Samarbeidsuvillig eks (Barnefar)

[nickname2]

Jeg vet snart ikke min arme råd. Enten er jeg for kravstor, eller så er ikke ting som skal være. Jeg mener det siste.

Min eks har en bakgrunn med psykiske lidelser. Nå er han noenlunde i form. Problemet hans er at han er paranoid. Vi har to barn sammen.

Han er helt umulig å samarbeide med når det gjelder barna. Det eneste som fungerer er at han har dem annenhver helg. Tidspunktene må avtales fra gang til gang.

De to største problemene er at han avtaler gjennom barna, samt at han ikke holder avtaler eller svarer på mine telefoner/sms. De vil jo treffe faren, så de sier ja til det meste, uten at jeg vet det og uavhengig om det passer eller ikke. Han stikker innom oss og blir værende i min leilighet lenge, i tide og utide. Uavhengig om jeg er sliten eller ikke. Jeg har ingen interesse i å ha han hengende i leiligheten min. Jeg kan ikke "kaste han ut", for barna er jo der. De slipper han inn.

Barna er store, i mellomtrinnet på skolen. Jeg har nå tatt det opp med dem at de skal høre med meg før de avtaler noe. Men selvfølgelig blir de skuffet dersom jeg sier at pappa ikke får komme hit.

Merk: Jeg er ikke imot at han kan se dem oftere, snarere tvert imot. Jeg ønsker at han ser dem oftere! Men det må avtales med meg, og samvær må foregå et annet sted enn i min sofa!

Han er også svært bitter (vi har vært skilt i tre år nå), og sitter i sofaen og ser på meg med et trist, såret blikk, det er veldig synd på han og han er offeret i situasjonen. Det tar veldig mye energi fra meg å ha han der, og jeg sliter nok som det er med å ha alene ansvaret for barna nesten 100 %. Jeg trenger å kunne ta meg inn etter jobben, og det gjør jeg ikke når han er der. Han blir også veldig lenge, lenge etter at barna skulle vært i seng, noe som forstyrrer døgnrytmen deres.

I går toppet det seg da han avtalte med mitt ene barn at de skulle på sykkeltur, etter kl 19.00 om kvelden. Jeg sa da at de måtte komme tilbake kl 20.30. Det er det yngste barnet, og han er veldig a-menneske, stuptrøtt om kvelden. Tidlig opp skulle han morgenen etter. De kom hjem 22.15. Det er vel lovlig sent på en vanlig tirsdag? Det var mørkt og hadde begynt å regne, ingen svarte da jeg ringte mobilen.

Beklager, men da ble jeg skikkelig sinna.

Han lover å komme på diverse tilstelninger, så som bursdager, foreldremøter, klassefester etc. Men dukker ikke opp. Han stiller ikke opp i det hele tatt. en dag ba jeg han kjøre det ene barnet til en aktivitet fordi jeg var på , han dukket ikke opp.

Det er en lang historie, og jeg kan ikke skrive alt her. Nå har jeg kontaktet familievernkontoret, men jeg er rimelig sikker på at han ikke kommer til den avtalen.

Han sier også rare ting til barna, og de er ofte lei seg etter å ha vært der. Han tror de ondeste ting om meg, ting som ikke er sant overhode, og jeg er ganske sikker på at mye av dette formidles til barna. sist han var hos meg kaldte han meg iskald mens barna var tilstede.

Blir skikkelig sliten av dette.Jeg har mer enn full jobb, tar meg av hus og barn alene og da trenger jeg ikke dette i tillegg.... :-(

[EnolaGay]

Du trenger kurs i å sette grenser. Både for deg selv og for barna. De skal ikke kunne "terrorisere" deg med såre følelser for å ikke få treffe pappa. Det er pappas ansvar å sørge for at barna får treffe han.

Innen du greier å sette disse grensene og overholde dem. Så vil dette bare fortsette, fordi hverken han eller barna kan eller vil gjøre noe med det. Og du kan ikke endre ham. Barna er BARN.

Gå til familiekontoret og snakk med noen. Alene først. Lag en plan. Og så ber du eksen din med på et møte.

Du må sette foten ned for invadering av ditt hjem. Og lære deg å si NEI også til barna, og forklare dem HVORFOR.

Slik det er vokser de opp med en utslitt mor som de kan manipulere som de vil. Det gjør deg utydelig og skaper utrygghet. Og en far som legger sitt ansvar over på dem. Det er bare en voksen her, og det er deg. Å være voksen er ikke å være populær og dekke alles (innbildte) behov til enhver tid. Det er å si NEI og stå for det når det trengs.

Skaff deg noen å snakke med først, så du har "verktøy" til hjelp og ikke er alene om det. Så tar du tak trinn for trinn.

[nickname2]

Du trenger kurs i å sette grenser. Både for deg selv og for barna. De skal ikke kunne "terrorisere" deg med såre følelser for å ikke få treffe pappa. Det er pappas ansvar å sørge for at barna får treffe han.

Innen du greier å sette disse grensene og overholde dem. Så vil dette bare fortsette, fordi hverken han eller barna kan eller vil gjøre noe med det. Og du kan ikke endre ham. Barna er BARN.

Gå til familiekontoret og snakk med noen. Alene først. Lag en plan. Og så ber du eksen din med på et møte.

Du må sette foten ned for invadering av ditt hjem. Og lære deg å si NEI også til barna, og forklare dem HVORFOR.

Slik det er vokser de opp med en utslitt mor som de kan manipulere som de vil. Det gjør deg utydelig og skaper utrygghet. Og en far som legger sitt ansvar over på dem. Det er bare en voksen her, og det er deg. Å være voksen er ikke å være populær og dekke alles (innbildte) behov til enhver tid. Det er å si NEI og stå for det når det trengs.

Skaff deg noen å snakke med først, så du har "verktøy" til hjelp og ikke er alene om det. Så tar du tak trinn for trinn.

Du ha rett. Jeg må bli MYE flinkere til å sette grenser!

Problemet mitt er at jeg har skyldfølelse i bøtter og spann fordi jeg valgte å bryte opp familien. Da var det etter mange år med null respekt fra han, sykelig sjalusi mm. I tillegg var han psykisk syk, så jeg gikk fra han da han var på det psykeste (hadde fått nok da). Alt i alt følte jeg meg som en fæl person som gjorde dette, men jeg så ingen annen utvei. Skyldfølelsen fører til konfliktvegring og problemer med grensesetting både i forhold til han og barna.

Heldigvis fikk jeg time hos familierådgiver fort. Takk for råd!

[Lillemus]

Du ha rett. Jeg må bli MYE flinkere til å sette grenser!

Problemet mitt er at jeg har skyldfølelse i bøtter og spann fordi jeg valgte å bryte opp familien. Da var det etter mange år med null respekt fra han, sykelig sjalusi mm. I tillegg var han psykisk syk, så jeg gikk fra han da han var på det psykeste (hadde fått nok da). Alt i alt følte jeg meg som en fæl person som gjorde dette, men jeg så ingen annen utvei. Skyldfølelsen fører til konfliktvegring og problemer med grensesetting både i forhold til han og barna.

Heldigvis fikk jeg time hos familierådgiver fort. Takk for råd!

Jeg husker deg godt fra tidligere og er helt enig med EnolaGay - sett ned foten for ham! Han kan ikke bare komme til deg og sette seg til i sofaen i timesvis. Hva skjer om du ber ham gå? Nekter han å fjerne seg?

Er ungene såpass store at du kan forklare for dem at du ikke vil ha pappa i huset uten å si for mye om hva han har gjort mot deg tidligere?

*klem*

[PieLill]

Du ha rett. Jeg må bli MYE flinkere til å sette grenser!

Problemet mitt er at jeg har skyldfølelse i bøtter og spann fordi jeg valgte å bryte opp familien. Da var det etter mange år med null respekt fra han, sykelig sjalusi mm. I tillegg var han psykisk syk, så jeg gikk fra han da han var på det psykeste (hadde fått nok da). Alt i alt følte jeg meg som en fæl person som gjorde dette, men jeg så ingen annen utvei. Skyldfølelsen fører til konfliktvegring og problemer med grensesetting både i forhold til han og barna.

Heldigvis fikk jeg time hos familierådgiver fort. Takk for råd!

''Problemet mitt er at jeg har skyldfølelse i bøtter og spann fordi jeg valgte å bryte opp familien. Da var det etter mange år med null respekt fra han, sykelig sjalusi mm.''

Var det du som brøt opp familien eller ar det år med null respekt og sykelig sjalusi som gjorde den jobben? Jeg heller til å mene det siste.

Du tok konsekvensen av et allerede istykkerslått familieliv, og det har ingen rett til å bebreide deg for. (Selv om det er ganske naturlig og vanlig at man likvel sliter med skyldfølelse.) Sannsynligvis ville det vært mye verre for alle om du ikke hadde gjort som du gjorde.

''Skyldfølelsen fører til konfliktvegring og problemer med grensesetting både i forhold til han og barna.''

Du har nok en stor jobb å gjøre med å kvitte deg med den skyldfølelsen. Får litt følelsen av at du 'vedlikeholder' de gamle anklagende og nedtråkkingen fra ekteskapet. Skaff deg den hjelpen du trenger. Du er vel verdt å få det bedre.

mvh

[nickname2]

''Problemet mitt er at jeg har skyldfølelse i bøtter og spann fordi jeg valgte å bryte opp familien. Da var det etter mange år med null respekt fra han, sykelig sjalusi mm.''

Var det du som brøt opp familien eller ar det år med null respekt og sykelig sjalusi som gjorde den jobben? Jeg heller til å mene det siste.

Du tok konsekvensen av et allerede istykkerslått familieliv, og det har ingen rett til å bebreide deg for. (Selv om det er ganske naturlig og vanlig at man likvel sliter med skyldfølelse.) Sannsynligvis ville det vært mye verre for alle om du ikke hadde gjort som du gjorde.

''Skyldfølelsen fører til konfliktvegring og problemer med grensesetting både i forhold til han og barna.''

Du har nok en stor jobb å gjøre med å kvitte deg med den skyldfølelsen. Får litt følelsen av at du 'vedlikeholder' de gamle anklagende og nedtråkkingen fra ekteskapet. Skaff deg den hjelpen du trenger. Du er vel verdt å få det bedre.

mvh

Takk! Fornuften min sier at du har rett. Følelsene henger bare ikke helt med på det.

Har i hvert fall fått time hos familievernkontoret. Det er en start. Kanskje de kan snakke med barna også?

Hadde så lyst til å ringe og skjelke han ut i går, men jeg vet at det ikke virker så jeg lot være. Ringte kjæresten min i steden og fikk pratet med han. Takk og pris at jeg har han:-)

[nickname2]

Jeg husker deg godt fra tidligere og er helt enig med EnolaGay - sett ned foten for ham! Han kan ikke bare komme til deg og sette seg til i sofaen i timesvis. Hva skjer om du ber ham gå? Nekter han å fjerne seg?

Er ungene såpass store at du kan forklare for dem at du ikke vil ha pappa i huset uten å si for mye om hva han har gjort mot deg tidligere?

*klem*

Kjæresten min rådet meg til å si "bare kom inn, nå kommer kjæresten min om 15 min, så da kan jo dere bli bedre kjent også"..., da hadde han nok dratt sin vei.

Men jeg mener det burde være unødvendig å lyve....

[Lillemus]

Kjæresten min rådet meg til å si "bare kom inn, nå kommer kjæresten min om 15 min, så da kan jo dere bli bedre kjent også"..., da hadde han nok dratt sin vei.

Men jeg mener det burde være unødvendig å lyve....

Hvis kjæresten din bor så nære at han kan komme på kort varsel så kan du jo sende ham en melding når eksen dukker opp og be ham komme en tur? Bare for å se hvordan han reagerer mener jeg.

[PieLill]

Takk! Fornuften min sier at du har rett. Følelsene henger bare ikke helt med på det.

Har i hvert fall fått time hos familievernkontoret. Det er en start. Kanskje de kan snakke med barna også?

Hadde så lyst til å ringe og skjelke han ut i går, men jeg vet at det ikke virker så jeg lot være. Ringte kjæresten min i steden og fikk pratet med han. Takk og pris at jeg har han:-)

Fornuten er en god start. Så får følelsene dinglet etter med tiden.

Håper du kjenner du får vei i vellinga etter hvert.

mvh

[Persille1365381127]

Som de andre sier, så ligger problemet hos deg.

For det første: barna dine er store nok til at du kan si til dem at du ikke vil at pappa skal komme på besøk til dere, og forklare hvorfor. Dere er ikke gift lenger, dere bor ikke sammen, og dere er ikke omgangsvenner. De har sikkert andre venner med skilte foreldre du kan bruke som eksempel.

For det andre: du må lære deg å si nei i situasjonen. Nei, du kan ikke komme nå - det passer ikke/jeg orker ikke/jeg har ikke lyst på besøk. Nei, dere kan ikke dra på sykkeltur nå, det er for sent. Ungen vil bli sur/lei/sint, men din jobb er å være fornuftig forelder - ikke kuleste mamma. Så nei, det blir ikke sykkeltur etter kl 19 - ferdig med det.

For det tredje: du må si klart fra til ham at du ikke ønsker besøk. Det har du muligens også gjort, men si det igjen. Når han da dukker opp, så sier du "jeg sa til deg at jeg ikke ønsker besøk, så du kan ikke komme inn".

Og sist, noen foreldre er duste - og andre foreldre må dessverre leve med dem. Det er kjipt nå, men når ungene blir store, så vil de se hvem som har vært den beste rollemodellen. En mager trøst, men likevel.

Og som Lillemus sier, kjæresten din kan vel bare komme? Så får han se om det er like trivelig å være på besøk da...

[songbirdy]

Heisann.

Her tror jeg du bare må innse at dette kommer til å bli en stri og komplisert tørn. Du er stuck med han for resten av livet, forhåpentligvis minimalt ettersom barna blir eldre. Det kommer aldri til å bli et ukomplisert samarbeid dessverre. Her må det (les: DU!) svelge store kameler!!

Du må i tillegg ta en alvorsprat med deg selv og sette grenser for innvaderingen av livet ditt. Til dette kan du sikkert få gode råd og veiledning fra familievernskontoret. Vær bestemt og konsekvent, men "hyggelig" og saklig. Ikke la deg hisse opp, men la han holde på med sitt, mens du står urokkelig ved det du har sagt. Til slutt vil han trolig trappe ned, og forhåpentligvis gi opp hjemmebesøkene.

Det å involvere din kjæreste, eller kanskje venner eller familie, i en periode, tror jeg kan være lurt. Allier deg med en eller annen som kan være der i "de kritiske timene" der han kanskje kan dukke opp. Avklar på forhånd hvordan dere skal opptre når han kommer, og vær tydelig i kommunikasjonen din med han (som en eller annen sa her - har du sagt det ikke passer med besøk, så passer det ikke når han kommer heller!).

At det er noen der - din kjæreste eller andre, kan hjelpe til at han snur om og går hjem. Han vil trolig ikke ønske å vise sin dårlige side når det er andre til stede der...

Når det gjelder samarbeid med skole og andre instanser: IKKE dekk opp for han. Dette er HANS ansvar å følge opp! Så lenge du formidler alle beskjeder og minner han på ting, maser og ber han om å ordne ditt og datt - så vil du alltid føle at du gjør så mye ekstra uten at det egentlig hjelper en dritt, annet enn å gi deg dårlig samvittighet ovf ungene og øke din irritasjon, frustrasjon og sinne ovf han...

Be skolen sende beskjeder direkte til han, ukeplaner etc etc, enten ekstra kopi i sekken eller på mail til han, samt viktige ting på telefon. Dukker han ikke opp, går dette direkte på han. Du har ikke noe ansvar for å formidle noe som helst til han når han får det fra dem.

''Han lover å komme på diverse tilstelninger, så som bursdager, foreldremøter, klassefester etc. Men dukker ikke opp. Han stiller ikke opp i det hele tatt. en dag ba jeg han kjøre det ene barnet til en aktivitet fordi jeg var på , han dukket ikke opp.''

Dette går som sagt på hans ansvar som far. Dukker han ikke opp, så blir det selvsagt en skuffelse for barnet, MEN, det er HAN som skuffer. Dette er hardt å se på for en mamma, for ingen ønsker at barnet sitt skal bli glemt og skuffet. Men det er faktisk bare noe de må forholde seg til. En kan og skal ikke beskytte barna for alt.

Når det er sagt, så må du nok være forberedt på å ha en B-plan, skyss/aktiviteter i bakhånd, i TILFELLE han ikke dukker opp når han skal. En gang vi ventet på at min eks skulle hente barnet til samværshelg, kom han heseblesende 2 timer for sent (barnet hadde ventet i vinduet ferdig påkledd hele tiden), bare for å snu i døra og si han ikke kunne ha samvær den helga likevel, det var en viktig fest han måtte på og fikk ikke barnevakt....

Det dypt skuffede barnet lyste opp da vi sa at vi (min nye kjæreste) skulle i svømmehallen, og vi gjorde en stor skuffelse til noe hyggelig, en aktivitet som h*n elsket...

Et GREIT NOK samarbeid, behøver overhodet ikke bety at dere trenger å ha noe særlig kontakt. Kontakten kan være på et minimum, og feks foregå KUN via sms. En venninne av meg har fått nok av sjikaneringen fra sin eks, så hun svarer konsekvent ALDRI på telefoner fra han, kun sms'er som er av slik karakter (og omhandler barna), at det er viktig å svare på dem. Alt samarbeid forøvrig er opphørt. Nok er nok, og foten må settes ned et sted. Det fungerer det også. Ingen ønskesituasjon, men det er et slags samarbeid det også.

Her handler det om å sette grenser for deg selv og ditt liv. Du har ikke ansvar for hans ve og vel selv om du har gjort det slutt med han!! Det er ene og alene hans ansvar. Som du har tatt ansvar for ditt liv og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Går han langt over grensen, så finnes det instanser som ivaretar det også. Du skal ikke finne deg i invadering og sjikanering bare fordi du en gang har elsket han og har barn med han. Hva lærer du barna dine da?

Bare vær klar over at når du setter ned foten, så kan det hende han prøver enda mer iherdig og blir enda mer ekstrem i sine metoder og utsagn. Ikke gi etter. Stå på ditt og søk hjelp...

Masse lykke til!

[nickname2]

Heisann.

Her tror jeg du bare må innse at dette kommer til å bli en stri og komplisert tørn. Du er stuck med han for resten av livet, forhåpentligvis minimalt ettersom barna blir eldre. Det kommer aldri til å bli et ukomplisert samarbeid dessverre. Her må det (les: DU!) svelge store kameler!!

Du må i tillegg ta en alvorsprat med deg selv og sette grenser for innvaderingen av livet ditt. Til dette kan du sikkert få gode råd og veiledning fra familievernskontoret. Vær bestemt og konsekvent, men "hyggelig" og saklig. Ikke la deg hisse opp, men la han holde på med sitt, mens du står urokkelig ved det du har sagt. Til slutt vil han trolig trappe ned, og forhåpentligvis gi opp hjemmebesøkene.

Det å involvere din kjæreste, eller kanskje venner eller familie, i en periode, tror jeg kan være lurt. Allier deg med en eller annen som kan være der i "de kritiske timene" der han kanskje kan dukke opp. Avklar på forhånd hvordan dere skal opptre når han kommer, og vær tydelig i kommunikasjonen din med han (som en eller annen sa her - har du sagt det ikke passer med besøk, så passer det ikke når han kommer heller!).

At det er noen der - din kjæreste eller andre, kan hjelpe til at han snur om og går hjem. Han vil trolig ikke ønske å vise sin dårlige side når det er andre til stede der...

Når det gjelder samarbeid med skole og andre instanser: IKKE dekk opp for han. Dette er HANS ansvar å følge opp! Så lenge du formidler alle beskjeder og minner han på ting, maser og ber han om å ordne ditt og datt - så vil du alltid føle at du gjør så mye ekstra uten at det egentlig hjelper en dritt, annet enn å gi deg dårlig samvittighet ovf ungene og øke din irritasjon, frustrasjon og sinne ovf han...

Be skolen sende beskjeder direkte til han, ukeplaner etc etc, enten ekstra kopi i sekken eller på mail til han, samt viktige ting på telefon. Dukker han ikke opp, går dette direkte på han. Du har ikke noe ansvar for å formidle noe som helst til han når han får det fra dem.

''Han lover å komme på diverse tilstelninger, så som bursdager, foreldremøter, klassefester etc. Men dukker ikke opp. Han stiller ikke opp i det hele tatt. en dag ba jeg han kjøre det ene barnet til en aktivitet fordi jeg var på , han dukket ikke opp.''

Dette går som sagt på hans ansvar som far. Dukker han ikke opp, så blir det selvsagt en skuffelse for barnet, MEN, det er HAN som skuffer. Dette er hardt å se på for en mamma, for ingen ønsker at barnet sitt skal bli glemt og skuffet. Men det er faktisk bare noe de må forholde seg til. En kan og skal ikke beskytte barna for alt.

Når det er sagt, så må du nok være forberedt på å ha en B-plan, skyss/aktiviteter i bakhånd, i TILFELLE han ikke dukker opp når han skal. En gang vi ventet på at min eks skulle hente barnet til samværshelg, kom han heseblesende 2 timer for sent (barnet hadde ventet i vinduet ferdig påkledd hele tiden), bare for å snu i døra og si han ikke kunne ha samvær den helga likevel, det var en viktig fest han måtte på og fikk ikke barnevakt....

Det dypt skuffede barnet lyste opp da vi sa at vi (min nye kjæreste) skulle i svømmehallen, og vi gjorde en stor skuffelse til noe hyggelig, en aktivitet som h*n elsket...

Et GREIT NOK samarbeid, behøver overhodet ikke bety at dere trenger å ha noe særlig kontakt. Kontakten kan være på et minimum, og feks foregå KUN via sms. En venninne av meg har fått nok av sjikaneringen fra sin eks, så hun svarer konsekvent ALDRI på telefoner fra han, kun sms'er som er av slik karakter (og omhandler barna), at det er viktig å svare på dem. Alt samarbeid forøvrig er opphørt. Nok er nok, og foten må settes ned et sted. Det fungerer det også. Ingen ønskesituasjon, men det er et slags samarbeid det også.

Her handler det om å sette grenser for deg selv og ditt liv. Du har ikke ansvar for hans ve og vel selv om du har gjort det slutt med han!! Det er ene og alene hans ansvar. Som du har tatt ansvar for ditt liv og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Går han langt over grensen, så finnes det instanser som ivaretar det også. Du skal ikke finne deg i invadering og sjikanering bare fordi du en gang har elsket han og har barn med han. Hva lærer du barna dine da?

Bare vær klar over at når du setter ned foten, så kan det hende han prøver enda mer iherdig og blir enda mer ekstrem i sine metoder og utsagn. Ikke gi etter. Stå på ditt og søk hjelp...

Masse lykke til!

Tusen takk for et veldig konstruktivt svar!

Jeg er forberedt på å svelge kameler, og har allerede svelget dem i bøtter og spann. Begynner bare å bli litt mett nå;-)

Dessverre har han ikke epost, så hverken jeg eller skolen kan kontakte han på den måten. Jeg vurderer å skrive et brev til han der jeg forteller han i klartekst hvordan jeg vil ha det. Tror du det er lurt? Skal uansett ta det opp med familievernkontoret først.

Har også vurdert å la faren min ringe han for å sette han litt på plass, han har veldig respekt for faren min, men jeg er usikker på om det er bra å trekke faren min inn i konflikten.

Barna er så store nå at de begynner å forstå at pappaen har sine svakheter, de vet at han sliter med endel ting, og de tilgir svært mye. Likevel er nok spesielt den yngste noenganger sint på meg på hvordan jeg møter han. De er også sint fordi jeg har ny kjæreste og oppfører seg ikke alltid så bra mot han. Her har jeg en jobb å gjøre.

Tror du familievernkontoret kan hjelpe barna med sine såre følelser?

Veldig godt for meg at jeg har svært ressurssterk familie og kjæresten som støtter meg 100 prosent! Ikke alle er så heldige. Kjæresten blir heller aldri sjalu, vi har full tillitt til hverandre og det er så godt etter at jeg har vært i dette forholdet som var preget av null tillitt fra min eks sin side. Endelig kan jeg kose meg med en mann, og jeg slipper å være mammaen hans:-)

[nickname2]

Som de andre sier, så ligger problemet hos deg.

For det første: barna dine er store nok til at du kan si til dem at du ikke vil at pappa skal komme på besøk til dere, og forklare hvorfor. Dere er ikke gift lenger, dere bor ikke sammen, og dere er ikke omgangsvenner. De har sikkert andre venner med skilte foreldre du kan bruke som eksempel.

For det andre: du må lære deg å si nei i situasjonen. Nei, du kan ikke komme nå - det passer ikke/jeg orker ikke/jeg har ikke lyst på besøk. Nei, dere kan ikke dra på sykkeltur nå, det er for sent. Ungen vil bli sur/lei/sint, men din jobb er å være fornuftig forelder - ikke kuleste mamma. Så nei, det blir ikke sykkeltur etter kl 19 - ferdig med det.

For det tredje: du må si klart fra til ham at du ikke ønsker besøk. Det har du muligens også gjort, men si det igjen. Når han da dukker opp, så sier du "jeg sa til deg at jeg ikke ønsker besøk, så du kan ikke komme inn".

Og sist, noen foreldre er duste - og andre foreldre må dessverre leve med dem. Det er kjipt nå, men når ungene blir store, så vil de se hvem som har vært den beste rollemodellen. En mager trøst, men likevel.

Og som Lillemus sier, kjæresten din kan vel bare komme? Så får han se om det er like trivelig å være på besøk da...

Takk. Jeg svelger kameler og lever med det, og du har rett i at jeg må bli flinkere til å sette grenser. Jeg liker bare ikke å få følelsen av å være slem! Må faktisk øve meg på det. Tror mye hadde vært lettere dersom jeg og barna hadde blitt tatt litt vare på av noen proffesjonelle mens han var på det psykeste. Men som pårørende dengang var det ingen som så oss. Tror det er derfor jeg sliter med skyldfølelse enda. Jeg kan til og med føle skyld hvis jeg er ute på byen en sjelden gang, for da vi var gift fikk jeg nesten ikke lov til det....

[frosken]

Jeg får inntrykk av at eksen din fortsatt ikke er spesielt frisk? (Tenkte bla på det du sa om at han sier rare ting til barna.)

Jeg tenker at du har en mer utfordrende situasjon enn de fleste foreldre. Du kan selvfølgelig bli firkantet og nekte han å komme innom, men så kan man jo lure på hvordan det kommer til å virke på barna i det lange løp. Dersom det er hans sykdom som delvis forårsaker en del av det som skjer, så synes jeg egentlig at barna burde få hjelp fra noen i helsevesenet til å forstå hva som forårsaker en del av det faren gjør og sier. Helsevesenet er nå pålagt å ivareta barn som pårørende, og jeg ser for meg at dette kan være aktuelt for dine barn. Dersom faren ikke lenger er i behandling, så kan det allikevel være at noen i kommunens helsetjeneste kan være til hjelp.

Møt opp på familiekontoret alene, og legg frem den vanskelige situasjonen - og da kanskje særlig det at barna blir forvirret og utrygge av hans måte å være på. Barna bør ikke ha samvær alene med far dersom far er inne en i en periode hvor sykdommen er aktiv..

[nickname2]

Jeg får inntrykk av at eksen din fortsatt ikke er spesielt frisk? (Tenkte bla på det du sa om at han sier rare ting til barna.)

Jeg tenker at du har en mer utfordrende situasjon enn de fleste foreldre. Du kan selvfølgelig bli firkantet og nekte han å komme innom, men så kan man jo lure på hvordan det kommer til å virke på barna i det lange løp. Dersom det er hans sykdom som delvis forårsaker en del av det som skjer, så synes jeg egentlig at barna burde få hjelp fra noen i helsevesenet til å forstå hva som forårsaker en del av det faren gjør og sier. Helsevesenet er nå pålagt å ivareta barn som pårørende, og jeg ser for meg at dette kan være aktuelt for dine barn. Dersom faren ikke lenger er i behandling, så kan det allikevel være at noen i kommunens helsetjeneste kan være til hjelp.

Møt opp på familiekontoret alene, og legg frem den vanskelige situasjonen - og da kanskje særlig det at barna blir forvirret og utrygge av hans måte å være på. Barna bør ikke ha samvær alene med far dersom far er inne en i en periode hvor sykdommen er aktiv..

Nei, jeg tror heller ikke han er helt frisk. Tror aldri han kommer til å bli det, heller. Han har gode og mindre gode perioder, jeg synes det er vanskelig å vite hvor han "er". Tror han er i ferd med å gå inn i en mindre god periode nå.

Jeg skulle gjerne hatt kontakt med helsevesenet, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Har vel gitt litt opp, siden de ikke kunne gi oss noen støtte da han var på det sykeste. Mulig jeg kan snakke med fastlegen min?

[frosken]

Nei, jeg tror heller ikke han er helt frisk. Tror aldri han kommer til å bli det, heller. Han har gode og mindre gode perioder, jeg synes det er vanskelig å vite hvor han "er". Tror han er i ferd med å gå inn i en mindre god periode nå.

Jeg skulle gjerne hatt kontakt med helsevesenet, men jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Har vel gitt litt opp, siden de ikke kunne gi oss noen støtte da han var på det sykeste. Mulig jeg kan snakke med fastlegen min?

Synes du kan starte med fastlegen - og du kan også forhøre deg på familiekontoret. Barna har selvstendige rettigheter i denne sammenhengen, så noen må være villige til å sørge for at de blir ivaretatt.

Jeg synes du er i en utrolig skvis, for hvis du avviser faren totalt, så vil barna ende opp med å mene at det er du som har vært slem - og hvis du er altfor imøtekommende i forhold til ham, så blir både du - og muligens barna - skadelidende som følge av dette.

[Gjest Tatjana]

Tusen takk for et veldig konstruktivt svar!

Jeg er forberedt på å svelge kameler, og har allerede svelget dem i bøtter og spann. Begynner bare å bli litt mett nå;-)

Dessverre har han ikke epost, så hverken jeg eller skolen kan kontakte han på den måten. Jeg vurderer å skrive et brev til han der jeg forteller han i klartekst hvordan jeg vil ha det. Tror du det er lurt? Skal uansett ta det opp med familievernkontoret først.

Har også vurdert å la faren min ringe han for å sette han litt på plass, han har veldig respekt for faren min, men jeg er usikker på om det er bra å trekke faren min inn i konflikten.

Barna er så store nå at de begynner å forstå at pappaen har sine svakheter, de vet at han sliter med endel ting, og de tilgir svært mye. Likevel er nok spesielt den yngste noenganger sint på meg på hvordan jeg møter han. De er også sint fordi jeg har ny kjæreste og oppfører seg ikke alltid så bra mot han. Her har jeg en jobb å gjøre.

Tror du familievernkontoret kan hjelpe barna med sine såre følelser?

Veldig godt for meg at jeg har svært ressurssterk familie og kjæresten som støtter meg 100 prosent! Ikke alle er så heldige. Kjæresten blir heller aldri sjalu, vi har full tillitt til hverandre og det er så godt etter at jeg har vært i dette forholdet som var preget av null tillitt fra min eks sin side. Endelig kan jeg kose meg med en mann, og jeg slipper å være mammaen hans:-)

''Dessverre har han ikke epost, så hverken jeg eller skolen kan kontakte han på den måten. ''

På vår skole fungerer det slik at foreldrene har et selvstendig ansvar for å skaffe seg informasjon. Elevene får EN ukeplan på papir, og den skal ligge i sekken. Planene legges også ut på Fronter, og der har alle foreldre fått brukernavn og passord så vi kan gå inn og se. Dermed er det opp til oss selv. Skolen sender ikke ut ekstra planer på papir, og de sender ikke på mail heller.

''Barna er så store nå at de begynner å forstå at pappaen har sine svakheter, de vet at han sliter med endel ting, og de tilgir svært mye. Likevel er nok spesielt den yngste noenganger sint på meg på hvordan jeg møter han. De er også sint fordi jeg har ny kjæreste og oppfører seg ikke alltid så bra mot han. Her har jeg en jobb å gjøre. ''

Kan det være sånn at de er 100 prosent trygge på deg, og derfor tør å "ta ut" såre sinte følelser med deg, mens de ikke tør det overfor pappaen?

''Tror du familievernkontoret kan hjelpe barna med sine såre følelser? ''

I vår kommune drev helsesøster og psykiatrisk sykepleier med oppfølgende arbeid rundt barn med psykisk syke foreldre (og foreldre med andre alvorlige sykdommer). Mulig at familievernkontoret også kan hjelpe.

Jeg ønsker deg lykke til videre!

[Persille1365381127]

Takk. Jeg svelger kameler og lever med det, og du har rett i at jeg må bli flinkere til å sette grenser. Jeg liker bare ikke å få følelsen av å være slem! Må faktisk øve meg på det. Tror mye hadde vært lettere dersom jeg og barna hadde blitt tatt litt vare på av noen proffesjonelle mens han var på det psykeste. Men som pårørende dengang var det ingen som så oss. Tror det er derfor jeg sliter med skyldfølelse enda. Jeg kan til og med føle skyld hvis jeg er ute på byen en sjelden gang, for da vi var gift fikk jeg nesten ikke lov til det....

Men det er forskjell på å være slem, å være streng, og å sette klare grenser.

Du er jo ikke slem selv om du nekter barna dine å leke på veien når det er akkurat det de har lyst til? Og du er ikke slem fordi du nekter barna dine å spise sjokolade til hvert måltid, selv om det er det de liker best og har lyst på?

Man er ikke slem når man sier man ikke vil ha besøk... Eller at eksen ikke bor hos deg, og dermed ikke kan henge hos deg hele tiden. Eller at barna ikke får gå ut etter kl 19...

[PieLill]

Tusen takk for et veldig konstruktivt svar!

Jeg er forberedt på å svelge kameler, og har allerede svelget dem i bøtter og spann. Begynner bare å bli litt mett nå;-)

Dessverre har han ikke epost, så hverken jeg eller skolen kan kontakte han på den måten. Jeg vurderer å skrive et brev til han der jeg forteller han i klartekst hvordan jeg vil ha det. Tror du det er lurt? Skal uansett ta det opp med familievernkontoret først.

Har også vurdert å la faren min ringe han for å sette han litt på plass, han har veldig respekt for faren min, men jeg er usikker på om det er bra å trekke faren min inn i konflikten.

Barna er så store nå at de begynner å forstå at pappaen har sine svakheter, de vet at han sliter med endel ting, og de tilgir svært mye. Likevel er nok spesielt den yngste noenganger sint på meg på hvordan jeg møter han. De er også sint fordi jeg har ny kjæreste og oppfører seg ikke alltid så bra mot han. Her har jeg en jobb å gjøre.

Tror du familievernkontoret kan hjelpe barna med sine såre følelser?

Veldig godt for meg at jeg har svært ressurssterk familie og kjæresten som støtter meg 100 prosent! Ikke alle er så heldige. Kjæresten blir heller aldri sjalu, vi har full tillitt til hverandre og det er så godt etter at jeg har vært i dette forholdet som var preget av null tillitt fra min eks sin side. Endelig kan jeg kose meg med en mann, og jeg slipper å være mammaen hans:-)

''Kjæresten blir heller aldri sjalu, vi har full tillitt til hverandre og det er så godt etter at jeg har vært i dette forholdet som var preget av null tillitt fra min eks sin side. Endelig kan jeg kose meg med en mann, og jeg slipper å være mammaen hans:-)''

Du verden som jeg unner deg akkurat dette. Gleder meg på dine vegner.

:-)

mvh

[ekte nick]

Jeg får inntrykk av at eksen din fortsatt ikke er spesielt frisk? (Tenkte bla på det du sa om at han sier rare ting til barna.)

Jeg tenker at du har en mer utfordrende situasjon enn de fleste foreldre. Du kan selvfølgelig bli firkantet og nekte han å komme innom, men så kan man jo lure på hvordan det kommer til å virke på barna i det lange løp. Dersom det er hans sykdom som delvis forårsaker en del av det som skjer, så synes jeg egentlig at barna burde få hjelp fra noen i helsevesenet til å forstå hva som forårsaker en del av det faren gjør og sier. Helsevesenet er nå pålagt å ivareta barn som pårørende, og jeg ser for meg at dette kan være aktuelt for dine barn. Dersom faren ikke lenger er i behandling, så kan det allikevel være at noen i kommunens helsetjeneste kan være til hjelp.

Møt opp på familiekontoret alene, og legg frem den vanskelige situasjonen - og da kanskje særlig det at barna blir forvirret og utrygge av hans måte å være på. Barna bør ikke ha samvær alene med far dersom far er inne en i en periode hvor sykdommen er aktiv..

Jeg er enig i det Frosken sier her. Jeg synes at barna trenger å bli informert om farens psykiske tilstand og hva den innebærer. Dette bør skje fra noen innen helsevesenet.

Barna trenger også å lære hvilke regler som gjelder for faren og deres samvær med ham. Du kan lage et sett med regler, feks når barna skal treffe faren skal det være utenfor ditt hjem, og ikke senere enn kl. slik og slik. Det høres også ut som om du trenger å sette en klar grense om at far ikke skal komme hjem til dere, og dette må du forklare barna selv om det gjør dem vondt.

Her kan familiekontoret el.l. være til hjelp, og jeg vil råde deg til å ta kontakt med noen og be om en time alene for å forklare situasjonen.

Lykke til, det høres ordentlig vanskelig ut din familiesituasjon!