Når "livet" tar slutt?

[Gjest Et ikke- menneske]

Jeg har liksom gjort mitt i dette livet. Har oppdradd barn og de skikker seg bra, jeg har jobbet, hjulpet andre med det jeg har greid. Nå er det liksom ikke mere igjen. Jeg har ikke energi til å gjøre noen ting.

Er syk og kan ikke jobbe. Sitter her dag ut og dag inn. Greier ikke andre mennesker, jeg blir kvalm og det byr meg imot. Hva er da vitsen med å fortsette? Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli bedre. Har slitt i så mange år og jeg greier ikke mere.

Så skal jeg liksom leve på denne måten pga alle andre? Er det rettferdig? Jeg har ikke noe liv, jeg bare eksisterer. Det beste jeg vet er når kvelden kommer og jeg kan legge meg med god samvittighet.

Jeg vil ikke mere, er det lov?

[Gjest Huldra-puldra]

Jeg har vært i samme grøften som du. Antidepressiva fikk meg ut av den, selv om jeg ikke hadde troen på det i utgangspunktet. Livet har fremdeles mye annet å by på enn å sitte inne som et spøkelse dag ut og dag inn. Lysten tipper jeg kommer tilbake når depresjonen slipper taket. Døden kommer når den kommer uansett.

[Gjest webrar]

Det er lov å føle at man ikke vil mer. Jeg føler det til stadighet. Men jeg har fortsatt et håp om at noe godt ligger og venter på meg der fremme et sted. Kanskje blir det godt først når døden kommer. Jeg vil fortsatt være med jeg da. Kanskje jeg er for redd for å gå glipp av noe. I tillegg ønsker jeg alt godt for min sønn og jeg vet at det ville ødelegge svært mye for ham om mamman hans valgte å avslutte livet. Derfor blir jeg og ser hva livet byr på videre

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er lov. Det er ditt valg.

Før du evt velger dette, håper jeg at du har prøvd alle behandlingsmuligheter som kan endre din situasjon til det bedre.

[Gjest Et ikke-menneske]

Det er lov. Det er ditt valg.

Før du evt velger dette, håper jeg at du har prøvd alle behandlingsmuligheter som kan endre din situasjon til det bedre.

Kan du forstå at uansett hvilke medisiner jeg velger så greier ikke jeg å leve det livet jeg ønsker? Jeg har prøvd all mulige typer medisiner og jeg kommer meg uansett ikke ut i jobb.

Ja, jeg blir bedre av medisiner, men jeg blir aldri så frisk som jeg engang var. Jeg er nødt til å leve sånn resten av livet. Jeg vil så mye, men jeg greier nesten ingenting. Har mistet håpet og jeg tror ikke ting kommer til å bli bedre.

Jeg har begynt med medisiner igjen, men kommer det til å hjelpe? Det har jeg ingen tro på, men jeg skal gi dem en sjanse pga de rundt meg. Jeg har tre naboer som har tatt livet av seg. Flere har truet med dette foran meg. Det holder kanskje?

[Gjest Lykke til]

Kan du forstå at uansett hvilke medisiner jeg velger så greier ikke jeg å leve det livet jeg ønsker? Jeg har prøvd all mulige typer medisiner og jeg kommer meg uansett ikke ut i jobb.

Ja, jeg blir bedre av medisiner, men jeg blir aldri så frisk som jeg engang var. Jeg er nødt til å leve sånn resten av livet. Jeg vil så mye, men jeg greier nesten ingenting. Har mistet håpet og jeg tror ikke ting kommer til å bli bedre.

Jeg har begynt med medisiner igjen, men kommer det til å hjelpe? Det har jeg ingen tro på, men jeg skal gi dem en sjanse pga de rundt meg. Jeg har tre naboer som har tatt livet av seg. Flere har truet med dette foran meg. Det holder kanskje?

Hør på det webrar skriver. Kloke ord.

Tenk på alle som er glad i deg.

Og det finnes alltid et eller annet å være glad for.

[Gjest et ikke-menneske]

Hør på det webrar skriver. Kloke ord.

Tenk på alle som er glad i deg.

Og det finnes alltid et eller annet å være glad for.

Jeg skjønner at det er depresjonen som snakker nå. Har vært igjennom dette før, så jeg har erfaring. Jeg skjønner også at medisiner kan gjøre meg så bra at jeg ikke har planer om å ta livet av meg. Jeg greier ikke å se noe positivt akkurat nå. Hodet koker, jeg har voldsomme psykiske smerter og uro hele tiden. Er slapp og syk. Greier ikke å tenke klart, men jeg skal gi meg selv litt tid. Takk til dere som har svart.

[Gjest Et ikke-menneske]

Det er lov å føle at man ikke vil mer. Jeg føler det til stadighet. Men jeg har fortsatt et håp om at noe godt ligger og venter på meg der fremme et sted. Kanskje blir det godt først når døden kommer. Jeg vil fortsatt være med jeg da. Kanskje jeg er for redd for å gå glipp av noe. I tillegg ønsker jeg alt godt for min sønn og jeg vet at det ville ødelegge svært mye for ham om mamman hans valgte å avslutte livet. Derfor blir jeg og ser hva livet byr på videre

Jeg greier ikke å se at livet kan komme til å by på noe positivt akkurat nå, men jeg skal holde hendene i ro og la tiden gå. Det er faktisk det at jeg har barn som gjør at jeg befinner meg her. Jeg ser ingen andre grunner.

[Gjest Et ikke-menneske]

Jeg har vært i samme grøften som du. Antidepressiva fikk meg ut av den, selv om jeg ikke hadde troen på det i utgangspunktet. Livet har fremdeles mye annet å by på enn å sitte inne som et spøkelse dag ut og dag inn. Lysten tipper jeg kommer tilbake når depresjonen slipper taket. Døden kommer når den kommer uansett.

Jeg hadde ikke blitt lei meg om en bombe hadde befunnet seg her akkurat nå. Går rundt å ønsker at det skal skje meg en ulykke. Det gjør at tingene liksom ser bedre ut.

Jeg har følt meg som et spøkelse lenge. Er helt forandret og unngår folk. Jeg har startet med anti-depressiva. Får vel gi det litt tid. Orker ihvertfall ikke å gå rundt som en "levende død" lengre.

[Gjest webrar]

Jeg greier ikke å se at livet kan komme til å by på noe positivt akkurat nå, men jeg skal holde hendene i ro og la tiden gå. Det er faktisk det at jeg har barn som gjør at jeg befinner meg her. Jeg ser ingen andre grunner.

Jeg forstår at det ikke er noe positivt i livet ditt her og nå. Dessverre er livet her og nå og det må vi alle forholde oss til. Finnes det noen enkle ting som kan endre litt på her og nå? Et deilig, langt og varmt bad? En myk kosedress? En tlfsamtale? En liten spasertur for å trekke inn litt frisk luft? Tenne noen lys, kjøpe noe fint til deg selv? En liten blomsterkvast på bordet i friske, fine farger?

Jeg, som deg, er til tider her kun for barnet mitt. Jeg orker bare ikke tanken på å være den som tar bort det vakreste jeg vet - smilet hans Så la oss holde ut. Jeg tror livet for oss begge har mer å by på enn å være her for å ikke gjøre andre ulykkelige.

[Gjest Et ikke-menneske]

Jeg forstår at det ikke er noe positivt i livet ditt her og nå. Dessverre er livet her og nå og det må vi alle forholde oss til. Finnes det noen enkle ting som kan endre litt på her og nå? Et deilig, langt og varmt bad? En myk kosedress? En tlfsamtale? En liten spasertur for å trekke inn litt frisk luft? Tenne noen lys, kjøpe noe fint til deg selv? En liten blomsterkvast på bordet i friske, fine farger?

Jeg, som deg, er til tider her kun for barnet mitt. Jeg orker bare ikke tanken på å være den som tar bort det vakreste jeg vet - smilet hans Så la oss holde ut. Jeg tror livet for oss begge har mer å by på enn å være her for å ikke gjøre andre ulykkelige.

Jeg får nok ta en time av gangen og se hvordan det går. Jeg tok en sobril nå. Er veldig imot å ta sånne piller, men jeg holder ikke ut dette lengre. Bedre med sobril enn å gjøre noe dumt antar jeg. Det er som en trykkoker inni hodet mitt og jeg tenker bare negativt. Ønsker jeg kunne sove i 14 dager og våkne opp frisk. Takk for svar, det varmer

[Gjest webrar]

Jeg får nok ta en time av gangen og se hvordan det går. Jeg tok en sobril nå. Er veldig imot å ta sånne piller, men jeg holder ikke ut dette lengre. Bedre med sobril enn å gjøre noe dumt antar jeg. Det er som en trykkoker inni hodet mitt og jeg tenker bare negativt. Ønsker jeg kunne sove i 14 dager og våkne opp frisk. Takk for svar, det varmer

Jeg håper Sobrilen hjelper deg litt, gir deg litt fred....

Selv har jeg nå fått på meg joggesko. Det tok ca 2 timer å få gjort det. Nå blir det en frisk og kort spasertur i høstmørket. Litt er bedre enn ingenting får være mottoet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du forstå at uansett hvilke medisiner jeg velger så greier ikke jeg å leve det livet jeg ønsker? Jeg har prøvd all mulige typer medisiner og jeg kommer meg uansett ikke ut i jobb.

Ja, jeg blir bedre av medisiner, men jeg blir aldri så frisk som jeg engang var. Jeg er nødt til å leve sånn resten av livet. Jeg vil så mye, men jeg greier nesten ingenting. Har mistet håpet og jeg tror ikke ting kommer til å bli bedre.

Jeg har begynt med medisiner igjen, men kommer det til å hjelpe? Det har jeg ingen tro på, men jeg skal gi dem en sjanse pga de rundt meg. Jeg har tre naboer som har tatt livet av seg. Flere har truet med dette foran meg. Det holder kanskje?

''Ja, jeg blir bedre av medisiner, men jeg blir aldri så frisk som jeg engang var.''

Mange kan ha god livskvalitet selv om de er syke og det er mye de ikke får til. Men om du mener at du tross beste behandling har negativ livskvalitet, så .....

[Gjest Et ikke-menneske]

''Ja, jeg blir bedre av medisiner, men jeg blir aldri så frisk som jeg engang var.''

Mange kan ha god livskvalitet selv om de er syke og det er mye de ikke får til. Men om du mener at du tross beste behandling har negativ livskvalitet, så .....

Jeg har problemer med å huske hvordan ting var da jeg brukte medisiner. Sluttet med disse for en tid tilbake. Ting har blitt mye verre, så mye vet jeg...det går loddrett nedover. Tok derfor en sobril for å holde meg litt oppe nå. Så ringer selvsagt telefonen og jeg er nødt til å ut og kjøre bil. Kan jeg kjøre på 10 mg sobril?

[Gjest Chakana]

Har du tenkt på hvordan du har tenkt å gjøre det?

[Gjest Chakana]

Men får ikke håpe du gjør det, virkelig ikke.

Lykke til! Håper du lever.

[Gjest Chakana]

Det er lov. Det er ditt valg.

Før du evt velger dette, håper jeg at du har prøvd alle behandlingsmuligheter som kan endre din situasjon til det bedre.

''Det er lov. Det er ditt valg.''

Så du mener at en ikke skal ha dårlig samvittighet om man velger å ta livet sitt?

At det er en god ting, at man gir seg selv lov til å få fred?

[Gjest Et ikke-menneske]

Har du tenkt på hvordan du har tenkt å gjøre det?

Ja, jeg har tenkt på det. Det var også dette som gjorde at jeg til slutt skjønte at det kanskje var lurt å starte med medisiner igjen. For slike planer hadde jeg ihvertfall ikke da jeg brukte medisiner, så mye husker jeg.

Det er sort inni hodet mitt, men jeg lar tiden gå. Det er godt å vite at jeg har et valg...men...jeg skal forsøke å være her en stund til.

[Gjest Chakana]

Ja, jeg har tenkt på det. Det var også dette som gjorde at jeg til slutt skjønte at det kanskje var lurt å starte med medisiner igjen. For slike planer hadde jeg ihvertfall ikke da jeg brukte medisiner, så mye husker jeg.

Det er sort inni hodet mitt, men jeg lar tiden gå. Det er godt å vite at jeg har et valg...men...jeg skal forsøke å være her en stund til.

Håper du velger å være her, og at du får det bedre etterhvert. Er ikke rett at du skal leve for andre og kun andre, men finne gleder i livet du og. Og det er vondt for de rundt selv om de er voksne om du tar selvmord, mange tanker og vonde følelser.

Og du er verdifull, husk alltid det! Ingen er så lite verdt at de er verdt å miste, prøv å hold fast ved hva som gleder DEG i livet, Og siden du vet du ikke har disse tankene når du tar medisin, vent til du tenker klarere.

Alle har valg i livet, men er ikke alltid en ser hva som er rett. Spesielt når man er så syk at en vil gi opp. Alt godt til deg :-)

[Gjest Det går opp og det går ned...og opp igjen]

Mitt liv "tok slutt" for ti år siden. Siden da har jeg i lange perioder følt at jeg lever fordi jeg må. Grunnen til at jeg må, er at jeg har barn. Uansett hvor ille jeg har det, vet jeg at det å miste en av sine nære i selvmord, er verre. Jeg ville aldri utsatt mine barn for noe slikt en gang til - det er mer enn nok at de mistet sin far slik.Et selvmord etterlater seg sår i familien, som aldri gror.

Jeg havner i dype depresjoner mange ganger i året. Jeg tenker da at det ikke hadde gjort meg om jeg døde der og da. MEN så har jeg barna mine, snart voksne, alle sammen. De er de kjæreste jeg har, og jeg vet at jeg er viktig for dem. Derfor må jeg velge å leve og holde ut - og så håper jeg at jeg en dag klarer å si at livet ikke er så aller verst allikevel.