Hvor er mestringsfølelsen?

[Gjest Eneboeren]

Nå har presset meg igjennom bursdager, foreldremøter og kaffemøter med bekjente. I følge psykologen skal dette gjøre at jeg utvikler mestringsfølelse og finner ut at ting ikke er så farlig.

Alt har gått helt fint men etterpå i stedet for å sitte med noe mestringsfølelse sitter jeg med en lettelse over at det er over og at jeg har gjort plikten min for en stund. Gruer meg like mye til neste gang.

Jeg har aldri behov for å være sosial. Føler aldri at jeg savner venninner. Jeg går og tar en kaffe en gang i blant men det er mer eller mindre kun for å gjøre andre til lags.

Nå har jeg "jobbet" med det her i flere år. Hvordan får man til å bli sosial?

[Gjest Chakana]

''Hvordan får man til å bli sosial?''

Det skal jo ikke være slik at en MÅ! Folk er forskjellige, noen liker å være sosial mens andre igjen liker det ikke. Kan ikke folk bare leve slik de selv ønsker?

Må alle bli like, er det et mål?

Og er det galt av deg å ikke like å være sosial?

Hvem skal bestemme det?

[nitty-gritty]

Jeg har gitt opp å finne glede i kaffeslabberas med mennesker som jeg kun har barn til felles med. Jeg finner glede i at det er til mine barns beste - jeg er sosial på deres vegne.

Ellers har jeg lavt, dog eksisterende, behov for sosial omgang. Det er ikke nødvendigvis noe galt med deg. Du er bare innadvendt.

Har du angst burde du selvfølgelig ta tak i det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Målet er ikke at du skal like det elller lengte etter det: Du skal bare lære å gjøre det når det er nødvendig.

[Helmi]

Jeg har det akkurat som du.

Jeg har presset meg og presset meg i alle år, uten at det har vært til hjelp. Nå prøver jeg å akseptere at det er slik det er: enkelte ting blir for mye for meg ...