Når "livet" tar slutt?

[frosken]

''Jeg vil ikke mere, er det lov?''

Etter min oppfatning er det ikke det. Ingenting rammer ens omgivelser sterkere enn et selvmord, det er den ultimate egoisme.

[hidi, the scorpion]

''Jeg vil ikke mere, er det lov?''

Etter min oppfatning er det ikke det. Ingenting rammer ens omgivelser sterkere enn et selvmord, det er den ultimate egoisme.

''det er den ultimate egoisme.''

Mulig det. Tror ikke selvmorderne ser det slik, dessverre.

De tror selv at de er en byrde for famile, venner og hele samfunnet ellers, så de gjør faktisk hele "verden" en tjeneste, ved å begå selvmord. Tror de!

At de gjør de gjenlevende en forferdelig sorg og tanker om hvordan dette kunne skje, er ikke i deres tanker da....

Min datter mistet en venn i selvmord, og hun var utrøstelig, selvfølgelig. Men hun skjønte grunnen bak, den var forferdelig, men hun mistet en av sine beste venner.

Vedkommende, tenkte nok ikke på familie eller venner på det tidspunktet.

Jeg hater at folk bedømmer selvmordere som egoistiske, de er kanskje akkurat det motsatte, fordi hjernen deres tenker så.

_Ingen_ ønsker at noen skal begå selvmord, aller minst jeg, men vi har ingen rett til å fordømme i ettertid. Tror kanskje det er vår egen "egoisme" som våkner til liv.

Hva kunne vi ha gjort....?

[Gjest du har lov til å tenke nytt også]

Du har lov til å ta livet av deg, men la meg si dette:

Jeg kjenner to som er ødelagte etter å ha mistet en av sine foreldre i selvmord. De kan ikke elske, de smiler ikke spontant slik andre gjør, de går med en sorg selv lenge etter.

De kunne ikke velge, men det kan du. Og det er jo nå du virkelig skal leve, nå som du er ferdig med alle pliktene!

Hva ville du brukt livet til nå hvis du hadde vært frisk? Hvis du hadde det godt inni deg og var full av tiltakslyst og energi?

Hva ville vært gøy å oppleve når du nå først tilfeldigvis er her på jorda? Naturkrefter? Følelse av mestring, av flyt, av bekymringsløs kiling i magen? Hvilke steder vil du se? Hva vil du tro på? Hva går an å utforske?

Det trenger ikke involvere mye kontakt med andre mennesker. Jeg skjønner godt at du blir kvalm av folk, og heldigvis er det mye annet man kan fokusere på.

Det kan være en oppdagelsesreise - alt fra safari i Afrika til en tur til Turistforeningens hytter. En ny sport: Ridning, paragliding, brettseiling, snowboard, noe som kanskje skremmer deg litt først men som du mestrer, slik at du kan leke deg med naturkreftene. Lite er så avkoblende som det, for da må man virkelig skjerpe seg og konsentrere seg om det man driver med.

Kanskje synes du folk fra andre kulturer mindre kvalmende, de med mer intakte fellesskap-verdier.

Kanskje er det å gå på oppdagelsesferd tilbake i tid spennende. F.eks. å se gamle inka-ruiner og bli oppslukt av historien rundt det, hvordan de hadde det da, hvordan de overlevde.

Kanskje er det givende å oppsøke en religion eller annen form for spiritualitet som kan gi ro og klokhet når det man vet fra før ikke holder. Hvordan greier andre seg gjennom alt det jævlige de opplever? Viktor Frankl overlevde Auschwitz - både fysisk og psykisk - og hans visdom har vært en inspirasjon for utallige.

Kanskje er det rett og slett maten som kommer til å være det mest spennende. Å spise den beste, sunneste, mest fantastiske maten du kan tenke deg.

Du har lov

[frosken]

''det er den ultimate egoisme.''

Mulig det. Tror ikke selvmorderne ser det slik, dessverre.

De tror selv at de er en byrde for famile, venner og hele samfunnet ellers, så de gjør faktisk hele "verden" en tjeneste, ved å begå selvmord. Tror de!

At de gjør de gjenlevende en forferdelig sorg og tanker om hvordan dette kunne skje, er ikke i deres tanker da....

Min datter mistet en venn i selvmord, og hun var utrøstelig, selvfølgelig. Men hun skjønte grunnen bak, den var forferdelig, men hun mistet en av sine beste venner.

Vedkommende, tenkte nok ikke på familie eller venner på det tidspunktet.

Jeg hater at folk bedømmer selvmordere som egoistiske, de er kanskje akkurat det motsatte, fordi hjernen deres tenker så.

_Ingen_ ønsker at noen skal begå selvmord, aller minst jeg, men vi har ingen rett til å fordømme i ettertid. Tror kanskje det er vår egen "egoisme" som våkner til liv.

Hva kunne vi ha gjort....?

''_Ingen_ ønsker at noen skal begå selvmord, aller minst jeg, men vi har ingen rett til å fordømme i ettertid. Tror kanskje det er vår egen "egoisme" som våkner til liv.

''

Jeg synes det er en forskjell på det å påpeke hvilken effekt selvmord har på omgivelsene til en som vurderer selvmord og det å komme med fordømmende uttalelser i ettertid.

[Gjest et ikke-menneske]

Du har lov til å ta livet av deg, men la meg si dette:

Jeg kjenner to som er ødelagte etter å ha mistet en av sine foreldre i selvmord. De kan ikke elske, de smiler ikke spontant slik andre gjør, de går med en sorg selv lenge etter.

De kunne ikke velge, men det kan du. Og det er jo nå du virkelig skal leve, nå som du er ferdig med alle pliktene!

Hva ville du brukt livet til nå hvis du hadde vært frisk? Hvis du hadde det godt inni deg og var full av tiltakslyst og energi?

Hva ville vært gøy å oppleve når du nå først tilfeldigvis er her på jorda? Naturkrefter? Følelse av mestring, av flyt, av bekymringsløs kiling i magen? Hvilke steder vil du se? Hva vil du tro på? Hva går an å utforske?

Det trenger ikke involvere mye kontakt med andre mennesker. Jeg skjønner godt at du blir kvalm av folk, og heldigvis er det mye annet man kan fokusere på.

Det kan være en oppdagelsesreise - alt fra safari i Afrika til en tur til Turistforeningens hytter. En ny sport: Ridning, paragliding, brettseiling, snowboard, noe som kanskje skremmer deg litt først men som du mestrer, slik at du kan leke deg med naturkreftene. Lite er så avkoblende som det, for da må man virkelig skjerpe seg og konsentrere seg om det man driver med.

Kanskje synes du folk fra andre kulturer mindre kvalmende, de med mer intakte fellesskap-verdier.

Kanskje er det å gå på oppdagelsesferd tilbake i tid spennende. F.eks. å se gamle inka-ruiner og bli oppslukt av historien rundt det, hvordan de hadde det da, hvordan de overlevde.

Kanskje er det givende å oppsøke en religion eller annen form for spiritualitet som kan gi ro og klokhet når det man vet fra før ikke holder. Hvordan greier andre seg gjennom alt det jævlige de opplever? Viktor Frankl overlevde Auschwitz - både fysisk og psykisk - og hans visdom har vært en inspirasjon for utallige.

Kanskje er det rett og slett maten som kommer til å være det mest spennende. Å spise den beste, sunneste, mest fantastiske maten du kan tenke deg.

Du har lov

Jeg skulle så gjerne ha gjort det som du skriver her, men jeg er dessverre for syk til dette. Har jo drømmer jeg også, det er bare det at jeg ikke greier å gjennomføre dem med denne kroppen. Jeg sliter i hverdagen bare med å komme meg opp av senga og få dusjet meg. Er i elendig form. Men takk for det du skrev

[Gjest et ikke-menneske]

''Jeg vil ikke mere, er det lov?''

Etter min oppfatning er det ikke det. Ingenting rammer ens omgivelser sterkere enn et selvmord, det er den ultimate egoisme.

Jeg ser nå at depresjonen har tatt meg igjen. Har ikke tatt medisiner på en stund og har bipolar lidelse. Begynte med medisiner igjen og jeg kjenner allerede at jeg er litt bedre. Jeg vurderer i det minste å være på denne jorden en god stund til.

Jeg greier ikke å se at jeg er egoistisk når jeg er så syk, men når jeg blir bedre vet jeg at jeg er glad for at jeg lever. Når depresjonen tar meg tror jeg at jeg gjør de rundt meg en stor tjeneste ved å dra herifra. Tror jeg er en stor belasting for dem. Jeg ligger her dag ut og dag inn. Lager mat og prøver å gjøre litt husarbeid, men det er kun med jernvilje at jeg greier å gjøre litt. Det kjennes ut som jeg har influensa. Den som har hatt dette vet jo at det er slitsomt. Når man i tillegg skal prøve å være normal oppe i alt dette, og har disse symptomene på ukesvis, da er det lett å miste livsgnisten og håpet framover.

[frosken]

Jeg ser nå at depresjonen har tatt meg igjen. Har ikke tatt medisiner på en stund og har bipolar lidelse. Begynte med medisiner igjen og jeg kjenner allerede at jeg er litt bedre. Jeg vurderer i det minste å være på denne jorden en god stund til.

Jeg greier ikke å se at jeg er egoistisk når jeg er så syk, men når jeg blir bedre vet jeg at jeg er glad for at jeg lever. Når depresjonen tar meg tror jeg at jeg gjør de rundt meg en stor tjeneste ved å dra herifra. Tror jeg er en stor belasting for dem. Jeg ligger her dag ut og dag inn. Lager mat og prøver å gjøre litt husarbeid, men det er kun med jernvilje at jeg greier å gjøre litt. Det kjennes ut som jeg har influensa. Den som har hatt dette vet jo at det er slitsomt. Når man i tillegg skal prøve å være normal oppe i alt dette, og har disse symptomene på ukesvis, da er det lett å miste livsgnisten og håpet framover.

Godt å høre at du er i ferd med å bli bedre igjen:-)

''Jeg greier ikke å se at jeg er egoistisk når jeg er så syk, men når jeg blir bedre vet jeg at jeg er glad for at jeg lever''

Det har jeg stor forståelse for. Dette er også en av grunnene at jeg ganske brutalt sier det jeg mener om dette når noen spør.

[Gjest et ikke-menneske]

Godt å høre at du er i ferd med å bli bedre igjen:-)

''Jeg greier ikke å se at jeg er egoistisk når jeg er så syk, men når jeg blir bedre vet jeg at jeg er glad for at jeg lever''

Det har jeg stor forståelse for. Dette er også en av grunnene at jeg ganske brutalt sier det jeg mener om dette når noen spør.

Jeg tror denne depresjonen er et "dyr" som gjør noe med tankene mine. Alt blir snudd på hode, det er rett og slett en farlig sykdom. Jeg skal være "flink pike" heretter og spise medisinen min. Takk for støtten

[frosken]

Jeg tror denne depresjonen er et "dyr" som gjør noe med tankene mine. Alt blir snudd på hode, det er rett og slett en farlig sykdom. Jeg skal være "flink pike" heretter og spise medisinen min. Takk for støtten

Jeg tror det kan være lurt å skrive ned slike refleksjoner du nå gjør deg og lese dem om igjen ved senere anledninger. Kanskje også gi en kopi til noen som står deg nær slik at de kan minne deg på hva du erfarer nå neste gang du har vanskelig for å se hva som er i ferd med å skje. Alvorlig depresjon er nettopp _alvorlig_, og det kan ta ganske lang tid å komme tilbake til der man var før sykdommen tok tak.

[Gjest et ikke-menneske]

Jeg tror det kan være lurt å skrive ned slike refleksjoner du nå gjør deg og lese dem om igjen ved senere anledninger. Kanskje også gi en kopi til noen som står deg nær slik at de kan minne deg på hva du erfarer nå neste gang du har vanskelig for å se hva som er i ferd med å skje. Alvorlig depresjon er nettopp _alvorlig_, og det kan ta ganske lang tid å komme tilbake til der man var før sykdommen tok tak.

Sikkert lurt å skrive ned dette ja. Jeg tror alltid at dette vil jeg huske på, men når disse tankene og planene kommer er jeg nok så syk at jeg ikke "ser" helt klart. Jeg har heldigvis en snill behandler som tar meg på alvor. Det skjedde også denne gangen. Jeg tror lett at alle er imot meg, og det å bli møtt på en grei måte er veldig viktig.

Jeg ser at jeg trenger medisin ihvertfall. Trodde at jeg hadde blitt frisk og ikke trengte dette lengre. Det viste seg å være helt feil.

Får så veldig mye fysiske symptomer hele tiden også når jeg er deprimert. Jeg tror jeg må være alvorlig fysisk syk, men dette har vist seg å gå over før når depresjonen letter. Får håpe det blir slik denne gangen også.

[henrikke71]

Du har lov til å ta livet av deg, men la meg si dette:

Jeg kjenner to som er ødelagte etter å ha mistet en av sine foreldre i selvmord. De kan ikke elske, de smiler ikke spontant slik andre gjør, de går med en sorg selv lenge etter.

De kunne ikke velge, men det kan du. Og det er jo nå du virkelig skal leve, nå som du er ferdig med alle pliktene!

Hva ville du brukt livet til nå hvis du hadde vært frisk? Hvis du hadde det godt inni deg og var full av tiltakslyst og energi?

Hva ville vært gøy å oppleve når du nå først tilfeldigvis er her på jorda? Naturkrefter? Følelse av mestring, av flyt, av bekymringsløs kiling i magen? Hvilke steder vil du se? Hva vil du tro på? Hva går an å utforske?

Det trenger ikke involvere mye kontakt med andre mennesker. Jeg skjønner godt at du blir kvalm av folk, og heldigvis er det mye annet man kan fokusere på.

Det kan være en oppdagelsesreise - alt fra safari i Afrika til en tur til Turistforeningens hytter. En ny sport: Ridning, paragliding, brettseiling, snowboard, noe som kanskje skremmer deg litt først men som du mestrer, slik at du kan leke deg med naturkreftene. Lite er så avkoblende som det, for da må man virkelig skjerpe seg og konsentrere seg om det man driver med.

Kanskje synes du folk fra andre kulturer mindre kvalmende, de med mer intakte fellesskap-verdier.

Kanskje er det å gå på oppdagelsesferd tilbake i tid spennende. F.eks. å se gamle inka-ruiner og bli oppslukt av historien rundt det, hvordan de hadde det da, hvordan de overlevde.

Kanskje er det givende å oppsøke en religion eller annen form for spiritualitet som kan gi ro og klokhet når det man vet fra før ikke holder. Hvordan greier andre seg gjennom alt det jævlige de opplever? Viktor Frankl overlevde Auschwitz - både fysisk og psykisk - og hans visdom har vært en inspirasjon for utallige.

Kanskje er det rett og slett maten som kommer til å være det mest spennende. Å spise den beste, sunneste, mest fantastiske maten du kan tenke deg.

Du har lov

Dette var et fantastisk livsbekreftende innlegg. Takk.

[Gjest du har lov til å tenke nytt også]

Jeg skulle så gjerne ha gjort det som du skriver her, men jeg er dessverre for syk til dette. Har jo drømmer jeg også, det er bare det at jeg ikke greier å gjennomføre dem med denne kroppen. Jeg sliter i hverdagen bare med å komme meg opp av senga og få dusjet meg. Er i elendig form. Men takk for det du skrev

Unnskyld at jeg spør, men hvor på skalaen er du mellom en kronisk rullestol-tilstand, og det å være uopplagt pga depresjon?

[Gjest et ikke-menneske]

Unnskyld at jeg spør, men hvor på skalaen er du mellom en kronisk rullestol-tilstand, og det å være uopplagt pga depresjon?

Har du hatt skikkelig influensa? Har du hatt dette i flere måneder/år i strekk? Slik har jeg det veldig mange uker i året. Jeg har en lungesykdom som jeg kanskje tror er "synderen" for mange av disse symptomene. I tillegg depresjonen som gjør meg veldig energifattig og tiltaksløs.

Jeg kan ikke legge opp til å å springe maraton, men på gode dager går jeg en tur ut. Forsøker også å være sosial når jeg føler meg litt bedre. Blir med på ting selv om jeg er syk, men det er jo fryktelig slitsomt. Det har vært sånn i mange år og jeg har jo innfunnet meg med at ting er sånn.

Det er bare når depresjonen blir dyp nok at jeg mister helt "gangsynet" og ser alt i sorte farger. Jeg synes det er mye verre å være psykisk syk enn fysisk.