Når det å måtte bli likt/ annerkjent styrer livet.

[Gjest Tynn hud]

Takk for ett flott forum! Helt siden jeg var liten har jeg hatt en behov for annerkjennelse/ det å bli godkjent/likt. Av natur er jeg sosial og omgjengelig, men i møte med andre tar jeg meg fort i å skryte, eller bake inn skryt. Selv om jeg vet at det å lytte er sterkere krefter for å bli likt enn det å løfte seg selv for andre. Jeg er aldri arrogant, tråkker aldri på noen, og svært vennlig av natur, men opplever at det er desperate behovet for å bli likt og for ikke å bli avvist som styrer meg og tar svært mye plass og undring i mitt hode også når jeg er alene eller skal sove osv. Man kan kanskje si at jeg har "tynn hud". Jeg trodde kanskje jeg skulle vokse det litt av meg, men som voksen mann er det fortsatt i meg.

[Gjest noen tanker fra meg til deg :)]

Ironisk nok er det lettere å like de som ikke har et desperat behov for å bli likt, det vet du kanskje allerede.

Er det ikke bedre å bli likt for den man egentlig er, enn å kanskje bli likt for en man desperat prøver å være, selv om det første alternativet kanskje innebærer at man blir mislikt av noen også?

Og liker du deg selv? Evt hvorfor ikke? Ligger noe av løsningen der?

De jeg liker aller best, er ikke likt av alle. Jeg liker de aller best fordi de er seg selv på godt og vondt, jeg føler at de er ekte og derfor kan jeg stole på dem. De ser utover heller enn innover, altså, de ser ikke ut som om de konstant går og tenker "hvordan fremstår jeg nå".

[nitty-gritty]

Det framstår for meg som om du har mange irrasjonelle og lite hjelpsomme tanker om deg selv og andre. Jeg foreslår du begynner med å lage en liste over disse tankene. For eksempel:

- folk liker meg ikke for den jeg er

- i en samtale vil de fleste være opptatt av om jeg lever opp til deres forventinger

- å bli avvist må unngås for enhver pris

(Dette er kun eksempler, bare du vet hvilke tanker som driver den oppførselen du ønsker å endre.) Typiske tanker/ideer du burde fokusere på er de som forutser framtiden med negativt fortegn ("hun kommer ikke til å like meg", "om jeg ikke sier noe spennende, så vil han kjede seg sammen med meg"), forsøk på å lese andres tanker ("hun ignorerer meg fordi hun hater meg") og svart/hvitt-tenking ("de må hate meg", "jeg må være perfekt for at noen skal like meg").

Når du kjenner igjen disse irrasjonelle eller uhjelpsomme tankene, så kan du begynne å sette spørsmål ved de. Hva tyder på at de negative tankene dine ikke stemmer? Hva oppnår jeg ved å tenke på denne måten? Hva ville jeg sagt til en venn som hadde de samme tankene?

Etterhvert som du slapper mer av i sosiale samtaler og relasjoner generelt, så kan du begynne å utfordre din frykt for avvisning. Hva skjer om noen avviser deg? Kan en avvisning handle om noe annet enn din verdi som venn/menneske? Finnes det verre scenarioer enn å bli avvist (ikke ha venner fordi man ikke tør å ta kontakt med noen, ikke være seg selv fordi man er redd man ikke er god nok)?

Håper dette kan være til hjelp. Lykke til!

[Gjest]

Ironisk nok er det lettere å like de som ikke har et desperat behov for å bli likt, det vet du kanskje allerede.

Er det ikke bedre å bli likt for den man egentlig er, enn å kanskje bli likt for en man desperat prøver å være, selv om det første alternativet kanskje innebærer at man blir mislikt av noen også?

Og liker du deg selv? Evt hvorfor ikke? Ligger noe av løsningen der?

De jeg liker aller best, er ikke likt av alle. Jeg liker de aller best fordi de er seg selv på godt og vondt, jeg føler at de er ekte og derfor kan jeg stole på dem. De ser utover heller enn innover, altså, de ser ikke ut som om de konstant går og tenker "hvordan fremstår jeg nå".

Tusen takk!

Du treffer spikeren på hodet med alt. Det bunner nok i at jeg er svært streng mot meg selv og ikke oppfyller det kravet jeg har til meg selv. Dermed ikke hel/ harmonisk og gir bieffekter som skrevet innledningsvis i tråden. Har forsøkt å dempe kravene til meg selv, men sporet om store krav til meg selv er svært dypt. Noen tips til å slippe tak i strenge krav til seg selv?

[Gjest noen tanker fra meg til deg :)]

Tusen takk!

Du treffer spikeren på hodet med alt. Det bunner nok i at jeg er svært streng mot meg selv og ikke oppfyller det kravet jeg har til meg selv. Dermed ikke hel/ harmonisk og gir bieffekter som skrevet innledningsvis i tråden. Har forsøkt å dempe kravene til meg selv, men sporet om store krav til meg selv er svært dypt. Noen tips til å slippe tak i strenge krav til seg selv?

Hmmm... Kan det hjelpe å tenke: "Hva er vitsen?" ?

Hva skal du med å stille så høye krav til deg selv, hvorfor må du prøve å være perfekt? Tror du det gjør deg mer verdt som menneske? Er dette innerst inne din, eller dine foreldres stemme? Hva skjer hvis du ikke greier å være perfekt, hvis du ikke greier å kontrollere andres inntrykk av deg? Hva er det verste som kan skje hvis du slipper taket, er deg selv 100% og noen misliker deg? Kan det forholdet du har til deg selv en dag oppleves som det viktigste?

Jeg synes det er mye viktigere å være en god og autentisk person, enn å prøve å være perfekt.

For å komme dit må man være tro mot seg selv.

Spørsmål å stille seg selv er: Hva er viktig for meg, innerst inne? Hva vil være viktig, hvis verken jeg eller andre kan dømme meg?

[Gjest]

Hmmm... Kan det hjelpe å tenke: "Hva er vitsen?" ?

Hva skal du med å stille så høye krav til deg selv, hvorfor må du prøve å være perfekt? Tror du det gjør deg mer verdt som menneske? Er dette innerst inne din, eller dine foreldres stemme? Hva skjer hvis du ikke greier å være perfekt, hvis du ikke greier å kontrollere andres inntrykk av deg? Hva er det verste som kan skje hvis du slipper taket, er deg selv 100% og noen misliker deg? Kan det forholdet du har til deg selv en dag oppleves som det viktigste?

Jeg synes det er mye viktigere å være en god og autentisk person, enn å prøve å være perfekt.

For å komme dit må man være tro mot seg selv.

Spørsmål å stille seg selv er: Hva er viktig for meg, innerst inne? Hva vil være viktig, hvis verken jeg eller andre kan dømme meg?

Tusen takk begge to!

Ordene hjelper veldig på min bevisstgjøring rundt meg selv. Det er jo meningsløst at den største steinen man bærer i livet er plassert på skuldrene av en selv.

[Gjest noen tanker fra meg til deg :)]

Tusen takk begge to!

Ordene hjelper veldig på min bevisstgjøring rundt meg selv. Det er jo meningsløst at den største steinen man bærer i livet er plassert på skuldrene av en selv.

Jepp. Du får prøve å grave litt i deg selv, finne ut hva det egentlig dreier seg om, og hva du kan gjøre for å gi næring til den ekte deg