Forvirret !!

[Gjest Hilsen Bente]

Hei. Jeg er i en situasjon som jeg snart ikke holder ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det hele startet vel når jeg var liten. Vi flyttet veldig mye etter at foreldrene mine ble skilt. Når jeg var 16 flyttet jeg hjemmefra og har vært selvstendig siden det. Jeg har fått meg en god utdannelse, og etterhvert flyttet jeg ut fra storbyen der jeg fikk jobb, samboer og barn. I mange år når vi bodde sammen ønsket jeg egentlig å flytte tilbake til byen. Fam min kom nesten aldri på besøk, og faren min flyttet til andre siden av landet når jeg var liten. Så kontakten der har aldri vært noe å skryte av. Så savnet etter fam i byen har bare tært og tært på meg. De kom nesten aldri på besøk til oss. Når jeg og samboeren min gikk fra hverandre, fikk han en psykisk knekk og ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Dette var en svært tøff periode,der jeg var sikker på at han kom enten til å skade seg selv, eller meg og barnet vårt. I denne perioden følte meg helt alene med alt og dette var en utrolig tøff periode.Jeg hadde planlagt å flytte tilbake til hjemstedet mitt,leilighet og barnehageplass var ordnet. Men jeg lot være siden min eks-samboer ble syk. Det tok noen år før (jeg følte) at han var seg selv igjen, og da flyttet jeg og datteren min. Men når vi kom tilbake så valgte moren min og et søsken å flytte, til andre kanten av landet de også. Jeg hadde på dette tidspunktet møtt mannen jeg trodde jeg skulle gifte meg med, men det tok slutt det også. Så igjen følte jeg at jeg stod alene. Jeg tok da en avgjørelse om at meg og datteren min skulle flytte tilbake til distriktet der pappaen bodde, slik at hun fikk være mer med han. Det skal sies at det er ca 3 timer fra hjemstedet mitt. Men her ble det heller ikke helt som jeg trodde. De vennene jeg hadde her har vendt meg ryggen, så jeg har en veninne igjen her. Ifølge hun tok de avstand fra meg pga all flyttingen min. De synst dette var så gale. Og på små plasser er det utrolig vanskelig å komme inn i varmen når man først er "frosset ut". Datteren min er hos faren i helger, og han har vel sagt at ukedager er han ikke int. i. Så dette er utrolig sårende, da vi flyttet tilbake for at hun skulle få være mer med han. Så nå har vi bodd her ca et år og jeg føler meg så ufattelig ensom. Så og si hele fam min bor nå 9-10 timer vekke og kommer aldri på besøk. Det er kun vi som reiser til de og det er jeg lei av. Jeg sitter igjen med en veninne på et lite sted der jeg nå føler meg helt frosset ut. Det er vanskelig å få jobb her, så fast jobb har jeg heller ikke. Så jeg ønsker mest av alt å flytte tilbake til byen igjen, der har jeg ihvertfall barbdomsveninnene mine og noen få familiemedlemmer igjen. Jeg griner meg i søvn nesten hver eneste kveld, noe jeg har gjort de siste seks mnd ihvertfall. Jeg føler at jeg kun eksisterer og ikke lever. Jeg kan jo ikke renne ned dørene til hun ene veninnen min heller, hun har egen fam å ta seg av. Så det er noe begrenset med det å gå på besøk/få besøk av henne. Historien er nok mye mer komplisert enn det jeg klarer å få frem her, men jeg er helt rådvil. Jeg vil jo ikke at datteren min skal måtte flytte slik jeg gjorde. Og jeg ønsker selvfølgelig at hun skal ha det best. Men når hun ser meg gråte daglig er jo ikke det noe bra heller. Jeg er konstant lei meg, føler jeg. Og ønsker meg bare bort herfra. Jeg trivdes ikke så godt før heller, men nå mistrives jeg så sterkt at jeg har ikke ord. Hva gjør jeg i en slik situasjon ? For datteren min er det jo best å bo her. Men jeg beg å bli ganske deprimert av hele situasjonen. Faren til datteren min vet om dette, men han sier bare at jeg må tenke på hennes beste. Det er vel det alle sier, men hva med meg ?? Begeret er fullt for lengst, og det beg å gå utover det å fungere normalt. Jeg er helt stresset, er mer og mer borte fra jobben (har kontrakt fra mnd til mnd) og kjenner at jeg nesten får panikk for å være alene. Hver gang datteren min skal til faren reiser jeg hjem og er hos veninner.. Orker ikke være alene. Og er jeg alene får jeg grineanfall og ligger mer eller mindre og sover hele helgen. Jeg har mistet mer og mer av den gode kontakten jeg hadde med familien min,og føler ofte at det er jeg som er "moren" til min mor. Det eneste hun snakker om er hvor lite penger hun har, men hun gjør jo ikke annet enn å handle. Og så er hun alltid syk og dårlig! Ifølge hun selv. Ellers så snakker hun om hva hun har fått av sine foreldre og hvor mye de hjelper hun. Det er bare så mye frustrerende. Jeg vet at dette ikke er bra, for meg selv eller datteren min. Hvem skal jeg ta hensyn til ?? Jeg er helt frustrert !! Jeg har prøvd å endre tankemønsteret til å tenke mer positivt, men det er ikke lenge det varer. Svaret må jeg vel finne ut av selv, men det hadde vært godt å fått noen råd og tanker fra en som kan litt om dette. På forhånd takk. Ps.Jeg har vært hos lege, men der var tilbudet piller og psykolog. Antidepresiva takket jeg nei til, og sa jeg skulle tenke over psykologtilbudet.

[cathlin]

Du har det ikke lett for tiden.

Regner med at det ikke er moren din i familien du savner mest? Dumt at besøkene bare er enveis. Jeg har hørt at folk som flytter mye kan føle seg ensomme i oppveksten fordi de må bytte skole ofte og ikke får holde på venner. Så kanskje du har en sånn ensomhetsfølelse med deg? Men så går det heldigvis an å få nye venner, hvis ikke miljøet der du bor nå er svært liten.

Håper du får noe gode råd her inne. (jeg er ikke så god på løsninger).

[Gjest Undrer seg]

Kanskje det er lurt å takke ja til psykolog, for å få hjelp til å greie ut situasjonen og finne ut hva du skal gjøre? Både for din del og for barnas del?

Vil du få det bedre av å flytte igjen? Eller har du en nisse som følger med på lasset?