Kynisk psykiatri?

[rose23]

Husker en gang jeg var innlagt og dypt fortvilet. Jeg lå på gulvet i krampegråt, og så kommer først en pleier inn og forteller at det er middag, så går han igjen og lar døren stå opp. Så kommer en ny pleier etter et kvarters tid. Han spør hvordan det går på jobben min. Jeg svarer hikstende at jeg er sykemeldt. Så spør han om jeg skal se kampen i kveld. Jeg svarer nei, og så går han mot døren. Jeg trygler han om å bli da jeg også var full av angst. Men han svarte at han måtte re opp en seng. Er det slik i psykiatrien at det er viktigere å re opp en seng enn å være sammen med en pasient som gråter av fortvilelse? Hadde en av vennene mine vært så fortvilet hadde jeg aldri gått min vei. Husker også en eldre mann som gikk i korridoren å gråt, men han ble totalt oversett. En av personalet ba han bare om å gå inn på rommet sitt og travet videre. Blir en så kynisk av å jobbe på en akuttavdeling?

[Gjest gresskar]

Husker en gang jeg var innlagt og dypt fortvilet. Jeg stakk fra fellesområdet og gikk inn på rommet mitt og gråt, og så kommer en pleier inn og spør hvordan jeg har det og at hun tenkte det var noe ettersom jeg gikk.

Det er mulig jeg har vært dønn heldig, for jeg hører jo mange andre som klager fælt

[serenity777]

Det der opplevde jeg selv på psykiatrisk. Tror nok det att det er delvis for å ikke respondere på uønsket adferd..

[XbellaX]

Jeg kan ikke svare konkret på din situasjon men det er mange gode grunner til at personalet ikke ønsker å respondere på ulike typer adferd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er umulig å svare på dette uten at en vet hvordan pasienten har oppført seg over tid.

Når vi får inn pasienter som har opplevd noe svært alvorlig, og pasienten gråter, har jeg det inntrykk at de blir svært godt ivaretatt.

Andre gråter stadig vekk uten at noe spesielt har skjedd og helst der mange ser dem. Da kan en annen måte møte dem på enn ved stadig trøsting, være den riktige.

Mitt inntrykk er ikke at mange i akuttpsykiatrien er kyniske, men også her er folk ulike.

[PieLill]

Hva jeg ville ment var riktig om jeg hadde vært flue på veggen der du var over tid, vet jeg selvsagt ikke.

Generelt mener jeg at tårer i seg selv ikke er en automatisk grunn til udelt oppmerksomhet, medfølelse og fritak fra alle krav.

Det er ikke alltid den som gråter mest eller høyest som har det verst. Ikke alle som gråter ønsker å nødvendigvis å trøstes. Noen vil helst være i fred.

Noen ganger trenger man rett og slett og ta seg sammen og slutte å gråte. Noen bruker tårer til å presse og manipulere andre eller gi skyldfølelse. Tårer kan være et middel for å skaffe seg oppmerksomhet. Noen bruker tårer som protest, staff eller rett og slett maktmiddel. Noen gråter som trassige småunger for å få viljen sin.

Tårer kan også brukes for å befeste 'troen' på egen hjelpesløshet og følgelige fritak for ansvar.

Som sagt har jeg ingen mening om hva som ville vært riktig i det konkrete tilfellet du beskriver. Jeg var ikke der.

For meg er ikke tårer noe som uten videre 'imponerer' meg eller vekker min sterkeste medfølelse. Min respons blir avhengig av situasjon og person.

mvh

[Bella Dotte]

Jeg har opplevd noe lignende som deg. Jeg tror det er vanlig. Jeg tror man fort mister sensitiviteten overfor gråtende mennesker når man jobber med det.

[frosken]

Jeg tror ikke dette primært handler om kynisme, men derimot om bevisste valg i forhold til hva man vil gi respons på. Jeg har på den ene siden forståelse for denne strategien, men synes samtidig at personalet bør være i stand til å formidle at de skjønner at det kan oppleves som svært nedverdigende og sårende å bli oversett når man formidler sin fortvilelse.

[Gjest Det_var_ikke]

Hva jeg ville ment var riktig om jeg hadde vært flue på veggen der du var over tid, vet jeg selvsagt ikke.

Generelt mener jeg at tårer i seg selv ikke er en automatisk grunn til udelt oppmerksomhet, medfølelse og fritak fra alle krav.

Det er ikke alltid den som gråter mest eller høyest som har det verst. Ikke alle som gråter ønsker å nødvendigvis å trøstes. Noen vil helst være i fred.

Noen ganger trenger man rett og slett og ta seg sammen og slutte å gråte. Noen bruker tårer til å presse og manipulere andre eller gi skyldfølelse. Tårer kan være et middel for å skaffe seg oppmerksomhet. Noen bruker tårer som protest, staff eller rett og slett maktmiddel. Noen gråter som trassige småunger for å få viljen sin.

Tårer kan også brukes for å befeste 'troen' på egen hjelpesløshet og følgelige fritak for ansvar.

Som sagt har jeg ingen mening om hva som ville vært riktig i det konkrete tilfellet du beskriver. Jeg var ikke der.

For meg er ikke tårer noe som uten videre 'imponerer' meg eller vekker min sterkeste medfølelse. Min respons blir avhengig av situasjon og person.

mvh

Å ta seg sammen og slutte å gråte er ikke akkurat så lett da.

For meg kjennes det på mange måter som en slags biologisk funksjon på mange måter. Nå gråter jeg lett av både glede og sorg som ofte kan være som en forbannelse.

Nå har ikke jeg behov for å bli trøstet i hytt og vær men noen ganger må jeg gå ut en tur eller inn på eget rom å gråte meg ferdig eller å forsøke å samle meg.

Jeg har engang fått slengt etter meg at jeg gråter krokodilletårer fordi jeg reagerte i overkant sterkt på en situasjon. Og det var veldig sårende. Heldigvis så har mye terapi og medisiner hjulpet meg slik at jeg ikke er like følsom.

Tårer og gråt kan virke veldig sterkt på andre mennesker. Særlig i Norge hvor vi har en kultur for ha mer beherskede følelsesutrykk. Eks verdige begravelser hvor den sørgende enken gråt stille som et kompliment. Du har rett at tårer ikke automatisk gjør at en har krav på trøst og lignende. Vi får håpe at det var en faglig vurdering bak det som trådstarter forteller om.

[cathlin]

Det er en vanskelig posisjon å være i når man gråter og det er et uttrykk for at man ønsker omsorg, og omgivelsene ikke responderer på det.

[Gjest FruSirianne]

Hva jeg ville ment var riktig om jeg hadde vært flue på veggen der du var over tid, vet jeg selvsagt ikke.

Generelt mener jeg at tårer i seg selv ikke er en automatisk grunn til udelt oppmerksomhet, medfølelse og fritak fra alle krav.

Det er ikke alltid den som gråter mest eller høyest som har det verst. Ikke alle som gråter ønsker å nødvendigvis å trøstes. Noen vil helst være i fred.

Noen ganger trenger man rett og slett og ta seg sammen og slutte å gråte. Noen bruker tårer til å presse og manipulere andre eller gi skyldfølelse. Tårer kan være et middel for å skaffe seg oppmerksomhet. Noen bruker tårer som protest, staff eller rett og slett maktmiddel. Noen gråter som trassige småunger for å få viljen sin.

Tårer kan også brukes for å befeste 'troen' på egen hjelpesløshet og følgelige fritak for ansvar.

Som sagt har jeg ingen mening om hva som ville vært riktig i det konkrete tilfellet du beskriver. Jeg var ikke der.

For meg er ikke tårer noe som uten videre 'imponerer' meg eller vekker min sterkeste medfølelse. Min respons blir avhengig av situasjon og person.

mvh

Du beskriver veldig godt det jeg selv føler. Jeg gikk i en periode i en gruppe, samtidig som jeg hadde alenetimer med en annen psykolog enn den som drev gruppen.

I denne gruppen var det en person spesielt som brukte tårer som et middel for ¨å oppnå ting.

Istede for å reagere som jeg normalt gjør når noen gråter, reagerte jeg med å bli irritert.

Vanligvis har jeg mye empati og omsorg for mennesker som er lei seg. Når jeg prøvde å ta dette opp med psykologen min, klarte jeg ikke å formidle det med de ordene du beskrev over, og det hele endte opp i en lang analyse i hvorfor jeg ikke klarte å vise empati når noen gråt. Jeg ble veldig lei meg, for jeg kjente meg overhode ikke igjen i det.

Nå skal det sises at psykologen min ikke trodde jeg manglet empati, men han mente ut i fra deg jeg tok opp ( med at jeg reagerte med å bli irritert) hadde problemer med å forholde meg til gråt. Noe som overhode ikke stemte hverken da eller nå.

[Gjest frusirianne]

Hva jeg ville ment var riktig om jeg hadde vært flue på veggen der du var over tid, vet jeg selvsagt ikke.

Generelt mener jeg at tårer i seg selv ikke er en automatisk grunn til udelt oppmerksomhet, medfølelse og fritak fra alle krav.

Det er ikke alltid den som gråter mest eller høyest som har det verst. Ikke alle som gråter ønsker å nødvendigvis å trøstes. Noen vil helst være i fred.

Noen ganger trenger man rett og slett og ta seg sammen og slutte å gråte. Noen bruker tårer til å presse og manipulere andre eller gi skyldfølelse. Tårer kan være et middel for å skaffe seg oppmerksomhet. Noen bruker tårer som protest, staff eller rett og slett maktmiddel. Noen gråter som trassige småunger for å få viljen sin.

Tårer kan også brukes for å befeste 'troen' på egen hjelpesløshet og følgelige fritak for ansvar.

Som sagt har jeg ingen mening om hva som ville vært riktig i det konkrete tilfellet du beskriver. Jeg var ikke der.

For meg er ikke tårer noe som uten videre 'imponerer' meg eller vekker min sterkeste medfølelse. Min respons blir avhengig av situasjon og person.

mvh

Angående innlegget mitt under. Vil bare si at jeg ikke har noe grunnlag for å tro at trådstarter var annet enn oppriktig lei seg. Jeg svarte kun på innlegget til PieLill, hvor hun beskriver flere alternative måter å bruke gråt på.

[Gjest Det_var_ikke]

Du beskriver veldig godt det jeg selv føler. Jeg gikk i en periode i en gruppe, samtidig som jeg hadde alenetimer med en annen psykolog enn den som drev gruppen.

I denne gruppen var det en person spesielt som brukte tårer som et middel for ¨å oppnå ting.

Istede for å reagere som jeg normalt gjør når noen gråter, reagerte jeg med å bli irritert.

Vanligvis har jeg mye empati og omsorg for mennesker som er lei seg. Når jeg prøvde å ta dette opp med psykologen min, klarte jeg ikke å formidle det med de ordene du beskrev over, og det hele endte opp i en lang analyse i hvorfor jeg ikke klarte å vise empati når noen gråt. Jeg ble veldig lei meg, for jeg kjente meg overhode ikke igjen i det.

Nå skal det sises at psykologen min ikke trodde jeg manglet empati, men han mente ut i fra deg jeg tok opp ( med at jeg reagerte med å bli irritert) hadde problemer med å forholde meg til gråt. Noe som overhode ikke stemte hverken da eller nå.

Hvordan kunne du vite at personen brukte tårer for å "oppnå ting"?

[Gjest tenker jeg da]

Nå har jeg aldri vært innlagt (burde kanskje ha vært det), men kjenner meg godt igjen i hvordan det er å være så fortvilet og ha det så vondt, og ikke få den omsorgen man trenger. Sånn som jeg "kjenner" deg her inne, er du sånn at du ikke sutrer for å manipulere/få oppmerksomhet, sånn som PieLill nevner i noen av sine eksempler, men at tårene dine er et ekte uttrykk for dyp smerte.

Hvis du aldri noen sinne har opplevd å bli møtt på en god måte når du er så fortvilet, håper jeg virkelig du kan oppleve det og få en god erfaring der.

Bortsett fra det, og sett litt i et overordnet perspektiv: Kan det være at DU, på SIKT, hadde best av å IKKE bli trøstet akkurat der og da, men heller å oppleve at du var på et trygt sted med rutiner, der omsorgspersonene (pleierne) viste omsorg ved å fokusere på andre ting, prøvde å få deg til å spise o.l.? Kan det også føles trygt, og sette igang noen gode greier inn i deg på sikt?

[Gjest tenker jeg da]

Hvordan kunne du vite at personen brukte tårer for å "oppnå ting"?

Noen merker man det bare på.

[Gjest Frusirianne]

Hvordan kunne du vite at personen brukte tårer for å "oppnå ting"?

Dette er stort sett noe man føler på seg. Vi var 8 i gruppen, og 7 av oss opplevde denne personen på samme måte. Dette var nok vedkommens store problem. Hun prøvde hele tiden å manipulere verden rundt seg, og forsto ikke hvorfor andre reagerte så negativt på henne.

[Gjest Det_var_ikke]

Dette er stort sett noe man føler på seg. Vi var 8 i gruppen, og 7 av oss opplevde denne personen på samme måte. Dette var nok vedkommens store problem. Hun prøvde hele tiden å manipulere verden rundt seg, og forsto ikke hvorfor andre reagerte så negativt på henne.

Så leit da. Håper dere sa ifra til personen selv om det nok da ville blitt "grining" også hehe. Dumt at du heller ikke ble forstått av psykologen du gikk til.

Jeg har gått i gruppe selv og fikk helt is i magen og redsel for at det er meg det siktes til.

[PieLill]

Du beskriver veldig godt det jeg selv føler. Jeg gikk i en periode i en gruppe, samtidig som jeg hadde alenetimer med en annen psykolog enn den som drev gruppen.

I denne gruppen var det en person spesielt som brukte tårer som et middel for ¨å oppnå ting.

Istede for å reagere som jeg normalt gjør når noen gråter, reagerte jeg med å bli irritert.

Vanligvis har jeg mye empati og omsorg for mennesker som er lei seg. Når jeg prøvde å ta dette opp med psykologen min, klarte jeg ikke å formidle det med de ordene du beskrev over, og det hele endte opp i en lang analyse i hvorfor jeg ikke klarte å vise empati når noen gråt. Jeg ble veldig lei meg, for jeg kjente meg overhode ikke igjen i det.

Nå skal det sises at psykologen min ikke trodde jeg manglet empati, men han mente ut i fra deg jeg tok opp ( med at jeg reagerte med å bli irritert) hadde problemer med å forholde meg til gråt. Noe som overhode ikke stemte hverken da eller nå.

''Når jeg prøvde å ta dette opp med psykologen min, klarte jeg ikke å formidle det med de ordene du beskrev over, og det hele endte opp i en lang analyse i hvorfor jeg ikke klarte å vise empati når noen gråt. ''

Høres ut som en mildt sagt dårlig dag på jobben for den psykologen.

Det er svært utrivelig og bli tillagt tanker, følelser, problemer og synspunkt man ikke har.

mvh

[PieLill]

Å ta seg sammen og slutte å gråte er ikke akkurat så lett da.

For meg kjennes det på mange måter som en slags biologisk funksjon på mange måter. Nå gråter jeg lett av både glede og sorg som ofte kan være som en forbannelse.

Nå har ikke jeg behov for å bli trøstet i hytt og vær men noen ganger må jeg gå ut en tur eller inn på eget rom å gråte meg ferdig eller å forsøke å samle meg.

Jeg har engang fått slengt etter meg at jeg gråter krokodilletårer fordi jeg reagerte i overkant sterkt på en situasjon. Og det var veldig sårende. Heldigvis så har mye terapi og medisiner hjulpet meg slik at jeg ikke er like følsom.

Tårer og gråt kan virke veldig sterkt på andre mennesker. Særlig i Norge hvor vi har en kultur for ha mer beherskede følelsesutrykk. Eks verdige begravelser hvor den sørgende enken gråt stille som et kompliment. Du har rett at tårer ikke automatisk gjør at en har krav på trøst og lignende. Vi får håpe at det var en faglig vurdering bak det som trådstarter forteller om.

''Å ta seg sammen og slutte å gråte er ikke akkurat så lett da.''

Nei, det er ikke alltid like lett. Men jeg er nokså sikker på at du har en ganske grei kontroll på hvordan du gråter? Du hulker ikke høylytt og ukontrollert hver gang? (Dette er _ikke_ et hint til trådstarter eller noen andre.)

De fleste jeg kjenner som gråter lett, for småting, lager lite vesen av det og ønsker ikke fokus på 'småtårene'. Den type gråt oppfatter jeg selvsagt ikke manipulerende. Ukomplisert og forholde seg til.

mvh

[nitty-gritty]

Jeg tror ikke dette primært handler om kynisme, men derimot om bevisste valg i forhold til hva man vil gi respons på. Jeg har på den ene siden forståelse for denne strategien, men synes samtidig at personalet bør være i stand til å formidle at de skjønner at det kan oppleves som svært nedverdigende og sårende å bli oversett når man formidler sin fortvilelse.

''...men synes samtidig at personalet bør være i stand til å formidle at de skjønner at det kan oppleves som svært nedverdigende og sårende å bli oversett når man formidler sin fortvilelse.''

Ja, her tror jeg det er stor forskjell på om en pleier sier: "Jeg ser at du gråter og har det vondt, men jeg tror ikke det er hensiktsmessig at jeg sitter her og trøster deg", i motsetning til å oppføre seg som om gråten er usynlig.