Irriterende jenter....

[hoppsideisi]

Oi oi dette ble da voldsomt...det virker jo som flere her synes det er helt greit å irritere seg over barn som er urolige, bråkete, støyende mm men ikke barn som er sjenerte, det skjønner ikke jeg....så rart at det bare er meg da som synes stille og sjenerte er litt irriterende....

Som jeg skrev i innlegget så viser jeg selvfølgelig ikke denne irritasjonen hverken til eget barn eller hennes venninner men jeg kjenner på irritasjonen selv. Jeg forstår jo godt at barna som er sjenerte ikke synes det er så greit og jeg presser selvsagt ingen til å prate hjemme hos meg rundt middagsbordet. Jeg kan jo likevel si at jeg synes det er morsommere å ha besøk av andre venner av barna som snakker når de er på besøk. Det virker også som noen her tror jeg ikke aksepterer de sjenerte! Det gjør jeg selvsagt men jeg kan jo synes det er irriterende likevel?? eller?

[Lillemus]

Jeg sier meg egentlig enig med minst 2-3 stykker her i tråden - jeg hadde med stor sannsynlighet irritert meg mer over din skravlende og aktive datter enn over to rolige, litt stille jenter.

[Lillemus]

Oi oi dette ble da voldsomt...det virker jo som flere her synes det er helt greit å irritere seg over barn som er urolige, bråkete, støyende mm men ikke barn som er sjenerte, det skjønner ikke jeg....så rart at det bare er meg da som synes stille og sjenerte er litt irriterende....

Som jeg skrev i innlegget så viser jeg selvfølgelig ikke denne irritasjonen hverken til eget barn eller hennes venninner men jeg kjenner på irritasjonen selv. Jeg forstår jo godt at barna som er sjenerte ikke synes det er så greit og jeg presser selvsagt ingen til å prate hjemme hos meg rundt middagsbordet. Jeg kan jo likevel si at jeg synes det er morsommere å ha besøk av andre venner av barna som snakker når de er på besøk. Det virker også som noen her tror jeg ikke aksepterer de sjenerte! Det gjør jeg selvsagt men jeg kan jo synes det er irriterende likevel?? eller?

Guttungen min har en kompis som stort sett ikke sier ett kløyva ord til oss voksne, men guttene snakker mye sammen når de sitter foran pc'n, er på rommet, spiller med Nintendoen osv.

Jeg har litt problemer med ham, men det er fordi jeg ikke helt vet hvor jeg har ham, men jeg irriterer meg slettes ikke over ham på noen måte. ) Han er en flott gutt og jeg er glad for vennskapet mellom de to guttene.

[black wealch]

Det vanskeligste og mest irriterende/frustrerende å håndtere er det man forstår minst og har minst erfaring med.

Verken verre eller bedre å irritere seg over et framfusent barn enn et stille og tilbaketrukkent barn.

Begge deler handler om å istedet kunne se verden med barnets øyne og fremelske det positive og styrke de svake sidene i barnets personlighet.

mvh

''Det vanskeligste og mest irriterende/frustrerende å håndtere er det man forstår minst og har minst erfaring med.''

Det er mulig du har rett her, jeg har mest erfaring fra rolige barn, inkl meg selv.

Men kan fortsatt ikke forstå at noen skal irritere seg stille jenter som ikke gjør så mye ut av seg til fremmende. ;-)

[PieLill]

''Det vanskeligste og mest irriterende/frustrerende å håndtere er det man forstår minst og har minst erfaring med.''

Det er mulig du har rett her, jeg har mest erfaring fra rolige barn, inkl meg selv.

Men kan fortsatt ikke forstå at noen skal irritere seg stille jenter som ikke gjør så mye ut av seg til fremmende. ;-)

''Men kan fortsatt ikke forstå at noen skal irritere seg stille jenter som ikke gjør så mye ut av seg til fremmende. ;-)''

Det kan jeg godt forstå. For det første kan man rett og slett savne kontakt med dem. Dermed vet man ikke hvor man har dem. For det andre kan man føle man går på en sekk kniver fordi de virker så skjøre. For det tredje kan man føle seg hjelpeløs og lure på hva man gjør galt/hva som er galt.

Er man mest vant til barn som tar for seg og som man ikke trenger ta i med silkehansker, kan barn som oppleves som de knekker om man puster på dem utgjøre en betydelig utfordring.

Det handler mye om erfaring, referanserammer og kompetanse. Noen barn sparker en lengre ut av ens komfortsoner enn andre. Enten det er de beskjedne barna eller de som tar for seg.

Ytre sett kan det kanskje virke mer legitimt å irritere seg over/dømme de mer framfusne barna, men det er ikke det.

mvh

[Katt-ja]

Oi oi dette ble da voldsomt...det virker jo som flere her synes det er helt greit å irritere seg over barn som er urolige, bråkete, støyende mm men ikke barn som er sjenerte, det skjønner ikke jeg....så rart at det bare er meg da som synes stille og sjenerte er litt irriterende....

Som jeg skrev i innlegget så viser jeg selvfølgelig ikke denne irritasjonen hverken til eget barn eller hennes venninner men jeg kjenner på irritasjonen selv. Jeg forstår jo godt at barna som er sjenerte ikke synes det er så greit og jeg presser selvsagt ingen til å prate hjemme hos meg rundt middagsbordet. Jeg kan jo likevel si at jeg synes det er morsommere å ha besøk av andre venner av barna som snakker når de er på besøk. Det virker også som noen her tror jeg ikke aksepterer de sjenerte! Det gjør jeg selvsagt men jeg kan jo synes det er irriterende likevel?? eller?

De fleste som karakteriserer sine barn som "skjønn, kreativ,initiativrik, masete, bråkete, rolig, sint, glad, grei, spennende, morsom" har barn som andre ofte synes er masete og selvopptatte. ;-)

Og så synes jeg det er det rart å _irritere_ seg over at noen er for rolige. Hvordan det kan det irritere, er uforståelig for meg.

[trollemor;o)]

Unger som skravler og oppfører seg som om de er hjemme overalt irriterer meg! Vi har hatt besøk av unger som åpner kjøleskapet og andre skap i håp om å finne noe godt å spise på.... De skravler og kommenterer og er fryktelig uoppdragne. SLIKE unger irriterer meg.

[Gjest grublendeikveld]

De fleste som karakteriserer sine barn som "skjønn, kreativ,initiativrik, masete, bråkete, rolig, sint, glad, grei, spennende, morsom" har barn som andre ofte synes er masete og selvopptatte. ;-)

Og så synes jeg det er det rart å _irritere_ seg over at noen er for rolige. Hvordan det kan det irritere, er uforståelig for meg.

Er helt enig med deg her. Hvordan går det an å irritere seg? Hvis ikke trådstarter er min søster, da...For som jeg skrev et annet sted i tråden, så irriterte min søster seg sikkert grenseløst over min datter..for hun har alltid vært stille og sjenert...og ble gjort narr av av min søster....

Jeg irriterer meg over voksne personer som irriterer seg over barn som ikke gjør en flue fortred!!

[Gjest grublendeikveld]

Oi oi dette ble da voldsomt...det virker jo som flere her synes det er helt greit å irritere seg over barn som er urolige, bråkete, støyende mm men ikke barn som er sjenerte, det skjønner ikke jeg....så rart at det bare er meg da som synes stille og sjenerte er litt irriterende....

Som jeg skrev i innlegget så viser jeg selvfølgelig ikke denne irritasjonen hverken til eget barn eller hennes venninner men jeg kjenner på irritasjonen selv. Jeg forstår jo godt at barna som er sjenerte ikke synes det er så greit og jeg presser selvsagt ingen til å prate hjemme hos meg rundt middagsbordet. Jeg kan jo likevel si at jeg synes det er morsommere å ha besøk av andre venner av barna som snakker når de er på besøk. Det virker også som noen her tror jeg ikke aksepterer de sjenerte! Det gjør jeg selvsagt men jeg kan jo synes det er irriterende likevel?? eller?

Du skriver at du ikke viser dem at du er irritert. Men jeg kan love deg at de merker det uansett! og jeg tror at så lenge du irriterer deg, så betyr det at du ikke aksepterer dem. Du kan ikke si at du aksepterer dem, men samtidig irriterer deg....høres litt feil ut..

[PieLill]

De fleste som karakteriserer sine barn som "skjønn, kreativ,initiativrik, masete, bråkete, rolig, sint, glad, grei, spennende, morsom" har barn som andre ofte synes er masete og selvopptatte. ;-)

Og så synes jeg det er det rart å _irritere_ seg over at noen er for rolige. Hvordan det kan det irritere, er uforståelig for meg.

Se mitt svar lengre ned til black wealch.

Det er vel heller ikke først og fremst at jentene er rolige som irriterer, men en nesten komplett mangel på respons og kommunikasjon.

mvh

[PieLill]

Unger som skravler og oppfører seg som om de er hjemme overalt irriterer meg! Vi har hatt besøk av unger som åpner kjøleskapet og andre skap i håp om å finne noe godt å spise på.... De skravler og kommenterer og er fryktelig uoppdragne. SLIKE unger irriterer meg.

Det finnes ytterpunkter av alt. Alle barn som er kommunikative går ikke å forsyner seg i kjøleskapet hos andre.

Unger som aldri ser ut til å vite, eller i hvert fall kunne si hva de ønsker, som så godt som aldri møter blikket, som nesten aldri uttrykker verdsettelse, som er unnvikende og flyktende, har så absolutt sine utfordringer de også. Det er ikke bare greit men unger som oppfører seg som du er livsfarlig bare du ser på dem.

Og de kan like mye eller lite stilles til ansvar for sin adferd som barn som er mer freidige. Og det kan sies å være like selvsentrert og knapt nok ofre omgivelsene et ord eller et blikk som å snakke hull i hodet på dem.

Begge ytterlighetene er uttrykk for sterke karaktertrekk som trenger å modnes.

mvh

[Gjest Elextra]

Er helt enig med deg her. Hvordan går det an å irritere seg? Hvis ikke trådstarter er min søster, da...For som jeg skrev et annet sted i tråden, så irriterte min søster seg sikkert grenseløst over min datter..for hun har alltid vært stille og sjenert...og ble gjort narr av av min søster....

Jeg irriterer meg over voksne personer som irriterer seg over barn som ikke gjør en flue fortred!!

''Jeg irriterer meg over voksne personer som irriterer seg over barn som ikke gjør en flue fortred!!

''

Hehe, skjønner godt hva du mener!

[hoppsideisi]

Se mitt svar lengre ned til black wealch.

Det er vel heller ikke først og fremst at jentene er rolige som irriterer, men en nesten komplett mangel på respons og kommunikasjon.

mvh

Ja nettopp! Det som er irriterende er at de aldri formidler noe; hva de vil ha å spise, om de liker melk eller vann, om de vil ha mer mat, om de har hatt det fint i dag.....ikke sant, ingenting. De er heldigvis barn og kan endre seg, noe de sikkert også gjør. Men jeg sier at jeg setter mer pris på barn som svarer når du snakker til dem. Det handler også om sosial kompetanse og å kunne oppføre seg synes jeg på lik linje med at du skal la andre snakke hvis du er av den skravlete typen.

Jeg verdsetter heller ikke barn som går i andres kjøleskap, er frekke eller skravler høl i hue på folk og det er da ikke slik min datter er heller, så her finnes mange nyanser heldigvis.

[hoppsideisi]

Du skriver at du ikke viser dem at du er irritert. Men jeg kan love deg at de merker det uansett! og jeg tror at så lenge du irriterer deg, så betyr det at du ikke aksepterer dem. Du kan ikke si at du aksepterer dem, men samtidig irriterer deg....høres litt feil ut..

Jo jeg aksepterer dem selv om de irriterer meg. Aksept handler om fornuft og å respektere noen som er annerledes og det får jeg til selv om jeg føler irritasjon.

Jeg mener selv jeg ikke viser min irritasjon men jeg kan jo ikke "bevise" det. Uansett så er det like utfordrende med barn uten tiltak og initiativ som barn som er for aktive eller "utagerende". Irritasjon er en følelse man som man ikke kan styre på lik linje med andre følelser og jeg synes det er like "riktig" å ha denne følelsen overfor sjenerte som ikke sjenerte barn

[trollemor;o)]

Det finnes ytterpunkter av alt. Alle barn som er kommunikative går ikke å forsyner seg i kjøleskapet hos andre.

Unger som aldri ser ut til å vite, eller i hvert fall kunne si hva de ønsker, som så godt som aldri møter blikket, som nesten aldri uttrykker verdsettelse, som er unnvikende og flyktende, har så absolutt sine utfordringer de også. Det er ikke bare greit men unger som oppfører seg som du er livsfarlig bare du ser på dem.

Og de kan like mye eller lite stilles til ansvar for sin adferd som barn som er mer freidige. Og det kan sies å være like selvsentrert og knapt nok ofre omgivelsene et ord eller et blikk som å snakke hull i hodet på dem.

Begge ytterlighetene er uttrykk for sterke karaktertrekk som trenger å modnes.

mvh

Jeg vet, det er ikke noe godt å være beskjeden og sjenert. Det virker ikke som om trådstarter har noen forståelse for akkurat det. Derfor gav jeg henne et eksempel på hvillke barn som irriterer meg.

[hoppsideisi]

Jeg vet, det er ikke noe godt å være beskjeden og sjenert. Det virker ikke som om trådstarter har noen forståelse for akkurat det. Derfor gav jeg henne et eksempel på hvillke barn som irriterer meg.

Jeg forstår og vet hvordan det både er å være sjenert og stille men det er vel ikke til hinder for at det kan være irriterende for det.

Synes ofte jenter får kred for å være tilbaketrukne, stille, beskjedne, passive og at vi ofte liker best disse jentene fremfor mer aktive, utadvente, "guttete" jenter. Dette ser jeg både i fritidsaktiviteter, på skole, og ellers og jeg synes det er synd at jenter som ikke er slik på en måte blir ansett som uoppdragne, utfordrende, for mye ditt eller datt.

Vi bør heller sette stor pris på jenter som våger og jenter som tør uten at vi av den grunn skal akseptere oppførsel som ikke er akseptabel.

Vi verdsetter jo ofte gutter som oppfører seg utadvent, aktivit og prøvende så hvorfor ikke la jentene oppføre seg slik og uten alle disse forventningene om "jenteoppførsel"?

[hoppsideisi]

Er helt enig med deg her. Hvordan går det an å irritere seg? Hvis ikke trådstarter er min søster, da...For som jeg skrev et annet sted i tråden, så irriterte min søster seg sikkert grenseløst over min datter..for hun har alltid vært stille og sjenert...og ble gjort narr av av min søster....

Jeg irriterer meg over voksne personer som irriterer seg over barn som ikke gjør en flue fortred!!

Nettopp!

Kanskje de burde øve på å gjør en flue fortred?

[Gjest prust]

Jeg forstår og vet hvordan det både er å være sjenert og stille men det er vel ikke til hinder for at det kan være irriterende for det.

Synes ofte jenter får kred for å være tilbaketrukne, stille, beskjedne, passive og at vi ofte liker best disse jentene fremfor mer aktive, utadvente, "guttete" jenter. Dette ser jeg både i fritidsaktiviteter, på skole, og ellers og jeg synes det er synd at jenter som ikke er slik på en måte blir ansett som uoppdragne, utfordrende, for mye ditt eller datt.

Vi bør heller sette stor pris på jenter som våger og jenter som tør uten at vi av den grunn skal akseptere oppførsel som ikke er akseptabel.

Vi verdsetter jo ofte gutter som oppfører seg utadvent, aktivit og prøvende så hvorfor ikke la jentene oppføre seg slik og uten alle disse forventningene om "jenteoppførsel"?

Må bare si at jeg forstår veldig godt hva du mener med at stille tilbaketrukne jenter kan være "irriterende" - særlig når en ikke får ut av dem hva de ønsker å gjøre eller spise eller andre ting...

Jeg liker når både barn og voksne er tydelige - men det er selvsagt dermed ikke sagt at en skal skravle hull i hodet på folk eller være uhøflige.

[Sommerbris]

Jeg vil mye heller ha barn i hus, som maser, spør, graver, prater, har egne meninger, enn de som ikke sier hei når de kommer, men går rundt og kikker på alt som ligger fremme, ikke har egne meninger når de blir spurt om noe, gjør alt for å tilfredsstille de voksne (når de voksne ser på), og som klarer å la andre hele tiden få skylda for noe, fordi de selv er så "stille" og "flinke"...

Ærlige, bråkete jenter er å foretrekke her også ja, men joda, ytterpunkter finnes!

[hoppsideisi]

Må bare si at jeg forstår veldig godt hva du mener med at stille tilbaketrukne jenter kan være "irriterende" - særlig når en ikke får ut av dem hva de ønsker å gjøre eller spise eller andre ting...

Jeg liker når både barn og voksne er tydelige - men det er selvsagt dermed ikke sagt at en skal skravle hull i hodet på folk eller være uhøflige.

Ja vi verdsetter og hyller de rolige og stille jentene og det er vel mest det som irriterer meg mest.

Jenter som ikke er slik men derimot har initiativ, er aktive, tør å si hva de mener, ikke bare står i en krok og er enige med alle andre og nikker, dem liker vi ikke så godt...kanskje de utfordrer oss i for stor grad og virker skumle med sin selvstendighet? Jeg tror vi skal oppmuntre jenter i større grad til å vise seg fram på en positiv måte.

For meg så virker det som om mange vil dempe de jentene som våger og tør og da snakker vi ikke om de som oppfører seg uakspetabelt men helt vanlige jenter som snakker endel eller er fysisk aktive og tar initiativ.