Er det vanlig?

[Gjest overrasket og skuffet]

Er det vanlig at når den ene i et ektepar/samboerpar jobber på sjøen eller er hjemmefra av andre grunner, så blir den som er igjen hjemme _ikke_ invitert på fester, middager o.l. hos felles venner i de periodene partneren er borte? Det skjedde nemlig meg i går. Det kan selvfølgelig tenkes at en sms har forsvunnet i det store intet eller en e-post har blitt sortert til spam (men egentlig tviler jeg på det...).

Hva er i tilfelle grunnen til at den "gjenværende" ikke blir invitert alene (det er ikke barn eller andre ting i bildet som skulle hindre meg i å komme...).

[Gjest Kayia]

Vet at mange liker å invitere par når de selv er par - skjønner som deg ikke greia.

[Gjest Monicaen]

Problemet kan være dine medsøstre. Jeg har prøvd flere ganger å invitere par, der den ene jobber på sjøen. Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen".

Dermed har det blitt til at jeg ikke inviterer par i de tilfellene der jeg vet at den ene er borte, selv om den andre ville vært hjertelig velkommen alene.

[alida]

Vet at mange liker å invitere par når de selv er par - skjønner som deg ikke greia.

Har heller aldri skjønt det.

[Persille1365381127]

Problemet kan være dine medsøstre. Jeg har prøvd flere ganger å invitere par, der den ene jobber på sjøen. Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen".

Dermed har det blitt til at jeg ikke inviterer par i de tilfellene der jeg vet at den ene er borte, selv om den andre ville vært hjertelig velkommen alene.

Kan ikke? Hva er det for noe tull? Om jeg ikke skulle vært sosial de ukene gubben var på sjøen ville jeg tilbrakt MYE tid alene...

Og hvorfor lar du andre bestemme at du ikke kan invitere folk?

[-ssi]

Problemet kan være dine medsøstre. Jeg har prøvd flere ganger å invitere par, der den ene jobber på sjøen. Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen".

Dermed har det blitt til at jeg ikke inviterer par i de tilfellene der jeg vet at den ene er borte, selv om den andre ville vært hjertelig velkommen alene.

''Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen". ''

Tør de ikke gå alene, eller?

[EnolaGay]

Kanskje det er vanlig? Jeg ser ingen andre enn ungene når han er ute. Og innimellom snakker vi måneder. Jeg har ikke noe sosialt liv i det hele tatt, hvis man ser bort fra at det er folk rundt meg på treninga.

Ensom ja.

[Gjest Monicaen]

''Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen". ''

Tør de ikke gå alene, eller?

Jeg vet ikke. Kanskje de syns det er ubehagelig å komme alene når de fleste andre er par.

[Gjest overrasket og skuffet]

Kanskje det er vanlig? Jeg ser ingen andre enn ungene når han er ute. Og innimellom snakker vi måneder. Jeg har ikke noe sosialt liv i det hele tatt, hvis man ser bort fra at det er folk rundt meg på treninga.

Ensom ja.

Det er nettopp det at det ikke blir så mye sosialt når gubben er ute. Jeg liker ikke å gå på puben alene, men å spise middag hos venner eller en privat fest er noe helt annet. Jeg inviterer gjerne folk (både par og ikke par) når gubben er ute, og ingen har reagert på det (bortsett fra bikkja, som er skeptisk til å slippe inn andre mannfolk enn gubben...). Og jeg takker nesten alltid ja hvis jeg blir invitert til noen når gubben er ute.

[Gjest Også skuffet.]

Ja, kanskje det er vanlig. Jeg hører ihvertfall ikke et ord når han er borte halve året i fra den borgelige gjengen hans. Der

er det bare parsammenkomster som gjelder.

Jeg er også ensom, men har blitt flinkere til å gå ut med egne venner og kollegaer (sosialister som er av et annet kaliber)og er i ferd med å bygge

meg opp

nytt

og

eget liv, kanskje helt uten han og de overfladiske borgelige vennene hans. Huff, jeg er visst også skuffet og litt bitter.

[EnolaGay]

''Da får jeg svar fra fruene a la: "Vi kan ikke, for xxx er på sjøen". ''

Tør de ikke gå alene, eller?

Det kan være mangel på barnevakt..

[Gjest Minnie & Mikke]

Er ikke vanlig i vår omgangskrets ihvertfall. Vi syns begge to at når den andre er bortreist passser det usedvanlig godt med en fest, elller en hverdagsmiddag eller en kopp kaffe hos andre eller oss. Ellers hadde det blitt ensomt. Og det har vi latt våre venner forstå, noen ganger har jeg mer eller mindre bedt meg selv både med og uten barn. Jeg har også en venninne der vi spøker med dette, vi får aldri møtt mannen hennes fordi hun er alltid hos oss, eller ber meg bort til seg, når han er borte.

Men jeg kan forstå det hvis det er slik at man har tenkt å be dere en eller annen gang, og da tenker at det passer best og er hyggeligst en gang dere kan komme begge to.

[bustebeisa]

Tja....

Samboer har fått ny kollega. Eller en trainee. Hun skal jobbe sammen med samboer i 9 mnd. Vi har tenkt å invitere henne på en middag her hjemme, men da foreslo jeg at vi skulle vente til hennes samboer kom hjem fra sjøen.

Men for meg har det litt med settingen å gjøre.

Fryktelig kjedelig å sitte her hjemme med bare kolleger av ham. For da blir det mye jobbprat. Er der fler partnere med, blir det enten mindre jobbprat, eller vi som ikke jobber der, kan prate litt sammen. :-)

Ellers opplever jeg det litt blant venner også. Sjelden jeg blir invitert alene når samboer er borte. Samtidig, synes jeg det er lettere å bare invitere venninner når for eksempel samboer er borte. Sjelden jeg inviterer par da.

[Gjest Kayia]

Det kan være mangel på barnevakt..

Tja, det blir vel ikke mer barnevakt av at mannen er hjemme og begge går i middag/ selskap? ;-)

[EnolaGay]

Tja, det blir vel ikke mer barnevakt av at mannen er hjemme og begge går i middag/ selskap? ;-)

Jo kanskje, hvis det er slik at han har sin familie nær og er den som "kan spørre". Du vil ikke tro hvor mange år man er "den nye" eller "innflytteren"...

;0)

[Gjest Kayia]

Jo kanskje, hvis det er slik at han har sin familie nær og er den som "kan spørre". Du vil ikke tro hvor mange år man er "den nye" eller "innflytteren"...

;0)

Altså at hans familie gjerne sitter barnevakt når han er hjemme men ikke når han er borte? Huff, forbauser meg ikke, men høres trist og vrient ut ja...

[Gjest Elextra]

Kanskje det er vanlig? Jeg ser ingen andre enn ungene når han er ute. Og innimellom snakker vi måneder. Jeg har ikke noe sosialt liv i det hele tatt, hvis man ser bort fra at det er folk rundt meg på treninga.

Ensom ja.

''Jeg ser ingen andre enn ungene når han er ute. Og innimellom snakker vi måneder. Jeg har ikke noe sosialt liv i det hele tatt, hvis man ser bort fra at det er folk rundt meg på treninga.''

Huff, det høres stusselig ut, med mindre det er selvvalgt.

Du kan vel invitere folk hjem i mellom, i det minste? Kan ikke barna av og til "plasseres bort" hos venner på overnatting?

[Gjest Elextra]

Spørs helt på vennekostellasjonene her, synes jeg, først og fremst i hviken grad dere begge er venner med begge to.

Om vennene først og fremst er hans venner, dvs. mannen først og fremst er kompis med mannen din, synes jeg ikke det er så rart at de ikke inviterer deg når han er borte.

Er dere en vennegjeng med mange par som kjenner hverandre ganske godt, evt. at du er like mye venn med vertsparet som din mann er, burde de selvfølgelig invitere deg selv om mannen din er borte.

[EnolaGay]

''Jeg ser ingen andre enn ungene når han er ute. Og innimellom snakker vi måneder. Jeg har ikke noe sosialt liv i det hele tatt, hvis man ser bort fra at det er folk rundt meg på treninga.''

Huff, det høres stusselig ut, med mindre det er selvvalgt.

Du kan vel invitere folk hjem i mellom, i det minste? Kan ikke barna av og til "plasseres bort" hos venner på overnatting?

Jeg er den opprinnelige Viggo, jeg har bare en eneste venn. Verdt sin vekt i gull og skal ikke misbrukes som barnevakt nei. :0) Med mindre jeg er bevisstløs og lagt inn.

Barna gjør at man aldri kommer fra uten øvrig familie til støtte og hjelp. Når man ikke er i arbeidslivet, eller bor på stedet man er vokst opp. Så er det ekstremt vanskelig å forme vennskap som varer. Det blir enveis, det er for tungt i lengden.

Jeg har alltid slitt med relasjoner da jeg aldri har hatt trygghet rundt meg, eller muligheten til å sette grenser.

Og hva i fasiken skal man snakke om?? Jeg jobber ikke, jobb definerer hvem du er i Norge. Alle venninneklubber i verden utgår fra skoleårene, ungdomstida, fritidsaktiviteter og jobb. Mens andre drev med det var jeg usynlig i verden. Det er som hull i CV`n. Hvordan bortforklarer man det pent slik at ingen får lyst å spørre nærmere?

Så ja, jeg er fryktelig alene og ensom. Men med så mye omsorgsansvar og bærer av samtlige roller for alle barna, så har jeg igrunnen ikke så mye tid til å gruble over det. Og det blir garantert lettere når barna blir større og ikke trenger meg på samme måte hele tiden.

[Gjest Elextra]

Jeg er den opprinnelige Viggo, jeg har bare en eneste venn. Verdt sin vekt i gull og skal ikke misbrukes som barnevakt nei. :0) Med mindre jeg er bevisstløs og lagt inn.

Barna gjør at man aldri kommer fra uten øvrig familie til støtte og hjelp. Når man ikke er i arbeidslivet, eller bor på stedet man er vokst opp. Så er det ekstremt vanskelig å forme vennskap som varer. Det blir enveis, det er for tungt i lengden.

Jeg har alltid slitt med relasjoner da jeg aldri har hatt trygghet rundt meg, eller muligheten til å sette grenser.

Og hva i fasiken skal man snakke om?? Jeg jobber ikke, jobb definerer hvem du er i Norge. Alle venninneklubber i verden utgår fra skoleårene, ungdomstida, fritidsaktiviteter og jobb. Mens andre drev med det var jeg usynlig i verden. Det er som hull i CV`n. Hvordan bortforklarer man det pent slik at ingen får lyst å spørre nærmere?

Så ja, jeg er fryktelig alene og ensom. Men med så mye omsorgsansvar og bærer av samtlige roller for alle barna, så har jeg igrunnen ikke så mye tid til å gruble over det. Og det blir garantert lettere når barna blir større og ikke trenger meg på samme måte hele tiden.

Høres tungt ut, ja! :/

Må være godt å kunne fokusere på barna, samtidig som det er godt de etterhvert blir mer selvstendige.