språkvansker i voksen alder?

[Gjest Lineeee]

Hei. Jeg er ei jente på 21 år, som lurer på om jeg kan ha noen form for språkvansker/talevansker. Jeg har dårlig ordforåd (skjønner de fleste "vanskelige" ord, men klarer på en måte ikke å bruke de selv), og jeg har i perioder vanskeligheter med å finne riktig ord når jeg snakker med andre, og jeg bruker ofte ord som ikke passer sammen eller så bruker jeg helt feil ord på ting. Det er noen dager som er verre enn andre, men det kan kanskje ha en sammenheng med at det er noen dager jeg tenker mer på det enn andre også.. Jeg kan ikke huske at jeg har vært slik før annet enn att jeg hadde som uvane å bruke ordet "dingsebums" på alt da jeg var mindre (barneskolen/ungdomsskolen) men sluttet jo til slutt med det. Men det kan kanskje hende jeg bare har blitt mer obs på det selv nå i det siste.. Det varierer veldig på hvem jeg er med på hvor "plaget" jeg blir med det, men jo mer jeg tenker over det jo vanskeligere blir det å sette riktige ord på ting. Har ei venninne som har begynt å bli irritert/oppgitt over meg fordi "jeg sier så mye dumt". Nå når jeg er med henne tenker jeg mer over hva jeg sier, og det ender bare med att alt jeg sier kommer ut feil! Ellers når andre stiller meg spørsmål så blir jeg så opptatt av å finne på noe bra/riktig å svare att jeg ikke klarer å svare ordentlig for meg. Dette gjelder ikke når jeg snakker med alle, men som sagt er det noen jeg blir verre med enn andre. Det jeg egentlig vil frem til da, er om det er normalt å være slik? I en alder av 21år? Og har jeg vært slik hele tiden uten att jeg har tenkt noe over det, eller er det noe galt med meg og jeg bare har blitt slik? Har slitt med angstanfall før (som kom helt uten grunn?), og blir nervøs av å tenkte på det her for er redd for at det er noe galt med meg, og at hjernen vil fungere dårligere og dårligere og at jeg til slutt ender opp hjerneskada.. Uff, nå høres jeg sikkert ikke helt klok ut, men det er iallefall slik jeg tenker..

[XbellaX]

Du høres ihvertfall alt annet enn dum ut. Også i mine ører som i Andeby sine så høres dette ut som et angst/lavt selvbilde problem. Du er langt mer normal enn du aner.

[frosken]

Kan du ikke spørre foreldrene dine om de mener at det har vært noe spesielt med deg og språk i oppveksten? Likeledes kan du kanskje sjekke med dem om de mener at du i dag bruker språket på en oppsiktsvekkende måte. Ut i fra det du skriver, er jeg mest tilbøyelig til å tro at du ikke har noen språkvansker men at du strever med usikkerhet og engstelse. Men spør foreldrene dine eller andre voksne som har kjent deg i oppveksten.

[nitty-gritty]

Det kan være uoppdagede språkvansker eller det kan være angst/usikkerhet.

Leser du bøker (med glede)? Eller synes du det er lettere å henge med om du ser en film?

Ved undervisning på skolen, hadde du problemer med å forstå eller konsentrasjonsproblemer når læreren forklarte for hele klassen uten visuelle hjelpemidler?

Hvordan var skolegangen generelt? Lærte du å lese uten større problemer?

Hvis en venn eller venninne forteller deg en lang historie, blir du sliten av å lytte fordi det krever mye av deg å henge med?

Ellers er det viktig å huske på at språk er som matte. Noen er naturlig svært flinke og tar det i bruk med letthet, andre må jobbe mye for å nå et brukbart nivå og unngår arenaer hvor avanserte kunnskaper kreves.

[Nøtteskall]

Hei!

Du er ikke i ferd med å bli dum og hjerneskadet. For meg høres dette veldig ut som angst-relatert og kanskje litt dårlig selvtillit. Hvis man føler et press og får litt angst for å snakke med enkelte folk, i frykt for å ikke si ting klokt nok o.l., så kan man få en sperre som gjør at det blir enda verre å få sagt noe fornuftig. Kan det stemme for din del? Hvis man får angst er det vel vanskelig å holde hode kaldt og snakke sammenhengende.

Jeg har det litt sånn som du og lurer også noen ganger på om det er noe galt med meg. Jeg tenker at det kanskje er konsentrasjonsproblemer, at jeg ikke greier å leve meg ordentlig inn i det jeg sier og begynne å tenke på andre ting mitt i en setning. Jeg har begynt å si til de rundt meg at jeg har konsentrasjonsproblemer og at jeg noen ganger mister tråden og blir da møtt med forståelse.

Når jeg kommer hjem til meg selv og setter meg ned foran pc og skriver ned ting jeg vil huske så kommer ordene mye lettere, så tror konsentrasjon har mye å si.

[Gjest Lineeee]

Jeg har det litt sånn som du og lurer også noen ganger på om det er noe galt med meg. Jeg tenker at det kanskje er konsentrasjonsproblemer, at jeg ikke greier å leve meg ordentlig inn i det jeg sier og begynne å tenke på andre ting mitt i en setning. Jeg har begynt å si til de rundt meg at jeg har konsentrasjonsproblemer og at jeg noen ganger mister tråden og blir da møtt med forståelse.

Når jeg kommer hjem til meg selv og setter meg ned foran pc og skriver ned ting jeg vil huske så kommer ordene mye lettere, så tror konsentrasjon har mye å si.

Jeg kjenner meg egentlig igjen i alt dere har skrevet til meg, både med konsentrasjonsvansker og dårlig selvtillitt, så jeg får bare prøve å slå meg til ro med att det bare er det som er problemet.. Og det høres jo tross alt mer logisk ut enn att hjernen min plutselig skal slutte å fungere Iallefall, takk for svar!