Irriterende jenter....

[hoppsideisi]

Jeg vil mye heller ha barn i hus, som maser, spør, graver, prater, har egne meninger, enn de som ikke sier hei når de kommer, men går rundt og kikker på alt som ligger fremme, ikke har egne meninger når de blir spurt om noe, gjør alt for å tilfredsstille de voksne (når de voksne ser på), og som klarer å la andre hele tiden få skylda for noe, fordi de selv er så "stille" og "flinke"...

Ærlige, bråkete jenter er å foretrekke her også ja, men joda, ytterpunkter finnes!

Bra!

Ja for hos de stille, rolige og flinke der er det "grums under ytan"

De trekker kanskje i tråder, når de voksne ikke ser selvfølgelig, og kan være veldig aktive i det stille....skummelt skummelt og irriterende!

[Gjest NN nå ja]

Er helt enig med deg her. Hvordan går det an å irritere seg? Hvis ikke trådstarter er min søster, da...For som jeg skrev et annet sted i tråden, så irriterte min søster seg sikkert grenseløst over min datter..for hun har alltid vært stille og sjenert...og ble gjort narr av av min søster....

Jeg irriterer meg over voksne personer som irriterer seg over barn som ikke gjør en flue fortred!!

-De ungene som aldri gjør en flue fortred, er ofte utspekulerte, sleipe barn, som gjør mye kritikkverdig, men lar de andre, mer utadvente barne ta skylden.. -De blir båret frem av sine foreldre som prinser og prinsesser, og har frie grenser i heimen.

Slike barn er provoserende på meg!!

[Sommerbris]

Bra!

Ja for hos de stille, rolige og flinke der er det "grums under ytan"

De trekker kanskje i tråder, når de voksne ikke ser selvfølgelig, og kan være veldig aktive i det stille....skummelt skummelt og irriterende!

Helt enig. Har gjennomskuet flere..

[Katt-ja]

-De ungene som aldri gjør en flue fortred, er ofte utspekulerte, sleipe barn, som gjør mye kritikkverdig, men lar de andre, mer utadvente barne ta skylden.. -De blir båret frem av sine foreldre som prinser og prinsesser, og har frie grenser i heimen.

Slike barn er provoserende på meg!!

''-De ungene som aldri gjør en flue fortred, er ofte utspekulerte, sleipe barn, som gjør mye kritikkverdig, men lar de andre, mer utadvente barne ta skylden..''

Wow. Det var da voldsomt. Det er ikke min erfaring. Ikke dem som er sjenerte og stille. Men dem som er utadvendte og sympatiske mot voksne - og sikkert sånn som trådstarter liker det, kan være slik har _jeg_ registrert i alle fall. Manipulative innad i vennegjengen, og foreldrene tror de er prakteksemplarer...

[Lillemus]

''-De ungene som aldri gjør en flue fortred, er ofte utspekulerte, sleipe barn, som gjør mye kritikkverdig, men lar de andre, mer utadvente barne ta skylden..''

Wow. Det var da voldsomt. Det er ikke min erfaring. Ikke dem som er sjenerte og stille. Men dem som er utadvendte og sympatiske mot voksne - og sikkert sånn som trådstarter liker det, kan være slik har _jeg_ registrert i alle fall. Manipulative innad i vennegjengen, og foreldrene tror de er prakteksemplarer...

''Det er ikke min erfaring. Ikke dem som er sjenerte og stille. Men dem som er utadvendte og sympatiske mot voksne - og sikkert sånn som trådstarter liker det, kan være slik har _jeg_ registrert i alle fall. Manipulative innad i vennegjengen''

Samme erfaring her. De som er stille og sjenerte og ikke sier særlig mye er sjeldent de som trekker i trådene i bakgrunnen og setter andre opp i mot hverandre.

[PieLill]

Jeg vet, det er ikke noe godt å være beskjeden og sjenert. Det virker ikke som om trådstarter har noen forståelse for akkurat det. Derfor gav jeg henne et eksempel på hvillke barn som irriterer meg.

Vet du noe om hvordan det er å være det barnet som alltid tar for stor plass?

Som har for høy stemme? Som snakker for mye? Er for frimodig? Kommer i konflikt? Vises for mye? Mener for mye? Stadig vekk får skylden? Som møtes med en holdning av hvorfor kan du ikke være enkel, usynlig, uhørlig og forsagt som de andre?

Særlig jenter kan lide under diskresjonskravet.

mvh

[PieLill]

Jeg forstår og vet hvordan det både er å være sjenert og stille men det er vel ikke til hinder for at det kan være irriterende for det.

Synes ofte jenter får kred for å være tilbaketrukne, stille, beskjedne, passive og at vi ofte liker best disse jentene fremfor mer aktive, utadvente, "guttete" jenter. Dette ser jeg både i fritidsaktiviteter, på skole, og ellers og jeg synes det er synd at jenter som ikke er slik på en måte blir ansett som uoppdragne, utfordrende, for mye ditt eller datt.

Vi bør heller sette stor pris på jenter som våger og jenter som tør uten at vi av den grunn skal akseptere oppførsel som ikke er akseptabel.

Vi verdsetter jo ofte gutter som oppfører seg utadvent, aktivit og prøvende så hvorfor ikke la jentene oppføre seg slik og uten alle disse forventningene om "jenteoppførsel"?

Tiltredes.

mvh

[PieLill]

Ja vi verdsetter og hyller de rolige og stille jentene og det er vel mest det som irriterer meg mest.

Jenter som ikke er slik men derimot har initiativ, er aktive, tør å si hva de mener, ikke bare står i en krok og er enige med alle andre og nikker, dem liker vi ikke så godt...kanskje de utfordrer oss i for stor grad og virker skumle med sin selvstendighet? Jeg tror vi skal oppmuntre jenter i større grad til å vise seg fram på en positiv måte.

For meg så virker det som om mange vil dempe de jentene som våger og tør og da snakker vi ikke om de som oppfører seg uakspetabelt men helt vanlige jenter som snakker endel eller er fysisk aktive og tar initiativ.

Tiltredes igjen.

mvh

[Gjest prust]

Vet du noe om hvordan det er å være det barnet som alltid tar for stor plass?

Som har for høy stemme? Som snakker for mye? Er for frimodig? Kommer i konflikt? Vises for mye? Mener for mye? Stadig vekk får skylden? Som møtes med en holdning av hvorfor kan du ikke være enkel, usynlig, uhørlig og forsagt som de andre?

Særlig jenter kan lide under diskresjonskravet.

mvh

''Særlig jenter kan lide under diskresjonskravet.

''

Hva mener du med denne setningen?

[PieLill]

''Særlig jenter kan lide under diskresjonskravet.

''

Hva mener du med denne setningen?

Jenter møtes ofte bevisst eller ubevisst av et krav om å ikke gjøre for mye ut av seg. Kravet kan komme både fra voksne og jevnaldrede, fra enkeltpersoner og som gruppejustis.

De kan si hva de mener, men ikke for høy, selvsikkert og markert. De kan være litt sterke, men ikke for mye. De får lov å bli litt sinte, men ikke rasende.

Kjenner mange flotte, sterke, feminine jenter som definerer seg selv som guttejenter. De føler altså at de ikke passer inn i rammene og standarden for sitt kjønn. Jeg blir himmelfallen når jeg hører dem snakke slik om seg selv. Fordi jeg oppfatter dem som helttrukne jenter.

Det eneste fellestrekket jeg finner ved disse jentene er at de stryker i jentenes balanseprøve. De er for sterke, for synlige, for tydelige, for målbevisste, står for hardt på det de tror på, for kampvillige. Ofte viser de også fysisk styrke som overskrider grensene. Alt som ville vært sosialt akseptabelt om de hadde hatt utovertiss i stedet.

De kjemper en stadig kamp for å gjøre seg selv mindre enn det de er, for å passe inn.

Likestillingen har ikke kommet spesielt langt hos barn og unge.

mvh

[Gjest GA]

Nå har jeg lest veldig mange innlegg her som hyller den ene eller den andre ytterligheten av adferd og personlighet.

Kan vi ikke bare ta i mot disse forskjellige barna uten å la oss irritere men hjelpe dem å bruke de positive trekkene i sine forskjellige personligheter? Det er jo kjempebra at din utadvendte datter faktisk liker å leke med sine mer innadvendte venner? Kanskje de lærer hverandre litt om forskjellige typer mennesker?

Kan vi se de positive sidene ved de ulike typene? Ikke se "bråkete og krevende" men "initiativrik og aktiv". Ikke se "tafatt og sjenert" men "gjennomtenkt og rolig".

-det blir liksom helt feil for meg å trekke fra den ene negative egenskapen etter den andre for å rettferdiggjøre at vi som voksne blir irriterte på barnas venner.

[Katt-ja]

Nå har jeg lest veldig mange innlegg her som hyller den ene eller den andre ytterligheten av adferd og personlighet.

Kan vi ikke bare ta i mot disse forskjellige barna uten å la oss irritere men hjelpe dem å bruke de positive trekkene i sine forskjellige personligheter? Det er jo kjempebra at din utadvendte datter faktisk liker å leke med sine mer innadvendte venner? Kanskje de lærer hverandre litt om forskjellige typer mennesker?

Kan vi se de positive sidene ved de ulike typene? Ikke se "bråkete og krevende" men "initiativrik og aktiv". Ikke se "tafatt og sjenert" men "gjennomtenkt og rolig".

-det blir liksom helt feil for meg å trekke fra den ene negative egenskapen etter den andre for å rettferdiggjøre at vi som voksne blir irriterte på barnas venner.

Helt enig i at man kan sette pris på begge "typer" barn...

:-)

Grunnen til at jeg (muligens som den første...) skrev litt kritisk om den utadvendte typen, var som svar på trådstarter som faktisk _irriterte_ seg over datterens stillferdige venninner. Jeg ville aldri finne på å starte en tråd med å irritere meg over utadvendte barn (med mindre de var direkte uforskammede og ekle - og sannsynligvis ikke da heller).

[PieLill]

Nå har jeg lest veldig mange innlegg her som hyller den ene eller den andre ytterligheten av adferd og personlighet.

Kan vi ikke bare ta i mot disse forskjellige barna uten å la oss irritere men hjelpe dem å bruke de positive trekkene i sine forskjellige personligheter? Det er jo kjempebra at din utadvendte datter faktisk liker å leke med sine mer innadvendte venner? Kanskje de lærer hverandre litt om forskjellige typer mennesker?

Kan vi se de positive sidene ved de ulike typene? Ikke se "bråkete og krevende" men "initiativrik og aktiv". Ikke se "tafatt og sjenert" men "gjennomtenkt og rolig".

-det blir liksom helt feil for meg å trekke fra den ene negative egenskapen etter den andre for å rettferdiggjøre at vi som voksne blir irriterte på barnas venner.

Godt sagt.

Mye av denne diskusjonen handler i bunn å grunn om noe så banalt som 'Hvorfor kan du ikke være som meg?'

mvh

[PieLill]

Helt enig i at man kan sette pris på begge "typer" barn...

:-)

Grunnen til at jeg (muligens som den første...) skrev litt kritisk om den utadvendte typen, var som svar på trådstarter som faktisk _irriterte_ seg over datterens stillferdige venninner. Jeg ville aldri finne på å starte en tråd med å irritere meg over utadvendte barn (med mindre de var direkte uforskammede og ekle - og sannsynligvis ikke da heller).

Jeg har irritert meg over barn mange ganger? Har ikke du?

Hva er så galt med å lufte slike tanker i en sammenheng der det garantert ikke slår negativt tilbake på de barna det gjelder?

Har du virkelig ingen forståelse for at det kan være både slitsomt og irriterende å skulle forholde seg til barn som gir så lite respons at man ikke aner hvor man har dem? Og mye av responsen de gir er faktisk negativ og avvisende?

Om man ikke er spesialisert på denne typen adferd er den faktisk noe av det mest krevende som finnes. Den ultimate gjetteleken der man ender opp som skyldig om man ikke gjetter riktig.

I møte med slik barn får jeg lyst til å be dem ta seg sammen, si hva de mener, snakke så man kan høre dem og se på meg mens de snakker. Og i hvert fall noen ganger vise et minstemål av verdsettelse.

Selvfølgelig ville det vært en helt forferdelig ting og gjøre. Derfor tar jeg heller fem skritt bakover og kjører ppp (piano pianissimo). Men jeg ender opp med å gå på nåler for barnet. Og jeg må minne meg selv om at dette barnet er et stykke utenfor mitt kompetanseområde uten at det behøver å være noe galt med barnet.

Så jeg har stor forståelse for at folk kan irritere seg over forsagte og responsløse barn. Jeg ville også gjort det om jeg ikke kjørte gjennom mitt innlærte tankerituale.

På samme måte forsår jeg at for de som er mer vant med de forsiktige og beskjedne barna, kan finne det krevende, frusterende og irriterende å skulle håndtere barn som fordrer en helt annen grad av respons og grensesetting.

For meg er slike barn ren rutine. Og de skal tøye strikken ganske langt før jeg kommer på å irritere meg.

Synd at denne diskusjonen i så stor grad ble en skyttergravskrig i stedet for konstruktiv utveksling av erfaringer. Mange som gikk i forsvar.

mvh

[tzatziki1365380058]

Dette er vel bortimot det dummeste jeg har lest her inne, og mange av svarene nedover er ikke særlig bedre.

Det er 10000 vinklinger du kunne valgt å ta i forhold til disse to jentene enn den du har tatt, og de aller fleste av dem, ville sannsynligvis falt heldigere ut.

At disse jentene du snakker om ikke aner at du finner dem irriterende, må du dra mye lengre ut på landet med.

[hoppsideisi]

Jenter møtes ofte bevisst eller ubevisst av et krav om å ikke gjøre for mye ut av seg. Kravet kan komme både fra voksne og jevnaldrede, fra enkeltpersoner og som gruppejustis.

De kan si hva de mener, men ikke for høy, selvsikkert og markert. De kan være litt sterke, men ikke for mye. De får lov å bli litt sinte, men ikke rasende.

Kjenner mange flotte, sterke, feminine jenter som definerer seg selv som guttejenter. De føler altså at de ikke passer inn i rammene og standarden for sitt kjønn. Jeg blir himmelfallen når jeg hører dem snakke slik om seg selv. Fordi jeg oppfatter dem som helttrukne jenter.

Det eneste fellestrekket jeg finner ved disse jentene er at de stryker i jentenes balanseprøve. De er for sterke, for synlige, for tydelige, for målbevisste, står for hardt på det de tror på, for kampvillige. Ofte viser de også fysisk styrke som overskrider grensene. Alt som ville vært sosialt akseptabelt om de hadde hatt utovertiss i stedet.

De kjemper en stadig kamp for å gjøre seg selv mindre enn det de er, for å passe inn.

Likestillingen har ikke kommet spesielt langt hos barn og unge.

mvh

Flott innlegg! Nettopp slik tenker jeg og ifht de jentene som blir "underytere" ifht adferd, utadventhet, kreativitet, spontanitet, osv osv. Dette er jenter som kan , vil og som tør men som ofte blir møtt med negative tilbakemeldinger fordi de er for mye av et eller annet!

[hoppsideisi]

Tiltredes igjen.

mvh

Hva mener du med tiltredes??

[Sommerbris]

Jenter møtes ofte bevisst eller ubevisst av et krav om å ikke gjøre for mye ut av seg. Kravet kan komme både fra voksne og jevnaldrede, fra enkeltpersoner og som gruppejustis.

De kan si hva de mener, men ikke for høy, selvsikkert og markert. De kan være litt sterke, men ikke for mye. De får lov å bli litt sinte, men ikke rasende.

Kjenner mange flotte, sterke, feminine jenter som definerer seg selv som guttejenter. De føler altså at de ikke passer inn i rammene og standarden for sitt kjønn. Jeg blir himmelfallen når jeg hører dem snakke slik om seg selv. Fordi jeg oppfatter dem som helttrukne jenter.

Det eneste fellestrekket jeg finner ved disse jentene er at de stryker i jentenes balanseprøve. De er for sterke, for synlige, for tydelige, for målbevisste, står for hardt på det de tror på, for kampvillige. Ofte viser de også fysisk styrke som overskrider grensene. Alt som ville vært sosialt akseptabelt om de hadde hatt utovertiss i stedet.

De kjemper en stadig kamp for å gjøre seg selv mindre enn det de er, for å passe inn.

Likestillingen har ikke kommet spesielt langt hos barn og unge.

mvh

Der har vi meg, og døtrene mine..

[Katt-ja]

Jeg har irritert meg over barn mange ganger? Har ikke du?

Hva er så galt med å lufte slike tanker i en sammenheng der det garantert ikke slår negativt tilbake på de barna det gjelder?

Har du virkelig ingen forståelse for at det kan være både slitsomt og irriterende å skulle forholde seg til barn som gir så lite respons at man ikke aner hvor man har dem? Og mye av responsen de gir er faktisk negativ og avvisende?

Om man ikke er spesialisert på denne typen adferd er den faktisk noe av det mest krevende som finnes. Den ultimate gjetteleken der man ender opp som skyldig om man ikke gjetter riktig.

I møte med slik barn får jeg lyst til å be dem ta seg sammen, si hva de mener, snakke så man kan høre dem og se på meg mens de snakker. Og i hvert fall noen ganger vise et minstemål av verdsettelse.

Selvfølgelig ville det vært en helt forferdelig ting og gjøre. Derfor tar jeg heller fem skritt bakover og kjører ppp (piano pianissimo). Men jeg ender opp med å gå på nåler for barnet. Og jeg må minne meg selv om at dette barnet er et stykke utenfor mitt kompetanseområde uten at det behøver å være noe galt med barnet.

Så jeg har stor forståelse for at folk kan irritere seg over forsagte og responsløse barn. Jeg ville også gjort det om jeg ikke kjørte gjennom mitt innlærte tankerituale.

På samme måte forsår jeg at for de som er mer vant med de forsiktige og beskjedne barna, kan finne det krevende, frusterende og irriterende å skulle håndtere barn som fordrer en helt annen grad av respons og grensesetting.

For meg er slike barn ren rutine. Og de skal tøye strikken ganske langt før jeg kommer på å irritere meg.

Synd at denne diskusjonen i så stor grad ble en skyttergravskrig i stedet for konstruktiv utveksling av erfaringer. Mange som gikk i forsvar.

mvh

''Har du virkelig ingen forståelse for at det kan være både slitsomt og irriterende å skulle forholde seg til barn som gir så lite respons at man ikke aner hvor man har dem? ''

Hvorfor så voldsomt provosert over at jeg _ikke_ irriterer meg over sjenerte, stillferdige barn? (siden du skriver så langt innlegg til meg - jeg har da ikke gått i noen skyttergrav her. Syntes bare det var sært å irritere seg over noen slike barn, og ville påpeke at mange sikkert irriterer seg over det som trådstarter hyller som den "riktige" oppførslen.)

[trollemor;o)]

Vet du noe om hvordan det er å være det barnet som alltid tar for stor plass?

Som har for høy stemme? Som snakker for mye? Er for frimodig? Kommer i konflikt? Vises for mye? Mener for mye? Stadig vekk får skylden? Som møtes med en holdning av hvorfor kan du ikke være enkel, usynlig, uhørlig og forsagt som de andre?

Særlig jenter kan lide under diskresjonskravet.

mvh

Nei, jeg har heldigvis barn som er midt i mellom og akkurat passe. (i mine øyne;-)

Jeg tror ikke det er lett å ha barn, eller være et barn som er "ekstremt" på den ene eller andre måten.