Jeg får besøk og...

[Madelenemie]

Hei!

jeg liker ikke få besøk, er så stresset har det ikke bra,

avlyste, men sa, "kom likevel dere", men nå er jeg bare urolig inni meg.

Lurer på hvordan andre klarer å få fremmed mennesker inn i huset, liker ikke, vil sitte med teppe over hodet, men vet jo at det kan jeg ikke. Vil holde meg for ørene, men kan ikke, må være flink og normal, må få til å smile og håndhilse og være flink og vanlig.

Lurer på om jeg kan gå ut, sånn at de kan være her og jeg kan gå bort og ut og langt vekk fra alt så lenge de er her.

Vil ikke se dem romstere i mine ting, er ikke komfortabel med besøk.

Skal jeg koke te også si "jeg tror jeg går en tur med min hund" sånn at de kan drikke sin te og gå når de er ferdige med det.

det er det jeg helst vil, men det er ikke sånn man gjør, man skal ikke gå sin vei når man får besøk, men for meg er dette så forferdelig komplisert.

Tror jeg må skrive på den oppgaven prøve å slappe av en time siden de kommer likevel.

Det er dumt å ha det sånn, for besøk er vist hyggelig, men ikke for meg.

Lurer på hvorfor det er hyggelig å få besøk?

[Luska]

Jeg syns noen ganger at det er hyggelig å få besøk, mens andre ganger liker jeg det ikke.

Jeg syns det er hyggelig med besøk hvis jeg er i fin form, i godt humør og føler at jeg har det rent, pent og ryddig hjemme. Da gleder jeg meg til besøk hvor vi kan sitte og skravle og le, jeg serverer kanskje noe godt, og kanskje får jeg komplimenter for de nye gardinene mine.

Jeg syns ikke det er hyggelig med besøk hvis jeg er sliten og hvis jeg føler at jeg ikke orker å få det ryddig og rent hjemme før besøket kommer.

Det kommer selvsagt også an på hvem jeg skal få besøk av. Noen er jeg mer komfortable med enn andre. Er det kanskje slik for deg nå, at de du skal få besøk av, er mennesker du ikke føler deg helt vel sammen med?

Eller tror du det kun er diagnosen din som spiller inn her?

[Madelenemie]

Jeg syns noen ganger at det er hyggelig å få besøk, mens andre ganger liker jeg det ikke.

Jeg syns det er hyggelig med besøk hvis jeg er i fin form, i godt humør og føler at jeg har det rent, pent og ryddig hjemme. Da gleder jeg meg til besøk hvor vi kan sitte og skravle og le, jeg serverer kanskje noe godt, og kanskje får jeg komplimenter for de nye gardinene mine.

Jeg syns ikke det er hyggelig med besøk hvis jeg er sliten og hvis jeg føler at jeg ikke orker å få det ryddig og rent hjemme før besøket kommer.

Det kommer selvsagt også an på hvem jeg skal få besøk av. Noen er jeg mer komfortable med enn andre. Er det kanskje slik for deg nå, at de du skal få besøk av, er mennesker du ikke føler deg helt vel sammen med?

Eller tror du det kun er diagnosen din som spiller inn her?

Hei!

Tror det siste er grunnen.

Jeg har det alt for ryddig, for rent i andres øyne tatt i betraktning at vi har barn.

På kjøleskapet henger lister på rekke og rad, som forteller "disse menneskene har orden", ja vi har vel det, men likevel burde listene ikke imponere slik de gjør, de burde vært et varsko om at "her er det for perfekt". (dessverre lar mennesker seg blindt imponere) Men det går jo på et vis, heldigvis har jeg min mann som ivaretar og minner meg på viktigere ting i livet enn lister og regler og faste gjøremål.

Alt er ytre sett perfekt, jeg er ytre sett perfekt, men det er ikke det, jeg liker ikke å få besøk.

Jeg vet ikke hvilke spørsmål de skal stille og jeg vet ikke hvordan det vil gå.

men mest sannsynlig går det bra, men jeg vil kanskje de skal se at bak listene skjuler det seg et handikap, listene og den fullstendige orden der sko står på rekke og rad og aviser ligger på rekke og rad burde tale for seg og vitner om at vi trenger litt hjelp fordi jeg har autisme/AS.

Jeg burde få en tykk, humørfylt kone til å komme hit og rote litt og søle litt og legge ting feil og le og lære meg at det er helt greit.

Men istedet har jeg hørt barnehabiliteringen si "men hos dere er det vanskelig å se et behov alt er så perfekt", de forventer seg kanskje kaos og rot og kommer til et hjem, helt strøkent. Ja det er jo problemet, jeg er flink til å rydde, men de emosjonelle behov, andre mere skjulte ting syns ikke sånn, i det perfekte ytre.

Selv blir jeg sjelden imponert over så ryddige hjem, jeg tenker, "hvilken diagnose lider disse menneskene av?", jeg har det så ryddig fordi jeg har et problem, jeg har orden fordi jeg har et problem, jeg husker alle mine avtaler fordi jeg har et problem, derfor ser ikke barnehabiliteringen problemet:)

det er ganske komisk og trist på samme tid.

[Gjest valg 2011]

Jeg har en depresjon og synes slett ikke det er noe hyggelig med besøk for tiden. Har lært meg å sette på meg et smil uansett og prøve å være hyggelig. Jeg også krysser fingrene for at jeg ikke får besøk denne uken. Jeg har lyst til å ligge på soverommet med teppet over hodet. Vil være alene og slippe alle disse menneskene.

Nei, jeg har ikke din diagnose, men du skal vite at man kan slite sosialt ved flere forskjellige lidelser. Du er ikke alene. Vet ikke om dette er noen trøst, men jeg tror faktisk ikke at vanlige mennesker bestandig synes det er morsomt med besøk. Men noen ganger må man prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

Skjønner jo at du sliter mye mere enn alle andre med dette, synes du er flink jeg.