Irriterende jenter....

[cathlin]

''Synes ofte jenter får kred for å være tilbaketrukne, stille, beskjedne, passive og at vi ofte liker best disse jentene fremfor mer aktive, utadvente, "guttete" jenter.''

Hvor ofte er den populære jenta i klassen den stille jenta?

Hvor ofte ser du en jobbannonse hvor det letes etter "en innadvendt" type?

''Hvor ofte ser du en jobbannonse hvor det letes etter "en innadvendt" type?''

Hehe, det har jeg også tenkt på. Alle vil ha utadvendte, sprudlende og forøvrig sultne mennesker, hva de nå enn mener med sulten i denne sammenhengen.

(Dette er ikke kommentar til hovedtråden, har ikke lest den).

[Sofline]

''Det er vel heller ikke først og fremst at jentene er rolige som irriterer, men en nesten komplett mangel på respons og kommunikasjon.''

Jeg ville kunnet irritere meg grenseløst over _voksne_ som var slik, hvis det var venner eller omgangsvenner eller kolleger eller andre voksne som jeg måtte forholde meg til mer direkte.

Men venner som er på besøk, ikke til meg, men til barnet mitt, synes jeg det blir litt annerledes med. Det er selvsagt hyggelig at de prater og er litt meddelsomme ved matbordet eller lignende, men ellers er det jo utrolig behagelig med venner som ikke tar seg til rette og/eller står og henger rundt med og skal prate og spørre og mase og kommentere på det jeg holder på med.

''Men venner som er på besøk, ikke til meg, men til barnet mitt, synes jeg det blir litt annerledes med. Det er selvsagt hyggelig at de prater og er litt meddelsomme ved matbordet eller lignende, men ellers er det jo utrolig behagelig med venner som ikke tar seg til rette og/eller står og henger rundt med og skal prate og spørre og mase og kommentere på det jeg holder på med.''

signerer

[Sofline]

''Hvor ofte ser du en jobbannonse hvor det letes etter "en innadvendt" type?''

Hehe, det har jeg også tenkt på. Alle vil ha utadvendte, sprudlende og forøvrig sultne mennesker, hva de nå enn mener med sulten i denne sammenhengen.

(Dette er ikke kommentar til hovedtråden, har ikke lest den).

'hva de nå enn mener med sulten i denne sammenhengen.''

Ikke lett å si. Kanskje de mener tynne mennesker (for tykke spiser hele tiden og er derfor mette)...

[Sofline]

Ja, det finnes mellomting, og derfor er det omtrent umulig å mene så mye om akkurat de jentene som er hos trådstarter.

Og så har det også blitt fokusert veldig på kjønn i denne tråden, og ikke bare på stille vs 'bråkete' barn.

I mitt hus er det ikke så mye jenter på besøk (ennå), så jeg uttaler meg kun om de guttene som har vært her opp igjennom årene.

Jeg kan aldri huske å ha hatt gutter som er så sjenerte at de ikke engang kan svare ja eller nei på et direkte spørsmål om f eks drikke eller mat.

Vi har heller ikke hatt mange gutter av 'verste sort', som tar'n helt ut. Så det har stort sett bare vært variasjoner rundt midten.

Men en bråkete gutt hadde vært lettere å hysje på el lignende enn en som hele tiden kommer til meg og henvender seg til meg for å 'dra meg med' i leken. (Ikke en aktuell problemstilling nå som gutta har blitt store *S*)

''Jeg kan aldri huske å ha hatt gutter som er så sjenerte at de ikke engang kan svare ja eller nei på et direkte spørsmål om f eks drikke eller mat.''

Jeg kjenner en sånn gutt. Og jeg har også en sønn som er sånn. Han er bare tre år, så forhåpentlig blir det bedre.

[cathlin]

'hva de nå enn mener med sulten i denne sammenhengen.''

Ikke lett å si. Kanskje de mener tynne mennesker (for tykke spiser hele tiden og er derfor mette)...

Jeg ser for meg en monstersulten dame som kommer slaskende inn på kontoret og leter som et dyr etter mat, og som kaster seg over lunsjfatet og slafser til seg av matfatet i store biter. sulten!

[PieLill]

''Har du virkelig ingen forståelse for at det kan være både slitsomt og irriterende å skulle forholde seg til barn som gir så lite respons at man ikke aner hvor man har dem? Og mye av responsen de gir er faktisk negativ og avvisende?''

Nå kommer trådstarters datters venner jo ikke hjem til dem for å snakke med trådstarter, men for å være sammen med datteren. Er det alltid nødvendig å småsnakke om likegyldige ting når det åpenbart piner barnet? Og jeg vil gjerne protestere mot at sjenertes respons er negativ og avvisende. Det kan godt virke sånn for andre, som ikke selv vet hvordan det er å være sjenert, men det er ikke det sjenerte barnets (eller voksne for den saks skyld) mening å være uhøflig. De fleste sjenerte mennesker gjør så godt de kan, men de mangler bare den typen intelligens som gjør at andre er gode til å snakke med andre mennesker.

''Om man ikke er spesialisert på denne typen adferd er den faktisk noe av det mest krevende som finnes. Den ultimate gjetteleken der man ender opp som skyldig om man ikke gjetter riktig.''

Mener du det seriøst? Jeg har en samboer som jobber med særdeles pedagogisk krevende barn som ikke er i nærheten av å være så enkle som sjenerte.

''Mener du det seriøst? Jeg har en samboer som jobber med særdeles pedagogisk krevende barn som ikke er i nærheten av å være så enkle som sjenerte.''

Egnet til å missforstå, ser det. I en hverdags hjemmesituasjon er barn som det knapt er lyd i og som ser ut som du har prøvd å drepe dem om du spør om de vil ha mer poteter veldig, veldig krevende om du ikke er godt kjent med problemet. (En alt for lang setning. Og ja, jeg spissformulerer. missforstå meg rett.)

Det er veldig slitsomt å skulle håndtere liten og ingen respons. Å ikke han noen som helst anelse om hvor man har en annen person, stor eller liten.

Greit nok at ungene kommer for å besøke venner, ikke hele familien. Men når man sitter i et felleskap ved et matbord, kan det være greit å kunne snakke litt. Helst uten å momle så det ikke går an å skjønne hva man sier. Og det er hyggelig om selv sjenerte barn takker for maten i stedet for å se ut som det var grusomt å sitte til bords.

Jeg forstår at sjenerte barn har sitt å stri med. Men det kan faktisk være slitsomt for omgivelsene å danse tåspissdans for disse barna. Særlig om man er mest vant med barn som takler et minstemål av kommunikasjon.

Bare så det er sagt. Som vertinne ser jeg det ikke som min oppgave å oppdra eller endre disse barna. Kun å få dem til å føle seg vel og velkommen. Går ut fra at det gjøres best ved å gi dem plass og ikke trenge seg på. Foreldrene som er spesialister på barna sine har den nødvendige kompetansen til å hjelpe dem å tø opp etter hvert.

Men visst pokker er det slitsomt å ikke ha noen anelse om et barn i mitt hjem har det hyggelig eller grusomt. Om barnet spiser poteter fordi det tror det er tvunget eller av eget ønske.

Ta høyde for spissformuleringer! :-)

mvh

[morsan]

''Jeg kan aldri huske å ha hatt gutter som er så sjenerte at de ikke engang kan svare ja eller nei på et direkte spørsmål om f eks drikke eller mat.''

Jeg kjenner en sånn gutt. Og jeg har også en sønn som er sånn. Han er bare tre år, så forhåpentlig blir det bedre.

Treåringer er unnskyldt :-)

[Sofline]

Når man som voksen irriterer seg over såpass vanlige grunntrekk hos barn, er det noen man ikke har skjønt. På tide med en solid kompetanseheving. Man treger å utvide egne referanserammen og måter å takle ting på.

I dette tilfellet handler det nok mye om hvordan man tolker taushet.

Denne type irritasjon kan skyldes egen usikkerhet. Er man mer vant til å håndtere buldosertyper, kan tause, tilbaketrukne og sjenerte barn gi en del hodebry. Fort at man tenker at det er noe feil med barnet.

Man kan lære mye av å iakta foreldre eller andre som er flinke med den 'typen' barn man synes er vanskelig å takle. Og selvfølgelig får man vite mye om man spør.

Men en viktig grunnholdning fra voksne bør være å erkjenne at når slike ting irriterer sitter problemet mellom egne ører, ikke barnets.

mvh

Godt skrevet!

Men jeg vil bare si, at de færreste sjenerte barn også er sjenerte ovenfor foreldrene. Jeg har en veldig sjenert sønn som ofte snakker hull i hodet på meg når vi er alene. Det er som forelder også vanskelig å vite hvordan man skal takle sitt sjenerte barn.

[PieLill]

Jeg må si jeg ikke kjenner folk som har den holdningen lenger. Jeg irriterer meg like mye over bråkede gutter som over bråkete jenter (når jeg sier bråkete her, mener jeg ikke det samme som utadvendt -man kan sagtens være et udadvendt barn uten å være bråkete).

Jeg ser som sagt en hel del av den holdningen. Ikke minst barna imellom.

Siden forskjellsbehandling og ulike forventninger basert på kjønn er så politisk ukorrekt, er slikt alltid godt pakket inn. Voksne pakker det inn best.

Ved å observere og sammenligne hvordan like handlinger gir ulik respons, ser i hvert fall jeg en hel del av dette.

mvh

[Sofline]

Da kjenner du altså ikke disse venninnene godt, da. Siden du ikke skjønner at de er sjenerte. Jeg var også en slik jente som liten. Hadde det helt forferdelig, men er glad for at jeg ikke visste at det kanskje irriterte noen at jeg var så sjenert.

En av mine døtre har også en slik venninne. Vi har kjent henne i fem år, og vet akkurat hvordan hun er, og hvordan hun har det. Så hvis hun spiser sammen med oss, så forventer vi ikke noe stor samtale, vi godtar henne som hun er. Kanskje derfor hun er så ofte her?

Har en datter til, hun var veeldig sjenert når hun var mindre. slik som jeg var. problemet for henne og meg, var at når hun skulle besøk til sin tante og onkel, altså min søster og svoger, så ble hun gjort narr av fordi hun var så stille. Og det gjør meg ennå vondt når jeg tenker på det. Men slik som du skriver, så forstår jeg da at min søster antakelig har irritert seg grenseløst over denne jenta som ikke sa stort...Og sintere blir jeg når jeg tenker på det....

AT ikke folk kan akseptere at folk er ikke like, alle er ikke a4. men at alle er like mye verdt...

God sagt, og god beskrivelse av hvordan det er å være sjenert.

[cathlin]

''Mener du det seriøst? Jeg har en samboer som jobber med særdeles pedagogisk krevende barn som ikke er i nærheten av å være så enkle som sjenerte.''

Egnet til å missforstå, ser det. I en hverdags hjemmesituasjon er barn som det knapt er lyd i og som ser ut som du har prøvd å drepe dem om du spør om de vil ha mer poteter veldig, veldig krevende om du ikke er godt kjent med problemet. (En alt for lang setning. Og ja, jeg spissformulerer. missforstå meg rett.)

Det er veldig slitsomt å skulle håndtere liten og ingen respons. Å ikke han noen som helst anelse om hvor man har en annen person, stor eller liten.

Greit nok at ungene kommer for å besøke venner, ikke hele familien. Men når man sitter i et felleskap ved et matbord, kan det være greit å kunne snakke litt. Helst uten å momle så det ikke går an å skjønne hva man sier. Og det er hyggelig om selv sjenerte barn takker for maten i stedet for å se ut som det var grusomt å sitte til bords.

Jeg forstår at sjenerte barn har sitt å stri med. Men det kan faktisk være slitsomt for omgivelsene å danse tåspissdans for disse barna. Særlig om man er mest vant med barn som takler et minstemål av kommunikasjon.

Bare så det er sagt. Som vertinne ser jeg det ikke som min oppgave å oppdra eller endre disse barna. Kun å få dem til å føle seg vel og velkommen. Går ut fra at det gjøres best ved å gi dem plass og ikke trenge seg på. Foreldrene som er spesialister på barna sine har den nødvendige kompetansen til å hjelpe dem å tø opp etter hvert.

Men visst pokker er det slitsomt å ikke ha noen anelse om et barn i mitt hjem har det hyggelig eller grusomt. Om barnet spiser poteter fordi det tror det er tvunget eller av eget ønske.

Ta høyde for spissformuleringer! :-)

mvh

Man trenger vel ikke å stå på tåspissene for sjenerte. Er det ikke best å ta det hele litt med ro?

[Sofline]

Jeg ser for meg en monstersulten dame som kommer slaskende inn på kontoret og leter som et dyr etter mat, og som kaster seg over lunsjfatet og slafser til seg av matfatet i store biter. sulten!

*lol*

[PieLill]

Godt skrevet!

Men jeg vil bare si, at de færreste sjenerte barn også er sjenerte ovenfor foreldrene. Jeg har en veldig sjenert sønn som ofte snakker hull i hodet på meg når vi er alene. Det er som forelder også vanskelig å vite hvordan man skal takle sitt sjenerte barn.

''Men jeg vil bare si, at de færreste sjenerte barn også er sjenerte ovenfor foreldrene. Jeg har en veldig sjenert sønn som ofte snakker hull i hodet på meg når vi er alene.''

Om noen av de sjenerte barna som har vært hjemme hos oss oppførte seg noen i nærheten av så forskremt hjemme, måtte man tilkalt det som var av eksperter og høyere makter.

:-)

Sikkert ikke lett å være sjenert her i huset hvor vi ofte trenger å øve på og la andre komme til ordet...

:-)

mvh

[cathlin]

*lol*

Når og hvis jeg skal på jobbintervju en gang i fremtiden må jeg passe på å ikke ha spist et døgn i forveien, så jeg kan være skikkelig sulten på intervjuet. Så får man bare håpe at de kan tilby noe mat.

[PieLill]

Man trenger vel ikke å stå på tåspissene for sjenerte. Er det ikke best å ta det hele litt med ro?

Bytter ut uttrykket tåspissdan med å gå på nåler.

Man går hele tiden å lurer på om man har sagt eller gjort noe galt. Veier sine ord på gullvekt. Demper den vanlig samtalen rundt bordet. Prøver å unngå å kjøre over barnet med dampveivals.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til personer som gir null respons annet enn å se lettere vettskremte ut.

mvh

[Sofline]

Når og hvis jeg skal på jobbintervju en gang i fremtiden må jeg passe på å ikke ha spist et døgn i forveien, så jeg kan være skikkelig sulten på intervjuet. Så får man bare håpe at de kan tilby noe mat.

Skal selv huske på det når jeg skal ut på jobbsøkingsmarkedet neste år. :-)

[cathlin]

Bytter ut uttrykket tåspissdan med å gå på nåler.

Man går hele tiden å lurer på om man har sagt eller gjort noe galt. Veier sine ord på gullvekt. Demper den vanlig samtalen rundt bordet. Prøver å unngå å kjøre over barnet med dampveivals.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til personer som gir null respons annet enn å se lettere vettskremte ut.

mvh

Hehe. Kanskje du tar unødvendig mye hensyn. Skulle tro at selv sjenerte barn tåler litt. De trenger sikkert å se og oppleve noe annet/andre familiers måte å være på.

[PieLill]

Hehe. Kanskje du tar unødvendig mye hensyn. Skulle tro at selv sjenerte barn tåler litt. De trenger sikkert å se og oppleve noe annet/andre familiers måte å være på.

''Kanskje du tar unødvendig mye hensyn. Skulle tro at selv sjenerte barn tåler litt.''

Teoretisk sett, ja. Men de ser ofte ut som de kan bryte sammen om man puster for dypt inn i nærheten av dem.

;-)

Poenget er at man takler best de barna man kan. De man forstår. De man kjenner seg igjen i. Og de man må ta en tredjegrads analyse av for å forholde seg til på en konstruktiv måte er krevende.

mvh

[cathlin]

Bytter ut uttrykket tåspissdan med å gå på nåler.

Man går hele tiden å lurer på om man har sagt eller gjort noe galt. Veier sine ord på gullvekt. Demper den vanlig samtalen rundt bordet. Prøver å unngå å kjøre over barnet med dampveivals.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til personer som gir null respons annet enn å se lettere vettskremte ut.

mvh

''Det er veldig vanskelig å forholde seg til personer som gir null respons annet enn å se lettere vettskremte ut.''

Er helt enig i dette. Og må samtidig innrømme at jeg selv til tider er/har vært sånn. Og jeg har mye forståelse for at det kan være vanskelig for omgivelsene, og har kommet frem til at i 90% av tilfellene så trenger ikke omgivelsene å ta så mye hensyn, og at man tåler gjerne mer en hva man ser ut som.

Men, jeg har ikke så god greie på barn, og sjenerte barn er vel ganske forskjellige. Så med forbehold om alt dette.

[cathlin]

''Kanskje du tar unødvendig mye hensyn. Skulle tro at selv sjenerte barn tåler litt.''

Teoretisk sett, ja. Men de ser ofte ut som de kan bryte sammen om man puster for dypt inn i nærheten av dem.

;-)

Poenget er at man takler best de barna man kan. De man forstår. De man kjenner seg igjen i. Og de man må ta en tredjegrads analyse av for å forholde seg til på en konstruktiv måte er krevende.

mvh

''Teoretisk sett, ja. Men de ser ofte ut som de kan bryte sammen om man puster for dypt inn i nærheten av dem.''

LOL Skulle gjerne likt å møtt dem, for jeg kan ikke helt tro at dette kan stemme med virkeligheten, at de faktisk tåler SÅ lite.