Vil ikke gjøre øvelser

[rose23]

Psykiateren ville at vi skulle gjøre puste- og avspenningsteknikker med meg i dag, men jeg sa jeg ikke ville for det virket så dumt. Men for å¨være ærlig synes jeg det er svært ubehagelig at noen ber meg gjøre fysiske ting som omfatter hvordan jeg skal sitte og puste. Kan dette henge sammen med at jeg er blitt seksuellt misbrukt? Jeg liker heller ikke å sitte med begge beina i bakken for da ser lårene mine gedigne ut.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det henger nok sammen med det du nevner. Jeg synes likevel du bør prøve det. Det er til stor hjelp for mange.

[skal]

Jeg har slitt _veldig_ med det samme selvom jeg reagerte med å bli "lydig" og bli dårlig etterpå. Noen ting har hjulpet.

1. Den som instruerer har brukt f.eks "Kan du puste dypt" eller "vil du prøve å puste dypt" i steden for "pust så dypt du kan". Gitt meg valg mellom to ulike ting eller i grader, gitt meg mulighet til å selv vurdere hvor mye utifra hvordan det kjennes.

2. Har jobbet med å forstå hvordan jeg tolker det som sies. Jeg tolker "pust å dypt du kan" som en komando, men den som sier det mener det ikke sånn. Det er tross alt jeg som bestemmer hvor dypt jeg skal puste, men jeg kan velge å prøve ut det som sies fordi det kan vær nyttig for meg.

Nr 1 har jeg brukt i en-til-en-situasjoner, jeg ba psykomotorisk fysio om å bruke sånt språk og varheldig med en annen fysioterapaut. Nr. 2 har jeg brukt i gruppesettinger, der det ikke er like lett å gjøre sånne avtaler.

3. Den er kanskje ikke så nyttig for deg ettersom du sier nei, men tar den uansett med. Jeg har trent på å si nei, eller å la det være. Både i en-til-en sutuasjoner der jeg har sagt f.eks "nei, i dag vil jeg ikke puste dypt" eller i gruppesettinger der jeg har hoppet over enkelte ting bare for å vise for meg selv at jeg har et valg.

Jeg tror ikke jeg hadde klart nr 2. og 3. så bra om jeg ikke hadde vært heldig å få med meg noen på 1. Det er mye lettere å gå en vanskelig vei når noen komemr å møter deg. Men man må ofte be om det.

Lykke til!

[rose23]

Jeg har slitt _veldig_ med det samme selvom jeg reagerte med å bli "lydig" og bli dårlig etterpå. Noen ting har hjulpet.

1. Den som instruerer har brukt f.eks "Kan du puste dypt" eller "vil du prøve å puste dypt" i steden for "pust så dypt du kan". Gitt meg valg mellom to ulike ting eller i grader, gitt meg mulighet til å selv vurdere hvor mye utifra hvordan det kjennes.

2. Har jobbet med å forstå hvordan jeg tolker det som sies. Jeg tolker "pust å dypt du kan" som en komando, men den som sier det mener det ikke sånn. Det er tross alt jeg som bestemmer hvor dypt jeg skal puste, men jeg kan velge å prøve ut det som sies fordi det kan vær nyttig for meg.

Nr 1 har jeg brukt i en-til-en-situasjoner, jeg ba psykomotorisk fysio om å bruke sånt språk og varheldig med en annen fysioterapaut. Nr. 2 har jeg brukt i gruppesettinger, der det ikke er like lett å gjøre sånne avtaler.

3. Den er kanskje ikke så nyttig for deg ettersom du sier nei, men tar den uansett med. Jeg har trent på å si nei, eller å la det være. Både i en-til-en sutuasjoner der jeg har sagt f.eks "nei, i dag vil jeg ikke puste dypt" eller i gruppesettinger der jeg har hoppet over enkelte ting bare for å vise for meg selv at jeg har et valg.

Jeg tror ikke jeg hadde klart nr 2. og 3. så bra om jeg ikke hadde vært heldig å få med meg noen på 1. Det er mye lettere å gå en vanskelig vei når noen komemr å møter deg. Men man må ofte be om det.

Lykke til!

Jeg gjorde øvelsene første gangen hun spurte, men syntes det var veldig ubehagelig. Men du sier noe der at det kan bli noe enklere om jeg får valget. I dag syntes jeg det bare var en lettelse og slippe. Men jeg vil liksom ikke være "vrang" heller. Jeg husker en gang jeg var innlagt og ble kommandert til å delta i gruppetrening med masse fysiske øvelser. Hver eneste morgen kranglet jeg lenge om å få slippe. Jeg blånektet. Syntes det var så ydmykendes, og det var det flere som syntes også.