig skade i løpet av denne tiden og selvsagt at den går over før du tar livet ditt.

Tid med barn kommer aldri tilbake.

[Gjest Bipolar58 og far til 2.]

nei...men jeg tenker at det går over etter en stund..klarer ikke si til legen at jeg er deprimert. Jeg begynner bare å gråte, og....nei jeg vet at det er vel best å snakke med henne....

men tror ikke jeg kommer til å gjøre det. en fødseldepresjon kan vel gå over av seg selv?

Ta de medisinene leger foreskriver deg.Det er lov å gråte.Ingenting er verre enn at du avslutter livet for tidlig.Det er mange som har det som deg,og dette er ingenting å være flau eller skamfull for.

Sykdom er ingens feil.Den kan ramme alle.Den har nå rammet deg.Sykdommen heter svangerskaps depresjon.Eneste måten å overleve på er å ta i mot hjelp.Det er derfor vi betaler skatt i dette landet,for at helesvesenet skal hjlpe oss når vi trenger det.

Det er ikke farlig å ta medisiner,ellers hadde ikke legen gitt deg de.

Ammer du,gir du bare legen beskjed om dette,så du får medisiner som ikke skader barnet.

[Gjest akkuratnå]

Ta de medisinene leger foreskriver deg.Det er lov å gråte.Ingenting er verre enn at du avslutter livet for tidlig.Det er mange som har det som deg,og dette er ingenting å være flau eller skamfull for.

Sykdom er ingens feil.Den kan ramme alle.Den har nå rammet deg.Sykdommen heter svangerskaps depresjon.Eneste måten å overleve på er å ta i mot hjelp.Det er derfor vi betaler skatt i dette landet,for at helesvesenet skal hjlpe oss når vi trenger det.

Det er ikke farlig å ta medisiner,ellers hadde ikke legen gitt deg de.

Ammer du,gir du bare legen beskjed om dette,så du får medisiner som ikke skader barnet.

Takk for svar!

Men innerst inne så vet jeg vel at jeg ikke tar livet av meg, derfor føler jeg meg så "barnslig" på en måte, og unødvendig å nevne de tankene for legen slik at hun gir meg antidepressive... jeg klarer ikke å forklare det... men kanskje redd for at jeg ikke blir tatt på alvor, at i tillegg til mye styr med bekkenet, så også medisiner for dette...

men det skremmer meg det NHD skrev, at babyen blir skadet av at jeg er lei meg... jeg prøver ikke å gråte når han er våken, og jeg ler mye og smiler mye, jeg er jo glad i løpet av dagen, pga han som ler eller gjør noe søtt Gråter ikke hele tiden!

Jeg kunne ALDRI skadet han, er irritert inni meg av og til, når han ikke vil sove osv, men jeg villle da aldri gjort han noe. Ikke storebroren heller!!! Men kan jo hende de merker det likevel... vet ikke...

vet ikke, men føler det som en fin utvei på en måte, å dø, dersom alt ble for ille. Og når jeg er langt nede, så tenker jeg på hvordan. Kanskje mest for å "trøste meg"... tenkte kanskje at det var flere her som tenkte som meg, og kunne si at det er "normalt".. og at det vil gå over med tiden, tips og råd.

men visst dere mener at dette er noe jeg absolutt må gjøre, så skal jeg tenke på det. Hjelper jo egentlig med noen som sier at jeg skal gjøre det, selv om det ikke er det jeg vil høre. Men..huff. nei... det føles ikke bra å si det til legen..

Jeg har bedre dager, har vert kjempefin i flere uker. Men når smertene fra bekkent blir værre, så blir jeg helt satt ut, og alt bare raser sammen. Så på en bra dag, kan jeg ringe henne kanskje!

[Gjest mener jeg]

Takk for svar!

Men innerst inne så vet jeg vel at jeg ikke tar livet av meg, derfor føler jeg meg så "barnslig" på en måte, og unødvendig å nevne de tankene for legen slik at hun gir meg antidepressive... jeg klarer ikke å forklare det... men kanskje redd for at jeg ikke blir tatt på alvor, at i tillegg til mye styr med bekkenet, så også medisiner for dette...

men det skremmer meg det NHD skrev, at babyen blir skadet av at jeg er lei meg... jeg prøver ikke å gråte når han er våken, og jeg ler mye og smiler mye, jeg er jo glad i løpet av dagen, pga han som ler eller gjør noe søtt Gråter ikke hele tiden!

Jeg kunne ALDRI skadet han, er irritert inni meg av og til, når han ikke vil sove osv, men jeg villle da aldri gjort han noe. Ikke storebroren heller!!! Men kan jo hende de merker det likevel... vet ikke...

vet ikke, men føler det som en fin utvei på en måte, å dø, dersom alt ble for ille. Og når jeg er langt nede, så tenker jeg på hvordan. Kanskje mest for å "trøste meg"... tenkte kanskje at det var flere her som tenkte som meg, og kunne si at det er "normalt".. og at det vil gå over med tiden, tips og råd.

men visst dere mener at dette er noe jeg absolutt må gjøre, så skal jeg tenke på det. Hjelper jo egentlig med noen som sier at jeg skal gjøre det, selv om det ikke er det jeg vil høre. Men..huff. nei... det føles ikke bra å si det til legen..

Jeg har bedre dager, har vert kjempefin i flere uker. Men når smertene fra bekkent blir værre, så blir jeg helt satt ut, og alt bare raser sammen. Så på en bra dag, kan jeg ringe henne kanskje!

Det har betydning for barnet hvordan du har det mentalt og psykisk. Du vil vel være en best mulig mor? Ingen av oss som går på antidepressiva liker det, men vi går på det fordi det er det beste alternativet. For oss selv og de rundt oss.